Dyrene i våre liv

 Jeg har alltid blitt kalt, og vel egentlig også skjønt at jeg er, en kjøter.

I følge definisjonene er en kjøter en nedsettende betegnelse på hund av blandingsrase; eller bastard som vi kalte det i Odalen.

Etter som jeg ikke vet noe om mitt opphav så vet jeg ikke hvilken blanding jeg består av, men ordet gate-mix passer jo uansett da jeg godt kan ha blitt til ved et tilfeldig møte, et par jokk og parets skilte veier.

Bilde: https://pixabay.com/

Fra tegneserien Donald Duck & co, fra tegnefilmene på Disneytimen og via Hanna-Barbera Productions tegnefilmer om Tom og Jerry har jeg vokst opp med det selvidentifiserende og selvglorifiserende bildet av at jeg, dersom jeg var hund, så måtte det være en Bulldogg; den lille tassen som kjempet tappert mot store, robuste okser gjennom hele middelalderen og frem til dette ble forbudt i England rundt 1835.

På mange måter har jeg alltid følt at egenskapene hos engelsk Bulldogg beskriver meg som person i lynne og utseende.

Engelsk bulldogg regnes om en energisk, modig og stolt hund, med mange gode egenskaper. 

Den knytter gjerne sterke bånd til eieren og er trofast og beskyttende.

Rasen trenger mye mosjon og en tydelig leder, men kan godt tilpasses et liv i byen. 

Spesielt dette med å trenge mye mosjon er dekkende for meg selv i dag.

Et særpreg hos Bulldoggen er den pusting og pesing!

Bulldogg er en massiv og meget kompakt bygget hund med stort hode, brede skuldre og bred brystkasse. Den har forholdsvis korte ben og et lavt tyngdepunkt.

Det var tilfeldig , men jeg må jeg innrømme at jeg følte meg spesialt hjemme da jeg ankom  Brigada 'Rey Alfonso XIII' II de la Legión i Almeria i Spania og oppdaget at logoen for min avdeling i brigaden var en Bulldogg i fallskjerm.

Jeg hadde ikke følt meg like hjemme om jeg hadde havnet i vaktavdelingen for områdene Ceuta og Mellia, spansk Marokko. Deres avdelingsmerke var en dromedar i fallskjerm.

Bilde: https://pixabay.com/

Ikke det at jeg ikke er blitt kalt kamel tidligere, for ifølge min svoger i Sør-Korea er jeg en nagta som ikke kan bevege meg uten å ha rikelig med vann i sekken på ryggen.

Ved første permisjon fra legionen løp jeg til nærmeste tatovering -sjappe og fikk avdelingsmerket foreviget på høyre underarm.

Å være kjøter er ikke noe positivt. Forfatteren Karin Fossum har sine tanker rundt akkurat det å stå over for et slikt udyr: angsten er en lurvete kjøter. Hele natten igjennom ligger den i sengen og stirrer på meg, årvåkent. I det jeg slår øynene opp, farer den frem og setter tennene i meg. Hver dag vinner jeg kampen mot uhyret.

Jeg har ikke noe angst, for det er jeg som er kjøteren; og det er jeg som går rundt og tror at jeg i tillegg er en Bulldogg som kan tåle alt.

At det fortsatt er noen som anser meg til å være en kjøter får være deres sak, for i egne øyne er jeg bare en hund på godt og vondt.

Det eneste jeg kan bekrefte i den forstand er at jeg har vært en av krigens kjøtere.

I et snev av ubeskjedenhet vil jeg helst bli sett på som hund i tegneserieskaperen Lise Myhre sin beskrivelse av hund som mental pleie: de som er usikre på hva kvalitetstid betyr, behøver bare å tilbringe noen minutter med en hund.

Det ligger litt visdom i det gamle uttrykket om at grunnen til at en hund har så mange venner, er at den logrer med halen istedenfor med tungen; jeg har bare ikke tatt dette helt til meg enda.

Bilde: https://pixabay.com/

Det er en grunn til at hunden er så populær som kjæledyr. Hunder er ærlige, trofaste og stort sett lydige. Hvis en hund hopper opp på fanget ditt, er det fordi den er glad i deg. 

Dersom en katt gjør det samme, er det fordi du har det varmeste fanget; disse egoistiske, selvkonsentrerte og selvdyrkende pelsdyrene. Det eneste du kan dressere en katt til er å gjøre akkurat hva den selv vil.

Jeg har ikke noe katt i meg og ser det som en frastøtende tanke å hele tiden gå rundt å gni meg inntil folk uten en gang å gi det en tanke at de den gnir seg inn til ønsker deg så langt ned på et varmt sted som mulig.

Hunden, der imot, venter til den inviteres før den hopper på deg for å vise sin affekt for deg; selv om det også er avvikere i hundekretser som jokker løs på enhver gjest sine legger.

Falsk som en katt og oppriktig som en hund.

Om en ser bort fra dette med kjøter, så anser jeg det som høyst sannsynlig at det bare er meg selv som ser på meg som en hund; og enda færre som kjøper at jeg er en Bulldogg.

Det vet jeg ikke så mye om, men jeg må innrømme at jeg er veldig i tvil om min kone når som helst vil bytte meg ut med andre dyr og fortsatt ha det like begredelig som hun har det med meg i dag: 

Jeg har tre dyr hjemme som gjør samme nytten som en ektemann: en hund som knurrer hver morgen, en papegøye som banner hele kvelden, og en katt som kommer hjem midt på natten.
Marie Corelli

Bilde: https://pixabay.com/

Uansett så er jeg min kones trofaste, lydige og veloppdragne skjødehund; med Bulldoggens sterke bånd til eieren.

Hun vet at jeg ikke vil svikte henne, men nok ikke bare fordi  hun mener at jeg er så fordømt trofast og at hun stoler så veldig på meg. 

Hennes trygghet på meg skyldes kanskje minst like mye at hun tenker som den amerikanske skuespilleren Gracie Allen: Min mann kommer aldri til å løpe etter andre kvinner. Han er for god, for hensynsfull, for lat og for gammel.

Uansett, om jeg er en gammel Bulldogg eller en kjøter, eller begge deler, så har jeg uansett blitt mere medgjørlig enn jeg en gang var. 

Jeg er rett og slett blitt en gammel hund som bjeffer mer enn jeg biter.

Jeg tør rett og slett ikke å bite folk lenger, for jeg er redd det går med meg som med gamle, hissige Halvor hjemme i Nord-Odal som bet en med-bygding i armen under fest på Vonheim. 

Den han beit skrek til og stakk av; sammen med de fleste av Halvors framtenner til odel og eie i armspekket sitt. 

Halvor så dem aldri mer igjen og måtte gå over fra å spise flesk til å ernære seg på suppe; og suppe til alle måltider er for Koreanere.

Jeg er den jeg er, men selv jeg er ikke sikker på at jeg er den jeg tror jeg er.

Min egen oppfattelse av meg selv er ikke mer presis enn det språket vårt er; vi skriver hund, men sier bikkje; en benevnelse som betyr tispe, men som stort sett brukes om hunder uansett hvilket kjønn de har.

Det er ikke helt til å forstå seg på.

Ha en god og selvgranskende helg

... aldri føler jeg så tydelig som sånn efter middag den innerste sammenheng og mening i allting.
Sigurd Hoel

Utholdenhet

Du må vite hva du skal gjøre før du gjør det, er en militær læresetning som ofte benyttes som argument for drilløvelser der en øver på en og samme tingen om og om igjen til den sitter og hentes ut fra hjernebarken når du plutselig trenger den.

Jeg vet av erfaring at dette er en læresetning som også benyttes av de med beslutningsvegring og utsetter enhver beslutning før de har alle tenkelige og utenkelige informasjoner rundt saken.

Det er ikke denne feiltolkningen av læresetningen jeg vil konsentrere meg om her; den får forbli deres dårlige unskyldning for ikke å klare å gjøre et valg; overtenkerne.

Bilde: https://pixabay.com/

Overstenkingen kommer av grublerier over mulige farer som kan komme og som vi bekymrer oss for; men som stort sett aldri skjer.

Overtenkerne søker svar, men får ingen svar de stoler på; selv svarene fra fageksperter med lang erfaring.

