Tante tabuknuser

I likhet med dagen politikere sine bachelor og masteroppgaver var heller ikke min tante Olga så nøye med kildehenvisninger, så jeg vet den dag i dag ikke om hennes ord virkelig var hennes egne eller omskriving av andres når hun kom med sine sitater. Mulig hun levde med analog klipp og lim, uten at det er noe galt i det.

Jeg husker henne på trappen foran Mo kirke etter en seremoni som endte med at hovedgjesten ble gravd ned i bakken og tildekket med jord. Jordfestelse kalte vi det i Odalen..

Flere av de faste kirkegjengerne med permanent og BH ytret sin begeistring for den nye og kjekke bygdepresten som hadde liret av seg trøstende svada-ord som skulle gjøre sorgen lettere for de pårørende; som at Guds veier er uransakelig når en søker svar på hvorfor en må begrave en nittenårig slektning.

På tide å gi Olga et ansikt og ikke bare en stemme

Hun glefset fra seg ordene hun brukte for å fortelle dem at pene mennesker ikke alltid er gode, eller stygge mennesker onde, og at ethvert menneske har både godt og ondt i seg: blomster kan være vakre, men noen har skarpe torner. 

Så var diskusjonen i gang der damene gjorde alt de kunne for å få frem at en person med adelig tittel, høy kroppslengde og tiltrekkende utseende umulig kunne være et dårlig menneske.

Olga gikk alltid i noen litt kryptiske stadier i slike diskusjoner og diskuterte med sitatrelaterte ro og behov for å fatte seg i korthet. Det lå i den slekten der å si mye med veldig få ord. De mente at ordet takk regnes om en lang, sosial konvensasjon.

Kan du virkelig si at du ikke falt for det vakre smilet hans Olga? liret Rønnaug fortvilet av seg for å få det nest siste ordet i den diskusjonen.

Men Olga svarte hverken ja eller nei på det direkte spørsmålet. I stedet liret hun av seg sin inngrodde skepsis over for nye mennesker: ikke alle smil er genuine; noen skjuler tennene til et rovdyr.

Å klandre klokka for at den tikker er som å klandre kua for at den har spener – tiden går, og kua har spener, men du kan velge å nyte melka mens du kan! kunne Olga lire av seg de gangene jeg var hektisk og ville at ting skulle skje raskt. Det var kanskje hennes måte å si at tid er din største ressurs. Bruk den riktig. Ikke vet jeg.

Jeg trodde at jeg forsto hva hun mente, og jeg brukte tiden på det jeg trodde var viktig og riktig; men nå innser jeg at jeg misbrukte tiden på jobb og fag.

Bak meg ligger et par ødelagte ekteskap, venner som gikk trette av å vente og barn som fortsatte å vokse under mitt fravær; og min prioritet av jobb fremfor familie og sosial kontakt.

I dag har jeg ingen ting å vise til for å forsvare mine valg der interesse for faget og gratisarbeid er alt jeg etterlater med som arv.

Med andre ord så har jeg ikke skjønt alle tante Olgas råd og formaninger i tide. Kanskje jeg ikke ville forstå enkelte av de rådene hun ga meg fordi de ga meg ulemper.

Det var ikke ofte jeg følte behov for å tenke tilbake til de første årene av mitt liv, men det skjedde i nye og ned at voksne sambygdinger, bygdedyret, minnet meg på hvor jeg kom fra og ga dystre spådommer om mine fremtidsmuligheter. Du skal straffes for dine foreldres synder.

Da var det godt å kunne gå til Olga for å lette hodet og få noen kloke og ærlige bruksanvisninger for å ta seg langs veien videre; det hun kalte koordinater på livets kart; og som var det eneste hun kunne dele av trøst.

Husk det Tor Ole, du kan ikke sitte som en sekstiåring og skylde på en ødelagt barndom; da har du dyrket mørket. Fortiden kan du ikke endre, men fremtiden kan du ta kontroll over selv.

I dag, på god vei inn i siste etappe av det livet jeg kjenner, trakk leirbålet ut månedens ord for filosofering rundt flammene; døden!

Det var under tankelek med dette ordet som gradvis fikk meg til å minnes ordene som tante Olga sendte med meg som avskjed på mitt siste besøk i hjembygden før jeg reiset ut for å starte min militære karriere.

Mor var lite begeistret og mye stresset over mitt valg om å prøve å bli soldat under vann; det var ensbetydende med å dø ung i følge henne. Dø ung og bli et vakkert lik, sa de den gangen; men det løpet var kjørt fra første stund av for min del, jeg som var gitt tittelen fødeklinikkens styggeste barn av den erfarne jordmoren som tok i mot meg.

Tante Olga ristet på hodet og sa det hun mente om at alle hadde døden med seg i sin ryggsekk og at den ville frigjøre seg når den mente det var tid for det; uavhengig av de valgene vi tar i livet: døden banker med samme tempo på fattiges dører og kongens slott. Så la hun til: døden er rettferdig, men de gjerningsmenn som forårsaker den er ikke det.

Det var en trøst for mor som trodde på skjebnen, og samtidig var det en klargjøring av tantes tanker om soldatyrket hvor det å ta liv er ett av verktøyene i soldatens verktøykasse.

Pallida mors aequo pulsat pede pauperum tabernas regumque turres.
Blek død banker med de fattiges føtter og kongers tårn

Det er til stor del tabu å snakke om døden i Norge også den gang; et tema som mange frykter og unnviker.
Men det er viktig å huske at det å bryte tabuer er som å åpne vinduer i et rom med stillestående luft. 

Ingen sannhet er farligere en den som forblir et tabu.

Ha en nydelig helg med gode folk rundt deg.

Tabu er som mørke hjørner- de blir mindre skremmende når de blir opplyst

Men så klart: Jeg var redd for mørket. De tok meg med på loftet og viste meg at det ikke var noen som gikk rundt med trebein der oppe, men er det noe bedre å ligge våken om nettene og høre et usynlig spøkelse med trebeinsom går rundt på loftet om natten? Mørkeredd!
Odd Børretzen