Nei takk

 

Jeg er ikke alltid like komfortabel med stadig å måtte forklare hvorfor jeg takker nei til alkohol.

Akkurat det er også en av grunnene til at jeg holder meg unna mange sosiale sammenkomster.

Resten av grunnen til det ligger i at jeg egentlig er et usosialt svin.

 

Alkohol er et smøremiddel i sosiale sammenhenger; det gjør mannfolk vågale og kvinnfolk løsaktige.

Donal Francis Logue i Just like Heaven

Han om det.

Alt jeg vet er at alkoholen er omtrent som smaksforsterkeren Aromat; bare at det forsterker den stemningen du er i og ikke smaken av det du spiser; med mindre en snakker om vin eller øl til maten.

Jeg er ikke avholdsmann, bare veldig forsiktig med alkohol; og akkurat det har flere årsaker.

For det første så liker jeg ikke å drite meg ut, noe jeg har gjort mange ganger i fylla.

Siste gangen jeg var drittfull var den 11.09.2001, noe som gjorde utslag i at jeg lå på ryggen på en grusvei og delte ut gaver til onkelbarnet mitt Vanessa på Mallorca; mens tvillingtårnene i New York drev å raste sammen.

I tillegg hadde jeg leid en bil som var parkert utenfor porten, men den glemte jeg at jeg hadde leid og gikk den neste morgen tilbake til utleiefirmaet for å leie en ny en; noe hun bak skranken syntes var litt rart.

Ikke mye å være stolt av.

Mer fremtredende er det at jeg hater følelsen av å miste kontrollen og ikke ha klart hode.

I slike situasjoner føler jeg meg sårbar og tusler rett hjem; midt i en fest.

Den tredje grunnen er at alkoholen henter frem minner som jeg ikke ønsker å hente frem.

I legionen lærte jeg at alkohol hindrer psykisk bearbeidelse. Etter skarpe oppdrag ble vi isolert i BRILEG-leiren i to uker med trening, drill og totalt forbud mot alkohol og medikamenter.

Hjernen skulle få fri til å bearbeide inntrykkene i fred.

Du kan ikke ruse bort følelsene dine, sa de legionen.

Dette var veldig forskjellig fra rutinene på marinebasen Ramsund der Kåken og Rumpa-Bar hadde utvidet åpningstid etter såkalte black ops og andre utenlandsoppdrag.

Der skulle det slappes av, døyves og fortrenges.

Hva som er riktig vet ikke jeg, for jeg er hverken forsker eller moralist.

Jeg vet bare hva som fungerer for meg.

Jeg tror hundre prosent på oberst Bartolomeos ord: trenger du en dram, må du ikke ta den. Har du lyst på en drink, så ta den med god samvittighet.

Alt fra jeg var liten ble jeg lært opp til å ta tyren ved hornene og ri stormen av alene.

Å kontrollere en tyr er en vanskelig oppgave, og man må ta tak i tyrens horn uten å nøle om en vil ta kontrollen over situasjonen. Om du nøler kan oksen skade deg.

Jeg bruker dette uttrykket for å si at du skal gjøre noe uten å stoppe opp og tenke for mye.

Ofte har en store og krevende oppgaver foran seg som en gruer seg til og da skal du altså gå rett på oppgaven og løse denne, uten å bruke mye tid på å nøle eller grue deg.

Slik var oppdragelsen i huset på Aasen.

En må komme gjennom en storm ved å ligge på været, eller for å si det på en mindre maritim måte: overvinne vanskeligheter.

Enkelte uvær kommer du ikke unna, men bare må bite tennene sammen, fokusere og holde ut til det er over.

Jeg er ikke spesielt glad i snø, derfor oppsøker jeg den ikke om jeg kan unngå det.

Sånn er det med belastende opplevelser også; jeg holder ut når det står på uten å prøve å døyve dem med alkohol eller medikamenter, men jeg går heller ikke rundt i det som rører seg oppe i hodet og henter dem frem igjen heller.

Ved å bearbeide dem når de er der slipper jeg at de dukker uforvarende opp.

Visst har det vært tunge perioder under bearbeidelse, men bedre det enn å utsette det og få besøk av dritten i tid og utider.

Da blir det litt som å drikke tran og svelge den ned med syrerik appelsinjus for å skjule smaken.

Syre og tran gir behov for å rape, og da vil en gulpe opp smaken av fiskelever hele dagen, for appelsinsmaken avtar raskere enn transmaken.

Jeg tar det bart, som drankeren sier.

Jeg er for det å nyte, men personlig så nyter jeg ikke ting i feil mengder, slik at de medfører uønskede konsekvenser.

Tåler du ikke sprit så får du la være å drikke sa far mens han rørte i toddyen og så på at jeg drakk kaffe.

Min far var en klok mann, men noen ganger fulgte han ikke sine egne råd.

Jeg kom hjem en kveld og far satt forslått og slukøret på TV-stua etter en tur ut med gutta hvor han fikk behov for å vise noen av sine sirkuskunster på sykkel.

Alkoholen gjør deg yngre i hodet, men ikke i kroppen innrømmet far.

Sist han sto i håndstående på et sykkelstyre var han edru; og 20 år yngre.

Den aktuelle kvelden gikk det ikke like bra som da, så både stolthet og kropp fikk skrubbsår.

For å vise at han fortsatt var en spreking så tok han like godt en liten dram til etter innrømmelsen og prøvde å gå opp i håndstående i lenestolen på stua.

Da knuste han salongbordet, veltet kaffekjelen og ble lagt i seng av mor.

Det skjedde ikke ofte med far og hver gang skjedde det med glimt i øyet, men det lærte meg at alkoholen er noe en skal nyte om en vil, men ha stor respekt for. Alkoholen er schizofren:

Alle går rundt med drømmen. Se på folk i fylla. Da tyter det fram - den personen folk har inni seg og som de aldri får løftet fram i det daglige.

Tove Nilsen

Det er 21år siden sist jeg gjorde det motsatte av det jeg forkynner, og enda gjør det vondt i selvfølelsen når Vanessa minner meg om hvor morsom jeg var i september 2001.

Ha en god og hyggelig helg

Moral er en kjemisk forbindelse som er lett løselig med alkohol.

God eller ond?

Alle har to hunder i seg som slåss.
Den ene er god hund, og det andre er ond en.
Den av de to du velger å fore mest er den som kommer seirende ut av kampen.

Bosch

Enkelte av barneskolens lærere var ekstremt religiøse og disse benyttet hver anledning til å forkynne den mørkeste av religionsteori for å gi oss noen veiledende råd for livet.

Vi ble sterkt advart mot å se på statuer av nakne personer, for det ga syndige lyster.

Vi hadde ingen statuer av den art i Glåmdals-distriktet, så mine foreldre tok meg med til Frognerparken og Vigelands-utstillingen for å motbevise de ekstremes påstander.

Mine foreldre hadde rett, jeg opplevde ingen syndige lyster eller fikk noen gale fantasier der.

Det eneste jeg reagerte på var at Sinnataggen var alene og ikke hadde noen rundt seg til å ta vare på seg; den lille, fortvilte og hissige kroppen. 

Jeg tiltrekkes av og tenner på mye rart, men statuer er ikke en av de tingene.

En gang tente jeg på et ved-skjul, men det er noe helt annet selv om det også var en slags synd. Det var i det minste synd for eieren at både vinterved og bygning brant ned. Og det var kanskje bitte, litte grand synd på meg som måtte ta straffen for det jeg hadde gjort; jeg skulle jo bare teste fars bensinlighter som leselys.