Du må vite hva du skal gjøre før du gjør det handler om å forstå at en ikke må kaste seg hodestups inn i handlinger som man ikke er forberedt på eller trent til; eller situasjoner en kaster seg ut i uten først å stanse litt opp og vurdere risikoer og muligheter før en gir seg i kast med å håndtere den.

Læresetningen sier ikke at du ikke skal prøve noe nytt som du aldri har prøvd før, men at du skal stanse opp en kort stund for observasjon, vurdering og beslutning; å skynde seg langsomt sånn at en ikke løper fra hodet.

General Dave Grossman var en erfaren mann som har uttalt den viktigste læresetningen jeg har forholdt meg slavisk til i alt mitt beredskapsarbeid siden 1977 og opp til i dag.

Man stiger ikke opp til nye høyder i en krise! Man synker ned til det nivået man holdt på treningene!

Beslutninger er noe en må treffe selv når den informasjonen en har er så ufullstendig at svaret ikke gir seg selv. Resten har Amelia Earhart satt ord på: det vanskeligste er beslutningen om å handle. Resten er bare utholdenhet.

I den operative verden er det sånn at en dårlig beslutning i riktig tid er langt bedre enn en å fatte en riktig beslutning når det er for sent. Etterpåklokskap hjelper ikke situasjonen, i bestefall hindrer den bare at samme svakhet eller feil får gjenta seg.

Ved trening av operative beredskapsmannskaper legges det fokus på det å forstå at hjernen og kroppen vi er utstyrt med er ekstremt intelligent. Står vi over for en akutt fare så aktiviseres hjernestammen, det som kalles overlevelseshjerne. Den første impulsen som trer i kraft da er fluktrefleksene og kroppen produserer store mengder kortisol og adrenalin som hjelper oss til å sette hjernen i stilling full gass forover.

Stresshormonene kortisol og adrenalin gir oss i en kort periode skjerpet syn, hørsel og lukt for å kunne tolke situasjonen vi står over for.

Hjertet slår raskere og blodtilstrømningen til muskulaturen setter oss i stand til å handle raskt; enten til flukt eller kamp.

Sansene skjerpes og hjernen henter ut mulige reaksjoner fra minnelageret som den analyserer i lynende hastighet.

Er utvalget i lageret lite så beslutter hjernen at all fornuft tilsier å flykte fra situasjonen, men har lageret gode alternativer til handlinger som møter situasjonen blir oppmerksomheten styrt mot det å nedkjempe trusselen.

Mitt ansvar som beredskapsrådgiver er å legge til rette for at både taktiske, operative og strategiske mannskaper skal ledes mot å velge fight fremfor flight gjennom å trene dem i det å bruke denne korte perioden med kropp i beredskap til å følge den militære strategen John Boyd sin reaksjonsprosess: observe, orient, decide and act; en beslutningstakingsprosess som fokuserer på å filtrere tilgjengelig informasjon, sette den i kontekst og raskt ta den mest hensiktsmessige avgjørelsen samtidig som man forstår at endringer kan gjøres etter hvert som mer data blir tilgjengelig.

Du må vite hva du skal gjøre før du gjør det snakker innen beredskapen om både det å skolere og trene personell, men også om å etablere lett tilgjengelige beredskapsplanverk som skal gjøre det lettere for mannskapene å finne ut hvordan de skal håndtere de ulike scenarioene de kan måtte stå over for.

Kanskje er jeg ikke den rette til å lede et slikt arbeid, for når jeg ser på helheten i livet mitt så burde jeg i dag ha gjort et like bra grunnarbeid for min personlige del av livet som jeg tror jeg har gjort for beredskapen jeg er betalt for å bygge og vedlikeholde.

Jeg må vite hva jeg skal gjøre før jeg kaster meg ut i pensjonstilværelsen. Fordi jeg har utsatt disse fremtidsplanene har jeg rotet meg opp i en beslutningsvegring som ikke er en gammel feltoffiser verdig. Jeg har rotet meg opp i en situasjon som best kan beskrives med de velkjente ordene gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør.

Selvfølgelig ønsker jeg ikke å bli sett på som totalt militant idiot, så derfor har jeg bygget opp et selvforsvar for å argumentere for et klart skille for mine beredskapsfilosofier kontra min livsfilosofi: beredskap gjelder alle, mitt privatliv gjelder bare meg.

Sånn sett kan jeg vel si at dette er solid vurdert og at planen for min pensjonstid er å gjøre noe totalt annet enn det jeg har gjort hele livet; å begynne å ta ting på sparket.

Kanskje er akkurat dette den beste planen jeg noensinne har laget, en plan hvor livet videre styres av impulshandlinger; som å våkne en morgen, vekke kona og si at i dag drar vi på Gardermoen med en koffert hver og hopper på første, ledige fly til ett eller annet sted i verden.

Min onkel Einar prøvde dette noen år sammen med en kompis. Annenhver gang bestilte den ene av dem billetter uten å fortelle den andre hvor de skulle reise.

Onkel Einar feiltolket en gang sin varmesøkende kompis sine valg ut fra hva som var ledige flyavganger på det aktuelle tidspunktet at han fant seg selv stående på Svalbard lufthavn med kofferten pakket med bare shorts, badebukse og hawaii-skjorter.

Utsikten til en snøskuter-tur med Flipp-flops på føttene var vel ikke akkurat det han så mest frem til der og da.

Slik sett så er det en forlokkende tanke å ta dagene på sparket de siste årene av mitt liv, for da kan en risikere å stå over for utfordringer en ikke var godt nok forberedt på, men som må løses der og da; selv om løsningen ofte er så enkel som å måtte oppsøke en butikk og kjøpe seg en ny garderobe.

Nå skal jeg bare ta en beslutning om når, for en fremtid uten planer er kanskje akkurat det jeg trenger; bare kona går med på det. Jeg er jo fortsatt en tøffelhelt under hennes pisk; og det har jeg ingen planer om å endre på.

Kjærligheten er et brennende ris som pisker selve hjertet i en.

Johan Falkberget

Ha en impulsiv og god helg

Faren min har vært pensjonist i et par år. Nå forstår han ikke hvordan han har hatt tid til å jobbe.

Anne Holt

Dråpene som blir vannet

 I dag er det siste arbeidsdag før Langfredag, og på en slik dag så får en tid til funderinger over koppen med morgenkaffe her oppe i Hønefoss hvor alle de 30 000 innbyggerne tilsynelatende sover til langt på dag.

I det siste har jeg fundert mye på hvor lurt det egentlig er å ha som mål i livet å fortsette å herde kropp og sinn for å være forberedt på alt; selv når en blir godt oppe i årene.

Hva er det egentlig jeg trenger å herde meg for lenger?

Det er noe spesielt å sove i et iskaldt rom og våkne på morgensiden etter en nesten bevistløs søvn, for så å tusle ut i dusjbrakka og gradvis øke temperaturen på dusjvannet til en kjenner at kroppen tiner opp.

Den gangen da jeg hadde badekar så brukte jeg det som vannseng de gangene jeg var fysisk og mentalt sliten. Da sovnet jeg i så varmt vann som kroppen kunne tåle og våknet gradvis etter hvert som vannet ble kaldt.

For meg var disse to timene gull verdt for å bygge seg opp igjen, men for kone og dørtre som sto i trippende kø utenfor baderom-døren kunne dette være en belastning.

Som kona sa det: enten skal badekaret eller du ut av huset!

For meg var ultimatumet ett fett, for uansett løsning så ble jeg stående uten badekar.

Bilde: https://pixabay.com/

Det jeg sitter igjen med nå etter 22 år i campingvogn som pendlerbolig er en kropp og et sinn som fortsatt tåler kummerlige og spartanske forhold, og som tåler både kalde og varme miljøer like godt; men samtidig en kropp som ikke lenger har noen mobilitet i det hele tatt.

Bevegelse er den beste dekningen under beskytning sier militærhåndboka. Det er fortsatt riktig, men som soldat har jeg med årene gått fra bevegelig til stillestående mål. I felt vil jeg i dag stole på at fienden består av dårlige skyttere; og min egen griseflaks.

Griseflaksen min har jeg ikke sett noe til så langt i livet.

Hver høst begynner jeg å herde kroppen for å tåle en tøff vinter og det å fryse fra kveld til morgen; men så har disse vintrene ikke kommet.

På våren har jeg alltid forberedt meg på en sur og regnfull sommer, men også de har uteblitt.

