Skuffelsens tårer og latter

Jeg har alltid hatt en innvendig trang til å registrere ting for å skaffe meg god oversikt over både det ene og det andre.

På skolen ville de fleste ha kladdebøker med linjer eller blanke sider, mens jeg selvfølgelig skilte meg ut der også. Mitt største forbruk var kladdebøker med ruter; eller regnebøker som vi kalte det den gangen.

Dette ble grunnlaget for mitt ekstreme bruk av XL-ark både hjemme og på jobb. Der fører jeg alt som jeg trenger oversikt over for å forstå hvordan ting utvikler seg, eller for å dokumentere gjentagende problemer som påvirker mitt arbeid og min hverdag.

Siden første dag på jobb etter sommerferien i juli har jeg ført nøye oversikt over alle de nye problemene som har dukket opp i løpet av en arbeidsdag, med bakgrunn i arbeidsforhold.

Gjennom et langt liv har jeg sett at det å si ifra om ting ikke har noen virkning med mindre du kan dokumentere detaljene i det du påstår.

Problemer med innlogging, tilganger og innstillinger av arbeidsflater på de ulike arbeidsstasjonene er en følgeeffekt av løsningen for å kunne realisere fri sitting, hvor utfordringen da er større for oss gamlinger med bakgrunn i manglende kunnskap om PC-plattformer.

Jeg bruker mye lenger tid på å endre innstillinger enn de yngre og de som er trygge på disse tingene.

Derfor er det viktig for meg å føre detaljerte lister over problemene jeg opplever, og hvor lang tid jeg bruker på å løse dem; og i hvilken grad jeg søker og får hjelp av andre der hvor jeg ikke får løst problemet selv.

Siden slutten av juni til i dag har jeg registrert 1162 minutter med tapt arbeidstid på slike ting; litt i overkant av nitten timer, noe som igjen tilsvarer nesten tre hele arbeidsdager.

Optimistisk sender jeg fra meg en beskrivelse av problemene og en kopi av registreringene mine i XL med et håp om at det kanskje blir gjort noe med problemene.

Jeg er en håpløs optimist: en person som har en tendens til å være håpefull og trygg på fremtiden eller suksess; eller mer filosofisk definert som en person som tror at denne verden er den beste av alle mulige verdener, og at det gode til slutt må seire over det onde.

 

Det finnes ikke et mer sørgelig syn enn en ung pessimist, bortsett fra en gammel optimist.
Mark Twain

 

Egentlig visste jeg jo at dette forsøket på å endre verden også ville ende opp med en springskalle mot en solid murvegg, men jeg er jo som nevnt uhelbredelig optimist.

Som vanlig ble jeg møtt med den sedvanlige responsen: alle oppleve slike problemer. Det retter seg nok etter hvert.

Bare vi venter lenge nok så forsvinner problemet av seg selv.

 Jeg vokste opp med en filosofi om at du har plikt til å gjøre ditt for at problemer skal løses. Den gangen trodde jeg faktisk på påstanden fra forfatteren Ada Leverson: everything comes to the man who won´t wait.

At alt kommer til den mannen som ikke vil vente er selvfølgelig bare tull dersom du ikke har nok kompetanse til å løse hele problemet fra A til Å på selvstendig basis.

Du kan rett og slett ikke forvente at andre tar tak i det du varsler om.

Det eneste du får tilbake ved å varsle er et dårlig rykte, for min del å bli sett på som en negativ og grinete gamling som ikke lenger klarer å henge med i den nye, digitale verden; og selvsagt er det noe rett i at jeg har blitt en gammel grinebiter.

 

Når en mann sier at han godtar noe i prinsippet, betyr det at han ikke har den ringeste interesse av å gjennomføre det i praksis.
Otto von Bismarck

 

Etter hvert som jeg er blitt eldre så har jeg fått større forventninger til at ting skal fungere og mindre vilje til å godta et ting ikke er på stell; og det definerer en gammel grinebiter.

De gangene jeg går i butikken for å kjøpe kjøtt så sjekker jeg datostemplingene på pakningene jeg plukker ut; best før og siste forbruksdato. Det viktigste for meg er at jeg får matvarer som ikke er helsemessig utrygge.

Min forventning er at jeg da alltid kommer hjem med varere som jeg kan slenge i stekepanna og lage meg mitt daglige måltid av.

I det siste er det blitt kortere og kortere intervall mellom hver gang jeg kommer hjem, åpner pakningen og må løpe rett til søppelkontaineren for å få den råtne lukten ut av campingvogna.

Det fine med at en får så råttent kjøtt fra butikken er at en ikke trenger å bøye seg ned for å lukte på pakka for å finne det riktige svaret på kvaliteten, og unødvendig trim er det best å holde seg unna.

Som gammel grinebiter går jeg i dag med en foldekniv i lommen og punkterer pakningene for luktprøve før jeg legger dem i handlekurven.

På Coop Mega på Nydalen har jeg levert ødelagte varer i kjøttdisken to ganger på grunn av sterk lukt av forråtnelse.

I mitt hode er det riktig å si i fra på en hyggelig måte fordi det er i begges fortjeneste at matvarene i butikken er trygge innkjøp for kundene. Det ga resultat å si ifra; så nå er jeg utestengt fra å benytte dette stedet for innkjøp av matvarer og en klar forståelse om at det ikke er greit å sjekke matvarer som er innpakket.

Jeg fikk til og med ekstra god service fra de ansatte i ferskvaredisken gjennom veiledningen i hvordan en skal håndtere ødelagt mat etter et innkjøp; betale, ta med varen hjem for test, og så returnere neste dag med ødelagte varer for å få en tilgodelapp ved neste innkjøp.

Kundeservice i matbutikkene i dag har tendenser av bare å få stadig økt pris på varene hver gang du handler og sure blikk når du tar druepakken nederst i haugen for å unngå råtne innslag i de pakkene som ligger øverst i stabelen.

En får bare godta at en må bruke tid på å rense ut dårlig frukt når en kommer hjem etter en handletur.

Jeg er med andre ord skuffet over utviklingen jeg mener å se, og skuffelse er den ekle følelsen av misnøye som følge av en ikke får innfridd sine positive forventning.

Man kan aldri godta å krype når man kjenner trangen til å sveve.
Helen Keller

 

Om jeg oppfattes som en gammel grinebiter så får det være sånn, for det er den nye meg.

Det viktigste for meg er at jeg blir oppfattet som en som er til å stole på, så får det heller være sånn at jeg har mistet viljen til å godta alt, trekke på skuldrene og rusle videre som om ingen ting har skjedd.

Alle problemene i verden er ikke mine alene lenger.

I dag fordeler jeg dem til de jeg mener har som oppgave å rydde opp i dem uten annen hjelp fra meg enn å dokumentere problemet.

Du kan ikke stole på en fyr som flirer når han burde grine.
Roy Jacobsen

Ha en god og forståelsesfull helg.

