Ansvar

Jeg har tenkt mye rundt dette med ansvar; og hvor langt ansvaret for fremtiden ligger hos meg; og meg alene.

Ansvar er det motsatte av skam, het det seg i barndommens Nord Odal.

Ofte brukes ordet ansvar i dagligspråket uten at det blir klargjort hva meningen er – eventuelt om den som benytter ordet sikter til flere av betydningene. 

Særlig forekommer dette i utsagn om at en person bærer ansvaret eller har ansvaret for en handling, unnlatelse, tilstand og lignende.

Ansvar er et flertydig ord som kan brukes om forskjellige begreper, som ansvar for en oppgave, et oppdrag, en aktivitet eller et arbeidsområde du har fått som oppgave å utføre.

Ansvar kan også være en forpliktelse til å gjøre eller unnlate noe i moralsk og etisk forstand; til og med i juridisk forstand. i moralsk.

Bilde: https://pixabay.com/

Videre er det å ta ansvar å ta hensyn til en risiko i betydningen å bære konsekvenser av en uventet utvikling: vanligvis om det negative, det vil si å bli bebreidet, gjøre merarbeid, dekke utgifter og annet, men også om det positive, å gi ros og annet som er fordelaktig.

Jeg mener at mitt personlige ansvar er å hele tiden gjøre så godt jeg kan, ikke unnlate å gjøre noe nødvendig selv om jeg ikke har fått ordre om at det er min oppgave: og det å si ifra når noe ikke er som det skal. 

Men har jeg også ansvaret for at de jeg sier i fra til hører på det jeg varsler om? 

Den svenske forretningsmannen Jan Carlzon, Janne, hadde en klar formaning i forhold til ansvaret rundt det å gi og motta informasjon: den som ikke får informasjon, kan ikke ta ansvar. Den som får informasjon, kan ikke unngå å ta ansvar.

Etter mye erfaring fra bondelandet er det ikke ofte jeg finner noe fra sentrale politikere, og enda mer sjelden fra Senterpartiet, som jeg finner det verdt å sitere. Er sitat fra Anne Enger finner jeg det like vel verdt å gjengi: det er få genier blant oss. Og profeter bør man passe seg for. Samfunnet bygges av selvstendige og modne mennesker som tar ansvar.

Med andre ord betyr det å være et menneske at en må ta ansvar. 

Livet er ikke et aksjeselskap; en genial oppfinnelse for å oppnå personlige fordeler uten å måtte ta et personlig ansvar.

Hovedproblemet ligger kanskje i det at det ofte er vanskelig å finne den som bør ha hoved-ansvaret for noe, for det er noe i Piet Hein sin påstand om at hver gang ansvar blir delt mellom to, så blir det kun én prosent på hver.

Da slår dette med beslutningsvegring ut fordi ingen av de to føler at de har ansvaret for at problemet blir løst; i og med at 98% av problemet forblir usynlig og  ligger hos spøkelset i en ansvarlig beslutning; han  andre.

Et snøfnugg i et snøskred vil aldri føle seg ansvarlig.
Stanislaw Jerzy Lec

Mine foreldre var temmelig klare på at jeg ikke bare hadde ansvar for det jeg gjorde, men også for det jeg unnlot å gjøre. 

Noen ganger blir ansvaret så tungt at enkelte prøver å løpe i fra det; og ofte lykkes de lenge. De klarer ikke å se at det ikke er minnet og fortiden og hvordan ting var i går som sikrer kontinuiteten vi trenger inn i fremtiden.

En speidersamling skal i forhold til rutinene avsluttes med at speiderlederen hilser av sine speidere med ordene vær beredt; og speiderne skal da svare alltid beredt. I dette ligger det en beredskapstanke: å planlegge nok til at man ikke blir overrasket.

Det er viktig å planlegge selv om ikke ting blir helt etter planen. 

Man skal ha gjort seg opp en formening om hva det er man skal gjøre i enhver situasjon.

Å vente og se hva som skjer uten å ha en øvet og trenet plan som kan iverksettes umiddelbart om det skjer noe overraskende er å planlegge for å mislykkes.

I min verden gjelder uttrykket Semper fidelis, alltid trofast og lojal, som en motivasjon og et uttrykk som forener. 

Det representerer tradisjon og ansvar – fra det øyeblikket en ung mann eller kvinne forplikter seg til å ta en oppgave som vil påvirke andre. Og selv om jeg er en nesten forsvinnende liten brikke i det, tar jeg min del seriøst.

Derfor plager det meg smertelig at det finnes folk rundt meg som ikke tar sin del av ansvaret; eller i det miste gir meg informasjon om hvorfor det jeg tror er viktig ikke er det.

Selvfølgelig tar jeg også feil noe ganger, men da hadde det vært fint å få et lite hint om det slik at jeg også kan prøve å forstå hvorfor jeg tar feil.

Spesielt sårende er det å se at mangelen på vilje til å ta ansvar og finne løsninger skyldes mangelen på forståelse av helheten i en situasjon og at plan A ikke ønskes å iverksettes; samtidig som det ikke finnes noen plan B.

Skylapper er lapper av lær som festes ved øynene på hodet til en hest for å hindre den i å se til siden og bli skremt av det den ser.

En person som har skylapper, ser ikke helheten av noe, og retter oppmerksomheten kun mot noen få saker; et bilde på noe som hindrer personen i å ville se helheten.

Jeg er rett og slett trøtt av det å få beskjed om å trappe ned og begrense overtid, men prioritere fritid og det å leve et liv utenfor jobben; dette uten at det i det miste er gjort noen tanker rundt hva det er jeg gjør som jeg ikke trenger å gjøre fordi jeg ikke har ansvaret for det; og hvem som da skal ta det ansvaret dersom oppgavene like vel ikke kan droppes helt.

For å være helt ærlig så hindrer dette meg i å føle ansvar for noe som helst lenger, men søke frihetsfølelsen i det å begynne å gi faen.

Motivasjon er en samlebetegnelse for de faktorene som setter i gang og som styrer atferden i mennesker og dyr.

Motivasjon har en begrenset mengde energi til rådighet og selvaktualisering gjennom intensjoner, planer, personlige målsettinger og mestring styres av denne motivasjonen.

Et menneske er motiveres av ønsket om å oppnå, ikke av ønsket om å stå frem som noe uviktig.

Ha en fortreffelig og god vårhelg.

Det er mulig at jeg har misforstått dette med støtte og medarbeidere i mitt fagfelt og at det er noe i André Gide sine ord som jeg ikke har oppfattet riktig: det er i ensomhet man skaper noe nytt.

Retroperspektiv

Et minneverdig tilbakeblikk fra det punktet hvor "Ord for fredag" startet,
 fredag 22.06.2007:

Bilde: https://pixabay.com/

Denne fredagen kommer ord for fredag over epost.

Ukens koreanske ord er GOKK:
Ordet betyr land og Norge er et GOKK, selv om vi nasjonalt bare regner nordre dels borgere som innbyggere i GOKK.

HANGOK er det koreanske ordet for Korea, på samme måte som NIPON er det japanske ordet for Japan/Solens land. HAN betyr halvøy, med andre ord Halvøylandet. Språket de snakker kalles derav HAN-GUL (halvøyspråket).

Ukens fremmedord er til ære for vår venn som snart går tilbake til Forsvaret.
KASTRASJON – militær ordre om å kaste mat: KAST-RASJON.

Underveis

Ved inntaket til opptaksprøven som operatør i marinen måtte jeg gjennom en autorisasjonssamtale fordi jeg tilhørte en av de tre risikogruppene i samfunnet; jeg var barnehjemsbarn.

Det var med andre ord tre grupper nyfødte som fikk tildelt dårlige kort på hånden helt fra starten av i vårt kjære land.

Offiserene og psykiatrikeren som ledet dette intervjuet gjorde det de kunne for å bedømme om jeg var bitter på samfunnet og derved en sikringsrisiko.

Mot slutten av dette intervjuet så psykiatrikeren lenge på meg og sa noe jeg fortsatt husker: det trengs ikke styrke til å henge seg fast, men mye styrke til å gi slipp.

Orlogskapteinen fulgte opp psykiatrikerens ord med et sitat etter forfatteren Eva Marie Solheim: selv om du så har lidd skipbrudd både en og flere ganger i ditt liv, så betyr ikke det noe så lenge du har svømmeferdighetene i behold.