Kløne har jeg alltid vært.

Synd er så mye forskjellig; da det sikkert også omfattes av det som er synd og skam. Den største synd i islam er flerguderi, shirk. Jeg forgudet mange i min oppvekst, så opp til dem og fulgte deres veiledninger mer enn jeg fulgte de læresetningene og budene jeg lærte i kristendomstimene på skolen.

Forvirrende var det, for både Jehovas vitner og Pinsevennene for rundt i bygdene, banket på dører og forkynte nye synder vi måtte holde oss i fra å begå. Feire jul var en av syndene som omfattet det å danse rundt avgudsbildet som juletreet symboliserte. Hos noen moralister var en og samme ting en god ting, hos andre var det syndig.

Det var ikke til å bli klok på.

 Du skal ikke drepe med mindre det er i selvforsvar, forsvar av andre; eller i krig. Du skal ikke slå i hjel er en læresetning. Jeg ikke kan huske å ha slått noen i hjel, men jeg har tatt liv på så mange andre måter i krigsavsnitt; så da er det vel greit fordi det var i forsvarets tjeneste. Ingen grunn til anger her, selv om vi i enkelte tilfeller var angripere og derved kanskje ikke kan dekke oss bak begrepet selvforsvar.

 Jeg er en som i religiøs forstand har syndet og som har levd i synd uten noen sinne å ha bedt om tilgivelse for det; eller i det heletatt har reflektert over den syndige parten i det jeg har gjort. Handlinger jeg har utført opp gjennom livet grenser kanskje opp mot mindre forbrytelse i noens øyne, forseelse og galmannsstreker har jeg utført, men personlig så føler jeg meg ikke som en synder som har noe å trygle og be om tilgivelse for; selv i min siste time.

Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen, står det i bibelen. Det jeg har lært av mitt syndige liv er at jeg ikke kan kaste stein på noen av den gode grunn at jeg ikke er uten synd. Dessuten er det å kaste stein på andre en synd i seg selv. Det lærte jeg av de som tok vare på meg i oppveksten.

 Oscar Wilde uttrykte at det ikke finnes annen synd enn dumhet. Selv om det er riktig så er jeg like vel en synder, for jeg har gjort mye dumt.

 Det hele, sett fra mitt synspunkt, grunner ut i at det ikke spiller så mye rolle hvilke syndet som er begått, men motivasjonen bak de aktuelle handlingene.

Behovet for å få tilgivelse står i forhold til det å handle med overlegg og forsett. Det ligger noe moralsk bak dette.

Dessuten forandrer tiden seg, og det som var en synd i min barndom er i dag ansett som det normale; eller som tante Olga sa det: det mødrene før kalte synd, pleier døtrene nå å kalle erfaring.

Mange er for opptatt av det med om noe er synd eller ikke at de glemmer det viktigste budet i livet: du skal ikke gjøre galt mot andre og deg selv.

 Ett eneste bud som dekker hele smæla fra A til Å. Det er det som blant annet skiller mellom det å ha sex og det å begå enhver form for overgrep. Det er det budet som dekker forskjellen mellom å erte og det å mobbe. Det er det som skiller mellom å beskytte og overbeskytte, korrigere kontra å banke opp, eller å være ærlig kontra å såre med overlegg.

Synd ligger bare i å skade andre unødvendig. Alle andre «synder» er oppdiktet tøv.

Robert A. Heinlein

Ha en god og syndefri helg

Å nyte, og å la andre nyte, uten å skade verken seg selv eller andre: det tror jeg er summen av moralen.

Nicolas Chamfort

 

 

Fedme er da ikke så ille?

Det er på tide at noen setter ord på fordelene med fedme.

De siste årene har jeg forsket på dette gjennom fysiske eksperimenter og funnet at fedmen er en spare-gris for meg som person.

Strømprisene er høyere enn noensinne, og da er det isolerende fettlaget har en effektiv innvirkning på privatøkonomien. Jeg kan holde lav romtemperatur og sparer dermed vannmagasinene for ytterligere tømming. 

Inntak av usunn mat som bønner, lefse og egg gjør at jeg produserer egen vindkraft, men dette har jeg ikke utnyttet enda.

For folk i min alder så er det å se synlige bevis på alderdom i ansiktet en vederstygghet.

Ser jeg en rynke en morgen så endrer jeg bare på dagens meny og spiser en kotelett med solid fettrand; og vips så er rynken strammet bort i et enda litt rundere ansikt.

Det er mye penger å spare på å droppe Botox-behandling, selv om prisen på svinekjøtt er steget mye.

Fedme rundt buken presser magesekken sammen og gjør det vanskelig å innta store måltider. Akkurat det er en stor fordel med de matvareprisene vi har nå.

Fisk har vært for rikfolk i mange år, og nå er også kjøttet fratatt de ubemidledes middagsbord. Det eneste innen god og fet mat som fortsatt er noenlunde rimelig er medisterfarse; og den kan brukes i hverdagskosten.

Fedme etablert av sunn suppe med mye medisterboller gjør at det er vanskelig å drive med sport og idrett. Lite bevegelse gir lav forbrenning og lite behov for å spise, noe som reduserer behovet for å gå i butikken; noe som dessuten er slitsomt for oss tykkaser. 

Lite bevegelse sparer skosålene for slitasje; og gode sko er dyrt.

Dessuten er fedme samfunnsnyttig i og med at vi lever kortere tid og sjelden rekker å heve pensjon over lang tid.

Det burde kanskje skremme dette med lav levealder, men det kompenseres for viten om en brå og kjapp slutt; en av de få fordelene med akutte, massive hjerteinfarkt.

Jeg trøster meg med en ting

Jeg kan slanke bort litt fett

Det er mere synd på dem som er født med for lite vett

William Kristoffersen

Det er så mye trist, skremmende og uroskapende rundt oss nå med ekstremvær i form av varmerekorder og styrtregn, smeltende polområder og Grønlands-is, Putins krig og grådige strømspekulanter at det er viktigere enn noensinne å finne det positive i tingene.

I helvete er djevelen en positiv skikkelse.

Stanislaw Jerzy Lec

Et viktig prinsipp i kreativ læring er å ta utgangspunkt i det som er bra.

En positiv innstilling er nøkkelen til et tilfreds liv.

Positiv tankegang gir deg selvmotivasjon og kan fort føre til bedre selvtillit; selv om vi tykkasene ikke burde ha noe selvtillit i det hele tatt i og med at vi tilsynelatende mangler vilje.

Livskvalitet og selvfølelse er uansett knytte opp mot innstilling.

Det å slutte med å bry seg så mye om hva andre synes om deg er en vei mot det å realisere selvfølelse.

Det verste, eller beste, er at positiv tankegang med stor sannsynlighet påvirker helsen din positivt.

Ha en god og positiv helg.

Finn det gode i det onde.

Å oppfordre en trist og lidende venn til å tenke positivt er som å tørke tårer med en lim-stift

Cecilia Ekhem.

Digital hverdag

 Vårt kjære fedreland har tidligere hatt to navn, Norge og Noreg. 

Tar en med minoritetsspråkene nord og sør-samisk så skiltes det også med navnene Norga og Nöörje; og Vuodna hvis vi tar med det lulesamiske språket.

Det vi nok kan enes om er at alle disse navnene nå kan samles i ett eneste navn; .no.