Bedrøvelse er den sinnsstemningen som oppstår når man har vridd raseriet ut av skuffelsen.
Lars Saabye Christensen

Førord for fredag 28.oktober 2022

Før
   

Her følger oppsummerende tanker om allerede samlede ord,
 som kan tenkes uttrykt i "Ord for fredag".

Podcast, god lytting, trykk på lenke ->    Førord for fredag 28.oktober 2022

Lenke til det som er skrevet: Ord for fredag 28.10.2022

Livsløgnen kom bakfra og bet meg i ræva

Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra ham med det samme.
Henrik Ibsen. Villanden 

Den farligste løgn er sannheten som er blitt gitt en liten vri, brukte de gamle å si i Odalen og siktet da til at en løgn er en usann påstand eller erklæring fremstilt som en sannhet. 

Å late som om vi har noe vi ikke har er en løgn, og det å fremstille en halv sak som en fullendt en er det samme.

Beredskap er noe de fleste snakker om når det har skjedd en hendelse eller når det foreligger en høy trussel, men prioritering av beredskap er bare polemikk; en ordstrid.

Prepare for tomorrows threat today er et flott og viktig motto, men det blir en vits når dette bare blir med skriftlige, utrente planverk.

Jeg har følt på skinnet hvor viktig det er med målrettet og jevnlig trening. 

Før et skarpt oppdrag brukte vi mye tid på repeterende drilløvelser rundt planen som var lagt for oppdraget; som forberedning til den kommende aksjonen.

Igjen og igjen testet vi planen i praksis og justerte den ved behov.

Da drillen endelig satt og alle mannskapene var trygge på sine egne roller i spillet begynte vi å øve på retrett-planene.

Verdien av denne treningen og øvingen betydde mye for våre muligheter til å komme uskadd og i live ut av en TASK uten å oppgi oppdraget vi var satt til å løse.

Det er ingen forskjell på beredskap i krig og i sivil fredstid. En må til enhver tid være beredt til å møte det som kan komme.

Et godt planverk med forhåndsdefinerte tiltakskort for de ulike scenarioene en kan møte er særs viktig, men like viktig er det å trene, øve og drille på håndteringen av de ulike hendelsene til de sitter i ryggmargen.

For oss som lever med beredskap er det ingen tvil om at påstanden om at man ikke stiger opp til nye høyder i en krise, men at man synker ned til det nivået en holdt på treningene er rett.

Derfor er teoretisk beredskapsvilje farlig når den utsettes for sparekniven.

Jeg har møtt, og jeg har brukt, kniv i strid, men ingen ting er farligere for liv og helse enn når en ikke kan forberede seg praktisk fordi sparekniven har blitt det våpenet en står over for.

Øving og trening er rett og slett utdannelse.

Den amerikanske filosofen og psykologen John Dewey beskriver i mine øyne dette veldig korrekt: utdannelse er ikke en forberedelse til livet; utdannelse er selve livet.

Utdannelse stopper aldri. Den må vedlikeholdes, utvikles og fornyes.

Mitt oppdrag for bedriften er å sikre at driftsselskapene har en god og effektiv beredskap. Dette gjøres gjennom jevnlige analyser av situasjoner og trusler, planlegging av mottiltak og etablering av ansvarsfordeling. 

Alt dette er bare forberedelser og verktøy for undervisning av mannskapene, eller som Elanor Doan så rett beskriver det: det kreves store forberedelser for å undervise litt.

Hun la også til at gode verktøy ikke gjør noen til god lærer, men at en god lærer gjør god bruk av verktøyene.

Å unnskylde seg med at en glemte å sette av et budsjett for beredskapsøvelser er akseptert, men det er et solid bevis på at beredskap bare er noe en snakker om og som på ingen måte er forankret.

Forbered deg på morgensdagens trusler i dag kan en vel ikke akkurat påstå at har festet seg i toppen når kravet er å levere inn et godkjent øvingsprogram for det kommende året for å få det godkjent; et øvingsprogram med kostnadsoversikt og plan-flak som viser fordelingen av øvelser gjennom det kommende årets tolv måneder, men hvor det forventes at jeg skal komme gjennom dette uten et budsjett.

Det har en del med det å se helhetsbilder; noe som tilsynelatende mangler. Hver avdeling har et større budsjett for sosiale samlinger enn budsjettpost for øving. Sosialt arbeidsmiljø er viktig, men det er også beredskapen; sett med mine øyne.

Som ansvarlig for beredskapen så må jeg samtidig være litt fastlege og se etter symptomer på sykdom hos pasienten jeg har ansvaret for og varsle pasienten om at noe tilsynelatende er på gang.

Kanskje er det meg det er noe feil på, noe som mange vil være enige i at er veldig sannsynlig.

Den sentrale skikkelsen innen analytisk filosofi og politisk teori, Nobelpris-vinneren Bertrand Russell, har antagelig vis stilt den rette diagnosen i mitt sykdomstilfelle: et av de klareste symptomene på at et nervøst sammenbrudd er like om hjørnet, er troen på at ens arbeid er fryktelig viktig.

Et symptom er en observert eller påvisbar indikasjon om at noe ikke er som det skal være. I dette tilfellet ser det ut som om jeg har gjort som den siste fastlegen jeg hadde; gjettet vilt bare for å finne ut at det ikke er pasienten det er noe galt med, men at det er mine kunnskaper som fagmann som har sviktet.

En kirurg som gjør feil på operasjonsbordet og skjærer et feil snitt, et feilskjær, på en pasient kan rette opp dette med å lage et snitt til; en omskjæring.

En beredskapsmann som tar så feil som det jeg antagelig vis har gjort i min narsissistiske lille verden kan vel bare helbredes med en frontal lobotomering; alternativt trekke meg tilbake, ta ut pensjon og la andre rydde opp etter meg; eller sette skapet på rett plass som de gamle sa.

Ordet diagnose kommer fra gresk med betydningen: et skille mellom to muligheter. 

En lege ser sjelden mennesket bak diagnosen som stilles. De forenkler gjerne oppfatning av oss pasienter i kategorier basert på forestillinger om egenskaper knyttet til nasjonalitet, alder, yrke, utseende o.a.

Flere ganger har mine tidligere leger tilsynelatende sett på meg, hørt litt etter hva jeg sier og gitt meg et godt råd for å bli bedre; du bør begrense timene du tilbringer med en øl på puben.

Med andre ord er det gjort en endelig beslutning i helseverden på at en bulende mage ene og alene er en øl-vom hos menn; og fremskreden graviditet hos kvinner.

Hver gang jeg har fått rådet om å slutte å belme innpå med øl fra en lege så har jeg gjort som nordmenn flest; holdt kjeft og byttet lege. Det har noe med tillit å gjøre dette.

Derfor er kanskje selvdiagnostisering uansett den beste løsningen, i og med at jeg tror jeg kjenner meg selv best; og i det minste vet hva jeg gjør og ikke gjør.

