Dersom noen på min tidligere arbeidsplass, eller andre kjære og kjente, lurer på hvordan det går med meg så skal de vite at jeg har klart overgangen fra optimistisk arbeidsjern til det å bli en sur, gammel grinebiter har gått veldig bra.
Egentlig er det veldig lite som har forandret seg hos meg på dette halvåret.
Fortsatt så ser jeg ikke ut i halvmørket, og er fortsatt en som du på ingen måte ønsker å møte i stupmørket om du ikke kjenner meg godt.
Jeg er egentlig ikke blitt gammel, jeg er bare godt bevart i eddik.
Jeg er ikke en gang blitt sur, jeg er bare blitt så veldig fokusert på det å ha rett i alt, hele tiden.
Under sommerens besøk i Trondheim var formen litt dårlig, så jeg ble sittende for meg selv på en krakk utenfor Nidarosdomen mens de andre utforsket byggets indre.
En liten femåring med mørke krøller og ny kjole opptok kontakt med meg og ville presentere det nye plagget som hun var så stolt av; og sannsynlig vis hente litt komplemang for bekledningen.
Etter hvert så fikk jeg, helt uoppfordret, del i hennes families mindre familiehemmeligheter; helt til moren fikk nok av informasjonsdeling av privat innhold og hentet henne til seg.
Det siste vesla sa før hun ble lokket vekk fra meg med Solo og is overrasket meg til de grader; han er ikke så bister som farfar egentlig, for han er egentlig veldig snill.
Jeg visste ikke en gang at gamle ord som bister fortsatt lever, og i hvertfall ikke hos en femåring; samtidig som det sa veldig mye om humøret til hennes fars far.
Om det finnes store gleder i livet så finner en dem hos de små menneskene som skal ta over verden etter oss.
De oppfatter og tolker tingene rundt seg på en naiv og ærlig måte uten å overtolke og overtenke alt mulig, slik vi voksne gjør det.
Det er bare så synd at vi vokser av oss denne spontane ærligheten og evnen til å se ting for hva de virkelig er.
Ett eksempel på hvordan barnehoder bruker ren logikk og grunnleggende språkforståelse på ting som vi voksne gjør så vanskelige at vi ikke finner et godt svar på, skjedde i en nærbutikk på Årnes hvor mitt barnebarn Lilli var med på handletur.
Hun hadde vært en flink og omtenksom sykepleier for sin influensasyke pappa noen dager, en pleie som blant annet omfattet kalde kluter og lån av yndlingskjeledyret hennes når han sov. Som belønning skulle hun få plukke ut noe hun hadde lyst på til lunsj, og da svarte hun at hun ville ha brødskiveball, bedre kjent som rundstykke, og ristemelk; Milkshake.
Akkurat der og da var en markedsførings-representant fra Q-meiriet i butikken og overhørte dette.
Han tok kontakt med svigersønnen og fortalte at Q-meiriet vurdere å lansere sin egen Milkshake, men ikke har funnet noe navn på produktet da de ikke kunne kopiere Tine sitt.
Videre spurte han om han kunne få adoptere dette ordet, ristemelk, av Lilli dersom det slo an hos markedsføringsledelsen i firmaet.
Finnes det en ærligere benevnelse og bedre, norsk uttrykk for det å riste melk enn Ristemelk?
Akkurat dette viser hvordan vi overtenker og vanskeliggjør ting; hvordan vi overser det åpenbare og logiske som barn oppfatter.
Barn har en fantastisk evne til å trekke slutninger basert på begrenset informasjon, og de uttrykker seg ofte på en direkte og ærlig måte, en tilnærming som kan virke både naiv og klok samtidig.
Små barn er nysgjerrige på hvordan ting henger sammen, og når de ser at de får kjeks etter å ha sagt vær så snill, konkluderer de raskt at det er deres ord som utløser handlingen.
Selv om det ikke alltid er riktig at de får en kjeks om de bruket denne koden, så viser dette en imponerende evne til å se sammenhenger.
Barn bruker ofte analogier for å forstå nye ting. Hvis de har sett og tatt på en kanin, kan de kalle alle små, myke dyr for kaniner.
Dette viser at de prøver å kategorisere verden basert på likheter.
Barn har en tendens til å tro at alt har en hensikt.
