Strekke strikken

Jeg har innsett at jeg alltid har vært den som strekker strikken for langt.

Noen ganger i barndommen endte dette med at sambygdingene kikket skadefro på meg og minnet meg om ordtaket: den som graver en grop for andre, risikerer å falle nedi selv; et hint om at slemme handlinger ofte kommer tilbake og biter en selv i baken.

Det var sjelden at det lå ondsinnede tanker bak de tingene jeg gjorde, men jeg hadde nok en tendens til å strekke praktiske forsøk noe vel langt for å finne svar på ting.

Den gangen jeg fant et stort butikkspeil på søppelfyllingen og plasserte det bak en krapp sving på stien langs Austvassåa så var tanken å snakke med de som ble skremt av å møte seg selv rundt neste sving og høre hvordan de opplevde det.

Skole-oppgaven i hodet mitt var å finne svar på gåten: hva er det som skremmer oss, og hvordan reagerer vi på det?

Det var bare det at han som kom rundt svingen ikke gikk sakte, men syklet fort; og svingte brått av stien med det som resultat at han havnet i elva nedenfor skråningen.

Der og da anså jeg det ikke som riktig å forstyrre ham med spørsmål om hvordan han følt det; så jeg stakk.

Fordi det sjelden var vanskelig å gjette seg frem til synderen bak hendelser i den delen av Austvatn så fikk jeg nokså raskt etterpå føle på huden et annet ordtak rundt det å strekke strikken for langt: den som spiller med ild, får brannsår.

Jeg tok sjelden store risikoer, det var bare det å småting ofte ga så store konsekvenser.

Den som stikker ut nakken, risikerer å få den bitt av, sier et annet ordtak; råd som advarsel mot det å være for frempå.

Det er i sannhet en fin balanse mellom å være selvsikker og det å være arrogant, og være for frempå kan lett oppfattes som arrogant.

Jeg mener selv at jeg ikke var arrogant, men jeg klarte bare ikke å se vitsen med å snakke frem og tilbake rundt grøten i stedet for det å gå rett inn i problemet for å teste det ut på praktisk vis.

En gang vi var en gutteflokk som diskuterte rundt dette om hva vi ville få som sluttprodukt om vi destlirte maling i fars hjemmebrentapparat.

Vi fylte sats-kolben med all den malingen vi hadde funnet på søppelfyllingen og fyrte opp primusen for å få det til å koke.

Jeg rakk akkurat å si høyt og lattermild til de som sto på avstand til eksperimentet at dette var en dum handling da gassene i den varme malingen eksploderte og dekket meg i en varm spray av farget gass.

Jeg hadde varmet maling på primus tidligere med dårlig resultat, men da var lokket igjen på boksen; og den gangen var det min lillesøster jeg farget oransj. Denne gangen var det jeg som fikk en nærmest heldekkende farge som ville fått meg anklaget for black-face i dag.

I dagesvis måtte jeg male om veggene og taket i brygger-kjelleren hjemme; noe som egentlig passet meg vel da jeg ikke kunne vise meg ute blant folk de nærmeste dagene uansett. Min eneste trøst i sådan stund var ordtaket: den som ler sist, ler best, men den som ler først, har forstått poenget. Dette er et nyansert ordtak som sier at det ikke alltid er bra å være den siste som forstår; ikke det at det hjalp meg stort da jeg skjønte at det gikk i retning helvete igjen.

Overmot fører ofte til fall. Den som tror han er smartest, er ofte den største dusten.

Barn som erfarer konsekvensene av det å gjentatte ganger tøyer strikken for langt vil lære moderasjon; skulle en tro. Det gjelder ikke for meg, for jeg fortsatte å overhøre advarsler for å finne ut av ting på den harde måten; inklusive det nymotens helserådet om ikke å tøye helsestrikken for langt.

Du kan overdrive alt til det blir skadelig, også det å spise gulrøtter, brukte min far å si.

Dette helse-uttrykket betyr å gjøre noe som er risikabelt for helsen vår, om det er å spise usunt og røyke, til å drikke for mye alkohol;  eller som for min del å utsette kroppen for stor fysisk påkjenning ved kulde, lange arbeidsfdager og lite prioritering av ferie og hvile med det som mål å holde seg like robust som det jeg en gang var.

Hadde min skarptungede tante Olga sett meg i dag som antar jeg at hun ville gitt meg en lekse om det å gjenta samme feil gjentatte ganger; kanskje noe i retning av ord som: erfaring er en kostbar skole, men dårer går dit om og om igjen.

Nå har jeg hatt god tid til å tenke over det jeg gjorde tidligere i livet og til å vurdere konsekvensene av dette.

Det jeg har lært av dette, og som jeg skal ta med meg videre er rådet om at alderen har sine privilegier, men også sine plikter – som for eksempel å slutte å gjøre de samme dumme tingene.

Jeg får begynne å leve etter det i morgen, for i dag har jeg allerede klart å drite på draget ved å gjøre en feil som jeg har gjort mange ganger tidligere; å stole nok på værmeldingen til å sove ute på terrassen.

Jeg våknet ferdig dusjet, og så kald at det føltes som en vinternatt i campingvogna på Majorstuen.

Det var jo så godt og varmt da jeg la meg på feltsengen.

Mange blir klokere med årene, men noen klarer å holde seg like dumme hele livet.

Ha en opptimistisk og smilende helg.

Rynker er bare smilelinjer som har gått litt for langt – men noen klarer å få rynker av å surmule.