Det var kanskje under dette intervjuet at min lidenskap for sitater ble født, samtidig som jeg så at verden ikke var så svart-hvit som det jeg hadde fått inntrykk av før sesjon når jeg forklarte en gammel hær-oberst fra hæren hva mine fremtidsdrømmer var.

Han var tydelig på at dersom en var av taterslekt, same eller barnehjemsbarn så var en ikke til å stole på og derved aldri kunne får noen fremtid i forsvaret; for der måtte en bare omgi seg med folk en kunne ha tillit til.

Sånn sett hjalp den gamle obersten meg et godt stykke på vei inn mot militær karriere; for jeg ble forbannet og innbitt av det han sa.

Dessuten kalte han meg alltid Institusjons-Tor, så sånn sett så var han riset bak speilet.

Riset bak speilet hadde man i gamle dager i form av et bjørkeris, og det ble alle slemme barn truet med; og ofte var det nok å vite at det var der for å få dem til å være litt snillere. 

For meg personlig hadde trusselen om riset bak speilet motsatt virkning; det gjorde meg bare trassigere.

Bilde: https://pixabay.com/

Svært få i omkretsen rundt meg trodde at jeg noensinne ville klare å bli spesialoperatør i Marinejegerlagene.

Selv de som skulle vite hva jeg som guttunge passet til som karriere rådet meg til å bli håndverker, for noe gymnas og universitet ville jeg aldri får tilgang til av økonomiske grunner.

Etter fylte 16 år ville ikke lenger stat og kommune betale for meg hos fosterforeldre; og kun yrkesfaglig skole lå foran meg som en mulighet.

Det var nok denne mangelen på tiltro til meg som drev meg fremover til jeg ble det jeg hadde sett for meg; jeg hadde noe å bevise for både meg selv og ikke minst alle andre.

Det var bare en som motiverte meg, min poliomyelitt- handicappede fetter Ola.

Han oppfordret meg til å adoptere hans mantra for livet, og det var hans yndlingsforfatter Astrid Lindgren sine ord: det har jeg aldri prøvd før, så det tror jeg sikkert at jeg kan klare.

Det er viktig å ikke gi opp før du har prøvd.

Kjempen Ola med kullsvart, stort skjegg og skjeve skuldre brukte å sitte når han jobbet, og når han sloss på festlokalet. Kom du i klemme i de store hendene hans var du håpløst hjelpeløs.

Sleng ham hit. Sleng ham hit, var refrenget hans når han satt midt på gulvet inne i festlokalet mens kameratene var i slagsmål.

Hjemme på kveldene ellers i uken satt Ola og broderte sammen med sin mor Olga.

I det jeg dro ut til rekruttskolen ved Madlaleiren i 1977 hadde han brodert inn følgende tekst på ryggen av ola-jakka mi: om du taper, så gi tål, bare ikke glem ditt mål, la din vilje være stål - prøv igjen! Robert Burns

Er du riktig motivert så er du halvveis i forhold til å oppnå det du vil; vil du det hardt nok så får du det til.

Resten består av det pågangsmotet du er utstyrt med.

Underveis vil du begå feil. Det som er viktig er ikke disse feilene, men hvordan du karrer deg tilbake på sporet igjen; du må forbeholde deg retten til å bli klok av skade og bruke erfaringene dine til å gyve på videre.

En kan sikkert si mye om forsvaret, men er det en ting de virkelig kan så er det å bygge opp den enkelt soldats selvinnsikt og selvaksept; det å akseptere seg selv som et menneske med feil og mangler.

Det neste de bygger opp er mestringstro og selvtillit; troen på at du kan mestre både oppgavene du settes til og selve livet.

De lærer deg å bli glad i deg selv, for uten at du aksepterer den du er kan ingen andre akseptere deg heller.

Det hele har med selvtillit å gjøre.

Med den rette balasten i ryggsekken mestrer du dine oppgaver, og du blir heller ikke sårbar når motgangen kommer; og det gjør den.

Samlivsproblemer, sykdom eller arbeidskonflikter kommer uansett hvor lite du ønsker det. Det er ting du kan forebygge, men ikke hindre.

Det er mye i livet jeg kan, og en hel bråte med ting jeg ikke mestrer. Min styrke har blitt at jeg vet hva jeg er god på, og ikke minst hva jeg er mindre komfortabel med.

Det viktigste da er å ikke flykte fra det en er dårlig på og prøve å konsentrere seg bare om det som gjør deg komfortabel.

Når utfordringene banker på døren så må en gjøre på samme måte som når det er svigermor som banker på og vil inn; åpne døren, ta tyren ved hornene og gjøre sitt aller beste.

Å gjøre så godt du kan er ikke alltid nok, men det er langt mye bedre enn å rømme fra problemene.

En svigermor er en kvinne som opptrer som om hun eier huset mitt, men insisterer på å bli behandlet som en gjest. Ikke alle har den perfekte svigermor, en senil en, som når hun kommer på besøk i taxi, lar seg forvirre av å bli møtt i døren med ordene: takk for besøket svigermor, og ha en god tur hjem!

Det er i slike situasjoner at du nyter godt av den erfaringen du har høstet gjennom livet, og det pågangsmotet du har bygget opp for å ta tak i problemene og løse dem i stedet for å overse dem og håpe at de forsvinner av seg selv.

Å sette svigermor i sofaen med en kopp kaffe mens du gjemmer deg på hjemmekontoret med unnskyldninger om all verdens viktige oppgaver du må prioritere løser ingen verdens ting; for en svigermor går ikke hjem før hun har luftet alt hun har på hjertet.

Bilde: https://pixabay.com/

Vær ikke redd for å ta et langt steg når det er nødvendig. Du kan ikke ta deg over en kløft i to små hopp.

David Lloyd George

Jeg har alltid vært motstander av å løpe fra problemer. I dag er jeg så feit og gammel at jeg uansett ikke kan løpe fra noe som helst; uansett hvor gjerne jeg vil.

Sist jeg var på Mallorca skulle jeg fange en skilpadde som hadde rømt fra skilpaddedammen, men jeg klarte ikke å ta den igjen.

En kan på en måte si at problemet løp fra meg; og det er ingen god følelse jeg ønsker å oppleve igjen.

Ha en god helg full av pågangsmot

Det er i motbakker det går oppover.

Rune Gokstad

Arbeidshest

I en stall i avsidesliggende Odalen sto det en gammel hest og hang med hodet mens dampen drev av ham i den dårlig oppvarmede båsen.

En lang arbeidsdag var over; en av en serie lange, travle dager.

I hodet hadde hesten bare en tanke og det var hvor mye tyngre  dagene var blitt med årene.

Visst nok hang han i selene som før; men bena var blitt tyngre og oppfattelsen av hestekaren ordre ble tregere mottatt og forstått.

Han visste selv at han gikk mot slutten som arbeidshest, og han skjønte selv at om han ikke snart fikk rolige dager så ble veien til pølsefabrikken kortere for hver dag.

Drømmen hans for livet og fremtiden var ikke å leve den gjennom vandringene frem mot å bli til en svart spekepølse, uansett hvor rett Øystein Sunde kan ha: hest er best som pålegg.

Den gamle hesten hadde en drøm; at noen virkelig skulle se hvor sliten han var, og hvor stort bondens behov for å få seg en ny hest var; eller i det minste et annet gammelt øk som han kunne dele oppgavene med.

Den gamle hesten hadde streng arbeidsetikk som han hadde tatt med seg fra sine foreldre når han selv var et lite føll; en er ikke ferdig med arbeidsdagen før dagens gjøremål er utført.

Bilde: https://pixabay.com/

Å utsette ting til i morgen gjør bare at oppgavene hoper seg opp til du ikke lenger ser noe ende på det. Den type drukningsdød hadde han ingen ønsker om å lide.

Hesten hadde innsett at han ikke snakket et språk som folk forsto; et verbalt språk som fikk budskapet frem slik han selv ønsket det.

Karl V skal en ga ha sagt om sin intelligens og evne til å lede: jeg snakker spansk til min Gud, italiensk til kvinner, fransk til menn og tysk til min hest.

Men var Karl intelligent nok til å forstå hva hesten sa til ham?