For eksempel kan de lure på hvorfor det regner, og komme frem til at det er for å gi vann til plantene. Dette viser en søken etter mening og sammenheng.
Som mitt barnebarn sa da hun en dag sto med begge bena i et vaskevannsfat med vann i hagen: jeg drikker med føttene, akkurat som plantene.
Barn tar ofte ordene bokstavelig. Hvis du sier at du hopper av glede, så vil de fortelle deg at du står stille og ikke hopper som du sier.
Småtassene er ikke redde for å spørre om det de lurer på.
De kan spørre om alt fra hvorfor himmelen er blå til hvorfor folk dør; og hvorfor naboen er full når han bare kan gå på do og tisse for å tømme seg.
Barn uttrykker følelser åpent og ærlig. De blir glade, sinte eller triste uten å skamme seg.
Å bevare barnets nysgjerrighet, og oppsøke dets naivitet, kan gjøre oss mer åpne for nye ideer og perspektiver; og gi oss de enkle svarene på vanskelige oppgaver som vi overtenker og gjør unødvendig vanskelige; som å finne et nytt navn på Milkshake; Ristemelk.
Ved å gå rett på sak og uttrykke oss litt enklere, barnslig klarere og mer direkte,ja så vil vi i mange tilfeller unngå misforståelser og bygge bedre relasjoner.
Det å kopiere barna og være mer ærlig mot oss selv og andre vil utvilsomt føre til større tillit og dypere forbindelser.
Jeg tenkte på dette den gangen for over ført år siden da jeg ble far, men jeg er så smart og klok at jeg selvsagt la dette i fra meg med tiden.
Nå, da jeg er blitt morfar Mose, så åpenbarer det seg igjen at barn er små filosofer som utfordrer oss til å tenke nytt, og til å se verden på en annen måte.
Ærlig talt, med en gamlings begrensede tenke-effekt, så mener jeg igjen at vi ved å studere deres tenkemåte og språkbruk, ja så kan vi lære mye om oss selv; og om verden rundt oss.
Barnet har barnesinn, sier psykologene; som om dette er noe som er negativt.
I dag er jeg hundre prosent overbevist om at dersom jeg hadde beholdt noe av barnas enkle, ukompliserte måte å tenke på så ville jeg gjort det mye bedre i mitt livslange beredskapsarbeid og i beredskapsanalysene. Jeg påstår dette fordi det er en utbredt misforståelse at barns perspektiv er mindre verdifullt enn voksnes, for faktisk har erfaringer vist at barn har mye å lære oss voksne.
Barn har ufiltrert nysgjerrighet og stiller spørsmål uten filter, noe som vil føre til nye måter å se på verden i en enklere og ærligere måte.
Småbarn er kreative og har en ubegrenset fantasi som viser at de ikke er så redde for å tenke utenfor boksen som vi voksne er; og mange av de viktigste svarene ligger utenfor boksene vi samler all vår fornuft i.
Barna er som oftest svært empatiske, og denne barnslige empatien vil hjelpe oss å se verden fra andres perspektiv og ikke bare fra vår egen erfaringsbegrensende situasjonsforståelse.
Barn har en tendens til å se ting i sin enkelhet, noe som garantert vil hjelpe oss å forenkle komplekse problemer som vi bare gjør enda mer komplekse ved vår såkalte, intellektuelle måte å tilnærme oss problemer på.
Jeg påstår at jeg har helt rett når jeg sier at vi voksne ofte overser den enorme verdien som ligger i barns enkle tankesett.
Vi blir så opptatt av våre egne komplekse løsninger og erfaringer at vi glemmer å inkludere de yngre generasjoners perspektiv.
Ved å inkludere barns perspektiver i våre diskusjoner og beslutningsprosesser, kan vi få tilgang til en rikere og mer kreativ kilde til ideer. Barns enkle tankesett kan utfordre våre antakelser og hjelpe oss å finne nye og bedre løsninger på komplekse problemer; så nå har jeg begynt å spørre min lille seksåring om beredskapstanker og fått flere overraskende nytenkinger enn det jeg noen sinne har funnet i fagbøker.
For sent, men på en annen side er ingen ting alt for sent i livet.
Alt skal en prøve, og så velge det beste.
Henrik Ibsen
Ha en god og barnslig naiv helg alle sammen.
Man lærer så lenge man lever. Ellers lever man ikke lenge.
Robert A Heinlein
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar