Refleksjon

Jeg kjenner en meget klok mann; en person med mange falsetter og evner som jeg ser opptil for sin måte å tenke på og hvordan han opptrer blant andre folk.  Han er kjent blant oss som kjenner ham godt fra felles reiser for å sitte med bena på en stol ved frokostbordet i Drammen og drikke kaffe mens tankene hans trenger gjennom morgentåken i hodet hans, har skrevet ned følgende tanker på sitt nettbrett: 

• Budskapet fødes og farer av sted i en forpakning, hvor mottaker har sine egne forutsetninger som verktøy.
• Dekode egne tanker, finne egen forståelse og deretter forstå mottakers forutsetninger for mitt språklige uttrykk.
• Den viktigste kraften i det utvekslede, er tålmodighet og våken oppmerksomhet i tolkning av respons.

Det å snakke eller skrive er ikke vanskelig i seg selv, det er vi opplært til fra våre tidligste år. Vanskeligheten ligger i akkurat det å formulere seg slik at budskapet kommer frem hos mottakerne med den samme forståelsen som avsenderen hadde i sitt hode.

Selv om vi i utgangspunktet snakker det samme språket er det ingen garanti for at hvert ord tolkes likt og at setningen forstås slik den er skrevet.

Bilde: https://pixabay.com/

Den som sitter med evnen til å lese mottakerens forutsetninger til å forstå, og så formulere seg etter denne mottakerens forutsetninger og forståelse av språket er en kunst som ikke alle, og slett ikke jeg, behersker til det profesjonelle.

Det er ikke fingre nok på hendene mine til å telle opp alle gangene jeg sitter igjen som et spørsmålstegn når jeg har avlevert et viktig budskap som ikke når frem hos mottakerne.

Som drammenseren skriver så ligger kraften i det å utveksle og tolke responsene hos mottakerne. Min personlige svakhet er at jeg ser og registrerer den, men ikke klarer å bruke den til å finne nye og bedre måter å formidle det jeg vil når utvekslingen svikter.

Da sitter jeg bare igjen med tålmodigheten og den bortkastede troen på at om jeg sier det samme igjen på samme måten mange nok ganger så kommer forståelsen; men det skjer aldri.

Ofte dekker jeg meg bak dokumentasjon på hva jeg har skrevet og hvor mange ganger jeg har purret på saken, men det har ingen verdi så lenge jeg bare gjentar den samme argumentasjonen som ikke fungerte første gangen.

Ofte ender hele saken ut i at jeg bare kan si: dette har jeg sagt ifra om mange ganger eller hva var det jeg sa; en bekreftelse som ikke har noen som helst verdi. 

Den fungerer ikke en gang som ryggdekning i og med det at jeg ikke har klart å hindre en risiko fordi jeg ikke har evnen til å gjøre et godt varslingsarbeid.

Da ligger feilen like mye hos avsenderen som hos mottakeren.

Nå er min datter 40 år.

Det første desennium av hennes liv gjentok jeg nesten daglig den mest bortkastede setningen i foreldrenes vokabular: ikke spark av deg skoene og kast klærne dine i entreen.

Nesten hver eneste dag satte jeg skoene hennes i sko-hyllen og hengte opp ytterklærne hennes på knaggen, gjerne fulgt opp med ordene: sånn skal det gjøres.

Den eneste konklusjonen på dette er at det ikke fungerte; og det ligger litt skadefrohet i det at hun nå prøver seg på de samme formaningene til sin datter: ikke spark av deg skoene og kast klærne dine i entreen.

Det sies av retorikk er kunsten å snakke sammenhengende og snakke godt for seg, ars bene dicendi på latin. 

Sannheten er at den virkelig gode retorikeren behersker kunsten å overbevise gjennom grunnprinsippene tydelighet, analyse og metode, om budskapet og riktig leveringsøyeblikk, og det riktige kroppsspråket og påkledning hos avsenderen for å vekke tillit hos mottakeren. 