Selv når hestekarene ser at han er utslitt så blir svaret på det å hviske noen gode ord i øret hans, gi ham et klapp på skulderen og forvente at han tar seg sammen og fortsetter å trekke i selene.

Han ønsker ikke å være illojal mot hestekarene, eller bonden som eier gården, men selv den lojale møter sitt endelikt; noe det tilsynelatende er veldig vanskelig å forstå.

De sitter på livet som en dårlig rytter til hest. Det skyldes bare hestens godmodighet at de ikke straks blir kastet av.

Ludwig Wittgenstein

Det er en god livsholdning at ingen ting er umulig; det tar bare litt lenger tid å løse det.

Det er bare det at en arbeidshests liv ikke er evig; selv statistikkene sier at hestelivet ender en gang mellom tjue og tretti år etter unnfangelse.

Livet har ergo en rammefaktor som en ikke kan se bort fra.

Det er jo greit det at mengden ekstra havre i muleposen øker i forhold til arbeidsdagens lengde, men en hest burde ikke leve for havren alene.

Man skal aldri nærme seg en ilter okse forfra, en skvetten hest bakfra eller en idiot fra noen av sidene, sier et gammelt bygdeuttrykk.

Enkelte ganger mistenkte den gamle hesten at han var en krysning av en robust okse som kunne stå imot hva som helst og en lojal hest som hogg hovene i bakken og fikk bevegelse i selv de tyngste lassene.

Det eneste han virkelig var hundre prosent sikker på, når han så seg tilbake på livet som tidligere stridshest og nå som arbeidshest, var at han var en totalt lojal idiot.

En må jo faktisk være en utilnærmelig idiot når en aksepterer at en ikke klarer å få frem selv det enkle budskapet; nok er nok selv for en gammel sliter.

I stallen gikk hesten bort fra de deprimerende tankene, over til å konsentrere seg om å få i seg næring.

En hest er avhengig av å spise i korte økter etter arbeidsdagens slutt; den har ikke tid til å spise under veis eller mage til å spise ett, stort måltid.

Denne matvanen gir tid til å drømme mellom munnfullene på fritiden; drømmene om hva livet kunne vært om han hadde valgt å bli noe annet enn en arbeidshest; for akkurat å ble det han ble var selvvalgt.

Hadde livet hans vært bedre om han i stedet for å trekke lass hadde valgt å bli en lesehest; pugghest, akademiker, bibliofil, litterat, lærd, student?

Nei. Den gamle gampen var veldig fornøyd med valgene han hadde tatt og handlingene han hadde gjort.

Den norske arbeidshesten hadde gjennom livets gang svært allsidige oppgaver han ble satt til.

Han ble brukt til jordbrukshest, tømmerhest, kløvhest i seterbruket, og som kjøre- og ridehest både sommer og vinter, i alle typer av terreng.

Det var bare slutten han ikke fikk styring på; fordi den styres ene og alene av andre enn han selv.

Det er dritten ved det å være en lojal gamp; du bestemmer bare over din egen arbeidsdag og ikke hva bonden ønsker å investere i; sånn som en ekstra gamp eller to; eller kanskje en ny, skinnende traktor som ikke trenger noen opplæring før den kobles til lasset den skal trekke.

Det er bare å trykke på selvstarteren, så er den i gang.

Det er bare det at den må styres hvert sekund den er i aktivitet, for den er ikke selvtenkende og på ingen måte selvstyrende.

Det var uansett ikke opp til arbeidshesten å velge sin arvtaker

Det jeg beundrer minst hos enkelte, er at når de en gang har truffet en beslutning, er det ingen makt på jorden som kan få dem til å holde fast ved den.

Hesten kom en gang til gården som den første arbeidshesten til å utføre akkurat de oppgavene han var tiltenkt, og bonden var tydelig når han sa: vi begynner med denne og så utvider vi med flere hester etter som behovene viser seg.

Behovet viste seg aldri, for det gamle øket snakket feil språk; ingen oppfattet meningene bak kneggingen.

Bonden hadde vist seg å være veldig god til å planlegge fremover i tid; fem, ti og femten år inn i fremtiden.

Dessverre medførte det at han hadde mistet fokuset på nåtiden og det som skjedde rett under nesen hans.

Enhver etablert plan har den svakheten at den kan påvirkes av at forutsetningene for den kan endre seg brått, men så er det sånn at dersom planen bygger på solide pilarer så får det lite konsekvenser når en av dem brister. Gampen var bare ikke så sikker på at planene fremover hadde pilarer nok å stå på.

Den gamle gampen var klar for å ri inn i solnedgangen, men bonden var tilsynelatende ikke klar over at denne tiden nærmet seg raskt og han hadde tilsynelatende ikke lagt noen alternativ plan for den situasjonen; fordi han var spesialist til å utsette problemer i håp om at de ville forsvinne av seg selv.

Situasjonen var kanskje slik nå at den gamle hingsten med mye gampe-hoste og vilje kanskje ikke hadde helt den styring han selv trodde han hadde over hvor lenge han kunne fylle lungene med morgenfrisk luft og starte en ny dag.

Det finnes et lite ord som heter: håp, det skjønneste i menneskets språk.

Kari Gløersen

Ha en ut-hvilende og god helg.

Den som lever av håp, vil dø fastende.

Benjamin Franklin

Fred Åkerstrøm

Stensprängar-Kalle Valgren han har en gammal häst,

Som han har fått i arv ifrån sin far.

Men den är alltför gammal,

Så nog var det väl bäst,

Om kräket finge sluta sina dar.

Och nog försökte Valgren en gång att bana väg,

För honom till en bättre värld,

Men hästen den var seg.

Och föredrog dumt nog att stanna kvar.

Det var en tidig morron, som gubben Valgren tog

Och ledde honom ut ifrån hans stall,

Och vad som skulle hända,

Det ana hästen nog,

När gubben surra' fast 'en vid en tall.

Och att han ej var nykter, det märktes likaså:

Jag undrar, tänkte hästen slött,

Hurdant det här skall gå,

Bäst å ta de lungt i alla fall.

Men gubben Valgren tog sig ett par tre supar till,

För att av dom bli styrkt till kropp och själ,

Och sade sen till hästen:

Var snäll nu och stå stll,

För du förstår, jag vill dej bara väl.

Han tog med ena näven ett tag mot ögonvrån

Och fatta' sedan släggan sin

Och slog i skallen på'n.

Så hästen sjönk ihop och dog ihjäl.

Men då blev gubben lessen, och hämta' ett fång hö

Att lägga under huvut på sin vän.

Sen gick han in i stugan

Och sa: Nu är han dö -

Och började att supa om igen.

Han ville dränka sorgen, och svälja ned sin gråt,

-Men när han sen kom ut igen

Stod hästen där och åt

Och mumsade som vanligt lugn och slö.

Stensprängar-Kalle Valgren han har en gammal häst,

Som han har fått i arv ifrån sin far.

Men den är alltför gammal,

Så nog var det väl bäst,

Om kräket finge sluta sina dar.

Och nog försökte Valgren en gång att bana väg,

För honom till en bättre värld,

Men hästen han var seg.

Och föredrog dumt nog att stanna kvar.

Ruben Nilson

Forvirrende tid

Jeg elsker å lete etter de ulike begrepenes vi benytter sin opprinnelse, og det gjør meg til tider svært forvirret.

I dag må jeg for eksempel. begynne å forberede fleskebryllupet som står for meg og min kone den 25. juli etter 17.5 års ekteskap. 

Kommer det begrepet av at et ektepar etter så lang tid er godt nok etablert til at en har råd til å spise flesk til middag annet enn på søndager?

Hva vet jeg, for det er merkelig logikk i at en først sløser bort penger på krystall etter 15 års ekteskap og så finner ut at kjøttvarer er den riktige gaven til kona to og et halvt år senere.

Blir spennende å se hvordan kona reagerer på at hun fikk krystall vinglass for to år siden og etter 20 år med vil få porselensengler som hun samler på; men i år får en porsjon flesk og duppe i bryllupsgave.

Tradisjonene må følges, så jeg har ikke noe valg

Bilde: https://pixabay.com/

Det er en utbredt forestilling om at  uttrykket reddet av bjellen er et uttrykk som stammer fra boksesporten en gang tidlig på nittenhundretallet, men det er feil.

