Synd på hvem?

Det var mange barn på Sandvik som det var synd på - Jeg var ikke en av dem.

Etter litt over tre år ble jeg innvilget prøveløslatelse og kom til en flott familie i et hus med utsikt over Storsjøen og bygdesentrum. I en barneflokk som varierte i størrelse vokste jeg opp med frihet med klare rammer.

Mitt frustrerende liv på en institusjon, der en ble skolert med frykt og straff, kom jeg raskt inn i et liv hvor oppdragelsen gikk på tillit, og det å stå til ansvar for egne handlinger i et miljø hvor det ble satt tydelige grenser for hva som var galt og rett; noe jeg dessverre hadde en tendens til å tøye vel mye.

Etter noen oppstartsår hvor en fikk revet løs noen hår-tuster i ny og ned av hevngjerrige hender gled jeg inn i en ny verden der det så ut til at jeg skulle få beholde mitt hår uforstyrret, men i stedet jobbe systematisk med å gi min nye mor grå hår.

            

Barn er ofte utforskende og nysgjerrige, og deres handlinger komme fra uvitenhet eller spontanitet. Foreldre opplever ofte utfordringer, men det er viktig å huske at barna ikke alltid forstår konsekvensene av handlingene sine.

Kommunikasjon, tålmodighet og veiledning er nøkkelen til å håndtere slike situasjoner uten å la det påvirke forholdet negativt; og noen ganger ty til bjørkeriset når en kjeltring gjorde ting som ikke bare beveget seg en smule over de satte grensene; men ett helt brød over grensen.

 

Jeg var et barn som kom fra en grøt og sild-kostbasert kosthold og havnet opp i et hjem hvor all mat var laget med store doser kjærlighet som tilleggs-ingrediens. Hver ny matrett var en nytelse, så jeg trodde at alt det som mor rørte sammen på kjøkkenet var spiselig; som den gangen jeg snek meg inn på kjøkkenet og fortærte en stor sleiv av hennes hjemmelagde, velduftende grønnsåpe-gele.

Renere har vel aldri innsiden av mine tarmer vært, hverken før eller senere.

Oralt inntak av tarmskyll, kalte mor det etter en omfattende klesvask; og jeg fikk forståelse for hva uttrykket «fis med fast følge» bokstavelig talt betydde.

 

Ettersom mors såpe selvfølgelig besto av en viss mengde kaustisk soda tvang hun i meg en stor dose melk for å motvirke innvortes etseskader ved å justere PH-verdi; og siden den dagen har jeg hatet melk.

Sist jeg drakk melk var i tenårene da jeg drakk kaustisk soda i den tro at det var et glass av mors sitronsaft.

Til mors store fortvilelse hadde jeg en tendens til å stappe feil ting i munnen. Godteriutseende Piri-Piri og mors plante med pepperfrukt var noen spennende smakseksempler fra mitt liv i Austvatn.

Første gang jeg drakk en flaske eksport for å feire at jeg var kommet inn i tenårene mistet jeg alt vett, men fikk kraftig økt matlyst. I rusens tåkete sky satte jeg meg ved kjøkkenbordet og inntok en stor porsjon hundemat som jeg svelget ned med mors blåaktige hårvann.

Under mors strenge blikk, og resyme av nattens meny, skjønte jeg at jeg og alkohol ikke ville bli gode venner; og ikke hundemat heller.

 

Å være barn er å leve i en verden av magi, hvor hvert øyeblikk er en ny oppdagelse, og en mulighet til å skape uforglemmelige minner; på godt og vondt.

 

Det var en vanskelig overgang dette med å forstå at alt mor laget på kjøkkenet ikke alltid var mat; selv om det luktet godt.

Jeg vil nok alltid huske lukten av vann med ATA vaskepulver som noe som lukter godt, men som smaker helt ræva som suppe over en porsjon makaroni.

Det var sånn mor kokte sine og mine søstres truser på kjøkkenet; i en kjel med vann og ATA mild i rød boks, og ikke ATA kraft i blå beholder. En kan bli kvalm av mindre.

Hvem f…. mener det er fornuftig å selge vaskemiddel i appetittvekkende beholdere. Mordere!

Og hvem med vett koker undertøy på kjøkkenet? Min mor.

          

Jeg har forståelse for at det er vanskelig å slippe fri etter en lang soning i fengsel og over natten måtte forholde seg til det nye samfunnet utenfor murene. Jeg skjønner dette fordi jeg fortsatt husker hvor vanskelig det var å omstille seg etter livet på institusjonen der alt var detaljstyrt og hvor du hele tiden måtte passe deg for lyn fra klar himmel.

Et gammelt ordtak tilsier at den som intet våger, intet vinner, og mye tyder på at barna og ungdommens prioriteringer ikke nødvendigvis bare har med mangel på konsekvenstenkning å gjøre. De veier bare mulig belønning tyngre enn mulige negative konsekvenser. På barnehjemmet testet en grenser, tapte raskt og fikk solid straff.

Så plutselig ble friheten stor, og utforsking, nysgjerrighet, og handlinger fra uvitenhet eller spontanitet ble hovedsakelig reagert på med bare en alvorsprat, mye tålmodighet og god veiledning i stedet for en øreteve.

Det var store og brå endringer som en trengte mye tid for å ta inn over seg og lære seg å forholde seg til; og den overgangen var brutal i seg selv, selv om det på andre siden var aldri så positivt.

Via disse til tider vanskelige overgangene og de veiledningene jeg fikk hjemme vokste jeg til og ble til den jeg er i dag.

Om skal jeg summere opp i to setninger hva mine foreldre ga meg av veiledning for det viktigste å ta med meg gjennom livet, så var det et uttrykk fra vikingene som gjengis både i Fagrskinna og Islendingesaga: Det er ingen bedre last å bære med seg enn fornuft og et klart sinn. I fjerne land er det mer nyttig en gull; og kan bringe de fattige ut av trøbbel.

Fornuft og klart sinn er vel egentlig det eneste jeg sitter igjen med, for rik på gods og gull ble jeg ikke. Jeg klager ikke på det livet jeg fikk. Langt derifra.

Om det er en ting jeg på en måte angrer på er at jeg ikke ble en dyktig håndverker som det mine foreldre ønsket, men i stedet fortsatte å gi dem grå hår ved å gå i krig for eget og andre land. 

Det har aldri vært synd på meg, for jeg har gjort mine egne valg og styrt min egen fremtid.

De det er synd på er de rundt meg som har lidd på grunn av mine valg og som har lidd under mine feilprioriteringer hvor jobb og karriere har kommet først på min prioriteringsliste i de 50 årene jeg har vært yrkesaktiv.

Så var det det med karriere for alt slitet. Vel, det eneste jeg kan vise til av synlig karriere beskrives best av Margaret Halsey i Some of My Best Friends Are Soldiers (1944).

He must have had a magnificent build before his stomach went in for a career of its own.

Ha en god og lidelsesfri helg

Som gammel kan du si hva du vil, for det kan ikke ødelegge din framtidige karriere.
Margaret Atwood