Derfor har jeg nå kommet frem til en diagnose; jeg lider av et langvarig selvbedrag.

Selvbedrag forekommer når man flykter fra den smertefulle sannheten om at det en har drevet med hele livet ikke har hatt noen betydning. 

Man lyver for seg selv for å unngå en overveldende tanke eller følelse, og faren er at man stadig tolker sitt eget indre på en feilaktig måte.

Jeg har innsett mye om meg selv denne fredagen og som tidligere, militær leder så må jeg ta en beslutning innen kort tid; lobotomi eller pensjonering?

Ha en fornuftig og god helg

Den viktigste livsvisdom må vi oppdage med våre egne øyne.
Fridtjof Nansen

Handlekraft

 I det siste har jeg følt på noe jeg aldri tidligere har opplevd; følelsen av å være fysisk, følelsesmessig og mentalt utslitt på grunn av lang tids krevende jobbsituasjon. 

Det å være fysisk sliten har vært en del av livet mitt, og det er noe jeg fint kunne leve med.

Veien mot de ulike målene jeg hadde satt meg innebar perioder hvor det var forventet av deg at du skulle komme deg videre selv om du trodde du ikke klarte mer.

Det å være under mentalt og psykisk press har også vært en stor del av mitt yrkesliv; spesielt i de tidligere årene. 

Det jeg føler nå er noe nytt for meg. 

Jeg hadde en forventning om at jeg på veien mot pensjonist skulle få litt kortere og lettere arbeidsdager, og mindre press og flere ressurser, men det motsatte har skjedd.

Samfunnet endrer seg i feil retning og kravene til beredskap blir stadig med omfattende og krevende.

Ung, intelligent og ekstremt handlekraftig kriger står det i en av de årlige tjeneste-vurderingene i den militære personalmappen min etter at jeg kom tilbake til MJK på Ramsund fra et femårs tjenesteopphold i den spanske legion.

Det er den tjenesteuttalelsen jeg er mest stolt av fra mine tre og tjue år i forsvarets tjeneste.

Handlekraftig; en som er i stand til å utrette mye.

Arbeidsom og besluttsom er synonymer, men viktigere er egenskapene som beskrives av ordet: innsatsvilje, energi og motivasjon til å utføre noe; også det utfordrende.

Hvis dette er en ærlig beskrivelse av min personlighet så føler jeg at jeg har all rett til å være stolt av tjenesteuttalelsen.

Personlighet kan ikke endres, så jeg burde være den samme i dag; noe jeg tror jeg er.

Jeg vet godt at jeg har alt for mange oppgaver jeg må levere på, og jeg vet med meg selv at jeg leverer det beste jeg kan på alle av dem.

Det koster meg mer og mer for hver måned som går, uten at det så langt har gått negativt ut over min handlekraft og min indre motivasjon.

Det er bare det at min motivasjon har fått en verkebyll som går ut på at jeg nekter å slutte å levere på noen av oppgavene som forventes at jeg løser før dette kommer som en tydelig ordre om det; og en øremerket funksjon til å dele med og som skal ta over disse oppgavene.

Det er mange år siden ansvaret for radiosamband ble trukket ut av min tjenestebeskrivelse, men jeg tar fortsatt ansvaret for det fordi det ikke kan utelates da det vil gi store konsekvenser for både driftsmessige, sikkerhetsmessige og beredskapsmessige forhold.

Det er egentlig ikke mitt problem at ledelsen ikke ser behovet for en sambandsansvarlig med taktisk og operativ kunnskap i faget TETRA radiosamband; og som har ansvaret med å følge opp radiosystemet. 

Mitt problem er at jeg ikke kan gjøre mitt arbeid uten at det er kontroll på sambandet; sikre en god og effektiv beredskap.

Det mangler ikke for støtte for min situasjon.

Jeg mottar stadig forståelse for at jeg har for mye å gjøre for én person alene, og jeg mottar stor aksept for at 10-11 timer arbeidsdag, ofte seks og syv dager i uken, er for mye for en som burde tatt ut person for et par år siden.

Det er stor forståelse for at det å måtte jobbe en og to dager i løpet av alle mine siste fire ferier ikke er holdbart.

Til og med når det gjelder problemer med å ta ut ferie og flex-timer når jeg stort sett er alene om å løse oppgavene mine møter jeg stor forståelse for; og det er mye forståelse for at det tar tid å lære opp de som er tenkt å avlaste meg noe.

Det jeg ikke har møtt de siste ni årene er handlekraft, men i stedet møter jeg det å ta en sjanse; noe som på ingen måte er noe vi våger å gjøre innen beredskapsfaget. 

Problemer blir ikke borte selv om en venter aldri så lenge og vel.

De som stoler blindt på statistikkens tall bommer ofte på virkeligheten. 

Levetiden er statistisk sett 81,5 år for menn. Før fylte 80 år har 40% av befolkningen hatt en kreftdiagnose. 76% av befolkningen mellom 60 og 80 år vil statistisk sett få sykdom som gjør dem arbeidsuføre.

Å ta sjansen på at en person over 64 år vil kunne jobbe i en 130-150 prosents stilling frem til fylte 67 år er å spille stort på veldig dårlige ods; og det er rett og slett idiotisk når den hesten de satser på allerede har helsemessige utfordringer i aggressiv utvikling.

Hvis jeg skulle oppsummere gode lederegenskaper med ett ord, ville jeg sagt handlekraft.

Lee Iacocca

Ord, medfølelse og forståelse er bra, men det er bare det de er; ord. 

Ingen ting av dette har noen annen effekt enn de følelsesmessige.

I ni år har jeg blitt støttet med forståelse og bekymring for min helse, men jeg er fortsatt alene.

I ni år har jeg fått lovnader om vurderinger rundt å tildeles ressurser og mulighet til kompetanseoverføring, men beslutninger i min favør er ikke fattet.

Det gjør meg forbannet, og det går dessverre i ledelsens favør; for jeg motiveres av sinne og blir trassig.

Jeg skal faen ikke knekkes! Jeg gir meg ikke før de bærer meg ut i en body-bag. 

En skipper forlater ikke et skip selv om det tar inn vann.

En kan ikke sette seg ned og skyve problemene foran seg og samtidig forvente å bli ansett som handlekraftig.

Handlekraften ligger hos den som motiverer seg selv til å fortsette å krige selv om alt håp om en seier er ute.

Lovnader og løse planer er ikke handlekraft, det er bare noe som genererer behov for å kaste bort tid på å etablere unnskyldninger og argumentasjon for hvorfor det ikke ble noe av planene.

Så langt har jeg hørt dem alle, fra de unnskyldningene som bare er – øhh? - og til de som har mye fornuft i seg, men som fortsatt ikke holder mål i mitt hode.

Jeg forstår håpet om at verden en dag skal bli tryggere, og at problemer skal forsvinne av seg selv. 