Hver gang jeg går gjennom Kuben senter på Hønefoss rett etter at Meny har åpnet for dagen så passerer jeg flere spisesteder hvor det sitter mennesker som landet vårt ikke kan bli kvitt fort nok; de gamle og ikke-digitale gamlingene.

Fordømte, hvithårede sinker sitter i grupper og inntar morgenkaffe og frokost mens de snakker sammen og rotter seg sammen mot samfunnets fremgang.

Noe må de utgamle gjøre mens de venter på å få passene de bestilte for måneder siden slik at de kan identifisere seg i banken for å få åpnet de sperrede kontoene sine.

På mandager og torsdager mellom kl 10:00 – 12:00 er det endelig plass for oss som ikke er pensjonert på kaféene for da står diss datakritiske gamlingene i kø foran NAV-kontorene i Hønefoss Bru 1D i håp om å få litt økonomisk hjelp mens de venter på å få tilbake kontrollen over sine kontoer; litt kafé-penger for i det minste å kunne ha litt sosial omgang mens de venter på at kistelokket skal slamre igjen over dem.

For disse menneskene er den digitale hverdagen noe de ikke har tilgang til; stengt ute gjennom manglende kunnskap og dyrt data-utstyr; eller motvilje som myndighetene benevner det.

Dette er folk som er fortrolige med skrivemaskiner og telefonkiosker og som har hatt jobber der de brukte papir og blyant i stedet for datamaskiner.

Gamle folk burde skamme seg som ikke evner å følge med i utviklingen. De lider under det å være ressurssvake.

Personlig så er jeg en kløne på datamaskinen, men har i det minste lært meg det grunnleggende for å overleve på jobb og fritid i den nye verden.

I butikken plukker jeg ut mine varer fra hyllene og har deltidsjobb som deltids kassamann ved selvbetjeningskassene. Jeg betaler mine regninger med nettbank og jeg sjekker inn selv inn for flyreiser uten å så mye som det å se en skrankebetjent.

Det eneste som mangler er at jeg gjennomfører min egen sikkerhetskontroll i sikkerhetssjekken med et nettbrett eller en røntgen-automat og narko-sniffer.

Selv for en semi-digital person som meg dukker det opp problemer fra tid til annen.

I juni brukte jeg min banks nettsted for å øke uttaksgrensen for ett kontantuttak. Jeg fikk da selvsagt beskjed om at jeg ikke selv bestemmer over egne penger og kun fikk ta ut 20 000 i kontanter; en tredjedel av hva jeg trengte. Løsningen lå i det å møte opp tre ganger for uttak med minst en ukes mellomrom.

For å nå målet måtte jeg komme til den eneste, betjente bankfilialen de har i Norge, på Hammersborg Torg 1. Denne var kun åpen for besøk på tirsdager mellom 10:00 – 12:00. Flaks for meg at jeg jobber i Oslo og har fleksitid. Tirsdag møtte jeg opp, men da fikk jeg beskjed om at jeg måtte bestille time; og det kunne jeg kun gjøre over nettet med bank-ID; og bare bestille for en uke om gangen.

En av de få jeg omgås sosialt i Hønefoss er en gammel enkemann og sjømann, Erling, som med sine 82 år har blitt dårlig til bens og har kols etter mange års tobakksrøyking; noe som ikke er så uvanlig når en blir gammel som ham. Unge-løs er han også og den yngste personen han har kontakt med ut over meg en sjelden gang er en 84 år gammel kvinne.

Erling hadde hørt om at folk fikk matkasser levert hjem fra et firma som heter Godt Levert. Disse ville han ringe for å sikre seg mat levert på døren, for koke og steke kunne han. Det var bare det at han ikke kunne ringe dem fra fasttelefonen sin da de ikke sto oppført med noe telefonnummer. De hadde noe som for ham var et ukjent begrep, app i iOS og Android.

Som gammel kunde på Mortens kro på Hagan så lenge søsteren hans levde visste han at han kunne ringe 67067790 og bestille overtidsmat til overpris, men de leverte uansett ikke til Hønefoss.

En dag han var nede på Dressmann på Søndre torg for å kjøpe seg nye bukser fikk han beskjed om at de stretch-jeans han ønsket bare var tilgjengelig på nett. Selvfølgelig kunne han i butikken hjelpe ham med å bestille buksene etter som han i mange år hadde vært stamkunde hos dem, men det eneste han kunne teste før kjøpet var ved å se på et bilde. Det var selvsagt bindende kjøp med belastning av bankkortet, men han kunne prøve buksene når de kom og returnere dem dersom de ikke passet; med nettbasert tilbakemelding for retur og ny bestilling av annen modell.

Landet .no er et moderne land med en stor gruppe tapere som de ikke makter å ivareta.

All viktig post får de via Altinn og alle sensitive opplysninger via Digipost. De må være fornøyd med det, for dette er gratis tjenester.

De eldste i landet her er avhengig av hjelp fra de yngre og de helligste er de som havner på gamlehjem hvor de har en betjening som kan hjelpe dem; når de en sjelden gang har tid.

Det beste er vel å henge seg og avslutte det hele, mener Erling, men tau må en vel bestille over nettet, eller?

Jeg er for utvikling, men jeg er ikke komfortabel med at denne utviklingen diskvalifiserer store grupper av mennesker som har brukt hele livet på å omstille seg som best de kan.

Løsningen er enkel, i følge de som styrer landet; kjøp dere en PC og ta datakurs.

Folkeuniversitetet tilbyr Datakurs for seniorer – nybegynnere. 75% fremmøte  gir kursbevis. Meld deg på via folkeuniversitetet.no/Yrkesrettede-utdanninger-og-kurs/Datakurs/Datakurs-for-seniorer-nybegynner/gclid=CjwKCAjwsfuYBhAZEiwA5a6CDIhkDoDiigYHc_fJcLqfU9w42IWiJksFr9JUQQHtYcTl_S2dIU-5GxoCgbMQAvD_BwE

Så kan du reise til Oslo og få opplæring i to dager for bare 1000 Nkr.

Skattepengene deres vil landet ha, og stemmene deres ved valg er viktige, men ut over det er de ikke verdt en dritt. De som ikke er digitale er bare en belastning for samfunnet der de står i kø foran bankens skranke for å betale regninger over disk og plager legesentrenes sentralbord i forsøk på å bestille time hos fastlege over telefon når det finnes både SMS og nettløsninger for dette.

Tror du pina dø ikke at jeg ble ledet til en maskin for å bestille meg en saftig beef-burger på  Burger King på senteret på bursdagen min; så da ble det en brødskive på Kanel Steinovnsbakeri. Der bestiller over disk.

Det er hardt å være en taper,er hvor tapere er forbudt.

Ole Paus

Ha en god, digital helg

Taperen går gjennom livet,

han trekker

et tungt lass,

på lasset er ingenting.

Ernst Orvil

Språkproblem

 Vi bruker ordet språkproblem som benevnelse når vi ikke forstår hva som blir sagt; eller ikke vil forstå. 

I norsk ordbok forklares ordet sånn: vi har foreløpig ingen forklaring på ordet språkproblem.

Et hus brenne opp til det er brent ned. 

Vi svelger ned til vi har spist opp.

Norsk er ikke alltid et enkelt språk når det gjelder dette med uttrykk; så lykke til som innvandrer til Norge.

Det er pina dø vanskelig nok å bruke språket vårt riktig for oss som har snakket det hele livet.

Det er ikke lett å forstå at vi er – i - Stavanger, men – på - Kongsvinger.