Dette oppsto som et uttrykk som relaterer seg til mennesker som blir begravet levende under svartedauden der folk ble begravd i ekspressfart.

Allerede før svartedauden var det kjent at det ved gjenåpning av graver ble funnet tilfeller med klorespor på innsiden av kistelokket.

Tanken var at hvis noen var i koma og feilaktig erklært død og begravd så ville de våkne inne i kisten, bevege hendene og ringe en bjelle som var festet til en snor til den ene fingeren på liket. 

Bjellen som snøret var festet til hang i et stativ utenfor graven.

Fattige ble vervet til å sitte vakt ved ferske graver til det første morgengry etter begravelsen. 

Ringte det i klokken skulle de begynne å spa frem den begravde.

Dette ble kalt for ett graveyard shift.

Når det gjelder min egen begravelse så støtter jeg Lord Chesterfields sitt ønske: alt jeg ønsker for min egen begravelse er ikke å bli begravet levende.

Er det ønske om å kvitte seg med kroppen min før jeg er helt død så vil jeg bare minne om at jeg heller ikke vil sette pris på å bli kremert i live heller; for det må vel i ordets rette forstand være å møte helvetes ild.

Akkurat dette med frykten for å bli begravd levende er et godt argument for å gi kroppen sin til forskning.

Det er, for min del, morsomt å finne ut hva de ulike uttrykkene vi kaster rundt oss med har for opprinnelse.

I marinen så hadde vi vakt-begrepet hundevakt. Dette var den 3. vakten i et vaktsystem bygd på fire-timers vakter;  vakten når alle sov og bare hundene var våkne. 

For de som liker stjernehimmelen så kan det nevnes at stjernebildet Sirius, også kalt hundestjernen, utgjør det lyseste himmellegemet i stjernetegnet Canis Major. 

Denne stjernen er blant de første en kan se ved nattemørke. 

Det var en ting jeg lærte i forsvaret, og det var å være nøyaktig når det gjaldt begrepene som beskriver tid; som å skille tydelig på skumring, solnedgang og daggry.

Ikke minst måtte vi ha full kontroll på forskjellene mellom astronomisk, nautisk og sivil solnedgang og soloppgang.

Den astronomiske skumringen er når solen sto 18° under horisonten, den nautiske er på 12°, og den sivile skumringen er 6°.

I forsvaret er det ikke plass for unøyaktigheter.

Med andre ord var det etterlengtede daggryet om bord litt tidligere enn for de sivile landkrabbene.

Det var selvsagt ikke enkelt å benevne det korrekte senit heller, når solen står på sitt høyeste. 

Det gjør det heller ikke enklere når en lærer at det er hele en time og tre kvarters forskjell mellom når solen står i senit på de østligste og vestligste stedene i fastlands-Norge.

Vinterstid er sola på sitt høyeste mellom klokken elleve og klokken ett de fleste steder på fastlandet; litt før elleve aller lengst øst.

Sommerstid skrur vi klokken fram en time, slik at sola er høyest mellom tolv og to.

Som speidere så lærer du at solen står rett sør når  klokken viser 12:00. I Norge stemmer det bare derom du er i Bodø om vinteren, eller i Kirkenes om sommeren

Et solur måler sann soltid. Med denne måten å måle tid på står sola faktisk i sør nøyaktig, men ikke klokken tolv, men ved klokken null. 

Det er nyttig når du vil vite hvor sola er på himmelen, men fryktelig upraktisk når du trenger klokkeslett for mer enn et sted. 

Du ville vært nødt til å stille klokken hver gang du reiste fra Oslo til Bergen, fra Bergen til Voss, ja til og med fra Jernbanetorget til Nationaltheatret.

Vi opplever at sola flytter seg fordi jordkloden som vi er på roterer, og hele jordkloden fra nord-pol til sydpol roterer samme vei. 

Derfor går sola opp i øst og ned i vest både nord og sør for ekvator, men mens vi har sola i sør midt på dagen nord for ekvator, står den i nord midt på dagen sør for ekvator. 

Derfor beveger den seg fra øst, mot nord, til vest i løpet av dagen, det vil si mot klokken; sånn bare for å forvirre oss som var i utenlandstjeneste.

Enkelte ganger var jeg i tvil om jeg ble utdannet til marineoffiser eller astronom.

Kompass er en flott ting, for den viser oss alltid retningen mot den magnetiske nord-polen; og dersom det er liten deviasjon og misvisning, vil et magnetisk kompass peke omtrent mot den geografiske nord-polen.

Og som om en ikke allerede er forvirret nok i forhold til hva som er den faktiske sannheten og korrektheten så kan det jo nevnes at den magnetiske nord-polen er i bevegelse; og at den økte farten i 2016.

Frem til 2017 befant den magnetiske nord-polen seg i de nordligste delene av Canada. 

I 2017 krysset den magnetiske nord-polen den internasjonale datolinjen, og er nå på vei over havet til Sibir; så Russerne stjeler også den og ikke bare andre land som Ukraina

Kompasset peker altså ikke mot nord på de fleste steder på jorden.

Bilde: https://pixabay.com/

All erfaring har nok dessverre ikke gjort meg klokere, men jeg er definitivt forvirret på et høyere nivå.

Det er spennende å prøve å finne svar på hvor uttrykk kommer fra, og hvorfor de ble til. 

Men veien til disse svarene kaster om på det en trodde var sannheter skaper ofte stor forvirring; i hvert fall hos meg.

Hvis jeg ser forvirret ut så er det fordi jeg tenker, sa en gang filmprodusenten Samuel Goldwyn.

Jeg tenker, altså er jeg forvirret er en annen måte å si det på.

Det som fremstilles som eksakt vitenskap på en tid viser seg senere å slett ikke være så eksakt like vel, så det at noen sier at sånn er det, det skal ikke svelges som god fisk og frata deg lysten av å tenke videre på saken.

Selv om fisken smaker godt så er det ingen garanti for at den ikke er full av tungmetaller som du ikke oppdager konsekvensen av før lenger ut i livet; sier en som lever i et hus med høye radonforekomster og fortsatt ikke har annet enn teorier fra bedreviterne om hva dette betyr for min og min kones kropp.

Réne Descartes var den moderne tids første filosof, og en grunn til det er at han beskrev mennesket som ett individ. Han er kjent for å hevde at det eneste han er sikker på, og det er at jeg er.

Når du endelig aksepterer at det er OK ikke å ha alle svarene, og OK ikke å være perfekt, da skjønner du at det å være forvirret er en naturlig del av det å være menneske.

Winona Ryder

Ha en forvirrende god helg

Hvis du er overbevist om at du skjønner alt, har du ikke skjønt noen ting.

Walter Mondale

Vennereise i livet

Samliv er en serie øvelser i toleranse.

Bjørg Vik

Samlivsbrudd er vondt og belastende. Jeg har litt erfaring med det, og det gjør at jeg har stor sympati og medfølelse for de som går gjennom det.

Skilsmisse er som en amputasjon: Du overlever, men det er mindre av deg.

Margaret Atwood

Ved et samlivsbrudd skilles du ikke bare fra din livsledsager, men fra et helt liv.

Felles venner blir på en måte tvunget til å ta et valg rundt hvem av de to en vil støtte videre i livet.

Hvem som forblir venner og hvem går over til bare å bli bekjente er noe som forverrer hele situasjonen.

Bilde: https://pixabay.com/

Som det var i skolegården i barndommen så står en og venter på å bli pekt ut til det laget du ønsker å havne på; og det er ikke alltid at det føles som du havner blant de du helst vil spille sammen med.

Sånne valg er ikke alltid lett, for den som velger side må forholde seg til tre sannheter; hans sannhet, hennes sannhet; og den virkelige sannheten.

Grunnet min manglende evne til å prioritere mellom familie, fritid og jobb er jeg blitt god til å miste. Hus og hjem, felles venner, hytte og båt.

Gods og gull har aldri hatt noen betydning for meg; det er bare ting som jeg lett kan forlate.

Det er selvsagt tungt å hele tiden begynne på nytt; å rykke tilbake til start.

Men i det store og det hele så kommer en greit gjennom sånne ting.

Venner en mister  som en konsekvens av bruddet kan være sårt, og teorien om felles venner etter en skilsmisse visner raskt.