Det eneste jeg fortsatt ser nytten av å trene på er mental forberedelse på å bli stående og forsvare meg om jeg skulle møte en trussel. Det er ikke fordi jeg er så forbanna tøff, men fordi alternativet med å flykte fra en fare har blitt en kroppslig umulighet.

Bena mine sliter med å bære overvekten, så selv det å småløpe over en asfaltert gate ser ut som om jeg vasser i myr.

Dessuten er lungekapasiteten blitt så skadet etter å ha oversett HMS og verneutstyr hele livet at jeg blir andpusten bare ved tanken på å bevege meg.

Den eneste som er fornøyd med kroppen min i dag er barnebarnet mitt. Hun er veldig fornøyd med at Mose sitter stille og fungerer som hennes personlige klatrestativ.

Kjekt å ha en mage å få fotfeste på under klatringen opp på skuldrene til bestefar.

Kroppen hans er en fornøyelsespark, bruker min kone å si til sine venninner når de kommer inn på de heller intime delene av forholdet vårt: jeg smører magen hans inn med babyolje og bruket den som sklie; og ser hva jeg treffer på skli-turen ned.

Godt at noen fortsatt ser glede i kroppen min, for jeg er ikke en av dem lenger.

I hodet er jeg fortsatt en ung, robust elitesoldat. På en god dag er speilet på badet en tidsmaskin; da ser jeg det som speilet viste meg for snart 25 år siden.

Jeg er uansett veldig glad for at jeg ikke falt i samme feilen som en militærkollega som tatoverte et stort portrett av kona si på magen, der munnen på bildet og navlen han gikk i ett. 

I dag, etter en kraftig utvidelse av vomma hans, ser tatoveringen ut som om han er en Edvard Munch fan; og spesielt markedsfører bildene Skrik; langstrakte ansikter med øyne som stirrer opp mot himmelen i hans tilfelle.

Som han selv sier: når jeg står opp om morgenen og ser etter om jeg fortsatt er en mann så ser jeg bare to stirrende øyne som ser opp på meg; og skremmer meg våken.

Japanske, kvinnelige turister elsker ham og tilbyr ham ofte å bli med dem hjem til Japan; en billig og mobil suvenir av et kunstverk på skinn som kan blottlegges når som helst; og hvor som helst.

Drar han til Japan så garanterer jeg at han blir flådd om han dør der nede.

Hele mitt liv har jeg vært trukket til vann, og nesten halve livet hadde jeg karriere under vannoverflaten; og som nå så ble arbeid og hobby akkurat det samme.

I dag er jeg glad for at bassenget på huset på Mallorca ikke har innsyn, for kroppen min er nå bygget sånn at den på grunn av magevolumet fungerer som en redningsvest; kroppen snus automatisk slik at jeg flyter på ryggen.

Sist jeg klarte å bedrive brystsvømming så hadde jeg ikke bryst som i dag.

Jeg har regnet ut hvor mange blylodd jeg må ha i dykkebeltet i dag for å komme meg under vannoverflaten.

Jeg vil ikke røpe antall blylodd og vekt, men det regnes av personlige trenere som en hel økt styrketrening bare å løfte det blybeltet på plass rundt hoften.

Et ord som nesten daglig dukker opp i mitt hode er ordet -forfall-.

I ungdommen, under etableringsfasen, var forfall noe jeg forholdt meg til i forhold til lån, strømregninger og husleie.

I dag er det forfallet som stresser meg mer i forhold til hvordan kroppen min lider under manglende vedlikehold.

Det hjelper liksom ikke å gå i butikken og kjøpe seg moteklær for å skjule forfallet, for det er bare som å male en gammel, råtten rønne med dyr Butinox.

Det eneste reelle forbedringen en får ut av dette er at lommeboken blir slankere.

Jeg har alltid hørt at livet starter når du blir pensjonist, men nå har jeg innsett at det ikke er noen automatikk i det; at det også krever litt mer innsats enn bare å jobbe 40 år fra klokken åtte til seksten.

Jeg står på terskelen til min pensjon nå, som de mange gode kollegaene som starter våren i år med ikke å være en del av dem jeg møter hver dag på kontoret og ute i felt.

I motsetning til dem har jeg ikke forberedt meg godt nok på at livet skal begynne, og jeg innser at jeg selv har sørget for at det er for sent; jeg er som et vel brukt bildekk; så nedslitt at jeg ikke lenger har noen profil.

Hadde jeg bare vært en gammel, rusten bil. Da hadde jeg i det minste kvalifisert til full vrakpant; for vrakpanten skiller ikke på bilens alder og tilstand.

Jeg har tatt vare på nesten alle bøkene jeg har lest, samt mye annet rukkel, men jeg har glemt å ta vare på meg selv. Snakk om en idiotisk forglemmelse å få slengt i trynet når det uansett er for sent å få gjort mye ved det.

Jeg har alltid vært forelsket i det jeg driver med som jobb, og det har blitt mitt banesår.

Menneskene er aldri lykkeligere eller vakrere enn når de er forelsket, og glemmer seg selv.
Odd Børretzen

Ha en herlig påske-høytid og nyt livet i store drag.

Noen ganger må man skrive
seg selv øverst på huskelappen
så man ikke glemmer å huske på den
som skal huske på alt det andre.
Kjerstin Aune

Refleksjon

Jeg kjenner en meget klok mann; en person med mange falsetter og evner som jeg ser opptil for sin måte å tenke på og hvordan han opptrer blant andre folk.  Han er kjent blant oss som kjenner ham godt fra felles reiser for å sitte med bena på en stol ved frokostbordet i Drammen og drikke kaffe mens tankene hans trenger gjennom morgentåken i hodet hans, har skrevet ned følgende tanker på sitt nettbrett: 

• Budskapet fødes og farer av sted i en forpakning, hvor mottaker har sine egne forutsetninger som verktøy.
• Dekode egne tanker, finne egen forståelse og deretter forstå mottakers forutsetninger for mitt språklige uttrykk.
• Den viktigste kraften i det utvekslede, er tålmodighet og våken oppmerksomhet i tolkning av respons.

Det å snakke eller skrive er ikke vanskelig i seg selv, det er vi opplært til fra våre tidligste år. Vanskeligheten ligger i akkurat det å formulere seg slik at budskapet kommer frem hos mottakerne med den samme forståelsen som avsenderen hadde i sitt hode.

Selv om vi i utgangspunktet snakker det samme språket er det ingen garanti for at hvert ord tolkes likt og at setningen forstås slik den er skrevet.

Bilde: https://pixabay.com/

Den som sitter med evnen til å lese mottakerens forutsetninger til å forstå, og så formulere seg etter denne mottakerens forutsetninger og forståelse av språket er en kunst som ikke alle, og slett ikke jeg, behersker til det profesjonelle.

Det er ikke fingre nok på hendene mine til å telle opp alle gangene jeg sitter igjen som et spørsmålstegn når jeg har avlevert et viktig budskap som ikke når frem hos mottakerne.

Som drammenseren skriver så ligger kraften i det å utveksle og tolke responsene hos mottakerne. Min personlige svakhet er at jeg ser og registrerer den, men ikke klarer å bruke den til å finne nye og bedre måter å formidle det jeg vil når utvekslingen svikter.

Da sitter jeg bare igjen med tålmodigheten og den bortkastede troen på at om jeg sier det samme igjen på samme måten mange nok ganger så kommer forståelsen; men det skjer aldri.

Ofte dekker jeg meg bak dokumentasjon på hva jeg har skrevet og hvor mange ganger jeg har purret på saken, men det har ingen verdi så lenge jeg bare gjentar den samme argumentasjonen som ikke fungerte første gangen.

Ofte ender hele saken ut i at jeg bare kan si: dette har jeg sagt ifra om mange ganger eller hva var det jeg sa; en bekreftelse som ikke har noen som helst verdi. 

Den fungerer ikke en gang som ryggdekning i og med det at jeg ikke har klart å hindre en risiko fordi jeg ikke har evnen til å gjøre et godt varslingsarbeid.

Da ligger feilen like mye hos avsenderen som hos mottakeren.

Nå er min datter 40 år.

Det første desennium av hennes liv gjentok jeg nesten daglig den mest bortkastede setningen i foreldrenes vokabular: ikke spark av deg skoene og kast klærne dine i entreen.