Vi bruker stort sett -på- om noen byer som ligger inne i landet, og -i- når de ligger ved kysten, men da må en jo kunne geografi veldig godt for å snakke riktig.

Jeg var i rus og gikk på fylla.

Jeg vandret i fjellet rundt om på Norefjell.

Er det i det heletatt viktig at det vi skriver og sier er grammatisk korrekt så lenge mottakeren forstår det vi formidler?

Jeg retter på de som snakker feil når jeg mener at det er fornuftig og til nytte for den som sier noe feil. Ut over det så er det ikke viktig for meg at de snakker korrekt så lenge det som sies er forståelig.

- Hvorfor ler du av de små feilene jeg begår når jeg snakker? Gå bort i speilet så ser du min største feil; sa kona mi en dag da en av døtrene lo av en språkfeil hun gjorde.

Kona er kanskje ikke perfekt i språket, men hun er god til å få frem budskapet sitt.

Skjønner vi det ikke når noen sier overigår i stedet for forrigår, eller er det mer i retning av at vi ikke vil forstå?

Personlig så formidler jeg mye gjennom snakk og skriverier, men jeg er nokså sleivete med språket jeg benytter. Jeg tar meg friheter i språket, for å si det sånn.

Etter min mening er det både lovlig og fornuftig å leke seg meg språket; da nyter en det ut over kun å benytte det som et ferdig konstruert verktøy.

Vi skal ikke tulle med språket vårt, sa de; og så oppfant de nynorsken. Tullebukker!

Retorikk er læren om talekunst; ofte definert som læren om det å kunne overtale andre. 

Den største feilen i mye retorikkskolering er at det stilles krav til at språket må benyttes korrekt; fordi det gir myndighet og vekker tillit.

Der mener jeg de lærde tar feil.

Å bruke språket ditt fritt og ledig og lekent uten å forholde seg til og begrenses av all verdens språklover og regler er i mitt hode god retorikk, for det friser folk til å høre på deg og lese det du skriver.

Språk tilpasset målgruppen du skal snakke til er en suksessfaktor.

Språk kan og skal lekes med. Å leke med ild er serøse saker som kan medføre farlige konsekvenser, å leke med ord er ikke farlig.

Kommafeil kan som kjent være farlig: skyt ham, ikke vent til jeg kommer. Er du redd for kommafeil så kan du bruke språket for å komme deg ut av det også.

Ikke skyt ham før jeg kommer.

Ingen ting er 100% sikker, så i verste fall blir denne personen skutt i det sekundet du kommer dit; og kanskje er motivasjonen rett og slett det at du ønsker å se på når personen skytes.

Da er det kun feil plassering av komma i forhold til det som hindrer deg fra å få oppfylt dine perverse ønsker.

Det eneste jeg ønsker å si om språket vårt er at det er like mye ditt som mitt, så bruk det som du vil.

Drit i dem som ønsker å bestemme hvordan du skal bruke det.

Det er litt det samme med språk som det var med mors do-bøtte. Det er opp til meg om jeg vil benytte do-bøtta til det den ble produsert for eller om jeg vil legge rakfisk i den. Den er uansett bygget for å holde lukten inne i bøtta.

Selv om det ikke ser ut til å være sånn i Kina og Nord Korea så er det sånn at du i en klesbutikk møtes av et utvalg av ulike klesmoter og velger ut de klærne som passer din smak. 

Slik er det med ord og språk også. Klærne er deler av din identitet og styres av hvordan du ønsker å fremstå, så kle dine tanker inn i den språkdrakten du er komfortabel med.

Om folk liker det eller ikke så preges også språket vårt av stadige moteretninger og trender. 

Fars språk var ikke helt likt min farfars, og mitt ikke det samme som hans. 

I dag er mange av ordene jeg benytter blitt gammeldagse og er ikke lenger i bruk i generasjonen som vokser opp. Dagens unge snakker på en måte som jeg ikke alltid skjønner, men så er det da heller ikke jeg som er målgruppen de ønsker å nå frem til; og det må jeg forholde meg til.

Språk er tankenes drakt.

Samuel Johnson

Ha en språkmektig, god helg

Språket trenger ikke alltid gå med slips og ha knyttet skoene pent.

Stephen King

Alder og forfall

Sist jeg besøkte min hjembygd Odalen var jeg innom tømmerhytta som far bygde ved Nøkktjennet sammen med sin yngste bror på slutten av femtitallet.

Hytta ble tilfeldig vis innviet det samme året som jeg ble født. Hytta er forholdsvis liten og kompakt, bygget av solid tømmer der den står alene dypt inne i skogen. I motsatte enden av Nøkktjennet der hytta står har Austvassåa sin opprinnelse.

I min barndom fulgte jeg bare denne elva fra baksiden av huset på Aasen og orienterte meg frem til tjernet; og til hytta. I dag er hytta på andres hender, utenfor slekta. De som har tatt over tømmerhytta har tilsynelatende ikke vektlagt vedlikehold av eiendommen på samme måte som min for lengst avdøde far, og det var akkurat det som er bakgrunnen bak denne fredagens samling av ord.

Jeg satt på en stubbe ved oset der bekken ved hytta renner ut i Nøkktjennet og drakk mig-lunken kaffe og nøt en pris snus mens jeg betraktet byggverket. Fra stubben så jeg en bygning som nærmest var en bauta av meg selv. Hytta er fortsatt robust og solid, men forfallet er veldig synlig. Helt frem til sykdomsangrepet på meg på slutten av 1999 var jeg, som min far, veldig opptatt av vedlikehold; han av hytte og jeg av kropp og kampteknikker. Tømmerhytta var fars tempel, kroppen min var mitt.

På fronten av hytten bygde far en stor og kraftig terrasse; det første en så når en kom opp foran hyttetunet. Bordkledningen på denne var nå tæret av tiden og hadde skiftet fra svart farge til lys grå. Hytta sto på søyler av gråstein for å sikre gulvkledningene på våren når bekken flommet over av snø-smelte-vann. Disse steinene var glidd fra hverandre og gjorde at den ene veggen på tilbygget som rommet det nye kjøkkenet til å bule ut.

Jeg satt og beskuet tømmerhytta innså den brutale sannheten rundt at hverken hus eller kropp har godt av dårlig vedlikehold. På ett nivå i forfallet kan en ikke lenger gjøre noe annet enn å rive alt og bygge noe nytt. Det gamle og forfalne vil ikke lenger eksistere, men erstattes med noe helt nytt.

Å bli eldre har bare én eneste annen utvei utenom det å akseptere det; å ikke bli eldre. Så i den saken er valgene få. Selvsagt kan en bruke mye penger og tid på å male og tapetsere over sprukket eller råten fasadebord og fremstå yngre og mer vedlikeholdt enn det den virkelige sannheten er. En serie plastiske operasjoner, fett-suging og silikoninnsprøytninger ville nok fjerne mye av sporene i mitt forfall, men uansett ville jeg være født det året jeg ble født; for lenge siden.

Jeg har ingen behov for å skjule at jeg har levd lenge og fremstå som ung og lekker for at andre skal føle seg bedre når jeg er sammen med dem. Min kone har akseptert at jeg er gammel, og det samme har jeg gjort. Samtidig er det noe vondt ved det å bli eldre. Jeg er ikke den jeg en gang var.