Ingen holder i lengden ut med det å være plassert mellom barken og veden.

Barna har ikke noe valg når det gjelder samværsrett; de må bare akseptere annenhver jul hos mor eller far.

Venner går sjelden med på slike ordninger over tid.

Dessuten kommer det aldri noe godt ut av det å prøve å kjempe til seg en venn og drive valgkampanje for å verve venner i fra den du har skilt deg i fra.

Det er kun den frie viljen som vinner frem hos dem, og du må bare innfinne deg med den beslutningen den enkelte tar.

Min erfaring er at venner og bekjente er enkeltpersoner på hvert sitt isflak på et stort hav.

En tid flyter vi i samme retning, men så havner noen av isflakene i andre strømmer enn du selv; de flyter sakte fra hverandre.

Hele livet har jeg hatt gode, periodiske venner som sakte flyter i fra, og som noen ganger dukker opp igjen lenger ute på vandringen over havet.

Sånn er det bare, så hvorfor legge for mye i det?

Med den erfaringen jeg har bak meg i samlivsbrudd så har jeg funnet min logikk og teknikk i fordeling venner; det å akseptere at det ikke er jeg som bestemmer hvem som blir med meg.

Du må bare innse at du har tapt et slag og lukk døren godt igjen bak deg når du går tomhendt ut av et forhold.

Du må starte din nye hverdag med blikket rettet fremover uten å tenke for mye på det som var, men fokusere på det som skal bli.

Når det gjelder vennene du forlot så kommer de som det er verdt å ta vare på etter deg.

Kommer det ingen etter deg så får du bare akseptere det også å ikke prøve å lokke folk til deg; men i stedet bør du sette deg ned en dag og analysere årsaken til at ingen fulgte deg.

Det er der gåten ligger for alt du har gått gjennom; svaret på hvorfor ting ble som de ble.

Om det er tid for å iverksette nødvendige tiltak og forandre deg ligger ene og alene hos deg selv.

- Hei! Hunder og katter skal ikke være venner!

- Sier hvem da?

- Alle!

- Dem må du ikke høre på.

Patrick McDonnell

Venner er ikke samleobjekter og bør heller ikke være statussymboler.

Du er, i mitt hode, ikke mer vellykket om du har hundre omgangsvenner enn en som bare har to.

Å være omsvermet er ikke nødvendig vis det samme som å ha gode venner; for mange har en agenda for det såkalte vennskapet; og som du ikke klarer å se selv.

I mine øyne er gode venner et tegn på hva du fortjener.

At jeg ikke har særlig mange omgangsvenner forteller egentlig ikke så mye om min personlighet, men mye om hva jeg prioriterer når jeg har fritid.

Det forteller også mye om hvem jeg ønsker å omgås med og bruke tid på; og mitt personlige fokus er ikke å pleie forhold som jeg ikke føler sterkt for.

Jeg husker at jeg tidlig i livet ble gitt et sitat av Gustav Lindborg fra min mor en gang jeg var litt nedfor over å ha kranglet med bestekameraten min og var redd for at et vennskap var over for godt:  behold ingen andre venner enn dem du når som helst har mot til å bli uvenner med.

En annen ting er at du må gå litt inn i deg selv å tenke ærlig over følgende: er motivet mitt å stjele venner fra den jeg har brutt med for å vise hvem som har minst skyld i bruddet, eller er motivet å beholde en god venn som jeg ikke ønsker å miste?

Da vi var unge, så vi på venner som noe selvsagt. Da vi ble eldre, vet vi hva det betyr å ha dem.

Edvard Grieg

Personlig så har jeg ingen tro på det å kjempe for å beholde venner etter et samlivsbrudd, for de vennene du risikerer å tape eller å vinne i en slik situasjon har et spørsmål de må ta stilling til i valget om hvem de skal følge: kan jeg tilgi alt som er tilgivelig?

Ha en god helg som en start på de dagene du har foran deg.

Ikke gå foran meg, kanskje følger jeg deg ikke. Ikke gå bak meg, for kanskje viser jeg ikke vei. Gå ved siden av meg og bare vær min venn.

Albert Camus

Mannens samvittighet

Det er særlig to studier av mysterier som kan drive en forsker til vanvidd. Det ene er studiet på det tilsynelatende uendelige universet; det andre er studier med det som mål å forstå kvinner.

Bilde: https://pixabay.com/

Jeg vokste opp med bare søstre og har vært gift i 39 år; om dog med tre ulike koner.

Blodsbarn og bonusbarn er alle fire av kvinne-rasen.

Sånn sett burde jeg være ekspert på kvinner; noe jeg slett ikke er.

Det jeg derimot har erfaringer om, nå mot slutten av livet, er at kjønnene ikke helt ut forstår hverandre.

I likhet med min kone bruker jeg en time på badet om morgenen, på trass av at mitt baderomsutstyr kun består av en såpe og en tannbørste.

Det er ikke kremer, sminke og hårpleie jeg bruker tiden der inne på, men på å spille Wordfeud og på planlegging av dagens gjøremål.

Kvinner har et utseende å ta vare på; og for min del er det løpet kjørt for mange, mange år siden.

Fortsatt er jeg overbevist om at kvinner ikke vil ha late menn, så selv når jeg er hjemme så må jeg legge en aktivitetsplan.

TV ser jeg bare på når døtrene er hjemme, for de er de eneste som har styring på hvilke av de ulike fjernkontrollene som skal brukes i hvilken rekkefølge og med hvilke valg for å få bilder på skjermen.

Problemet med TV er at den i kombinasjon med en sofa utgjør en farlig, effektiv sovemedisin.

Kvinner har i motsetning til en del av oss mannfolkene et behov for å snakke; når det passer dårligst i forhold til planene som legges på porselenstronen om morgenen. Det er som om de lukter at det er et dårlig tidspunkt å ta opp alvorlige temaer med mannen; og da er det akkurat det de gjør.

I samtale som egentlig ikke interesserer har jeg lært at du bare gjentar det siste ordet som blir sagt, og at du da oppfattes som en interessert og engasjert tilhører .

Kvinner er for smarte til å la seg lure av slikt, noe du brått oppdager når du hører deg selv si et ord høyt og innser at det umulig kan ha noe med det hun snakker om.

Da har du gått i fellen med begge bena og hele hodet.

Det sies at humor er ufarlig, også i et ekteskap; og at det derfor er viktig at begge parter i et forhold har humor som verktøy.

Det er ikke nødvendig vis sant.

Min kone er veldig morsom og hun er blitt ekspert i humor rundt det jeg elsker mest; lek med ord.

Vi trives med å jobbe sammen når jeg følger dagsplanen hun har satt opp for mine helgebesøk, noe som kanskje mest skyldes at hun da har kontroll over hvordan jeg utfører ting og kan komme med korrigeringer ut fra sine forberedelser for jobben ved å se instruksjonsfilmer på YouTube.

Plutselig, helt uten forvarsel, kan hun si noe som får meg til å hikste av latter.

Sist jeg erfarte akkurat dette var sist jeg var hjemme og skulle sette sammen en radonvifte som jeg hadde demontert.

Det ble et ukontrollert magetrekk for å få luft nok til den akutte latteren som presset på; og derved svelget jeg alle seks skruene som jeg trengte for å avslutte jobben.

Munnen er tross alt den sikreste oppbevaringsboksen for skruer du for alt i verden ikke vil rote bort eller miste.

Dessverre har Øystein Sunde rett når han synger at: alt går i stykker på en søndag, eller lørdag, eller fredag etter fire.

Det jeg har lært gjennom livet er å akseptere at jeg aldri vil forstå en kvinne; og på brutal måte erfart at en fornøyd kvinne er det eneste en mann klarer å takle.

Når kvinnen elsker, tilgir hun oss alt. Når hun ikke elsker, tilgir hun oss ingenting, ikke engang våre beste sider.

Honoré de Balzac

Det jeg også har erfart, og mener å vite for sikkert, er at kvinner er omsorgspersoner. Ett av bevisene jeg har for å generalisere rundt dette er gjennom at jeg aldri har vært noen aktiv sjekker ute på damemarkedet; en konsekvens av at jeg alltid har hatt tilgang til speil og har selvinnsikt.