Nesten hver eneste dag satte jeg skoene hennes i sko-hyllen og hengte opp ytterklærne hennes på knaggen, gjerne fulgt opp med ordene: sånn skal det gjøres.

Den eneste konklusjonen på dette er at det ikke fungerte; og det ligger litt skadefrohet i det at hun nå prøver seg på de samme formaningene til sin datter: ikke spark av deg skoene og kast klærne dine i entreen.

Det sies av retorikk er kunsten å snakke sammenhengende og snakke godt for seg, ars bene dicendi på latin. 

Sannheten er at den virkelig gode retorikeren behersker kunsten å overbevise gjennom grunnprinsippene tydelighet, analyse og metode, om budskapet og riktig leveringsøyeblikk, og det riktige kroppsspråket og påkledning hos avsenderen for å vekke tillit hos mottakeren. 

Det handler om trygghet, tillit og troverdighet.

Dessverre tolker mange troverdighet opp mot hvordan du ser ut og hvordan du er kledd. Pene, høye mennesker i dyre og flotte klær tolkes dessverre som mer troverdig enn en med herdet utseende og dårlig klesstil.

En skulle tro at et sikkert og stødig kroppsspråk som viser avsenderens ro og sikkerhet i sitt fag,  og hvor engasjert og godt denne røper kunnskap i sitt fagfelt burde være nok, men det er det slett ikke.

Se bare på presidenten i Ukraina. I motsetning til statsledere i andre land har han valgt å prøve å bli respektert uten dress. Spennende å se i hvilken grad han lykkes med ordene sine.

Flere ganger har jeg gjort den feilen at jeg kler meg som jeg alltid gjør og ikke dresser meg opp når jeg presenterer en situasjon eller en løsning for miljøer hvor det er strenge kleskoder.

Da krever det mye mer av selve budskapet enn om jeg hadde kopiert de jeg snakker til gjennom å iføre meg dress, hvit skjorte og et slips.

Det er ikke uvitenhet som gjør at jeg skaper sånne vanskeligheter for meg selv og budskapet jeg vil frem med, men det faktum at jeg har tilgang til speil.

Flere ganger har jeg iført meg min svarte dress med alt tilbehør, stilt meg opp foran speilet og fått bekreftelse på at jeg ikke har kropp til å se seriøs ut selv i dress.

Når du ikke har nakke og hals så ser det å bære slips ut som om du akkurat et kappet ned etter et selvmordsforsøk gjennom henging.

Hjemme har jeg et svart-hvitt bilde fra min datters bryllup der jeg fikk profesjonell hjelp til å kle meg i dress med vest, lommeur med lenke over den fremstikkende vomma og stor, svart hatt.

Bildet hang lenge på veggen hjemme, men så ble jeg lei av folk som så på det og spurte om det var bryllupsbildet av mine foreldre Og det spørsmålet skyldtes ikke at bildet var svart-hvitt.

En gang iførte jeg meg kjole og hvitt på et krigsskoleball i stedet for paradeuniform; og da fikk jeg tildelt en akutt etablert premie for beste imitasjon av en pingvin som noensinne var observert på et krigsskoleball.

Jeg er ikke noen flott person å se på selv om jeg tylles inn i den beste silke. Det har jeg akseptert og ikler meg bare det som er komfortabelt for meg og som gjennom komfort får meg til å bygge den selvtilliten og roen som jeg trenger for å formidle.

Folk må kjenne meg og mine styrker før de får innser mine skjulte styrker; trygghet, tillit og troverdighet.

... noen rister litt på hodet
noen tror jeg er modell
noen mener at min skjønnhet
er et gjenskinn av meg selv

Per Larsen

Det hjelper ikke å ha rett, hvis du ikke er i en posisjon hvor du er troverdig.

Tillit skapes ved at den tas i bruk skrev Bertolt Brecht i dramaet Galileo Galilei.

Når det gjelder å utstråle trygghet så får jeg bare håpe på gevinsten av det å bli gammel, og at Linn Skåbers ord oppfattes likt hos mange andre: lukten av gamle mennesker er det beste jeg vet. Trygghet, visdom, hemmeligheter.

Da er det kanskje håp for at det jeg sier treffer de mottakerne jeg ønsker å påvirke.

Uansett så skulle jeg ønske at vi fikk en verden som den Karl Kavring Løve drømte om: et sted der alle skjønte hva han ønsket, og hva han trengte, uten at han måtte forklare og begrunne.

God helg med forståelse av de andres behov uten innledende krangel ønskes dere alle.
God påske til de som tar seg den luksusen!

Den som bare forstår seg på kjemi, forstår seg ikke engang på det.

Georg Christoph Lichtenberg

Relasjoner

Ingen foreldre oppfordrer sine barn til å sette seg selv i livsfare.

Jeg var lenge overbevist om at mine foreldre ikke hadde noen innvirkning på mitt yrkesvalg og at dette var mitt og bare mitt; men så tok jeg en lang tur tilbake til minnenes dal og så at heller ikke mine framtidsvalg hadde bakgrunn i en svart og hvit påvirkning.

Allerede fra jeg var knøttliten lærte far meg å opptre i de store skogene bak huset på Aasen.

Vi lå ute i snøen i en gapahuk på vårnettene for å få med orre-lek, og vi jaktet alt fra kramsfugl, ekorn og bever for å få mat under oppholdet i skogen.

Selv det å fiske med en bjørkekvist med medbrakt snøre og krok var en vitenskap for ham der en ført fanget ørekyt for å bruke halen dens på kroken for å meite etter abbor i de svarte myr-tjernene inne på Kjær-skogen.

Bilde: https://pixabay.com/

I dette lå også det å kunne tyde været for de nærmeste timene gjennom å studere skyhimmelen gjennom hvordan skyene utviklet seg, vindforholdenes retning og hastighet, lysbrytninger og fuktigheten i luften.

Skogene og været var som et spennende hørespill i radio; noe en kunne forutse og noe som overrasket en fullstendig.

Han lærte meg å lete etter skader på furu for å finne god opptenningsved gjennom å forstå trærne i skogen og hvordan for eksempel kvaen er trærnes forsvarsmekanisme for å hindre at sopp og insekter gir infeksjon i trestammen. Veden i og rundt såret blir dermed mettet av kvaen og omdannet til tyri; et trevirke som brenner meget godt med en rolig mørk flamme selv når det regner.

Slik tyri benyttet vi også som fakler når vi gikk om natten og til røykring av småfisk.

Han lærte meg å omgås våpen på en nyttig, forsvarlig og ikke aggressiv måte med fokusering på at våpen ikke er farlige; faren er de som håndterer dem.

Gjennom denne våpentreningen lærte han meg det å jakte på småvilt ved å ta oss inn på byttet mens vi tok hensyn til bevegelse, lyd og motvind.

Gjennom far lærte jeg hvordan selv gjenspeiling fra bål-lyset i en vanndråpe på et fuktig blad ville skade nattsynet ditt; selv om du sto med ryggen mot bålet og speidet ut i mørket.

Han lærte meg hvor usynlig du blir i mørket når du står stille eller beveger deg sakte fordi det menneskelige øyet er bygget for å oppfange bevegelser.

Når det var tid for å gå til ro var far full av historier fra gamle dager og fra krigen som var slutt for bare et drøyt tiår siden.

Han snakket sjelden om sine egne opplevelser og erfaringer, men delte i stedet andres innsats og betydning.

Far var veldig kritisk til mellomkrigstidens nedbygging av forsvaret og snakket varmt for å ha et sterkt forsvar; og han siterte gjerne kåsør Øyvind Thorsen for å sette spiss på utsagnene sine, som: det er mye å spare på å legge ned Forsvaret i Nord-Norge, og sette opp en røykvarsler i stedet.

Fars motto for barneoppdragelsen var å unngå at jeg skulle vokse opp som en forsvarsløs guttunge.

Han hadde ingenting å forsvare seg med, for han hadde hatt en beskyttet oppvekst.
Geir Gulliksen

Sånn vokste jeg opp, i et miljø som fortsatt var preget av krigen.

Far snakket om de som viste mot og gjorde en innsats, og mor sikret forståelsen for hvordan krig påvirker enkeltmennesket gjennom frykt og usikkerhet. Hun var en av dem som ikke klarte å se nytelsen i lysglimt og smell fra raketter på nyttårsaften fordi minnene om bombene i Trondheim og skuddene fra skipene langs kysten hun vokste opp ved hadde satt sine spor i henne.

