Dyrene i våre liv

 Jeg har alltid blitt kalt, og vel egentlig også skjønt at jeg er, en kjøter.

I følge definisjonene er en kjøter en nedsettende betegnelse på hund av blandingsrase; eller bastard som vi kalte det i Odalen.

Etter som jeg ikke vet noe om mitt opphav så vet jeg ikke hvilken blanding jeg består av, men ordet gate-mix passer jo uansett da jeg godt kan ha blitt til ved et tilfeldig møte, et par jokk og parets skilte veier.

Bilde: https://pixabay.com/

Fra tegneserien Donald Duck & co, fra tegnefilmene på Disneytimen og via Hanna-Barbera Productions tegnefilmer om Tom og Jerry har jeg vokst opp med det selvidentifiserende og selvglorifiserende bildet av at jeg, dersom jeg var hund, så måtte det være en Bulldogg; den lille tassen som kjempet tappert mot store, robuste okser gjennom hele middelalderen og frem til dette ble forbudt i England rundt 1835.

På mange måter har jeg alltid følt at egenskapene hos engelsk Bulldogg beskriver meg som person i lynne og utseende.

Engelsk bulldogg regnes om en energisk, modig og stolt hund, med mange gode egenskaper. 

Den knytter gjerne sterke bånd til eieren og er trofast og beskyttende.

Rasen trenger mye mosjon og en tydelig leder, men kan godt tilpasses et liv i byen. 

Spesielt dette med å trenge mye mosjon er dekkende for meg selv i dag.

Et særpreg hos Bulldoggen er den pusting og pesing!

Bulldogg er en massiv og meget kompakt bygget hund med stort hode, brede skuldre og bred brystkasse. Den har forholdsvis korte ben og et lavt tyngdepunkt.

Det var tilfeldig , men jeg må jeg innrømme at jeg følte meg spesialt hjemme da jeg ankom  Brigada 'Rey Alfonso XIII' II de la Legión i Almeria i Spania og oppdaget at logoen for min avdeling i brigaden var en Bulldogg i fallskjerm.

Jeg hadde ikke følt meg like hjemme om jeg hadde havnet i vaktavdelingen for områdene Ceuta og Mellia, spansk Marokko. Deres avdelingsmerke var en dromedar i fallskjerm.

Bilde: https://pixabay.com/

Ikke det at jeg ikke er blitt kalt kamel tidligere, for ifølge min svoger i Sør-Korea er jeg en nagta som ikke kan bevege meg uten å ha rikelig med vann i sekken på ryggen.

Ved første permisjon fra legionen løp jeg til nærmeste tatovering -sjappe og fikk avdelingsmerket foreviget på høyre underarm.

Å være kjøter er ikke noe positivt. Forfatteren Karin Fossum har sine tanker rundt akkurat det å stå over for et slikt udyr: angsten er en lurvete kjøter. Hele natten igjennom ligger den i sengen og stirrer på meg, årvåkent. I det jeg slår øynene opp, farer den frem og setter tennene i meg. Hver dag vinner jeg kampen mot uhyret.

Jeg har ikke noe angst, for det er jeg som er kjøteren; og det er jeg som går rundt og tror at jeg i tillegg er en Bulldogg som kan tåle alt.

At det fortsatt er noen som anser meg til å være en kjøter får være deres sak, for i egne øyne er jeg bare en hund på godt og vondt.

Det eneste jeg kan bekrefte i den forstand er at jeg har vært en av krigens kjøtere.

I et snev av ubeskjedenhet vil jeg helst bli sett på som hund i tegneserieskaperen Lise Myhre sin beskrivelse av hund som mental pleie: de som er usikre på hva kvalitetstid betyr, behøver bare å tilbringe noen minutter med en hund.

Det ligger litt visdom i det gamle uttrykket om at grunnen til at en hund har så mange venner, er at den logrer med halen istedenfor med tungen; jeg har bare ikke tatt dette helt til meg enda.

Bilde: https://pixabay.com/

Det er en grunn til at hunden er så populær som kjæledyr. Hunder er ærlige, trofaste og stort sett lydige. Hvis en hund hopper opp på fanget ditt, er det fordi den er glad i deg. 

Dersom en katt gjør det samme, er det fordi du har det varmeste fanget; disse egoistiske, selvkonsentrerte og selvdyrkende pelsdyrene. Det eneste du kan dressere en katt til er å gjøre akkurat hva den selv vil.

Jeg har ikke noe katt i meg og ser det som en frastøtende tanke å hele tiden gå rundt å gni meg inntil folk uten en gang å gi det en tanke at de den gnir seg inn til ønsker deg så langt ned på et varmt sted som mulig.

Hunden, der imot, venter til den inviteres før den hopper på deg for å vise sin affekt for deg; selv om det også er avvikere i hundekretser som jokker løs på enhver gjest sine legger.

Falsk som en katt og oppriktig som en hund.

Om en ser bort fra dette med kjøter, så anser jeg det som høyst sannsynlig at det bare er meg selv som ser på meg som en hund; og enda færre som kjøper at jeg er en Bulldogg.

Det vet jeg ikke så mye om, men jeg må innrømme at jeg er veldig i tvil om min kone når som helst vil bytte meg ut med andre dyr og fortsatt ha det like begredelig som hun har det med meg i dag: 

Jeg har tre dyr hjemme som gjør samme nytten som en ektemann: en hund som knurrer hver morgen, en papegøye som banner hele kvelden, og en katt som kommer hjem midt på natten.
Marie Corelli

Bilde: https://pixabay.com/

Uansett så er jeg min kones trofaste, lydige og veloppdragne skjødehund; med Bulldoggens sterke bånd til eieren.

Hun vet at jeg ikke vil svikte henne, men nok ikke bare fordi  hun mener at jeg er så fordømt trofast og at hun stoler så veldig på meg. 

Hennes trygghet på meg skyldes kanskje minst like mye at hun tenker som den amerikanske skuespilleren Gracie Allen: Min mann kommer aldri til å løpe etter andre kvinner. Han er for god, for hensynsfull, for lat og for gammel.

Uansett, om jeg er en gammel Bulldogg eller en kjøter, eller begge deler, så har jeg uansett blitt mere medgjørlig enn jeg en gang var. 

Jeg er rett og slett blitt en gammel hund som bjeffer mer enn jeg biter.

Jeg tør rett og slett ikke å bite folk lenger, for jeg er redd det går med meg som med gamle, hissige Halvor hjemme i Nord-Odal som bet en med-bygding i armen under fest på Vonheim. 

Den han beit skrek til og stakk av; sammen med de fleste av Halvors framtenner til odel og eie i armspekket sitt. 

Halvor så dem aldri mer igjen og måtte gå over fra å spise flesk til å ernære seg på suppe; og suppe til alle måltider er for Koreanere.

Jeg er den jeg er, men selv jeg er ikke sikker på at jeg er den jeg tror jeg er.

Min egen oppfattelse av meg selv er ikke mer presis enn det språket vårt er; vi skriver hund, men sier bikkje; en benevnelse som betyr tispe, men som stort sett brukes om hunder uansett hvilket kjønn de har.

Det er ikke helt til å forstå seg på.

Ha en god og selvgranskende helg

... aldri føler jeg så tydelig som sånn efter middag den innerste sammenheng og mening i allting.
Sigurd Hoel