Relasjoner

Ingen foreldre oppfordrer sine barn til å sette seg selv i livsfare.

Jeg var lenge overbevist om at mine foreldre ikke hadde noen innvirkning på mitt yrkesvalg og at dette var mitt og bare mitt; men så tok jeg en lang tur tilbake til minnenes dal og så at heller ikke mine framtidsvalg hadde bakgrunn i en svart og hvit påvirkning.

Allerede fra jeg var knøttliten lærte far meg å opptre i de store skogene bak huset på Aasen.

Vi lå ute i snøen i en gapahuk på vårnettene for å få med orre-lek, og vi jaktet alt fra kramsfugl, ekorn og bever for å få mat under oppholdet i skogen.

Selv det å fiske med en bjørkekvist med medbrakt snøre og krok var en vitenskap for ham der en ført fanget ørekyt for å bruke halen dens på kroken for å meite etter abbor i de svarte myr-tjernene inne på Kjær-skogen.

Bilde: https://pixabay.com/

I dette lå også det å kunne tyde været for de nærmeste timene gjennom å studere skyhimmelen gjennom hvordan skyene utviklet seg, vindforholdenes retning og hastighet, lysbrytninger og fuktigheten i luften.

Skogene og været var som et spennende hørespill i radio; noe en kunne forutse og noe som overrasket en fullstendig.

Han lærte meg å lete etter skader på furu for å finne god opptenningsved gjennom å forstå trærne i skogen og hvordan for eksempel kvaen er trærnes forsvarsmekanisme for å hindre at sopp og insekter gir infeksjon i trestammen. Veden i og rundt såret blir dermed mettet av kvaen og omdannet til tyri; et trevirke som brenner meget godt med en rolig mørk flamme selv når det regner.

Slik tyri benyttet vi også som fakler når vi gikk om natten og til røykring av småfisk.

Han lærte meg å omgås våpen på en nyttig, forsvarlig og ikke aggressiv måte med fokusering på at våpen ikke er farlige; faren er de som håndterer dem.

Gjennom denne våpentreningen lærte han meg det å jakte på småvilt ved å ta oss inn på byttet mens vi tok hensyn til bevegelse, lyd og motvind.

Gjennom far lærte jeg hvordan selv gjenspeiling fra bål-lyset i en vanndråpe på et fuktig blad ville skade nattsynet ditt; selv om du sto med ryggen mot bålet og speidet ut i mørket.

Han lærte meg hvor usynlig du blir i mørket når du står stille eller beveger deg sakte fordi det menneskelige øyet er bygget for å oppfange bevegelser.

Når det var tid for å gå til ro var far full av historier fra gamle dager og fra krigen som var slutt for bare et drøyt tiår siden.

Han snakket sjelden om sine egne opplevelser og erfaringer, men delte i stedet andres innsats og betydning.

Far var veldig kritisk til mellomkrigstidens nedbygging av forsvaret og snakket varmt for å ha et sterkt forsvar; og han siterte gjerne kåsør Øyvind Thorsen for å sette spiss på utsagnene sine, som: det er mye å spare på å legge ned Forsvaret i Nord-Norge, og sette opp en røykvarsler i stedet.

Fars motto for barneoppdragelsen var å unngå at jeg skulle vokse opp som en forsvarsløs guttunge.

Han hadde ingenting å forsvare seg med, for han hadde hatt en beskyttet oppvekst.
Geir Gulliksen

Sånn vokste jeg opp, i et miljø som fortsatt var preget av krigen.

Far snakket om de som viste mot og gjorde en innsats, og mor sikret forståelsen for hvordan krig påvirker enkeltmennesket gjennom frykt og usikkerhet. Hun var en av dem som ikke klarte å se nytelsen i lysglimt og smell fra raketter på nyttårsaften fordi minnene om bombene i Trondheim og skuddene fra skipene langs kysten hun vokste opp ved hadde satt sine spor i henne.

Far var den trauste og tøffe, mor var den som satte følelse i bevegelse.

Sammen beskrev de helheten i en krig på en måte som de fleste forfattere ikke klarer.

I dag skjønner jeg også min mors følelser rundt nyttårsfyrverkeri der du står i mørket og det smeller og lyser rundt deg på alle kanter uten at du kan vite hvilke raketter som går opp i luften eller som kommer mot deg; fordi jeg selv utallige ganger har opplevd akkurat dette kaoset ved et fronten.

Jeg var forberedt på det å takle en stilling i forsvaret med skarpe oppdrag og håndtering av dødelige eksplosiver; alt takket være mine foreldre og deres nyanserte oppdragelse hvor de utfylte hverandre på en måte som det tok meg tid å innse.

Kanskje gjorde dette at jeg forlot min barndom og oppvekst som ganske ung mann og aldri ikke vendt tilbake til den, men det ser jeg ikke nødvendig vis som noe negativt.

Sånn som jeg var som barn og ungdom så var det nok til det beste både for meg selv og bygdefolket at jeg så tidlig som mulig forlot akkurat den veien.

Det stemmer kanskje for de hjemme det som Olav Duun skrev i boken Medmenneske, men jeg merket ikke noe til dette blant bygdefolket i Austvatn: det er trollungane ein blir mest glad i.

Uansett om mine valg i livet er blitt påvirket av andre eller ikke så er det dette livet jeg har levd, ene og alene etter en påstand jeg en gang hørte: livet har ingen fjernkontroll. Du må reise deg og endre det selv!

Ha en flott og selvstendig helg.

Ikke vær så redd for å gjøre egne valg, følge egen sti og bare la folk rundt deg snakke om deg.

For å komme frem til vannkilden må man svømme mot strømmen.
Stanislaw Jerzy Lec