Far var den trauste og tøffe, mor var den som satte følelse i bevegelse.

Sammen beskrev de helheten i en krig på en måte som de fleste forfattere ikke klarer.

I dag skjønner jeg også min mors følelser rundt nyttårsfyrverkeri der du står i mørket og det smeller og lyser rundt deg på alle kanter uten at du kan vite hvilke raketter som går opp i luften eller som kommer mot deg; fordi jeg selv utallige ganger har opplevd akkurat dette kaoset ved et fronten.

Jeg var forberedt på det å takle en stilling i forsvaret med skarpe oppdrag og håndtering av dødelige eksplosiver; alt takket være mine foreldre og deres nyanserte oppdragelse hvor de utfylte hverandre på en måte som det tok meg tid å innse.

Kanskje gjorde dette at jeg forlot min barndom og oppvekst som ganske ung mann og aldri ikke vendt tilbake til den, men det ser jeg ikke nødvendig vis som noe negativt.

Sånn som jeg var som barn og ungdom så var det nok til det beste både for meg selv og bygdefolket at jeg så tidlig som mulig forlot akkurat den veien.

Det stemmer kanskje for de hjemme det som Olav Duun skrev i boken Medmenneske, men jeg merket ikke noe til dette blant bygdefolket i Austvatn: det er trollungane ein blir mest glad i.

Uansett om mine valg i livet er blitt påvirket av andre eller ikke så er det dette livet jeg har levd, ene og alene etter en påstand jeg en gang hørte: livet har ingen fjernkontroll. Du må reise deg og endre det selv!

Ha en flott og selvstendig helg.

Ikke vær så redd for å gjøre egne valg, følge egen sti og bare la folk rundt deg snakke om deg.

For å komme frem til vannkilden må man svømme mot strømmen.
Stanislaw Jerzy Lec

Ansvar

Jeg har tenkt mye rundt dette med ansvar; og hvor langt ansvaret for fremtiden ligger hos meg; og meg alene.

Ansvar er det motsatte av skam, het det seg i barndommens Nord Odal.

Ofte brukes ordet ansvar i dagligspråket uten at det blir klargjort hva meningen er – eventuelt om den som benytter ordet sikter til flere av betydningene. 

Særlig forekommer dette i utsagn om at en person bærer ansvaret eller har ansvaret for en handling, unnlatelse, tilstand og lignende.

Ansvar er et flertydig ord som kan brukes om forskjellige begreper, som ansvar for en oppgave, et oppdrag, en aktivitet eller et arbeidsområde du har fått som oppgave å utføre.

Ansvar kan også være en forpliktelse til å gjøre eller unnlate noe i moralsk og etisk forstand; til og med i juridisk forstand. i moralsk.

Bilde: https://pixabay.com/

Videre er det å ta ansvar å ta hensyn til en risiko i betydningen å bære konsekvenser av en uventet utvikling: vanligvis om det negative, det vil si å bli bebreidet, gjøre merarbeid, dekke utgifter og annet, men også om det positive, å gi ros og annet som er fordelaktig.

Jeg mener at mitt personlige ansvar er å hele tiden gjøre så godt jeg kan, ikke unnlate å gjøre noe nødvendig selv om jeg ikke har fått ordre om at det er min oppgave: og det å si ifra når noe ikke er som det skal. 

Men har jeg også ansvaret for at de jeg sier i fra til hører på det jeg varsler om? 

Den svenske forretningsmannen Jan Carlzon, Janne, hadde en klar formaning i forhold til ansvaret rundt det å gi og motta informasjon: den som ikke får informasjon, kan ikke ta ansvar. Den som får informasjon, kan ikke unngå å ta ansvar.

Etter mye erfaring fra bondelandet er det ikke ofte jeg finner noe fra sentrale politikere, og enda mer sjelden fra Senterpartiet, som jeg finner det verdt å sitere. Er sitat fra Anne Enger finner jeg det like vel verdt å gjengi: det er få genier blant oss. Og profeter bør man passe seg for. Samfunnet bygges av selvstendige og modne mennesker som tar ansvar.

Med andre ord betyr det å være et menneske at en må ta ansvar. 

Livet er ikke et aksjeselskap; en genial oppfinnelse for å oppnå personlige fordeler uten å måtte ta et personlig ansvar.

Hovedproblemet ligger kanskje i det at det ofte er vanskelig å finne den som bør ha hoved-ansvaret for noe, for det er noe i Piet Hein sin påstand om at hver gang ansvar blir delt mellom to, så blir det kun én prosent på hver.

Da slår dette med beslutningsvegring ut fordi ingen av de to føler at de har ansvaret for at problemet blir løst; i og med at 98% av problemet forblir usynlig og  ligger hos spøkelset i en ansvarlig beslutning; han  andre.

Et snøfnugg i et snøskred vil aldri føle seg ansvarlig.
Stanislaw Jerzy Lec

Mine foreldre var temmelig klare på at jeg ikke bare hadde ansvar for det jeg gjorde, men også for det jeg unnlot å gjøre. 

Noen ganger blir ansvaret så tungt at enkelte prøver å løpe i fra det; og ofte lykkes de lenge. De klarer ikke å se at det ikke er minnet og fortiden og hvordan ting var i går som sikrer kontinuiteten vi trenger inn i fremtiden.

En speidersamling skal i forhold til rutinene avsluttes med at speiderlederen hilser av sine speidere med ordene vær beredt; og speiderne skal da svare alltid beredt. I dette ligger det en beredskapstanke: å planlegge nok til at man ikke blir overrasket.

Det er viktig å planlegge selv om ikke ting blir helt etter planen. 

Man skal ha gjort seg opp en formening om hva det er man skal gjøre i enhver situasjon.

Å vente og se hva som skjer uten å ha en øvet og trenet plan som kan iverksettes umiddelbart om det skjer noe overraskende er å planlegge for å mislykkes.

I min verden gjelder uttrykket Semper fidelis, alltid trofast og lojal, som en motivasjon og et uttrykk som forener. 

Det representerer tradisjon og ansvar – fra det øyeblikket en ung mann eller kvinne forplikter seg til å ta en oppgave som vil påvirke andre. Og selv om jeg er en nesten forsvinnende liten brikke i det, tar jeg min del seriøst.

Derfor plager det meg smertelig at det finnes folk rundt meg som ikke tar sin del av ansvaret; eller i det miste gir meg informasjon om hvorfor det jeg tror er viktig ikke er det.

Selvfølgelig tar jeg også feil noe ganger, men da hadde det vært fint å få et lite hint om det slik at jeg også kan prøve å forstå hvorfor jeg tar feil.

Spesielt sårende er det å se at mangelen på vilje til å ta ansvar og finne løsninger skyldes mangelen på forståelse av helheten i en situasjon og at plan A ikke ønskes å iverksettes; samtidig som det ikke finnes noen plan B.

Skylapper er lapper av lær som festes ved øynene på hodet til en hest for å hindre den i å se til siden og bli skremt av det den ser.

En person som har skylapper, ser ikke helheten av noe, og retter oppmerksomheten kun mot noen få saker; et bilde på noe som hindrer personen i å ville se helheten.

Jeg er rett og slett trøtt av det å få beskjed om å trappe ned og begrense overtid, men prioritere fritid og det å leve et liv utenfor jobben; dette uten at det i det miste er gjort noen tanker rundt hva det er jeg gjør som jeg ikke trenger å gjøre fordi jeg ikke har ansvaret for det; og hvem som da skal ta det ansvaret dersom oppgavene like vel ikke kan droppes helt.

For å være helt ærlig så hindrer dette meg i å føle ansvar for noe som helst lenger, men søke frihetsfølelsen i det å begynne å gi faen.

Motivasjon er en samlebetegnelse for de faktorene som setter i gang og som styrer atferden i mennesker og dyr.

Motivasjon har en begrenset mengde energi til rådighet og selvaktualisering gjennom intensjoner, planer, personlige målsettinger og mestring styres av denne motivasjonen.

Et menneske er motiveres av ønsket om å oppnå, ikke av ønsket om å stå frem som noe uviktig.

Ha en fortreffelig og god vårhelg.

Det er mulig at jeg har misforstått dette med støtte og medarbeidere i mitt fagfelt og at det er noe i André Gide sine ord som jeg ikke har oppfattet riktig: det er i ensomhet man skaper noe nytt.