De første 42 årene av mitt liv var jeg stolt av det å kunne forsvare meg selv og andre. Jeg husker selvsagt ikke så mye av de aller første årene av livet mitt, men ifølge min kommende tante Lillian som var kokke på Sandvik barne-anstalt så har jeg alltid vært den som krabbet frem og bet større barn som plaget de mindre. Tante Lillian hadde lett for å kalle meg den iltre vaktbikkja etter at jeg kom til huset på Aasen og fikk flere søstre.

Nå kan jeg i stadig større grad hovedsakelig forsvare andre i verbal form dersom ikke skadevolderen er dum nok til å komme innenfor min nærmeste rekkevidde. Det har bare skjedd meg en gang, men i min storhetstid kunne jeg sprinte etter en raner og legge ham i bakken. I dag kan jeg vel nærmest bare velte meg over ranere om de passerer meg nært nok; og holde dem i bakken.

Forrige sommer ville jeg løpe etter en tulling som fiket opp dama si på Majorstuen en lørdag. Det løpet ble kort, lite effektivt; og et lite vakkert syn. Heldigvis oppfattet damemisshandleren situasjonen feil, kom tilbake og rett opp i ansiktet mitt fordi han tilsynelatende mente han hadde overtaket og ville gjøre opp for skjellsordene som var raske nok til å ta ham igjen mens han løp.

Alderdommens tragedie er ikke at man er gammel, men at man er ung i hodet og har en gammel kropp.

Jeg kunne skrive side opp og side ned for å røpe mitt 22-årige forfall, men det vil være bortkastet tid og blekk, for det synes veldig godt for alle som ser meg. Hvorfor bruke tusen ord på å forklare et bilde:

De kveldene jeg sitter utenfor campingvogna min på Majorstuen og skremmer all sex-lyst ut av alle som ser meg så er jeg ikke en deprimert gamling som sitter og venter på døden, men en fornøyd og lykkelig kar som ikke tar det spekklaget jeg har pakket inn sjelen min i så tungt. Trass kropp og forfall så har jeg vært veldig påpasselig med å prioritere vedlikehold av min psyke, fysiske muskelstyrke og mine hjernelagrede kunnskaper.

Den som er for gammel til å lære, har trolig alltid vært for gammel til å lære.

Henry S. Haskins

I tillegg har jeg gjennom å hente opp minner fra årene som har gått holdt meg ung til sinns og gitt meg evnen til å innse at forfallet jeg lider under bare er å spore på ytterpanelet. Innvendig er både stue og kjøkken, bad og soverom like vedlikeholdt som det var den gangen det var nytt;  men det er klart at en eldre mann til tider kan ha noen utfordringer med røropplegget. Alderen skal ikke få ødelegge meg. Den medfører bare at jeg beveger meg saktere og mer anstrengt enn før, men med den samme målbevisstheten som jeg alltid har vært eier av. Det er rett og slett et spørsmål om å hente opp fordelen med å bli gammel, og å fortrenge ulempene.

Det er en fordel med å bli gammel; når en sier at en har glemt saker og ting, så blir en også trodd.

Marit Tusvik

Kanskje er det viktigste tiltaket jeg har gjort mot å bli psyket ned av alderens forfall er å slutte å se meg i speilet.

Ha en ungdommelig og god helg

Det viktige er ikke hvor gammel du er, men hvordan du er gammel. Du blir aldri for gammel til å bli yngre i hodet.

Intelligens

Desto mer jeg leser med opp på ting, desto mer forvirret hender det jeg blir.

Målet med å lese meg opp er et håp om å bli mer intelligent, men dette med hva intelligens virkelig er blir en ikke lett klok av.

Bare så det er nevnt, jeg er ikke spesielt intelligent.

Det er ting jeg kan veldig godt gjennom både skolering, praksis og erfaring, men det er veldig mye jeg ikke kan mer om enn akkurat det jeg trenger for å eksistere.

Datakunnskapen min er ett av eksemplene på akkurat dette. Spesielt ille er det med touchpaden på bærbar PC hvor selv den minste berøring gir et resultat; oftest et resultat jeg ikke ønsker og skjønner.

Noen ganger savner jeg skrivemaskinene der en måtte bruke krefter for å trykke ned tastene.

Gjennom oppveksten ble jeg ledet og oppdratt slik at jeg har fått tilegnet meg sundt bondevett og evnen til en viss grad av fri tankegang og jordnært resonnement.

Livserfaring har gitt meg resten av det jeg har å rute med av intellekt.

I mange diskusjoner faller jeg ut, i andre diskusjoner rundt temaer som interesserer meg er det litt bedre, og i fag som virkelig fenger meg kan jeg til og med være en god deltaker i diskusjonen.

Sundt bondevett er praktisk vett, oppfattet som karakteristisk for de tingene en forventes å kunne mye om på det norske bondelandet; som evner til å dyrke egen mat og kunne lese naturen og kunne lese advarslene på bokser med gift; i det minste forstå piktogrammene med dødninghode. Er det et sånt symbol på en boks så er det ikke til å spise; sier det sunne bondevettet

Folkevett der i mot er alminnelig, sunn forstand og folkeskikk.

Intelligens blir brukt som et fellesnavn på menneskers evner til oppfattelse, tenkning og problemløsning, og da spesielt på de områder hvor en finner individuelle ulikheter.

Min intelligens begrenser seg til utnyttelse av tidligere erfaringer i nye situasjoner.

Dersom intelligens reflekteres gjennom evne til fleksibilitet og tilpasning så er jeg ikke så ille stilt.

Jeg har også en viss grad av teoretisk evne hvis interessen er der, men er den ikke til stede så går ting lett over hodet mitt; og det er ikke bare fordi jeg er lav.

Det er nok mye som går over ditt hode, men det er ikke mye som går deg forbi, ville nok min mor sagt om hun hadde sett kroppen min i dag.

Mine praktiske evner lider samme skjebne som mine teoretiske evner. Mye er jeg praktisk god til, men i andre settinger er jeg en uhelbredelig kløne.

Når det der imot gjelder mine sosiale ferdigheter så skårer jeg veldig lavt. Skravlete og sosial på overflaten og håpløs ellers. Jeg liker meg best når jeg kan la tankene fare.

Så er det dette begrepet om å være gatesmart, noe vi har adoptert inn i vårt språk fra andre siden av havene, street-smart.

Det definerer en person som er fortrolig med og behersker det moderne storbylivet; og akkurat det er smart når en bor, lever og må forholde seg til storbyens uskrevne og skrevne lover.

Forstår jeg dette rett så er det å være gate-smart en skolering med to ulike retninger; østkant-smart og vestkant-smart.

Det jeg vet med stor sikkerhet er at da jeg i 1974 kom til Oslo med mitt bondevett så var det slett ikke så enkelt.

Å flytte rundt om innad i landet, det som på fint heter å migrere, har sine utfordringer. Så veldig mye i Oslo var annerledes enn i Austvatn.

For det første var det nesten umulig å bestille over disken i matbutikken, for de snakket ikke mitt matvarespråk; som kaku, sjuklingvenger og típpersyltetøi.

For det andre så handlet de ikke over disk, men måtte gå rundt i butikken å plukke ut varer selv fra et forvirrende stort utvalg.

I Austvatn besto utvalget av hvit-ost av Tilsiter og Gauda; i min første matvarebutikk på Slemdal var det nesten ikke grenser for avarter av gul-ost; valgets kvaler.

Skulle en gli helt inn i de ulike miljøene i Oslo så måtte en bære rundt på et garderobeskap på ryggen.