Det ligger liksom ikke for meg å ta det første skritte ved å legge ut agn og sveive inn en partner.

Like vel har jeg hatt et aktivt kjærlighetsliv, og som så mange andre menn måttet lide meg gjennom noen smertefulle brudd.

Livets fordeler er tross alt at det svinger som pendelen på en bestefarsklokke og gir oss evner til å takle både det gode og det vonde; inklusive å overleve en kvinnes vrede.

Vi mannfolk er lette å manipulere fordi vi vet hva vi higer etter og trenger, så derfor blir Walter Bagehot sine observasjoner så skremmende riktig: menn som ikke prøver seg på kvinner, faller gjerne som ofre for de kvinnene som prøver seg på dem.

Du skal virkelig være full av omsorg for frivillig å ta på deg den belastningen det blir ved å gå i forhold til menn som meg; det er jeg ærlig nok til å innrømme.

Jeg er overbevist om at de kvinnene jeg har hatt nært forhold til alle som en stiller seg bak den franske feministen Simone de Beauvoir sin påstand: å kapre en mann er en kunst, å holde på ham er en jobb.

En ting jeg er stolt av er at fysisk utroskap ikke ligger for meg.

Derimot har jeg i alle mine forhold vært prioriterings-utro der jeg har innsett at jeg burde ha prioritert dem foran jobb; og at den enkleste måten å gjøre dem kvalme på og få dem til å brekke seg er ordne: beredskapsarbeid er en livsstil; på samme måte som annen ekstremisme.

Bilde: https://pixabay.com/

Kvinnen er mannens samvittighet.

Søren Kierkegaard

Mitt, og mange andre menns, hovedproblem er at vi samvittigheten ikke er noe vi lytter til; vi bare gjentar det siste ordet den sier.

Hvordan kan vi menn klare å forstå en kvinne?

De er alt for avanserte i hodet til at vi noensinne vil kunne analysere den riktig med våre praktiske og enkle mannehjerner.

Ann Landers, kvinnen bak spalten Ask Ann Landers i Chicago Sun-Times burde jo gjennom sitt kjønn være den som best kan tolke kvinnehjernen best.

Gjennom hennes evaluering rundt kvinne og sex med menn kommer det tydelig frem hvorfor vi menn aldri kan forstå dem: kvinner klager på sex oftere enn menn. Klagene kan inndeles i to hovedtyper: 1. Ikke nok. 2. For mye.

Bare innse det og aksepter det; kvinner er kvinner og menn er menn; og at en må ikke skjønne alt helt ut for å kunne hente det beste ut av det.

Slutt å overtenke, begynn i stedet å leve; sier jeg til meg selv uten at jeg tro at jeg noen sinne vil følge min egen leveregel.

Kvinner vil bruke alle sine krefter på å forandre en mann, og så klage over at han ikke lenger er den mannen som hun giftet seg med. Det ligger i deres natur, og det må vi bare leve med.

Ha en lykkelig og god helg med eller uten partneren.

Min kone elsker å sitere Helen Rowland over for sine venninner; spesielt når hun vet at jeg hører det.

Hennes yndlingssitat er: det er så vanskelig å forandre en mann når han ikke har noen stor feil, men bare litt av alle.

Språkforståelse

Før jeg begynner å surve over den nye tiden vil jeg benytte sjansen til noe hyggelig; å ønske en kollega velkommen til fredagsklubben og ufrivillig mottaker av en eldre manns fredagstanker.

Vi skal tvinges til å leve i et kjønnsnøytralt samfunn der bare -hen- eksisterer.

Språket skal nyskaper ved at gamle ord og fraser forbys: hvit løgn, lysere tider Svarte-Per, svart arbeid, sorte får og svartelistet. 

Dette ble en stor sak forrige uke da en lærer på et av våre universiteter måtte forsvare bruken av de ovenfor nevnte ord og uttrykk.

Grunnen er at elevene hennes tolker det som skjult rasisme. 

Bilde: https://pixabay.com/

Gudene skal vite hvor glad jeg er for å være ved enden av livet.

Omstilling har jeg aldri slitt med, men nå er det nok.

Jeg blir fort rasist hver gang hammeren treffer en av fingrene mine, og det gjør den ofte; jeg er en kløne som skal få ting fort unna.

Det å være kløne kan jeg leve med etter over 60 år uten forbedring, men å risikere å bli dømt for rasisme fordi min spontane reaksjon på smerte er et høyt og tydelig -svarte faen-det godtar jeg bare ikke

I helvete skal det tilsynelatende være evig flamme, og ting og folk som brennes blir svart kull; det har jeg sett mang en gang.

Svart, hvit og brun er fortsatt gyldige fargenavn; enn så lenge. 

Lys tunell er lettere å gå i enn en mørk tunell; og når jeg sier det så er det ikke en skjult måte å si at jeg håper jeg møte gode mennesker med lys hud på turen og slipper å møte skumle folk med mørk hud; forskjellen på lys og mørke er da vel ikke snakk om en hvit overlegenhetsideologi!

Alt vi hvite sier handler ikke nødvendigvis om rasisme eller diskriminering.

Journalisten Beate Nossum har sagt noe som jeg finner veldig beskrivende rundt det å akseptere at vi er ulike: vi kan ikke forvente at våre nye landsmenn føder barn med ski på beina, men vi må kunne forvente at de aksepterer at vi gjør det. 

Rasisme og diskriminering er ofte toveis, og en del av dette er hvordan en tolker det som blir sagt med rasistisk lys i alle sammenhenger.

Tidligere fantes det en overkontrollør som jeg måtte ha kontakt med i forbindelse at jeg ble leid inn for å bygge og gjennomføre ett brann og beredskapskurs som en konsekvens av hyppig røykutvikling; evakueringskurs.

På vei inn til kontoret hans ble jeg advart om personen gjennom ordene: alt han sier må du tolke som feil. Etter hvert lærte jeg at denne beskrivelsen av ham var veldig feil, men det tok tid å komme over førsteinntrykket; skapt av andre.

Det er lettere å sprenge et atom enn en fordom.

Albert Einstein

Det er litt slik jeg føler det i dag; at alt jeg sier må tolkes i verst mulig setting. Det setter liksom uttrykket: det viktigste er ikke hva jeg sier, men hva andre oppfatter det jeg sier i et skremmende lys.

Jeg håper at vi en vakker dag kan legge vekk alle fordommene og all frykten og bare le av folk.

Arne Næss

Som en aldrende mann så må jeg innrømme at jeg har begynt å gi litt -F- i hva andre mener og snakker det språket jeg har lært å bruke gjennom et over seksti år langt liv.

Enkelte, graverende ord har jeg kuttet ut, de som jeg godt skjønner at kan mistolkes, men det å si han om en mann og hun om en kvinne gjør jeg ut fra hva jeg ser; og ikke ut fra hvilket kjønn vedkommende selv føler å være. Som liten så lærte jeg navnet på fargene, og dem bruker jeg fortsatt for å beskrive det jeg ser. 

Å jobbe svart betyr at du ikke betaler skatt av det du tjener. Hvis noen tolker dette som at jeg snakker om et uttrykk jeg aldri har benyttet meg av, det får den som tolker det stå til rette for.

Nå har jeg til slutt endt opp der at jeg bruker mindre tid på å tenke på hvordan jeg ordlegger meg, og blitt friere i forhold bruker av de gamle uttrykkene jeg har vokst opp med; og kanskje jeg provoserer litt ved å ta dem i bruk igjen fordi jeg vet at de kan mistolkes.

Innen retorikk og pedagogikk så er det profesjonalitet å velge ord som sikrer at alle forstår akkurat hva jeg mener uten mulighet til å mistolkes, men nå må jeg innrømme at jeg i større grader sier det jeg vil si, på den måten som faller meg mest naturlig; og jeg beskytter meg mer og mer bak ansvarsfraskrivelsen: jeg tar kun ansvar for hva jeg sier, ikke hvordan du tolker det.

Alt er jo skjult rasisme og uttrykk for fordommer, så hvorfor bruke tid på å bry seg om det.

Min styrke har alltid vært at jeg snakker til de i silkedress og de i kjeledress, de i myndighetsuniformer og de i hverdagsklær på samme måte. 

Det samme gjelder om jeg snakker til gamle og unge.