Retroperspektiv

Et minneverdig tilbakeblikk fra det punktet hvor "Ord for fredag" startet,
 fredag 22.06.2007:

Bilde: https://pixabay.com/

Denne fredagen kommer ord for fredag over epost.

Ukens koreanske ord er GOKK:
Ordet betyr land og Norge er et GOKK, selv om vi nasjonalt bare regner nordre dels borgere som innbyggere i GOKK.

HANGOK er det koreanske ordet for Korea, på samme måte som NIPON er det japanske ordet for Japan/Solens land. HAN betyr halvøy, med andre ord Halvøylandet. Språket de snakker kalles derav HAN-GUL (halvøyspråket).

Ukens fremmedord er til ære for vår venn som snart går tilbake til Forsvaret.
KASTRASJON – militær ordre om å kaste mat: KAST-RASJON.

Underveis

Ved inntaket til opptaksprøven som operatør i marinen måtte jeg gjennom en autorisasjonssamtale fordi jeg tilhørte en av de tre risikogruppene i samfunnet; jeg var barnehjemsbarn.

Det var med andre ord tre grupper nyfødte som fikk tildelt dårlige kort på hånden helt fra starten av i vårt kjære land.

Offiserene og psykiatrikeren som ledet dette intervjuet gjorde det de kunne for å bedømme om jeg var bitter på samfunnet og derved en sikringsrisiko.

Mot slutten av dette intervjuet så psykiatrikeren lenge på meg og sa noe jeg fortsatt husker: det trengs ikke styrke til å henge seg fast, men mye styrke til å gi slipp.

Orlogskapteinen fulgte opp psykiatrikerens ord med et sitat etter forfatteren Eva Marie Solheim: selv om du så har lidd skipbrudd både en og flere ganger i ditt liv, så betyr ikke det noe så lenge du har svømmeferdighetene i behold.

Det var kanskje under dette intervjuet at min lidenskap for sitater ble født, samtidig som jeg så at verden ikke var så svart-hvit som det jeg hadde fått inntrykk av før sesjon når jeg forklarte en gammel hær-oberst fra hæren hva mine fremtidsdrømmer var.

Han var tydelig på at dersom en var av taterslekt, same eller barnehjemsbarn så var en ikke til å stole på og derved aldri kunne får noen fremtid i forsvaret; for der måtte en bare omgi seg med folk en kunne ha tillit til.

Sånn sett hjalp den gamle obersten meg et godt stykke på vei inn mot militær karriere; for jeg ble forbannet og innbitt av det han sa.

Dessuten kalte han meg alltid Institusjons-Tor, så sånn sett så var han riset bak speilet.

Riset bak speilet hadde man i gamle dager i form av et bjørkeris, og det ble alle slemme barn truet med; og ofte var det nok å vite at det var der for å få dem til å være litt snillere. 

For meg personlig hadde trusselen om riset bak speilet motsatt virkning; det gjorde meg bare trassigere.

Bilde: https://pixabay.com/

Svært få i omkretsen rundt meg trodde at jeg noensinne ville klare å bli spesialoperatør i Marinejegerlagene.

Selv de som skulle vite hva jeg som guttunge passet til som karriere rådet meg til å bli håndverker, for noe gymnas og universitet ville jeg aldri får tilgang til av økonomiske grunner.

Etter fylte 16 år ville ikke lenger stat og kommune betale for meg hos fosterforeldre; og kun yrkesfaglig skole lå foran meg som en mulighet.

Det var nok denne mangelen på tiltro til meg som drev meg fremover til jeg ble det jeg hadde sett for meg; jeg hadde noe å bevise for både meg selv og ikke minst alle andre.

Det var bare en som motiverte meg, min poliomyelitt- handicappede fetter Ola.

Han oppfordret meg til å adoptere hans mantra for livet, og det var hans yndlingsforfatter Astrid Lindgren sine ord: det har jeg aldri prøvd før, så det tror jeg sikkert at jeg kan klare.

Det er viktig å ikke gi opp før du har prøvd.

Kjempen Ola med kullsvart, stort skjegg og skjeve skuldre brukte å sitte når han jobbet, og når han sloss på festlokalet. Kom du i klemme i de store hendene hans var du håpløst hjelpeløs.

Sleng ham hit. Sleng ham hit, var refrenget hans når han satt midt på gulvet inne i festlokalet mens kameratene var i slagsmål.

Hjemme på kveldene ellers i uken satt Ola og broderte sammen med sin mor Olga.

I det jeg dro ut til rekruttskolen ved Madlaleiren i 1977 hadde han brodert inn følgende tekst på ryggen av ola-jakka mi: om du taper, så gi tål, bare ikke glem ditt mål, la din vilje være stål - prøv igjen! Robert Burns

Er du riktig motivert så er du halvveis i forhold til å oppnå det du vil; vil du det hardt nok så får du det til.

Resten består av det pågangsmotet du er utstyrt med.

Underveis vil du begå feil. Det som er viktig er ikke disse feilene, men hvordan du karrer deg tilbake på sporet igjen; du må forbeholde deg retten til å bli klok av skade og bruke erfaringene dine til å gyve på videre.

En kan sikkert si mye om forsvaret, men er det en ting de virkelig kan så er det å bygge opp den enkelt soldats selvinnsikt og selvaksept; det å akseptere seg selv som et menneske med feil og mangler.

Det neste de bygger opp er mestringstro og selvtillit; troen på at du kan mestre både oppgavene du settes til og selve livet.

De lærer deg å bli glad i deg selv, for uten at du aksepterer den du er kan ingen andre akseptere deg heller.

Det hele har med selvtillit å gjøre.

Med den rette balasten i ryggsekken mestrer du dine oppgaver, og du blir heller ikke sårbar når motgangen kommer; og det gjør den.

Samlivsproblemer, sykdom eller arbeidskonflikter kommer uansett hvor lite du ønsker det. Det er ting du kan forebygge, men ikke hindre.

Det er mye i livet jeg kan, og en hel bråte med ting jeg ikke mestrer. Min styrke har blitt at jeg vet hva jeg er god på, og ikke minst hva jeg er mindre komfortabel med.

Det viktigste da er å ikke flykte fra det en er dårlig på og prøve å konsentrere seg bare om det som gjør deg komfortabel.

Når utfordringene banker på døren så må en gjøre på samme måte som når det er svigermor som banker på og vil inn; åpne døren, ta tyren ved hornene og gjøre sitt aller beste.

Å gjøre så godt du kan er ikke alltid nok, men det er langt mye bedre enn å rømme fra problemene.

En svigermor er en kvinne som opptrer som om hun eier huset mitt, men insisterer på å bli behandlet som en gjest. Ikke alle har den perfekte svigermor, en senil en, som når hun kommer på besøk i taxi, lar seg forvirre av å bli møtt i døren med ordene: takk for besøket svigermor, og ha en god tur hjem!

Det er i slike situasjoner at du nyter godt av den erfaringen du har høstet gjennom livet, og det pågangsmotet du har bygget opp for å ta tak i problemene og løse dem i stedet for å overse dem og håpe at de forsvinner av seg selv.

Å sette svigermor i sofaen med en kopp kaffe mens du gjemmer deg på hjemmekontoret med unnskyldninger om all verdens viktige oppgaver du må prioritere løser ingen verdens ting; for en svigermor går ikke hjem før hun har luftet alt hun har på hjertet.

Bilde: https://pixabay.com/

Vær ikke redd for å ta et langt steg når det er nødvendig. Du kan ikke ta deg over en kløft i to små hopp.

David Lloyd George

Jeg har alltid vært motstander av å løpe fra problemer. I dag er jeg så feit og gammel at jeg uansett ikke kan løpe fra noe som helst; uansett hvor gjerne jeg vil.

Sist jeg var på Mallorca skulle jeg fange en skilpadde som hadde rømt fra skilpaddedammen, men jeg klarte ikke å ta den igjen.

En kan på en måte si at problemet løp fra meg; og det er ingen god følelse jeg ønsker å oppleve igjen.

Ha en god helg full av pågangsmot

Det er i motbakker det går oppover.

Rune Gokstad

Arbeidshest

I en stall i avsidesliggende Odalen sto det en gammel hest og hang med hodet mens dampen drev av ham i den dårlig oppvarmede båsen.