Det handler om trygghet, tillit og troverdighet.

Dessverre tolker mange troverdighet opp mot hvordan du ser ut og hvordan du er kledd. Pene, høye mennesker i dyre og flotte klær tolkes dessverre som mer troverdig enn en med herdet utseende og dårlig klesstil.

En skulle tro at et sikkert og stødig kroppsspråk som viser avsenderens ro og sikkerhet i sitt fag,  og hvor engasjert og godt denne røper kunnskap i sitt fagfelt burde være nok, men det er det slett ikke.

Se bare på presidenten i Ukraina. I motsetning til statsledere i andre land har han valgt å prøve å bli respektert uten dress. Spennende å se i hvilken grad han lykkes med ordene sine.

Flere ganger har jeg gjort den feilen at jeg kler meg som jeg alltid gjør og ikke dresser meg opp når jeg presenterer en situasjon eller en løsning for miljøer hvor det er strenge kleskoder.

Da krever det mye mer av selve budskapet enn om jeg hadde kopiert de jeg snakker til gjennom å iføre meg dress, hvit skjorte og et slips.

Det er ikke uvitenhet som gjør at jeg skaper sånne vanskeligheter for meg selv og budskapet jeg vil frem med, men det faktum at jeg har tilgang til speil.

Flere ganger har jeg iført meg min svarte dress med alt tilbehør, stilt meg opp foran speilet og fått bekreftelse på at jeg ikke har kropp til å se seriøs ut selv i dress.

Når du ikke har nakke og hals så ser det å bære slips ut som om du akkurat et kappet ned etter et selvmordsforsøk gjennom henging.

Hjemme har jeg et svart-hvitt bilde fra min datters bryllup der jeg fikk profesjonell hjelp til å kle meg i dress med vest, lommeur med lenke over den fremstikkende vomma og stor, svart hatt.

Bildet hang lenge på veggen hjemme, men så ble jeg lei av folk som så på det og spurte om det var bryllupsbildet av mine foreldre Og det spørsmålet skyldtes ikke at bildet var svart-hvitt.

En gang iførte jeg meg kjole og hvitt på et krigsskoleball i stedet for paradeuniform; og da fikk jeg tildelt en akutt etablert premie for beste imitasjon av en pingvin som noensinne var observert på et krigsskoleball.

Jeg er ikke noen flott person å se på selv om jeg tylles inn i den beste silke. Det har jeg akseptert og ikler meg bare det som er komfortabelt for meg og som gjennom komfort får meg til å bygge den selvtilliten og roen som jeg trenger for å formidle.

Folk må kjenne meg og mine styrker før de får innser mine skjulte styrker; trygghet, tillit og troverdighet.

... noen rister litt på hodet
noen tror jeg er modell
noen mener at min skjønnhet
er et gjenskinn av meg selv

Per Larsen

Det hjelper ikke å ha rett, hvis du ikke er i en posisjon hvor du er troverdig.

Tillit skapes ved at den tas i bruk skrev Bertolt Brecht i dramaet Galileo Galilei.

Når det gjelder å utstråle trygghet så får jeg bare håpe på gevinsten av det å bli gammel, og at Linn Skåbers ord oppfattes likt hos mange andre: lukten av gamle mennesker er det beste jeg vet. Trygghet, visdom, hemmeligheter.

Da er det kanskje håp for at det jeg sier treffer de mottakerne jeg ønsker å påvirke.

Uansett så skulle jeg ønske at vi fikk en verden som den Karl Kavring Løve drømte om: et sted der alle skjønte hva han ønsket, og hva han trengte, uten at han måtte forklare og begrunne.

God helg med forståelse av de andres behov uten innledende krangel ønskes dere alle.
God påske til de som tar seg den luksusen!

Den som bare forstår seg på kjemi, forstår seg ikke engang på det.

Georg Christoph Lichtenberg