Hvis det nå i den nye tid betyr at det har gått fra en styrke til en svakhet så får det bare være sånn.

Jeg er ingen stor tilhenger av nynorsk, men personen bak, Ivar Aasen var en klok mann hvis kunnskap jeg i større og større grad tar til meg.

Til lags åt alle kan ingen gjera.

Ha en god, språkfri og fordomsfri helg

Uansett hvordan du brygger og hvordan du baker er alltid en som det ikke smaker.

Ivar Assen på bokmål

Harmoni

Jeg er temmelig dyktig i flere av rommene i huset, men ikke inne i vaskerommet.

Når det gjelder vaskemaskin så er jeg en sakte-lærende. 

Har jeg endelig lært innstillingene på en vaskemaskin så er det på tide å bytte den ut med en ny.

Det blir til at jeg vasker klær på sist innstilte program, noe som går dårlig når kona har gjort en kok-vask når jeg trenger å vaske ulltøy.

Faktisk trives jeg best med klesvasken når jeg bor på campingvogna, for der går det på hånd-vasking

På kjøkkenet er jeg temmelig dyktig. 

Stort sett blir maten jeg lager verdt å spise.

Det jeg ikke behersker er det å legge opp mat på tallerkener; og jeg skjønner ikke poenget med pynt.

Hvorfor i all verden skal jeg legge en persillekvast på potetene når den grønne tusten hverken gir smak eller metter i noe særlig grad.

I stedet kiler persillekvasten i halsen.

For å slippe å legge opp maten på fat, i boller og på tallerkener så klasker jeg like godt kjeler og stekepanne på bordet.

Da kan jo folk forsyne seg selv med det de liker, og så mye eller lite de vil.

Det er jo moderne med det rustikke, og målet med å lage mat er jo å spise den; ikke sitte å glo på den eller avfotografere den.

Bilde: https://pixabay.com/

Hvem er vel ikke dyktige på baderommet? 

Det er jo ikke akkurat hjerneforskning vi bedriver der inne.

På soverommet er jeg verdensmester i egne øyne, så den sanne dommen får kona holde for seg selv.

Det er uansett ikke et tema for et ord for fredag.

Stuen hjemme er det rommet jeg føler meg minst kvalifisert til å benytte. Å se på Tv er ikke noe jeg trives med, for jeg får så vondt i fingeren; av å klikke på fjernkontrollen.

Reklame gjør meg forbannet. Den må jeg klikke meg bort fra, og da finner jeg noe nytt å se på; helt til reklamen dukker opp der også. Da farer jeg videre i kanallisten.

Etter en kveld foran TV har jeg sett litt av mye, men ikke fått med meg en dritt.

Når noen spør meg om jeg har sett den og den filmen eller det og det programmet så har jeg aldri det; bare kikket innom de fleste nevnte program.

Finner jeg et program uten reklame, og som virker interessant, så passer det akkurat med tiden når kona har noe hun vil prate om.

Når hun kommer i siget så tar hun ikke reklamepause, men kan gjerne kikke bort på fjernsynsapparatet og si: dette er et bra program, jeg så det når du var i Oslo.

Hvorfor dette ikke er et problem for meg er at kona er mer interessant en noe TV program som noensinne er produsert. 

Jeg får heller ikke vondt i fingeren av å snakke med henne, for hun har ingen av-knapp.

Bilde: https://pixabay.com/

Der vi bor er viktig for oss, og hvordan vi behersker det særegne for hvert av rommene har mye å si for samholdet og samvirket med de vi deler bostedet med.

Det er en rytme som vi helst bør gå i takt med om vi ikke skal tråkke hverandre på tærne.

Samspillet mellom mennesker er viktig og vanskelig, det er et evig studium.

Polfarer Liv Arnesen

I følge våre døtre så krangler jeg og kona om oppvasken som alle andre, men i en kanskje litt forvridd vending, for det går stort sett på at: nå er det min tur til å ta oppvasken. Du har laget maten, så da skal jeg vaske opp i dag. Hva skal vi med regler om vi ikke følger dem!

Døtrene og andre mener at dette er søte krangler, men sannheten er at de er hundre prosent egoistiske; spesielt når vi har besøk.

På kjøkkenet, ved oppvaskbenken, får vi være litt alene med egne tanker; en kjærlig avkobling som vi begge har behov for. 

Ingen tør å komme inn på kjøkkenet under arbeidet, av frykt for å måtte ta i et tak.

Samarbeid staves med to bokstaver: VI. skrev G. M. Verity, hvem nå det er eller var. 

Samarbeid er viktig, men det betyr ikke alltid at vi gjør den samme tingen sammen.

Når min kone og jeg er sammen så er vi ikke nødvendig vis på samme sted i huset, eller driver med noe sammen. Samarbeidet går like mye på å ta hensyn til hverandre og gi hverandre plass og frihet til å gjøre det vi begge har behov for der og da.

I starten løp jeg til når jeg hørte kona bruke hammer og sag, for det er mannens verktøy; mannens domene og virke.

Da ble hun sur, og etter hvert så skjønte jeg at også hun hadde behov for å kunne bygge noe etter sitt eget hode; og at hun også hadde behov for å mestre.

Samarbeid kan ergo like gjerne være å la andre få slippe til og prøve seg i stedet for at de skal levere fra seg et ønske og en plan som andre utfører for dem.

I dag driter jeg i hva naboene sier når kona kaster over brostein og legger mange kvadrat med hagegulv uten at jeg er til stede og tar i et tak

- Det der er ikke kvinnfolkarbeid. Du må hjelpe henne og ta det selv

Naboen har selvsagt rett, det er ikke kvinnfolkarbeid. Det er kjønnsløst arbeid for den som føler sterk lyst til å prøve seg .

Jeg føler meg ikke som mindre mannlig når jeg står og ser på at hun er i gang med steinlegging. 

Da føler jeg meg som en ektemann som tar hensyn til ektefellens ønsker og behov.

De gangene hun kaster på seg arbeidsklær og hjelper til å blande støyp når jeg murer opp støttemur i hagen så har vi det hyggelig sammen; det er det viktigste for oss.

Jeg føler meg virkelig ikke mindre som mann når hun peker på rekkverket på terrassen og sier til andre at hun bygde det selv. Det jeg i stedet føler er stolthet av å ha en fingernem kone, og da er at Henry Ford i det minste hadde rett i en ting han sa: å komme sammen er begynnelsen. Å holde sammen er framgang. Å arbeide sammen er suksess.

Det er i det minste sannhet når to eller flere samarbeider sammen av lyst og ikke av tvang.

Personlig så tror jeg ikke lenger på inndeling i kvinne og mannsroller. 

Dersom en kvinne har lyst til å gå på jakt menns mannen lyster å sitte ved symaskinen og bytte glidelås i bukser så er det hverken tegn på kvinnens styrke eller mannens svakhet; men et tegn på samspillets styrke.

Den høyeste glede føler en mann den dagen da han oppdager at det han hadde holdt for sin største svakhet, i virkeligheten er hans styrke.

Sigurd Hoel

Jeg er langt ifra den rette til å gi ekteskapelige råd med to havarerte ekteskap bak meg, men jeg har en evne som gjør at jeg gjør det like vel; evnen til å ta lærdom av mine mange feil.

De som aldri har gjort en feil, har aldri prøvd noe nytt, sa Albert Einstein

Ha en god og samhandlende helg

Det er alltid mulig å gjøre en feil til 

Karsten Isachsen

Hobbyfilosof

Som hobbyfilosof, eller kanskje heller fordi jeg bruker mye tid alene, får jeg tid til å fundere over livets knøttsmå gåter; som hvorfor en føler at en blir usynlig selv om en vifter med armene for å få hjelp, eller hvorfor enkelte ting er så vanskelig si høyt til andre.

Det er spesielt tre vanskelige ord å uttale for folk flest. 

Disse er: - jeg tok feil, -jeg trenger hjelp, og ikke minst -Worcestershire sauce.

Bilde: https://pixabay.com/

Jeg har gjort så mye feil i mitt liv at de rundt meg er forberedt på at jeg vil fortsette med det, så akkurat det å innrømme at jeg tok feil er ikke det jeg føler som mest vanskelig; men selv hos meg ligger også dette langt inne. Det tar veldig lang tid fra noe går galt til jeg er villig til å innrømme for meg selv at det var min feil; og min feil alene. Først da jeg er hundre prosent overbevist selv innrømmer jeg det over for andre. Det kalles vist i mange tilfeller for selvironi; og den blir for min del bare større og større med alderen.