Skulle en få service i butikkene i Bogstadveien fungerte det dårlig å være kledd som de unge i Skippergata; og gikk du ned i Skippergata i samme klærne som du brukte i Bogstadveien så ble du forsøkt ranet.

I Austvatn var det aldri noen risiko å krysse riksveien, om en bare så seg for klokken 13:10 når godsruta passerte gjennom bygdene.

I Oslo der imot er gatene farlige. Der blir en lett kjørt ned; og i gågatene blir en tråkket ned.

Så kommer dette med å være bok-smart; forstand som hører til tenking, erkjennelse og resonnering. En intellektuell person er en som beskjeftiger seg med åndelig, ikke-fysisk arbeid og brukes særlig om forfattere, forskere eller personer med høy teoretisk utdanning som lærer, ingeniør, jurister og flere; eller i en snever forstand en person som tilhører samfunnets intelligentsia. 

Min teoretiske og praktiske utdanning, erfaringforståelse og arbeidsmessige innsikt plasserer meg på ingen måte i gruppen intelligentsia. Jeg kan litt om mye, og mye om litt, som de sier.

Det eneste jeg er intelligent nok til å innse er at vi trenger alle avgreninger av intelligens rundt oss for å få et samfunn til å fungere.

Jeg kunne ikke blitt noen av det som i det norsk-pakistanske miljøet defineres som ALI-yrker; advokat, lege eller ingeniør. Jeg hadde karakterene på skolen, og manglende økonomi til høyere utdanning var ikke hoved årsaken til at jeg ikke kunne bli noe av dette.

Det var rett og slett det at jeg både mentalt og interessemessig hadde en helt annen kurs staket inn i hodet fra tenårene.

Jeg var rett og slett ikke intelligent nok til å se andre fremtidsutsikter enn det jeg valgte; og det angrer jeg ikke på et sekund når jeg ser stort på det.

Det er et valg: Bli misunnelig - eller la det være.

Odd Nerdrum

Min mor sa alltid at jeg kunne blitt akkurat hva jeg ville om jeg hadde gått inn for det. Hun hadde nok rett i det, for vil du det nok så finnes det ingen uoverkommelige hindre. Det er bare det at jeg ikke så meg selv iført en svart rettskappe i en rettssal eller en ukledelig, hvit legefrakk med stetoskop rundt halsen. Jeg lærte å slakte dyr i hjembygden, men heldigvis kom aldri den kunnskapen til bruk i en norsk operasjonssal fra min side. Feilskjær og omskjæring er for de som har interesse for det. Kanskje kunne jeg funnet meg til rette i en eller annen side av ingeniøryrkene, men så hadde jeg med meg en ballast fra oppveksten der jeg sårt hadde erfart at mine oppfinnelser stort sett fikk skjebnesvangre konsekvenser.

Mine interesser gikk ikke mot å forsvare uskyldige, forbedre teknikk eller å redde liv; mine interesser gikk i retning av det å beskytte. Derfor ble jeg aldri vellykket og rik, men jeg ble mer enn fornøyd med livet mitt like vel.

Det sies at et utfall av intelligens er evnen til å gjøre riktige valg og jeg var i det minste smart nok til å ta de valgene som føltes riktig for deg.

Du er dømt til å foreta valg. Dette er livets største paradoks.

Wayne Dyer

Ha en smart og god helg

Send meg en drøm. En jeg ikke er for smart til å tro på

Anne Grete Preus

Holdninger og yrkesstolthet

Det er noen egenskaper som det ses spesielt etter ved utvelgelse til innsatssoldat i forsvaret, såkalte HCCC-verdier.

Som profesjonell innsatssoldat, og i eliteavdelinger, må de utvalgte skåre høyt på robusthet og hardførhet (Hardiness) , ha stabile personlighetstrekk som innebærer at personer har en høyere grad av pliktfølelse (Commitment), at vedkommende oppleves å ha sterkere grad av kontroll (Control) og at rekrutten har en tilbøyelighet til å søke utfordringer (Challenge) i større grad enn andre.

Min erfaring er at er det i sivile yrker fortsatt ikke fokuseres nevneverdig på denne typen holdninger og egenskaper hos en jobbsøker.

I operative yrker er det selvinnlysende at dette burde være egenskaper en ser etter hos en søker, men også innen rekruttering til lederyrker der eksemplets makt er stor og gjenspeiles hos de som skal ledes.Robusthet og hardførhet er evner som trengs for å tåle å stå i stormen, tåle fysiske og psykiske utfordringer og tåle stress.

https://pixabay.com/

Hardførhet gir pålitelighet i den forstand at en vet at vedkommende ikke gir opp eller svikter når problemene baller seg på; at de ser løsninger og ikke uoverkommelige problemer. Dette er folk som prøver på nytt og finner en ny vei når de møter veggen.

Enten finner vi en vei, eller så bygger vi en.

Hannibal

Ansatte med høy pliktfølelse, og som har stor grad av kontroll på seg selv og det de driver med, må være den drømme-ansatte for enhver bedrift, spesielt når disse ansatte aktivt søker utfordringer og tar dem på strak arm.

Det er viktig med utdannelse i reelle fag i forhold til de gitte arbeidsoppgaver og det er viktig med god erfaring i det samme faget. Det som frustrerer meg en del er at dette med holdninger i så liten grad sjekkes ut og vurderes hos søkere ved ansettelse; og hvor lite det fokuseres på gode og riktige holdninger i en bedrift generelt.

Holdning er en betegnelse for en tendens til å tenke, føle og handle positivt eller negativt overfor noe; som bestemte objekter, mennesker, ideer, verdier og etterlevelse av fastsatte rutiner. Gode holdninger er samhandlingens mor og sikkerhetens far; og respekten for andres kunnskaper og evner er den gode stemoren. Forskjellen på en mor og en stemor er at en mor kan ha litt skylapper for sitt avkom sine egenskaper, mens en stemor ser ting fra en mer følelse-nøytral side; litt mer nyansert helhetsbilde. Begge har sine verdier i det å skape holdninger; på godt og vondt.

Ordet holdningsendring er blitt et skjellsord som vekker motstand og får piggene ut hos mange; alt med bakgrunn i at de som hører ordet tolker det som at alt er galt og må forandres. Faktum er vel også her at selv gode holdninger kan bli bedre, men det krever forståelse for problemene og innsats.

Mye har endret seg i den siste generasjonen. Sterk arbeidsmoral og yrkes-stolthet har de siste årene måttet vike for mer fritid. Er en arbeidsdag på åtte klokketimer så slutter den etter åtte timer, selv om en er ferdig med sine oppgaver eller ikke. Fritiden til den nye generasjonen har fått mye større verdi enn tidligere, og det er slett ikke bare en dårlig ting.

Det er private arbeidsgivere som har innført faste, ovale helger for sine ansatte med obligatorisk, betalt fri annenhver fredag, noe som har vist seg å gi stor, positiv effekt på hva den enkelte leverer av kvalitetsarbeid.

I en operativ bedrift som Sporveiens ryggrad så er dette ikke en enkel ting å innføre da alle ansattes hovedoppgave er å sikre en god, sikker og effektiv transport av reisende samtlige dager i året; og hvor den tunge delen av vedlikeholdet må skje i et kort driftsavbrudd på natt.

Det vi dessverre ser er at det er noen enkelte personer i den gamle generasjonen ansatte som tar den største belastningen av dette arbeidet, drevet frem av sin høye arbeidsmoral og sin dype yrkes-stolthet.