En lang arbeidsdag var over; en av en serie lange, travle dager.

I hodet hadde hesten bare en tanke og det var hvor mye tyngre  dagene var blitt med årene.

Visst nok hang han i selene som før; men bena var blitt tyngre og oppfattelsen av hestekaren ordre ble tregere mottatt og forstått.

Han visste selv at han gikk mot slutten som arbeidshest, og han skjønte selv at om han ikke snart fikk rolige dager så ble veien til pølsefabrikken kortere for hver dag.

Drømmen hans for livet og fremtiden var ikke å leve den gjennom vandringene frem mot å bli til en svart spekepølse, uansett hvor rett Øystein Sunde kan ha: hest er best som pålegg.

Den gamle hesten hadde en drøm; at noen virkelig skulle se hvor sliten han var, og hvor stort bondens behov for å få seg en ny hest var; eller i det minste et annet gammelt øk som han kunne dele oppgavene med.

Den gamle hesten hadde streng arbeidsetikk som han hadde tatt med seg fra sine foreldre når han selv var et lite føll; en er ikke ferdig med arbeidsdagen før dagens gjøremål er utført.

Bilde: https://pixabay.com/

Å utsette ting til i morgen gjør bare at oppgavene hoper seg opp til du ikke lenger ser noe ende på det. Den type drukningsdød hadde han ingen ønsker om å lide.

Hesten hadde innsett at han ikke snakket et språk som folk forsto; et verbalt språk som fikk budskapet frem slik han selv ønsket det.

Karl V skal en ga ha sagt om sin intelligens og evne til å lede: jeg snakker spansk til min Gud, italiensk til kvinner, fransk til menn og tysk til min hest.

Men var Karl intelligent nok til å forstå hva hesten sa til ham?

Selv når hestekarene ser at han er utslitt så blir svaret på det å hviske noen gode ord i øret hans, gi ham et klapp på skulderen og forvente at han tar seg sammen og fortsetter å trekke i selene.

Han ønsker ikke å være illojal mot hestekarene, eller bonden som eier gården, men selv den lojale møter sitt endelikt; noe det tilsynelatende er veldig vanskelig å forstå.

De sitter på livet som en dårlig rytter til hest. Det skyldes bare hestens godmodighet at de ikke straks blir kastet av.

Ludwig Wittgenstein

Det er en god livsholdning at ingen ting er umulig; det tar bare litt lenger tid å løse det.

Det er bare det at en arbeidshests liv ikke er evig; selv statistikkene sier at hestelivet ender en gang mellom tjue og tretti år etter unnfangelse.

Livet har ergo en rammefaktor som en ikke kan se bort fra.

Det er jo greit det at mengden ekstra havre i muleposen øker i forhold til arbeidsdagens lengde, men en hest burde ikke leve for havren alene.

Man skal aldri nærme seg en ilter okse forfra, en skvetten hest bakfra eller en idiot fra noen av sidene, sier et gammelt bygdeuttrykk.

Enkelte ganger mistenkte den gamle hesten at han var en krysning av en robust okse som kunne stå imot hva som helst og en lojal hest som hogg hovene i bakken og fikk bevegelse i selv de tyngste lassene.

Det eneste han virkelig var hundre prosent sikker på, når han så seg tilbake på livet som tidligere stridshest og nå som arbeidshest, var at han var en totalt lojal idiot.

En må jo faktisk være en utilnærmelig idiot når en aksepterer at en ikke klarer å få frem selv det enkle budskapet; nok er nok selv for en gammel sliter.

I stallen gikk hesten bort fra de deprimerende tankene, over til å konsentrere seg om å få i seg næring.

En hest er avhengig av å spise i korte økter etter arbeidsdagens slutt; den har ikke tid til å spise under veis eller mage til å spise ett, stort måltid.

Denne matvanen gir tid til å drømme mellom munnfullene på fritiden; drømmene om hva livet kunne vært om han hadde valgt å bli noe annet enn en arbeidshest; for akkurat å ble det han ble var selvvalgt.

Hadde livet hans vært bedre om han i stedet for å trekke lass hadde valgt å bli en lesehest; pugghest, akademiker, bibliofil, litterat, lærd, student?

Nei. Den gamle gampen var veldig fornøyd med valgene han hadde tatt og handlingene han hadde gjort.

Den norske arbeidshesten hadde gjennom livets gang svært allsidige oppgaver han ble satt til.

Han ble brukt til jordbrukshest, tømmerhest, kløvhest i seterbruket, og som kjøre- og ridehest både sommer og vinter, i alle typer av terreng.

Det var bare slutten han ikke fikk styring på; fordi den styres ene og alene av andre enn han selv.

Det er dritten ved det å være en lojal gamp; du bestemmer bare over din egen arbeidsdag og ikke hva bonden ønsker å investere i; sånn som en ekstra gamp eller to; eller kanskje en ny, skinnende traktor som ikke trenger noen opplæring før den kobles til lasset den skal trekke.

Det er bare å trykke på selvstarteren, så er den i gang.

Det er bare det at den må styres hvert sekund den er i aktivitet, for den er ikke selvtenkende og på ingen måte selvstyrende.

Det var uansett ikke opp til arbeidshesten å velge sin arvtaker

Det jeg beundrer minst hos enkelte, er at når de en gang har truffet en beslutning, er det ingen makt på jorden som kan få dem til å holde fast ved den.

Hesten kom en gang til gården som den første arbeidshesten til å utføre akkurat de oppgavene han var tiltenkt, og bonden var tydelig når han sa: vi begynner med denne og så utvider vi med flere hester etter som behovene viser seg.

Behovet viste seg aldri, for det gamle øket snakket feil språk; ingen oppfattet meningene bak kneggingen.

Bonden hadde vist seg å være veldig god til å planlegge fremover i tid; fem, ti og femten år inn i fremtiden.

Dessverre medførte det at han hadde mistet fokuset på nåtiden og det som skjedde rett under nesen hans.

Enhver etablert plan har den svakheten at den kan påvirkes av at forutsetningene for den kan endre seg brått, men så er det sånn at dersom planen bygger på solide pilarer så får det lite konsekvenser når en av dem brister. Gampen var bare ikke så sikker på at planene fremover hadde pilarer nok å stå på.

Den gamle gampen var klar for å ri inn i solnedgangen, men bonden var tilsynelatende ikke klar over at denne tiden nærmet seg raskt og han hadde tilsynelatende ikke lagt noen alternativ plan for den situasjonen; fordi han var spesialist til å utsette problemer i håp om at de ville forsvinne av seg selv.

Situasjonen var kanskje slik nå at den gamle hingsten med mye gampe-hoste og vilje kanskje ikke hadde helt den styring han selv trodde han hadde over hvor lenge han kunne fylle lungene med morgenfrisk luft og starte en ny dag.

Det finnes et lite ord som heter: håp, det skjønneste i menneskets språk.

Kari Gløersen

Ha en ut-hvilende og god helg.

Den som lever av håp, vil dø fastende.

Benjamin Franklin

Fred Åkerstrøm

Stensprängar-Kalle Valgren han har en gammal häst,

Som han har fått i arv ifrån sin far.

Men den är alltför gammal,

Så nog var det väl bäst,

Om kräket finge sluta sina dar.

Och nog försökte Valgren en gång att bana väg,

För honom till en bättre värld,

Men hästen den var seg.

Och föredrog dumt nog att stanna kvar.

Det var en tidig morron, som gubben Valgren tog

Och ledde honom ut ifrån hans stall,

Och vad som skulle hända,

Det ana hästen nog,

När gubben surra' fast 'en vid en tall.

Och att han ej var nykter, det märktes likaså:

Jag undrar, tänkte hästen slött,

Hurdant det här skall gå,

Bäst å ta de lungt i alla fall.

Men gubben Valgren tog sig ett par tre supar till,

För att av dom bli styrkt till kropp och själ,

Och sade sen till hästen:

Var snäll nu och stå stll,

För du förstår, jag vill dej bara väl.

Han tog med ena näven ett tag mot ögonvrån

Och fatta' sedan släggan sin

Och slog i skallen på'n.

Så hästen sjönk ihop och dog ihjäl.

Men då blev gubben lessen, och hämta' ett fång hö

Att lägga under huvut på sin vän.

Sen gick han in i stugan

Och sa: Nu är han dö -

Och började att supa om igen.

