Du ser i hverfall bra ut

Den positive læringen ved å rote seg ut i kvikksand:

Vel, nå vet jeg i hvert fall hvordan det føles å være et jordbær i en milkshake.

For den som har en litt mørk sans for humor.

Jeg gikk bort til speilet, men så ikke ut; så jeg gikk bort til vinduet i stedet.

Jeg har aldri vært spesielt fokusert på hvordan jeg ser ut; bortsett fra å se sterk, frisk og opplagt ut.

Det er sikkert ingen enkel fasit på hvorfor noen prioriterer å se brun, frisk og opplagt ut fremfor å være opptatt av klær, velstelt hår og ansikts-utseende.

En brun hudfarge assosieres ofte med sol, ferie og et aktivt liv, og kan derfor oppfattes som et tegn på velvære og aktivitet. For noen kan en brun og frisk hudfarge være en måte å øke selvtilliten på; og på en måte skjule utslitthet og sykdom.

Det kan selvsagt handle litt om å leve opp til sosiale forventninger eller personlige mål.

Å ha en sunn og aktiv livsstil er viktig for mange, og en brun hudfarge kan være et synlig tegn på at man tar vare på seg selv. Det kan også være et uttrykk for et ønske om å føle seg bra.

Når sant skal sies så har jeg ikke klart å jobbe ute i solen denne sommeren, men bare sittet og lest.

Derfor ser jeg ut som et fargekart der fremsiden er veldig brunm baksiden beige; og alt under beltestedet er hvitt som snøen i Oslo. Jeg hater å gå i shortsm men med T-skjprte på så ser jeg frisk og opplagt ut.

Jeg har mange ganger stilt meg spørsmålet om hvorfor det er så viktig for meg å trasse utslitthet, og i stedet rette meg opp i ryggen og yte litt mer enn det jeg føler for akkurat der og da; og svaret jeg har kommet frem til er at det er flere årsaker til at folk kan føle et press til å skjule tretthet og fremstå som mer energiske enn de faktisk er.

I manges oppdragelse og livsfilosofi er det en sterk forventning til seg selv om å være produktiv, effektiv og alltid være på.

Å vise tegn på svakhet, som tretthet eller utmattelse, kan oppfattes som et tegn på at man ikke strekker til eller ikke er dedikert nok.

På arbeidsplassen, hjemme, og i sosiale sammenhenger, vil det i et forstyrret hode som mitt være en følelse av å måtte konkurrere med andre og være den som alltid er til å stole på at kan ta i et tak når det trengs.

Å fremstå som energisk og entusiastisk vil gi et konkurransefortrinn og gjøre det lettere å få oppmerksomhet og anerkjennelse.

Helt siden min tid i Forsvaret har jeg fryktet at hvis jeg innrømmer for meg selv og til andre at jeg er sliten så vil andre oppfatte meg som mindre kompetente eller mindre pålitelige.

Selvfølgelig har jeg innsett at noen personlighetstrekk, som perfeksjonisme eller behov for anerkjennelse, kan gjøre det vanskeligere å innrømme at jeg ikke alltid har det bra. For å passe inn i en bestemt gruppe eller kultur vil man føle et press til å yte maksimalt hele tiden, på trass av at en er sliten og nærmest utmattet. Det ligger i selvfølelsen.

Derfor må jeg være verdens dårligste pasient, for det gjennomgående svaret mitt når noen spør hvordan jeg har det er: Det går greit. Ikke noe jeg ikke kan holde ut.

Ubi onus, ibi sonus: Hvor der er smerte, er der sang.

Det er ikke noe galt med folk som skjuler at de er slitne eller har fysiske smerter!

Det er mange grunner til at noen velger å gjøre dette, og det kan være en kompleks situasjon langt ut over det at mange føler et press til å være sterke og uavhengige, og at det er et tegn på svakhet å innrømme at man trenger hjelp.

Noen, som meg, er redde for å belaste andre med sine problemer eller bekymringer, og en av grunnene ligger vel også i at jeg har vokst opp i, og jobbet i mange år, i en kultur hvor en legger vekt på å tåle smerte og vanskeligheter uten å klage.

Det vi kaller oppdragelse, består for en stor del av å lære å undertrykke og skjule følelser.
Randi B Noyes

Jeg tror at det er flere mulige forklaringer på hvorfor barnehjemsbarn så ofte søker seg til miljøer som krever høy toleranse for ubehag og disiplin, som for eksempel forsvarets spesialavdelinger.

Det er viktig å understreke at dette selvsagt ikke gjelder for alle barnehjemsbarn, og at individuelle opplevelser og personligheter spiller en stor rolle.

Likevel kan noen generelle faktorer bidra til å forklare denne tendensen.

Mange barn som vokser opp på barnehjem opplever uforutsigbarhet og manglende følelse av tilhørighet.

Militære miljøer tilbyr ofte en sterk følelse av samhold, klare regler og rutiner, noe som kan være tiltrekkende for personer som søker etter stabilitet og en følelse av å høre til.

Barn som har opplevd avvisning, ved å innse at de kjødelige foreldrene ikke ønsket å ha dem, kan føle et sterkt behov for å bevise sin verdi.

Militære miljøer kan tilby en arena der man kan utfordre seg selv fysisk og psykisk, og oppnå en følelse av mestring.

Barn som har vokst opp i vanskelige forhold kan ha utviklet en høyere toleranse for fysisk og psykisk ubehag.

 
Denne evnen kan være en fordel i krevende miljøer som militæret.

Etter hvert så blir det rett bare en sedvane som ikke slipper taket i en. Det blir en slags norm som en lever etter og hvor det å ikke bry andre med egne følelser og små problemer blir en livsstil som en trives med.

At sånne holdninger også påvirker hvordan en kommuniserer i koder var min far et godt eksempel på.

 
De gangene mor kom med forslag om ting han helst ville slippe forde han var utslitt så svarte han alltid: Vi kan vel det da.

Hadde han store smerter og mor presset ham på det så svarte han: Ja, det svir jo litt da.

Dette er ikke ønsket om å fremstå som macho som ligger bak dette, det er bare en livsstil for folk som ikke ønsker å bry andre.

Noen ser på oss skjulerne som sjenerte og innesluttede, men min erfaring med folk av forskjellige typer er at dette er folk som er omsorgsfulle nok til at de tenker på andres velvære og ikke ønsker å legge en ekstra byrde på dem.

De er selvstendige og prøver å håndtere sine problemer på egen hånd, og de føler kanskje at de ikke trenger andres hjelp; og de har selvsagt lang lære å takle ting på egen hånd bak seg.

Og kanskje, men bare kanskje, er vi litt enkle og dumme i tillegg.

Som regel kommer alderens klokskap for sent. Livets dumheter er begått.
Nikolaus Cybinski

Ha en solrik og god helg etter ferien

Dumheten kjenner ingen grenser, og sist av alt sine egne.
Tore Renberg