Vi er en bedrift som i det store og hele trekker lasset sammen i en målbevisst retning, men i de bratteste motbakkene overlates fremdriften til en liten kjerne av arbeidsgruppen. Klokken og navnet på ukedagene styrer arbeidet for den nye generasjonen i langt større grad enn forståelsen for hvorfor vi har den jobben vi har; grunnstammen på treet som heter kollektivtransport.

Det kan til tider være vanskelig å forstå at vi sammen utgjør røttene på treet og har som eneste mål å sørge for at treet får vann og næring til å vokse seg sterkt og frodig.

Klar og tydelig ledelse med tydelige mål er en viktig del av dette. Det samme er ressurser og verktøy, noe som er kostdrivende og kanskje vanskelig å se fortjenesten av. Så lenge det spares på kostnadene til ressurser så er det bare tre ting som holder en bedrift gående og det er arbeidsmoral, yrkes-stolthet og sterke holdninger.

Robustheten, pliktfølelsen og det å ta utfordringer ser ut for meg til å være noe som det ikke lenger fokuseres på og som det ikke lenger sees verdien av. Vi som lever for det yrket vi har valgt og de oppgavene vi har er en utdøende rase; og kanskje er det bra. Livet skal være mer enn jobben; selv jeg innser det. Vi har nå en oppvoksende generasjon som inntar arbeidsplassene og som har helt andre verdisyn enn vi gamlingene. De ønsker ikke lange arbeidsdager og de forlanger å ha fri når arbeidsdagen og arbeidsuken er over.

Vi gamlingene merker dette, men spørsmålet er om arbeidsgiverne ser det samme som vi gjør og iverksetter endringer i organisasjonen i tide for å holde produktet oppe selv når de gamle slitene med gammelmodig arbeidsmoral viker plass for det nye.

De siste 20 årene har de andre gamlingene, og jeg selv, levd med stadig nye omorganiseringer, utfordringer og raske endringer i den digitale verktøykassen som til tider har gjort det krevende å følge med i utviklingen; men vi har klart det. Vi har tilpasset oss den nye verden med kontorlandskap, få arbeidsstasjoner med kort reservasjons-tid og clean desk-krav.

Vi har tilpasset oss den nye generasjonen med timestyrt arbeidsdag fremfor oppgavestyrt og vi har ridd av stormene med overtidsnekt for å tvinges inn i en kort arbeidsdag med få ressurser å støtte oss på.Vi har akseptert å måtte ta i litt ekstra fordi de rundt oss prioriterer fritidsaktiviteter fremfor ekstra arbeid når det kreves i avvik-situasjoner. Avvik skjer ikke bare i kontortiden i en 24/7/365-bedrift

Vi har rett og slett tilpasset oss den nye hverdagen, men gjør organisasjonen det samme eller får de panikk den dagen vi gamlingene har gått tomme for batteri?

Tiden forandrer alt bortsett fra det i oss som alltid blir like overrasket over forandringer.

Thomas Hardy

På mange måter misunner jeg de som har en jobb for jobbens skyld, gjør bare det de får betalt for og som klarer å prioritere det å leve et godt liv. Kanskje misunner noen av dem oss som drives av pliktfølelsen og lidenskapen for den yrkes-karrièren vi har valgt.

Det er intet som vekker en så avmektig misunnelse som en stor lidenskap.

Aasmund Brynildsen

Ha en lidenskapelig god helg.

Bak arbeidsmoral ligger inspirasjon, motivasjon og hardt arbeid.

Ikke helt på ballen

Noen lar seg sikkert imponere av sammensatte fremmedord og vriene fraser, som Kjartan Fløgstads vurderinger av forfatteren bak boken Landet Noruega, nazisten Per Immetslund: en slags vulgærdarwinistisk vitalisme.

Denne måten å sette sammen fremmedord kjenner en godt igjen i rettsaken mot Anders Behring Breivik; og i manifestet hans.

Disse skribentene ønsker å vise sin intellekt, men i mitt hode viser de seg bare som fjols som ikke en gang behersker en grunnleggende evne til å gjøre seg forstått for folk flest.

https://pixabay.com/

Hvorfor er det så flaut og bygdetulling-aktig for slike folk å beskrive ting med ord som folk flest kan tolke riktig å forholde seg til?

Hvorfor bruke ordet fragmentarisk når vi har et godt, norsk ord for dette;  oppstykket.

Tekst blir mer svulstig med bruk av fagtunge ord, sa en gang en språkanmelder i et bokprogram på NRK.

Han mente det nok ikke sånn, for synonymer til ordet svulstig er ord som falskt, tilgjort og jålete.

En jåle er en person som er veldig opptatt av sitt eget utseende; i betydningen å gjøre seg til, å skape seg.

I mitt lille og snevre verdensbilde er hele hensikten med god kommunikasjon å bli forstått riktig, og ikke at det du sier og skriver ikke har noen annen verdi enn å få deg til å fremstå som smart.

God kommunikasjon er når alle forstår budskapet ditt og ikke bare noen få.

Setninger som denne fra en VG- artikkel om hunder og margbein denne uken gjør meg irritert : Når Varg kom inn til klinikken så var han veldig stressa og jeg måtte sedere ham.

Hva er det som er så vulgært ved norske ord som å roe ned eller å bedøve.

En journalist i en avis som dekker hele landet som finner det nødvendig å bruke ord som å sedere i en artikkel prøver å fremstå faglig sterk, men faller ned av bommen med ett ben på hver side og testiklene i klem.

Det er vanskelig for en avis å være bedre enn sitt publikum.

Jan Brøgger

Det er veldig mulig at jeg er sær og vrien, men jeg kjøper aldri en bok uten å ha gjort prøvelesninger i den. 

Det er mange fristende og gode bøker som etter å ha blitt skummet gjennom forordet på skyves tilbake i bokhylla igjen og forblir u-kjøpt fordi språkbruken viser at innholdet i boken tilsynelatende er mindre viktig for forfatteren en at denne ønsker å fremstå som en dyktig forfatter.

Når jeg leser en bok så er det for å oppleve og lære noe nytt, og ikke for å la meg imponere over hvor mange avanserte ord forfatteren har lært seg.

Jeg vet at jeg er simpel i språket og fremstår som ulærd når jeg skriver en tekst; og det å bli oppfattet som vulgær lever jeg godt med.

Vulgær betyr ukultivert eller simpel. 

Noe som er vulgært, preges av manglende dannelse eller dårlig smak, men ordet betyr også ordinær eller folkelig; og det brukes for å beskrive noe som benyttes av eller er vanlig for folk flest.

Det å være en original og skille seg fra folk flest er i mine øyne helt greit. 

Det røper hvem du egentlig er. 

Men det å prøve å bli oppfattet som noe annet enn den du virkelig er blir veldig feil i mine øyne.

Vær deg selv! En original er mer verdt enn en kopi.

Jeg aksepterer og respekterer at folk har talefeil, men jeg respekterer ikke de som blir flaue og ser ned på de som snakker sitt eget morsmål.

Jeg respekterer faguttrykk og stammespråk i et miljø, og derav tekster med ord som er ment for dette miljøet.

Det er forskjell på det og det å bruke de samme ordene i en riksdekkende avis eller i en bok som har som mål å selges til et bredt marked.

Da kjenner en ikke sitt publikum.

I dag ønsker jeg bare å si:

Hvis du stadig må veie dine ord, bør du kanskje bytte publikum.

Solveig Nordanger

Ha en ordrik og hyggelig helg rundt grillen.