Vi kalte denne drømmetilstanden for et luftslott i min barndom; fint, og flott er det, men luftslottene gir ikke ly når uværet kommer.

Durek Verrett påstår at du kan tenke deg kreftfri og helbrede deg selv fra alle sykdommer; tilsynelatende med unntak av leverproblemer.

Tankene våre er mektige, men de kan ikke flytte fjell.

Et par personer har sagt at de tenker på meg hver dag. Jeg setter pris på det og ser på det som et stort kompliment; men hva gir det meg ut over det at jeg vet at noen bryr seg om meg?

Frederick Treves sa noe sånn som: ikke bry deg så mye om begavelse. Ikke tenk bare på det å være dyktig. Stol på hardt arbeid, utholdenhet og besluttsomhet. Det beste mottoet for den lange marsjen er: 'Ikke syt og klag! Stå på!'

I dag velger jeg å gjøre bare den ene av de to forslagene; å stå på. I det siste har det blitt en del syting og klaging fra min side; noe jeg trenger for å lade opp til neste etappe.

For oss i stabene er Treves formaninger viktige veiledninger, men det burde kanskje også gjenspeile mottoet til de som står over stabsmannskapene.

Jeg går inn i avslutningen av denne teksten med de piskende ordene til oberst Oberst Ana Rodriguez: du er ansatt for å løse de oppgavene du er satt til. Alt annet er en tjenesteforsømmelse.

Jeg gjør så godt jeg kan i arbeidsforhold som de siste månedene i tillegg har bestått av halvferdige prosjektutførelser som påvirker muligheten til effektivt arbeid; og med verktøy som ved lovnad blir bedre om en tid. 

Gjennom årene har jeg jobbet i telt som kontor og med penn og papir fordi nettverkene ikke var på plass, så jeg er godt vant med å omstille meg og håndtere de utfordringene vi sto i; men da var jeg yngre og hadde mindre forventninger. Nå føler jeg at jeg har fått smake på karamellpuddingen, men har måtte endre kostholdet til havregrøt med vann og en lovnad om at det en dag igjen skal serveres karamellpudding.

Jeg retter ikke pekefingeren mot én spesifikk person, men mot et system hvor handlekraft på enkelte nivåer er et totalt ukjent begrep. 

Vi har vel egentlig et behov for hele tiden å se det store bildet, helheten, og gjøre prioriteringene på bakgrunn av dette og ikke bare på bakgrunn av det vi ser foran oss med påmonterte skylapper.

Vi gjør alle feil.

Den mest skyldige er ikke nødvendig vis den som gjør disse feilene, men den ligger hovedsakelig hos de som har ansvaret og skal sikre at feil ikke begås.

Da sitter jeg avslutningsvis bare igjen med ros til de prosjektlederne som tilsynelatende er ansatt hos oss for å gjøre arbeidsdagen litt tyngre, og litt hardere; de som lover at mange har de samme problemene, og at de skal løses i fremtiden. Det ser ut for meg som at disse har det som oppgave å demotivere; og der gjør de en fantastisk jobb!

Dessverre er jeg en gammel, forfallen kriger som er vant med å stå imot stormer, så jeg bakker ikke ut; dessverre for dere som gjør så godt dere kan for å ødelegge en arbeidsdag. Det er like vanskelig å bli kvitt oss gamlingene som det er å fjerne svartsopp.

Det er sterke ord og stygge anklagelser, men når vi ikke en gang har muligheten til å vite om vi har en arbeidsplass før vi ankommer arbeidsplassen, og ikke en gang et skap å låse inn utstyret vårt i, så føler jeg at det er berettiget. Slike forhold bygger på de frustrasjoner som kommer i tillegg til det vi allerede har bygget seg opp hos oss; vi som er ensomme ulver i forhold til funksjonene vi har i fellesskapet.

De sterkeste av alle krigere er disse to: tid og tålmodighet.

Leo Tolstoj

Ha en god og opp-ladende helg

Et stigtrinn er ikke der for å hvile seg på, men for å holde foten din lenge nok til at du kan sette den andre litt høyere.

Thomas Henry Huxley

Nei takk

 

Jeg er ikke alltid like komfortabel med stadig å måtte forklare hvorfor jeg takker nei til alkohol.

Akkurat det er også en av grunnene til at jeg holder meg unna mange sosiale sammenkomster.

Resten av grunnen til det ligger i at jeg egentlig er et usosialt svin.

 

Alkohol er et smøremiddel i sosiale sammenhenger; det gjør mannfolk vågale og kvinnfolk løsaktige.

Donal Francis Logue i Just like Heaven

Han om det.

Alt jeg vet er at alkoholen er omtrent som smaksforsterkeren Aromat; bare at det forsterker den stemningen du er i og ikke smaken av det du spiser; med mindre en snakker om vin eller øl til maten.

Jeg er ikke avholdsmann, bare veldig forsiktig med alkohol; og akkurat det har flere årsaker.

For det første så liker jeg ikke å drite meg ut, noe jeg har gjort mange ganger i fylla.

Siste gangen jeg var drittfull var den 11.09.2001, noe som gjorde utslag i at jeg lå på ryggen på en grusvei og delte ut gaver til onkelbarnet mitt Vanessa på Mallorca; mens tvillingtårnene i New York drev å raste sammen.

I tillegg hadde jeg leid en bil som var parkert utenfor porten, men den glemte jeg at jeg hadde leid og gikk den neste morgen tilbake til utleiefirmaet for å leie en ny en; noe hun bak skranken syntes var litt rart.

Ikke mye å være stolt av.

Mer fremtredende er det at jeg hater følelsen av å miste kontrollen og ikke ha klart hode.

I slike situasjoner føler jeg meg sårbar og tusler rett hjem; midt i en fest.

Den tredje grunnen er at alkoholen henter frem minner som jeg ikke ønsker å hente frem.

I legionen lærte jeg at alkohol hindrer psykisk bearbeidelse. Etter skarpe oppdrag ble vi isolert i BRILEG-leiren i to uker med trening, drill og totalt forbud mot alkohol og medikamenter.

Hjernen skulle få fri til å bearbeide inntrykkene i fred.

Du kan ikke ruse bort følelsene dine, sa de legionen.

Dette var veldig forskjellig fra rutinene på marinebasen Ramsund der Kåken og Rumpa-Bar hadde utvidet åpningstid etter såkalte black ops og andre utenlandsoppdrag.

Der skulle det slappes av, døyves og fortrenges.

Hva som er riktig vet ikke jeg, for jeg er hverken forsker eller moralist.

Jeg vet bare hva som fungerer for meg.

Jeg tror hundre prosent på oberst Bartolomeos ord: trenger du en dram, må du ikke ta den. Har du lyst på en drink, så ta den med god samvittighet.

Alt fra jeg var liten ble jeg lært opp til å ta tyren ved hornene og ri stormen av alene.

Å kontrollere en tyr er en vanskelig oppgave, og man må ta tak i tyrens horn uten å nøle om en vil ta kontrollen over situasjonen. Om du nøler kan oksen skade deg.