Han ville dränka sorgen, och svälja ned sin gråt,

-Men när han sen kom ut igen

Stod hästen där och åt

Och mumsade som vanligt lugn och slö.

Stensprängar-Kalle Valgren han har en gammal häst,

Som han har fått i arv ifrån sin far.

Men den är alltför gammal,

Så nog var det väl bäst,

Om kräket finge sluta sina dar.

Och nog försökte Valgren en gång att bana väg,

För honom till en bättre värld,

Men hästen han var seg.

Och föredrog dumt nog att stanna kvar.

Ruben Nilson

Forvirrende tid

Jeg elsker å lete etter de ulike begrepenes vi benytter sin opprinnelse, og det gjør meg til tider svært forvirret.

I dag må jeg for eksempel. begynne å forberede fleskebryllupet som står for meg og min kone den 25. juli etter 17.5 års ekteskap. 

Kommer det begrepet av at et ektepar etter så lang tid er godt nok etablert til at en har råd til å spise flesk til middag annet enn på søndager?

Hva vet jeg, for det er merkelig logikk i at en først sløser bort penger på krystall etter 15 års ekteskap og så finner ut at kjøttvarer er den riktige gaven til kona to og et halvt år senere.

Blir spennende å se hvordan kona reagerer på at hun fikk krystall vinglass for to år siden og etter 20 år med vil få porselensengler som hun samler på; men i år får en porsjon flesk og duppe i bryllupsgave.

Tradisjonene må følges, så jeg har ikke noe valg

Bilde: https://pixabay.com/

Det er en utbredt forestilling om at  uttrykket reddet av bjellen er et uttrykk som stammer fra boksesporten en gang tidlig på nittenhundretallet, men det er feil.

Dette oppsto som et uttrykk som relaterer seg til mennesker som blir begravet levende under svartedauden der folk ble begravd i ekspressfart.

Allerede før svartedauden var det kjent at det ved gjenåpning av graver ble funnet tilfeller med klorespor på innsiden av kistelokket.

Tanken var at hvis noen var i koma og feilaktig erklært død og begravd så ville de våkne inne i kisten, bevege hendene og ringe en bjelle som var festet til en snor til den ene fingeren på liket. 

Bjellen som snøret var festet til hang i et stativ utenfor graven.

Fattige ble vervet til å sitte vakt ved ferske graver til det første morgengry etter begravelsen. 

Ringte det i klokken skulle de begynne å spa frem den begravde.

Dette ble kalt for ett graveyard shift.

Når det gjelder min egen begravelse så støtter jeg Lord Chesterfields sitt ønske: alt jeg ønsker for min egen begravelse er ikke å bli begravet levende.

Er det ønske om å kvitte seg med kroppen min før jeg er helt død så vil jeg bare minne om at jeg heller ikke vil sette pris på å bli kremert i live heller; for det må vel i ordets rette forstand være å møte helvetes ild.

Akkurat dette med frykten for å bli begravd levende er et godt argument for å gi kroppen sin til forskning.

Det er, for min del, morsomt å finne ut hva de ulike uttrykkene vi kaster rundt oss med har for opprinnelse.

I marinen så hadde vi vakt-begrepet hundevakt. Dette var den 3. vakten i et vaktsystem bygd på fire-timers vakter;  vakten når alle sov og bare hundene var våkne. 

For de som liker stjernehimmelen så kan det nevnes at stjernebildet Sirius, også kalt hundestjernen, utgjør det lyseste himmellegemet i stjernetegnet Canis Major. 

Denne stjernen er blant de første en kan se ved nattemørke. 

Det var en ting jeg lærte i forsvaret, og det var å være nøyaktig når det gjaldt begrepene som beskriver tid; som å skille tydelig på skumring, solnedgang og daggry.

Ikke minst måtte vi ha full kontroll på forskjellene mellom astronomisk, nautisk og sivil solnedgang og soloppgang.

Den astronomiske skumringen er når solen sto 18° under horisonten, den nautiske er på 12°, og den sivile skumringen er 6°.

I forsvaret er det ikke plass for unøyaktigheter.

Med andre ord var det etterlengtede daggryet om bord litt tidligere enn for de sivile landkrabbene.

Det var selvsagt ikke enkelt å benevne det korrekte senit heller, når solen står på sitt høyeste. 

Det gjør det heller ikke enklere når en lærer at det er hele en time og tre kvarters forskjell mellom når solen står i senit på de østligste og vestligste stedene i fastlands-Norge.

Vinterstid er sola på sitt høyeste mellom klokken elleve og klokken ett de fleste steder på fastlandet; litt før elleve aller lengst øst.

Sommerstid skrur vi klokken fram en time, slik at sola er høyest mellom tolv og to.

Som speidere så lærer du at solen står rett sør når  klokken viser 12:00. I Norge stemmer det bare derom du er i Bodø om vinteren, eller i Kirkenes om sommeren

Et solur måler sann soltid. Med denne måten å måle tid på står sola faktisk i sør nøyaktig, men ikke klokken tolv, men ved klokken null. 

Det er nyttig når du vil vite hvor sola er på himmelen, men fryktelig upraktisk når du trenger klokkeslett for mer enn et sted. 

Du ville vært nødt til å stille klokken hver gang du reiste fra Oslo til Bergen, fra Bergen til Voss, ja til og med fra Jernbanetorget til Nationaltheatret.

Vi opplever at sola flytter seg fordi jordkloden som vi er på roterer, og hele jordkloden fra nord-pol til sydpol roterer samme vei. 

Derfor går sola opp i øst og ned i vest både nord og sør for ekvator, men mens vi har sola i sør midt på dagen nord for ekvator, står den i nord midt på dagen sør for ekvator. 

Derfor beveger den seg fra øst, mot nord, til vest i løpet av dagen, det vil si mot klokken; sånn bare for å forvirre oss som var i utenlandstjeneste.

Enkelte ganger var jeg i tvil om jeg ble utdannet til marineoffiser eller astronom.

Kompass er en flott ting, for den viser oss alltid retningen mot den magnetiske nord-polen; og dersom det er liten deviasjon og misvisning, vil et magnetisk kompass peke omtrent mot den geografiske nord-polen.

Og som om en ikke allerede er forvirret nok i forhold til hva som er den faktiske sannheten og korrektheten så kan det jo nevnes at den magnetiske nord-polen er i bevegelse; og at den økte farten i 2016.

Frem til 2017 befant den magnetiske nord-polen seg i de nordligste delene av Canada. 

I 2017 krysset den magnetiske nord-polen den internasjonale datolinjen, og er nå på vei over havet til Sibir; så Russerne stjeler også den og ikke bare andre land som Ukraina

Kompasset peker altså ikke mot nord på de fleste steder på jorden.

Bilde: https://pixabay.com/

All erfaring har nok dessverre ikke gjort meg klokere, men jeg er definitivt forvirret på et høyere nivå.

Det er spennende å prøve å finne svar på hvor uttrykk kommer fra, og hvorfor de ble til. 

Men veien til disse svarene kaster om på det en trodde var sannheter skaper ofte stor forvirring; i hvert fall hos meg.

Hvis jeg ser forvirret ut så er det fordi jeg tenker, sa en gang filmprodusenten Samuel Goldwyn.

Jeg tenker, altså er jeg forvirret er en annen måte å si det på.

Det som fremstilles som eksakt vitenskap på en tid viser seg senere å slett ikke være så eksakt like vel, så det at noen sier at sånn er det, det skal ikke svelges som god fisk og frata deg lysten av å tenke videre på saken.

Selv om fisken smaker godt så er det ingen garanti for at den ikke er full av tungmetaller som du ikke oppdager konsekvensen av før lenger ut i livet; sier en som lever i et hus med høye radonforekomster og fortsatt ikke har annet enn teorier fra bedreviterne om hva dette betyr for min og min kones kropp.

Réne Descartes var den moderne tids første filosof, og en grunn til det er at han beskrev mennesket som ett individ. Han er kjent for å hevde at det eneste han er sikker på, og det er at jeg er.

Når du endelig aksepterer at det er OK ikke å ha alle svarene, og OK ikke å være perfekt, da skjønner du at det å være forvirret er en naturlig del av det å være menneske.

Winona Ryder

Ha en forvirrende god helg

Hvis du er overbevist om at du skjønner alt, har du ikke skjønt noen ting.

Walter Mondale