Jeg sitter kanskje i et glasshus med min samling av steiner når jeg refser folk for hvordan de ordlegger seg, men den som kaster den første sten har i det minste et snev av originalitet.

Nils-Fredrik Nielsen

Forberede seg på morgendagens trusler i dag

 

Hele mitt voksene liv har jeg drevet med oppgaver inne ulike former for beredskapsfaget; og jeg har hatt et langt og innholdsrikt voksenliv. 

Beredskap handler om å være forberedt på det uforutsette, og å bli det gjennom øving og trening.  Det jeg har innsett gjennom disse årene er at beredskap er mye mer enn bare et fag, det er først og fremst et sett av grunnleggende holdninger. 

Bilde: https://pixabay.com/

Benjamin Franklin summerte opp hele grunnbasisen bak beredskapsarbeid med ordene: by failing to prepare, you are preparing to fail. Han hadde selvsagt helt rett i den påstanden. Ved å unnlate å forberede deg, forbereder du deg på å mislykkes. Enkelte bedriftsledere og myndighetspersoner går i den fatale tro at vi som mennesker har evnen til å klare det umulige når en krise inntrer; selv uten andre forberedelser enn en grunnutdanning som brannkonstabel, polititjenesteperson, ambulansepersonell og som beredskapspersonell. Sannheten i den virkelige verden er at man ikke stiger opp til nye høyder i en krise, men at en synker ned til det nivået en holdt på de siste treningene. 

 Både ved hovedbasen vår på Haakonsvern i Bergen og på trenings- og beredskapsbasen i Ramsund var det hele tiden en gjennomgående påminnelse vi som operatører ble prentet inn med omtrent daglig: den beste forberedelsen til morgendagen er å gjøre dagens arbeid ekstremt bra. Det er ingen tvil om at disse stadige påminnelsene, og erfaringene rundt hvor riktig det var, skaper livslange holdninger hos personellet og setter seg fast i hjernebarken. Ingen arbeidsdag er over før alle dagens oppgaver er løst på best mulige måte. 

God beredskap er den ultimate tillitsbyggeren. Forberedelser sikrer ikke alltid seier, men det det sikrer tillit; og det sikrer at det personellet som hyppig øver, trener og forberedes alltid handler riktig; og ut fra tilliten til egne prestasjonsevner. De handler med trygghet og selvtillit når situasjonen tilsier det; og de innarbeider forståelse og gode holdninger i forhold til hvor viktig det er å alltid være forberedt. Disse personene innser viktigheten av å bruke tid og ressurser på å forberede seg på morgensdagens trusler i dag og ikke utsette dette til i morgen. 

I morgon, i morgon blir litt av ein dag 

Men i dag, nei i dag gjer eg ikkje det slag I

 dag har eg anna å fundera på 

Men kom att i morgon så skal du få sjå. 

 Beredskap er en evig studie. Den vanligste feilen innenfor faget er at en forbereder seg mot morgendagens krig ut fra erfaringene fra forrige krig. Der riktige er i stedet å forbered seg på det ukjente ved å studere hvordan andre tidligere har håndtert det uforutsigbare, og det som ingen forventet at skulle skje. De tingene som fungerte skal du videreføre, men viktigere er det å ta til seg og lære av de feilene og manglene som ble avdekket i ettertid. Innen beredskap skal det ikke hviles når en under evalueringen ser at en situasjon ble håndtert tilfredsstillende, men en skal strekke seg etter den perfekte håndteringen. Dette fanges opp av et motto som både myndigheter og bedrifter benytter seg hyppig av: alltid forbedring! Det må bare ikke forbli kun et motto i en visjon, men det må være noe en målrettet strekker seg etter; kanskje spesielt innen det komplekse beredskapsarbeidet. 

The fear of losing anything is the inability to prepare for the best.
Michael Bassey Johnson 

Å jobbe målrettet med å skape gode med beredskapsholdninger og det å gi personellet tid og mulighet til å sette seg inn i beredskapssystemene og ikke minst til å trene og øve mye og jevnlig er god økonomi. Beredskap koster så lenge ting ikke skjer, men den viser sin verdi når krisen er ute; både økonomisk og når det gjelder omtale og tillit. 

Forberedelser gjennom skolering er mindre kostbart enn å lære gjennom tragedie.
Max Mayfield 

 Beredskapen, når den forfølges riktig, er en livsstil. Den skal ikke være et plutselig, spektakulært program eller utfall av akutte krampetrekninger. 

 Hele mitt liv, også de første årene i livet da jeg bodde i Austvatn i Nord Odal, var omgitt av beredskapstanker; så sånn sett kan jeg vel si at jeg fikk beredskapsholdninger og tanker inn med morsmelken. De første tre årene og litt til var jeg inngjerdet på Sandvik, så bygdefolket merket ikke så mye til meg. Problemene startet først den dagen jeg ble satt fri og havnet i huset på Aasen. Med meg kom det et nytt ord inn i Austvatn-befolkningens bevissthet: uberegnelig; oppførsel eller handlinger som ikke kan forutses. 

Det jeg oppdaget, og lærte, av dette var hvilke beredskapstiltak sambygdingene fant det nødvendig å planlegge og implementere for å sikre seg, sitt og sine imot anslag fra den til tiden akutte risikoen jeg utgjorde. Allerede som barn hadde jeg et høyt fokus på konsekvensene ved ting jeg planla og gjennomførte, men innputtene i risikoanalysene mine var som regel så til grader feilaktige at jeg stort sett oppdaget de reelle konsekvensene helt i slutten av påfunnet. 

Fysiske konsekvenser som en naturlig påfølger etter fikk jeg jevnlig lov å føle på. Jeg lærte også at gjentatte unnskyld for tilsvarende like handlinger ikke hadde noen tillitsverdi, og jeg lærte at de unnskyldende ord om at jeg ikke mente å være slem ikke sparte en for jevnlig rumpesukker av flittige og sterke arbeidshender etter straffeutmålingen. 

Kanskje var dette med hypping ris mot baken en av grunnene til at jeg sjelden satt i ro og var ufarlig; for det var for vondt å sitte ned i perioder. 

Ingen ting er så galt at det ikke er godt for noe, sier ordtaket. Det gode som det kom ut av mine siste tretten år i bygden var at folk som i årevis hadde gitt fullstendig blaffen i DSB sine veiledere og krav til etterlevelse av Forskrift om sivil håndtering av eksplosjonsfarlige stoffer, eksplosivforskriften, plutselig begynte å låse inn sine eksplosiver, krutt og brennbare materialer på forsvarlig måte. 

Tilgangen til eksperimentelle materialer ble etter hvert så liten at jeg måtte ty til egenproduksjon av krutt. Far hadde alltid svovelpulver tilgjengelig som gjødseltilsetning, og salpeter til kjøtt og konservering hadde vi mye av på stabburet. Trekull var aldri noe mangelvare på landsbygden Stort sett gikk dette galt allerede under produksjonen, og det gikk bare ut over meg selv og ikke bygdefolket. Den eneste, uten om meg selv, som tok en viss skade av disse uhellene var min mor som fikk belastninger både på hjertefrekvens og nerver med årene. 

Det er bare én måte å sikre konsekvent godt arbeid på. Det er konsekvent grundig forberedelse. Andrew Loomis 

Ha en godt forberedt og konsekvensfri helg.

Det skader ikke å håpe på det beste så lenge du er forberedt på det verste.
Stephen King