Jeg bruker dette uttrykket for å si at du skal gjøre noe uten å stoppe opp og tenke for mye.

Ofte har en store og krevende oppgaver foran seg som en gruer seg til og da skal du altså gå rett på oppgaven og løse denne, uten å bruke mye tid på å nøle eller grue deg.

Slik var oppdragelsen i huset på Aasen.

En må komme gjennom en storm ved å ligge på været, eller for å si det på en mindre maritim måte: overvinne vanskeligheter.

Enkelte uvær kommer du ikke unna, men bare må bite tennene sammen, fokusere og holde ut til det er over.

Jeg er ikke spesielt glad i snø, derfor oppsøker jeg den ikke om jeg kan unngå det.

Sånn er det med belastende opplevelser også; jeg holder ut når det står på uten å prøve å døyve dem med alkohol eller medikamenter, men jeg går heller ikke rundt i det som rører seg oppe i hodet og henter dem frem igjen heller.

Ved å bearbeide dem når de er der slipper jeg at de dukker uforvarende opp.

Visst har det vært tunge perioder under bearbeidelse, men bedre det enn å utsette det og få besøk av dritten i tid og utider.

Da blir det litt som å drikke tran og svelge den ned med syrerik appelsinjus for å skjule smaken.

Syre og tran gir behov for å rape, og da vil en gulpe opp smaken av fiskelever hele dagen, for appelsinsmaken avtar raskere enn transmaken.

Jeg tar det bart, som drankeren sier.

Jeg er for det å nyte, men personlig så nyter jeg ikke ting i feil mengder, slik at de medfører uønskede konsekvenser.

Tåler du ikke sprit så får du la være å drikke sa far mens han rørte i toddyen og så på at jeg drakk kaffe.

Min far var en klok mann, men noen ganger fulgte han ikke sine egne råd.

Jeg kom hjem en kveld og far satt forslått og slukøret på TV-stua etter en tur ut med gutta hvor han fikk behov for å vise noen av sine sirkuskunster på sykkel.

Alkoholen gjør deg yngre i hodet, men ikke i kroppen innrømmet far.

Sist han sto i håndstående på et sykkelstyre var han edru; og 20 år yngre.

Den aktuelle kvelden gikk det ikke like bra som da, så både stolthet og kropp fikk skrubbsår.

For å vise at han fortsatt var en spreking så tok han like godt en liten dram til etter innrømmelsen og prøvde å gå opp i håndstående i lenestolen på stua.

Da knuste han salongbordet, veltet kaffekjelen og ble lagt i seng av mor.

Det skjedde ikke ofte med far og hver gang skjedde det med glimt i øyet, men det lærte meg at alkoholen er noe en skal nyte om en vil, men ha stor respekt for. Alkoholen er schizofren:

Alle går rundt med drømmen. Se på folk i fylla. Da tyter det fram - den personen folk har inni seg og som de aldri får løftet fram i det daglige.

Tove Nilsen

Det er 21år siden sist jeg gjorde det motsatte av det jeg forkynner, og enda gjør det vondt i selvfølelsen når Vanessa minner meg om hvor morsom jeg var i september 2001.

Ha en god og hyggelig helg

Moral er en kjemisk forbindelse som er lett løselig med alkohol.

God eller ond?

Alle har to hunder i seg som slåss.
Den ene er god hund, og det andre er ond en.
Den av de to du velger å fore mest er den som kommer seirende ut av kampen.

Bosch

Enkelte av barneskolens lærere var ekstremt religiøse og disse benyttet hver anledning til å forkynne den mørkeste av religionsteori for å gi oss noen veiledende råd for livet.

Vi ble sterkt advart mot å se på statuer av nakne personer, for det ga syndige lyster.

Vi hadde ingen statuer av den art i Glåmdals-distriktet, så mine foreldre tok meg med til Frognerparken og Vigelands-utstillingen for å motbevise de ekstremes påstander.

Mine foreldre hadde rett, jeg opplevde ingen syndige lyster eller fikk noen gale fantasier der.

Det eneste jeg reagerte på var at Sinnataggen var alene og ikke hadde noen rundt seg til å ta vare på seg; den lille, fortvilte og hissige kroppen. 

Jeg tiltrekkes av og tenner på mye rart, men statuer er ikke en av de tingene.

En gang tente jeg på et ved-skjul, men det er noe helt annet selv om det også var en slags synd. Det var i det minste synd for eieren at både vinterved og bygning brant ned. Og det var kanskje bitte, litte grand synd på meg som måtte ta straffen for det jeg hadde gjort; jeg skulle jo bare teste fars bensinlighter som leselys.

Kløne har jeg alltid vært.

Synd er så mye forskjellig; da det sikkert også omfattes av det som er synd og skam. Den største synd i islam er flerguderi, shirk. Jeg forgudet mange i min oppvekst, så opp til dem og fulgte deres veiledninger mer enn jeg fulgte de læresetningene og budene jeg lærte i kristendomstimene på skolen.

Forvirrende var det, for både Jehovas vitner og Pinsevennene for rundt i bygdene, banket på dører og forkynte nye synder vi måtte holde oss i fra å begå. Feire jul var en av syndene som omfattet det å danse rundt avgudsbildet som juletreet symboliserte. Hos noen moralister var en og samme ting en god ting, hos andre var det syndig.

Det var ikke til å bli klok på.

 Du skal ikke drepe med mindre det er i selvforsvar, forsvar av andre; eller i krig. Du skal ikke slå i hjel er en læresetning. Jeg ikke kan huske å ha slått noen i hjel, men jeg har tatt liv på så mange andre måter i krigsavsnitt; så da er det vel greit fordi det var i forsvarets tjeneste. Ingen grunn til anger her, selv om vi i enkelte tilfeller var angripere og derved kanskje ikke kan dekke oss bak begrepet selvforsvar.

 Jeg er en som i religiøs forstand har syndet og som har levd i synd uten noen sinne å ha bedt om tilgivelse for det; eller i det heletatt har reflektert over den syndige parten i det jeg har gjort. Handlinger jeg har utført opp gjennom livet grenser kanskje opp mot mindre forbrytelse i noens øyne, forseelse og galmannsstreker har jeg utført, men personlig så føler jeg meg ikke som en synder som har noe å trygle og be om tilgivelse for; selv i min siste time.

Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen, står det i bibelen. Det jeg har lært av mitt syndige liv er at jeg ikke kan kaste stein på noen av den gode grunn at jeg ikke er uten synd. Dessuten er det å kaste stein på andre en synd i seg selv. Det lærte jeg av de som tok vare på meg i oppveksten.

 Oscar Wilde uttrykte at det ikke finnes annen synd enn dumhet. Selv om det er riktig så er jeg like vel en synder, for jeg har gjort mye dumt.

 Det hele, sett fra mitt synspunkt, grunner ut i at det ikke spiller så mye rolle hvilke syndet som er begått, men motivasjonen bak de aktuelle handlingene.