Der imot har jeg ikke evnen til å bite i meg all stolthet og be om hjelp.

Min kone har evnen til å lese mitt skjulte språk og sier alltid: når du svarer at det går så greit så, så betyr det at du sliter unødvendig og godt burde be om hjelp.

Men så går det helt greit like vel, selv om det kostet litt slit.

Nå er ikke jeg av den typen som mener at det å slite er en negativ ting. For det første så herdes en av å møte problemer og fysisk slit; men viktigere er at premien når en like vel klarer ting eller kommer gjennom dem er større enn noe annet i livet. Rusen og gleden over det å lykkes uten å måtte dele den æren med andre er som et narkotikum. Jeg klarte det, og det er bare mitt verk!

Alt du trenger her i livet, er uvitenhet og selvtillit. Da er du sikker på å lykkes.

Mark Twain

Alt du trenger for å bli stamkunde på legevakta består faktisk av de to samme elementene: selvtillit og uvitenhet.

Uvitenhet gjør deg nysgjerrig, og det gjør at du ikke alltid ser hva som kommer før det plutselig gjør det. Selvtilliten gjør at du er overbevist om at du får det til, koste hva det koste vil.

Selv om ting har gått smertefullt galt så mener jeg personlig at det å like vel har fått til det som sendte deg på legevakten er det beste smertestillende medisinen du kan få; gjerne sammen med litt morfin eller Paralgin forte.

Kanskje er det ikke så helt galt det som den amerikanske komikeren George Burns påsto: jeg tror virkelig det er bedre å mislykkes med noe du elsker, enn å lykkes med noe du hater.

Jeg vet ikke hvorfor det er så vanskelig å innrømme feil eller å be om hjelp.

Egentlig så er det litt skremmende dette at enkelte har det så vanskelig, og at det eneste de trenger for å få det bedre er å be om hjelp.

Sosiologen Nils-Fredrik Nielsen setter ord på dette og som har gitt meg mye ettertanke: deres liv var et rop om hjelp på et fremmed språk.

Det jeg ikke klarer å finne svar på er hvorfor det er så vanskelig å virkelig høre og forstå det disse folkene sier; for jeg er overbevist om at de på mange, forskjellige måter har prøvd å si i fra at de trenger hjelp.

Grunnen til at jeg er overbevist om dette er at jeg kjenner meg igjen i akkurat det å komme med hint om at det hadde vært fint om noen trår til med en støttende hånd og hjelper meg, men å bruke ordene hjelp meg får jeg ikke til å forme til klar lyd.

Muligens er det akkurat dette med å tape ansikt som ligger i det skjulte og holder tøylene stramme. Sist jeg virkelig angret på ikke å be om hjelp ligger noen år tilbake i tid. Da hadde jeg startet på en fysisk jobb som andre hadde advart meg om at ikke var fysisk mulig å klare alene; ergo en utfordring jeg ikke kunne la stå. 

I det jeg var i gang med siste hånd på verket så skjønte jeg at det jeg ikke var fysisk sterk nok og ikke hadde nok armer og teknikk til å legge kronen på verket. Like vel kunne jeg ikke innrømme at jeg hadde tatt feil da svigersønnen min spurte om jeg trengte en håndstrekning.

Stoltheten gjorde at jeg ba ham gå inn og hente iskaldt vann til meg, for å få ham bort så jeg kunne gjøre et siste forsøk i freden mot det å prøve å dekke over at jeg hadde igangsatt noe som jeg ikke kunne fullføre.

Jeg tapte mot vekten og havnet på ryggen med steinblokken over meg; over den ene hånden.

Jeg fikk vannet jeg også trengte for å leske strupen i varmen, men det smakte bittert akkurat da og i den settingen

Heldig vis sprakk den ene fingeren min og blødde såpass kraftig at svigersønnen løp uoppfordret inn etter førstehjelpsskrinet; og ga meg tid og ensomhet nok til å la sinnet få fult utspring.

Med adrenalin i blodet, raseri i hodet, og ikke minst flauhet over å ha røpet svakhet, så fikk jeg akkurat den energien jeg trengte for å få steinblokken på plass.

Da var jeg stolt som en hane, men fikk jeg ros for å være en energibunt? Nei da, da ble det med kjeft fra kona med påstander om at jeg var en trassig djevel.

Det ble ikke bedre da jeg nektet å dra på legevakta og ville fikse fingeren selv; og det var ikke et resultat av at jeg er en tøffing, men at jeg var redd for å møte noen der som ville gjenkjenne meg fra besøket der noen dager tidligere.

Enkelte steder vil du ikke bli gjenkjent når du besøker det i overkant hyppig; som på Polet og på legevakta.

Det vanskeligste for folk flest er nok å be om hjelp når det er noe psykisk en trenger støtte for å komme gjennom. Kanskje har det bakgrunn i at en ikke vil bli ansett som psykisk svak og overfølsom, eller at årsaken heller i tanker om at de voldsomme følelsene og tankekjøret vi opplever betyr at vi har blitt gale, og at det ikke finnes håp. 

Her aner jeg ingen ting, for jeg har vært uhyre heldig i livet og blitt ført med en veldig sterk psyke; eller manglende selvinnsikt kan det også være.

Enkelte har kanskje vanskelig for å innse at de burde bli stresset av ting, men mangler evnen til å se problemene som tårner seg opp foran seg.

Det eneste jeg vet med sikkerhet er at vi som mennesker bruker mye tid på å bekymre oss for ting som ikke skjer når det kommer til stykke.

Noen ganger synker folk så langsomt ned i gjørmen at de ikke selv merker hvor fast de sitter. 

Dette er ofte tilfellet når vi har funnet mestringsstrategier som virker på kort sikt, men som over tid gjør problemene verre, som for eksempel når vi unngår alle angstskapende situasjoner, ruser oss, sulter oss, skader oss, lager omstendelige ritualer, eller bruker angstdempende medikamenter. Da er det lettere for andre å se at det ikke står så bra til. Svært mange sier at de søkte hjelp på oppfordring fra andre, men at ingen rundt dem skjønte signalene de ga eller språket de snakket på.

Det jeg vet er at det er vanskelig for mange å be om hjel; om det gjelder fysiske arbeidsoppgaver eller psykiske belastninger.

Det jeg også vet med sikkerhet er at de som trenger hjelp bare har ett eneste ønske; å bli sett.

Selv om vi prøver å være usynlige i den situasjonen vi står i, så ønsker vi samtidig at det vi sier å gjør tydelig røper hva vi har behov for.

Men å si et tydelig: HJELP MEG, det gjør vi helst ikke.

Når det gjelder å innrømme at vi tok feil så vet jeg av erfaring at det noen ganger er veldig lett, spesielt i situasjoner hvor feilen din kan vris tilbake til andre. 

Jeg tok feil, du er en større idiot enn jeg ga deg kreditt for.

Det er også greit når en kan pakke den inn sånn at den fremstår som selvironi fremfor å med sikkerhet bety at du innrømmer at du har tatt helt feil; for i selvironien ligger det alltid et håp om at noen skal si: det var ikke bare din feil dette, eller noe i retning av at akkurat dette er det veldig naturlig at du tolket feil. Det hadde nærmest vært rart om du ikke gjorde det.

Kanskje grunner det hele ut i at det er vanskelig å si unnskyld, jeg tok feil og hjelp meg vær så snill i det at vi ikke evner å ta det hele og fulle ansvaret for vår egen helse?

Jeg er et av de mest uansvarlige vesener som noen gang har levd. Uansvarlighet er del av min usynlighet, uansett hvordan du snur på det, det er en fornektelse. Hvem kan jeg være ansvarlig over for, og hvorfor skal jeg være det når du nekter å se meg?

Ralph Ellison

Å bli usynlig når du feiler i det å prøve å være synlig nok er kanskje en av røttene til våre største problemer.

Ha en god helg uten.

Båndet som holder ekteskapet sammen, er usynlig, men du verden hvor godt man hører når det ryker.

Luise Rinser