Behovet for å få tilgivelse står i forhold til det å handle med overlegg og forsett. Det ligger noe moralsk bak dette.

Dessuten forandrer tiden seg, og det som var en synd i min barndom er i dag ansett som det normale; eller som tante Olga sa det: det mødrene før kalte synd, pleier døtrene nå å kalle erfaring.

Mange er for opptatt av det med om noe er synd eller ikke at de glemmer det viktigste budet i livet: du skal ikke gjøre galt mot andre og deg selv.

 Ett eneste bud som dekker hele smæla fra A til Å. Det er det som blant annet skiller mellom det å ha sex og det å begå enhver form for overgrep. Det er det budet som dekker forskjellen mellom å erte og det å mobbe. Det er det som skiller mellom å beskytte og overbeskytte, korrigere kontra å banke opp, eller å være ærlig kontra å såre med overlegg.

Synd ligger bare i å skade andre unødvendig. Alle andre «synder» er oppdiktet tøv.

Robert A. Heinlein

Ha en god og syndefri helg

Å nyte, og å la andre nyte, uten å skade verken seg selv eller andre: det tror jeg er summen av moralen.

Nicolas Chamfort

 

 

Fedme er da ikke så ille?

Det er på tide at noen setter ord på fordelene med fedme.

De siste årene har jeg forsket på dette gjennom fysiske eksperimenter og funnet at fedmen er en spare-gris for meg som person.

Strømprisene er høyere enn noensinne, og da er det isolerende fettlaget har en effektiv innvirkning på privatøkonomien. Jeg kan holde lav romtemperatur og sparer dermed vannmagasinene for ytterligere tømming. 

Inntak av usunn mat som bønner, lefse og egg gjør at jeg produserer egen vindkraft, men dette har jeg ikke utnyttet enda.

For folk i min alder så er det å se synlige bevis på alderdom i ansiktet en vederstygghet.

Ser jeg en rynke en morgen så endrer jeg bare på dagens meny og spiser en kotelett med solid fettrand; og vips så er rynken strammet bort i et enda litt rundere ansikt.

Det er mye penger å spare på å droppe Botox-behandling, selv om prisen på svinekjøtt er steget mye.

Fedme rundt buken presser magesekken sammen og gjør det vanskelig å innta store måltider. Akkurat det er en stor fordel med de matvareprisene vi har nå.

Fisk har vært for rikfolk i mange år, og nå er også kjøttet fratatt de ubemidledes middagsbord. Det eneste innen god og fet mat som fortsatt er noenlunde rimelig er medisterfarse; og den kan brukes i hverdagskosten.

Fedme etablert av sunn suppe med mye medisterboller gjør at det er vanskelig å drive med sport og idrett. Lite bevegelse gir lav forbrenning og lite behov for å spise, noe som reduserer behovet for å gå i butikken; noe som dessuten er slitsomt for oss tykkaser. 

Lite bevegelse sparer skosålene for slitasje; og gode sko er dyrt.

Dessuten er fedme samfunnsnyttig i og med at vi lever kortere tid og sjelden rekker å heve pensjon over lang tid.

Det burde kanskje skremme dette med lav levealder, men det kompenseres for viten om en brå og kjapp slutt; en av de få fordelene med akutte, massive hjerteinfarkt.

Jeg trøster meg med en ting

Jeg kan slanke bort litt fett

Det er mere synd på dem som er født med for lite vett

William Kristoffersen

Det er så mye trist, skremmende og uroskapende rundt oss nå med ekstremvær i form av varmerekorder og styrtregn, smeltende polområder og Grønlands-is, Putins krig og grådige strømspekulanter at det er viktigere enn noensinne å finne det positive i tingene.

I helvete er djevelen en positiv skikkelse.

Stanislaw Jerzy Lec

Et viktig prinsipp i kreativ læring er å ta utgangspunkt i det som er bra.

En positiv innstilling er nøkkelen til et tilfreds liv.

Positiv tankegang gir deg selvmotivasjon og kan fort føre til bedre selvtillit; selv om vi tykkasene ikke burde ha noe selvtillit i det hele tatt i og med at vi tilsynelatende mangler vilje.

Livskvalitet og selvfølelse er uansett knytte opp mot innstilling.

Det å slutte med å bry seg så mye om hva andre synes om deg er en vei mot det å realisere selvfølelse.

Det verste, eller beste, er at positiv tankegang med stor sannsynlighet påvirker helsen din positivt.

Ha en god og positiv helg.

Finn det gode i det onde.

Å oppfordre en trist og lidende venn til å tenke positivt er som å tørke tårer med en lim-stift

Cecilia Ekhem.

Digital hverdag

 Vårt kjære fedreland har tidligere hatt to navn, Norge og Noreg. 

Tar en med minoritetsspråkene nord og sør-samisk så skiltes det også med navnene Norga og Nöörje; og Vuodna hvis vi tar med det lulesamiske språket.

Det vi nok kan enes om er at alle disse navnene nå kan samles i ett eneste navn; .no.

Hver gang jeg går gjennom Kuben senter på Hønefoss rett etter at Meny har åpnet for dagen så passerer jeg flere spisesteder hvor det sitter mennesker som landet vårt ikke kan bli kvitt fort nok; de gamle og ikke-digitale gamlingene.

Fordømte, hvithårede sinker sitter i grupper og inntar morgenkaffe og frokost mens de snakker sammen og rotter seg sammen mot samfunnets fremgang.

Noe må de utgamle gjøre mens de venter på å få passene de bestilte for måneder siden slik at de kan identifisere seg i banken for å få åpnet de sperrede kontoene sine.

På mandager og torsdager mellom kl 10:00 – 12:00 er det endelig plass for oss som ikke er pensjonert på kaféene for da står diss datakritiske gamlingene i kø foran NAV-kontorene i Hønefoss Bru 1D i håp om å få litt økonomisk hjelp mens de venter på å få tilbake kontrollen over sine kontoer; litt kafé-penger for i det minste å kunne ha litt sosial omgang mens de venter på at kistelokket skal slamre igjen over dem.

For disse menneskene er den digitale hverdagen noe de ikke har tilgang til; stengt ute gjennom manglende kunnskap og dyrt data-utstyr; eller motvilje som myndighetene benevner det.

Dette er folk som er fortrolige med skrivemaskiner og telefonkiosker og som har hatt jobber der de brukte papir og blyant i stedet for datamaskiner.

Gamle folk burde skamme seg som ikke evner å følge med i utviklingen. De lider under det å være ressurssvake.

Personlig så er jeg en kløne på datamaskinen, men har i det minste lært meg det grunnleggende for å overleve på jobb og fritid i den nye verden.

I butikken plukker jeg ut mine varer fra hyllene og har deltidsjobb som deltids kassamann ved selvbetjeningskassene. Jeg betaler mine regninger med nettbank og jeg sjekker inn selv inn for flyreiser uten å så mye som det å se en skrankebetjent.

Det eneste som mangler er at jeg gjennomfører min egen sikkerhetskontroll i sikkerhetssjekken med et nettbrett eller en røntgen-automat og narko-sniffer.

Selv for en semi-digital person som meg dukker det opp problemer fra tid til annen.

I juni brukte jeg min banks nettsted for å øke uttaksgrensen for ett kontantuttak. Jeg fikk da selvsagt beskjed om at jeg ikke selv bestemmer over egne penger og kun fikk ta ut 20 000 i kontanter; en tredjedel av hva jeg trengte. Løsningen lå i det å møte opp tre ganger for uttak med minst en ukes mellomrom.

For å nå målet måtte jeg komme til den eneste, betjente bankfilialen de har i Norge, på Hammersborg Torg 1. Denne var kun åpen for besøk på tirsdager mellom 10:00 – 12:00. Flaks for meg at jeg jobber i Oslo og har fleksitid. Tirsdag møtte jeg opp, men da fikk jeg beskjed om at jeg måtte bestille time; og det kunne jeg kun gjøre over nettet med bank-ID; og bare bestille for en uke om gangen.

En av de få jeg omgås sosialt i Hønefoss er en gammel enkemann og sjømann, Erling, som med sine 82 år har blitt dårlig til bens og har kols etter mange års tobakksrøyking; noe som ikke er så uvanlig når en blir gammel som ham. Unge-løs er han også og den yngste personen han har kontakt med ut over meg en sjelden gang er en 84 år gammel kvinne.

Erling hadde hørt om at folk fikk matkasser levert hjem fra et firma som heter Godt Levert. Disse ville han ringe for å sikre seg mat levert på døren, for koke og steke kunne han. Det var bare det at han ikke kunne ringe dem fra fasttelefonen sin da de ikke sto oppført med noe telefonnummer. De hadde noe som for ham var et ukjent begrep, app i iOS og Android.

Som gammel kunde på Mortens kro på Hagan så lenge søsteren hans levde visste han at han kunne ringe 67067790 og bestille overtidsmat til overpris, men de leverte uansett ikke til Hønefoss.

En dag han var nede på Dressmann på Søndre torg for å kjøpe seg nye bukser fikk han beskjed om at de stretch-jeans han ønsket bare var tilgjengelig på nett. Selvfølgelig kunne han i butikken hjelpe ham med å bestille buksene etter som han i mange år hadde vært stamkunde hos dem, men det eneste han kunne teste før kjøpet var ved å se på et bilde. Det var selvsagt bindende kjøp med belastning av bankkortet, men han kunne prøve buksene når de kom og returnere dem dersom de ikke passet; med nettbasert tilbakemelding for retur og ny bestilling av annen modell.

Landet .no er et moderne land med en stor gruppe tapere som de ikke makter å ivareta.

All viktig post får de via Altinn og alle sensitive opplysninger via Digipost. De må være fornøyd med det, for dette er gratis tjenester.

De eldste i landet her er avhengig av hjelp fra de yngre og de helligste er de som havner på gamlehjem hvor de har en betjening som kan hjelpe dem; når de en sjelden gang har tid.

Det beste er vel å henge seg og avslutte det hele, mener Erling, men tau må en vel bestille over nettet, eller?

Jeg er for utvikling, men jeg er ikke komfortabel med at denne utviklingen diskvalifiserer store grupper av mennesker som har brukt hele livet på å omstille seg som best de kan.

Løsningen er enkel, i følge de som styrer landet; kjøp dere en PC og ta datakurs.

Folkeuniversitetet tilbyr Datakurs for seniorer – nybegynnere. 75% fremmøte  gir kursbevis. Meld deg på via folkeuniversitetet.no/Yrkesrettede-utdanninger-og-kurs/Datakurs/Datakurs-for-seniorer-nybegynner/gclid=CjwKCAjwsfuYBhAZEiwA5a6CDIhkDoDiigYHc_fJcLqfU9w42IWiJksFr9JUQQHtYcTl_S2dIU-5GxoCgbMQAvD_BwE

Så kan du reise til Oslo og få opplæring i to dager for bare 1000 Nkr.

Skattepengene deres vil landet ha, og stemmene deres ved valg er viktige, men ut over det er de ikke verdt en dritt. De som ikke er digitale er bare en belastning for samfunnet der de står i kø foran bankens skranke for å betale regninger over disk og plager legesentrenes sentralbord i forsøk på å bestille time hos fastlege over telefon når det finnes både SMS og nettløsninger for dette.

Tror du pina dø ikke at jeg ble ledet til en maskin for å bestille meg en saftig beef-burger på  Burger King på senteret på bursdagen min; så da ble det en brødskive på Kanel Steinovnsbakeri. Der bestiller over disk.

Det er hardt å være en taper,er hvor tapere er forbudt.

Ole Paus

Ha en god, digital helg

Taperen går gjennom livet,

han trekker

et tungt lass,

på lasset er ingenting.

Ernst Orvil

Språkproblem

 Vi bruker ordet språkproblem som benevnelse når vi ikke forstår hva som blir sagt; eller ikke vil forstå. 

I norsk ordbok forklares ordet sånn: vi har foreløpig ingen forklaring på ordet språkproblem.

Et hus brenne opp til det er brent ned. 

Vi svelger ned til vi har spist opp.

Norsk er ikke alltid et enkelt språk når det gjelder dette med uttrykk; så lykke til som innvandrer til Norge.

Det er pina dø vanskelig nok å bruke språket vårt riktig for oss som har snakket det hele livet.

Det er ikke lett å forstå at vi er – i - Stavanger, men – på - Kongsvinger.

Vi bruker stort sett -på- om noen byer som ligger inne i landet, og -i- når de ligger ved kysten, men da må en jo kunne geografi veldig godt for å snakke riktig.

Jeg var i rus og gikk på fylla.

Jeg vandret i fjellet rundt om på Norefjell.

Er det i det heletatt viktig at det vi skriver og sier er grammatisk korrekt så lenge mottakeren forstår det vi formidler?

Jeg retter på de som snakker feil når jeg mener at det er fornuftig og til nytte for den som sier noe feil. Ut over det så er det ikke viktig for meg at de snakker korrekt så lenge det som sies er forståelig.

- Hvorfor ler du av de små feilene jeg begår når jeg snakker? Gå bort i speilet så ser du min største feil; sa kona mi en dag da en av døtrene lo av en språkfeil hun gjorde.

Kona er kanskje ikke perfekt i språket, men hun er god til å få frem budskapet sitt.

Skjønner vi det ikke når noen sier overigår i stedet for forrigår, eller er det mer i retning av at vi ikke vil forstå?

Personlig så formidler jeg mye gjennom snakk og skriverier, men jeg er nokså sleivete med språket jeg benytter. Jeg tar meg friheter i språket, for å si det sånn.

Etter min mening er det både lovlig og fornuftig å leke seg meg språket; da nyter en det ut over kun å benytte det som et ferdig konstruert verktøy.

Vi skal ikke tulle med språket vårt, sa de; og så oppfant de nynorsken. Tullebukker!

Retorikk er læren om talekunst; ofte definert som læren om det å kunne overtale andre. 

Den største feilen i mye retorikkskolering er at det stilles krav til at språket må benyttes korrekt; fordi det gir myndighet og vekker tillit.

Der mener jeg de lærde tar feil.

Å bruke språket ditt fritt og ledig og lekent uten å forholde seg til og begrenses av all verdens språklover og regler er i mitt hode god retorikk, for det friser folk til å høre på deg og lese det du skriver.

Språk tilpasset målgruppen du skal snakke til er en suksessfaktor.

Språk kan og skal lekes med. Å leke med ild er serøse saker som kan medføre farlige konsekvenser, å leke med ord er ikke farlig.

Kommafeil kan som kjent være farlig: skyt ham, ikke vent til jeg kommer. Er du redd for kommafeil så kan du bruke språket for å komme deg ut av det også.

Ikke skyt ham før jeg kommer.

Ingen ting er 100% sikker, så i verste fall blir denne personen skutt i det sekundet du kommer dit; og kanskje er motivasjonen rett og slett det at du ønsker å se på når personen skytes.

Da er det kun feil plassering av komma i forhold til det som hindrer deg fra å få oppfylt dine perverse ønsker.

Det eneste jeg ønsker å si om språket vårt er at det er like mye ditt som mitt, så bruk det som du vil.

Drit i dem som ønsker å bestemme hvordan du skal bruke det.

Det er litt det samme med språk som det var med mors do-bøtte. Det er opp til meg om jeg vil benytte do-bøtta til det den ble produsert for eller om jeg vil legge rakfisk i den. Den er uansett bygget for å holde lukten inne i bøtta.

Selv om det ikke ser ut til å være sånn i Kina og Nord Korea så er det sånn at du i en klesbutikk møtes av et utvalg av ulike klesmoter og velger ut de klærne som passer din smak. 

Slik er det med ord og språk også. Klærne er deler av din identitet og styres av hvordan du ønsker å fremstå, så kle dine tanker inn i den språkdrakten du er komfortabel med.

Om folk liker det eller ikke så preges også språket vårt av stadige moteretninger og trender. 

Fars språk var ikke helt likt min farfars, og mitt ikke det samme som hans. 

I dag er mange av ordene jeg benytter blitt gammeldagse og er ikke lenger i bruk i generasjonen som vokser opp. Dagens unge snakker på en måte som jeg ikke alltid skjønner, men så er det da heller ikke jeg som er målgruppen de ønsker å nå frem til; og det må jeg forholde meg til.

Språk er tankenes drakt.

Samuel Johnson

Ha en språkmektig, god helg

Språket trenger ikke alltid gå med slips og ha knyttet skoene pent.

Stephen King

Alder og forfall

Sist jeg besøkte min hjembygd Odalen var jeg innom tømmerhytta som far bygde ved Nøkktjennet sammen med sin yngste bror på slutten av femtitallet.

Hytta ble tilfeldig vis innviet det samme året som jeg ble født. Hytta er forholdsvis liten og kompakt, bygget av solid tømmer der den står alene dypt inne i skogen. I motsatte enden av Nøkktjennet der hytta står har Austvassåa sin opprinnelse.

I min barndom fulgte jeg bare denne elva fra baksiden av huset på Aasen og orienterte meg frem til tjernet; og til hytta. I dag er hytta på andres hender, utenfor slekta. De som har tatt over tømmerhytta har tilsynelatende ikke vektlagt vedlikehold av eiendommen på samme måte som min for lengst avdøde far, og det var akkurat det som er bakgrunnen bak denne fredagens samling av ord.

Jeg satt på en stubbe ved oset der bekken ved hytta renner ut i Nøkktjennet og drakk mig-lunken kaffe og nøt en pris snus mens jeg betraktet byggverket. Fra stubben så jeg en bygning som nærmest var en bauta av meg selv. Hytta er fortsatt robust og solid, men forfallet er veldig synlig. Helt frem til sykdomsangrepet på meg på slutten av 1999 var jeg, som min far, veldig opptatt av vedlikehold; han av hytte og jeg av kropp og kampteknikker. Tømmerhytta var fars tempel, kroppen min var mitt.

På fronten av hytten bygde far en stor og kraftig terrasse; det første en så når en kom opp foran hyttetunet. Bordkledningen på denne var nå tæret av tiden og hadde skiftet fra svart farge til lys grå. Hytta sto på søyler av gråstein for å sikre gulvkledningene på våren når bekken flommet over av snø-smelte-vann. Disse steinene var glidd fra hverandre og gjorde at den ene veggen på tilbygget som rommet det nye kjøkkenet til å bule ut.

Jeg satt og beskuet tømmerhytta innså den brutale sannheten rundt at hverken hus eller kropp har godt av dårlig vedlikehold. På ett nivå i forfallet kan en ikke lenger gjøre noe annet enn å rive alt og bygge noe nytt. Det gamle og forfalne vil ikke lenger eksistere, men erstattes med noe helt nytt.

Å bli eldre har bare én eneste annen utvei utenom det å akseptere det; å ikke bli eldre. Så i den saken er valgene få. Selvsagt kan en bruke mye penger og tid på å male og tapetsere over sprukket eller råten fasadebord og fremstå yngre og mer vedlikeholdt enn det den virkelige sannheten er. En serie plastiske operasjoner, fett-suging og silikoninnsprøytninger ville nok fjerne mye av sporene i mitt forfall, men uansett ville jeg være født det året jeg ble født; for lenge siden.

Jeg har ingen behov for å skjule at jeg har levd lenge og fremstå som ung og lekker for at andre skal føle seg bedre når jeg er sammen med dem. Min kone har akseptert at jeg er gammel, og det samme har jeg gjort. Samtidig er det noe vondt ved det å bli eldre. Jeg er ikke den jeg en gang var.

De første 42 årene av mitt liv var jeg stolt av det å kunne forsvare meg selv og andre. Jeg husker selvsagt ikke så mye av de aller første årene av livet mitt, men ifølge min kommende tante Lillian som var kokke på Sandvik barne-anstalt så har jeg alltid vært den som krabbet frem og bet større barn som plaget de mindre. Tante Lillian hadde lett for å kalle meg den iltre vaktbikkja etter at jeg kom til huset på Aasen og fikk flere søstre.

Nå kan jeg i stadig større grad hovedsakelig forsvare andre i verbal form dersom ikke skadevolderen er dum nok til å komme innenfor min nærmeste rekkevidde. Det har bare skjedd meg en gang, men i min storhetstid kunne jeg sprinte etter en raner og legge ham i bakken. I dag kan jeg vel nærmest bare velte meg over ranere om de passerer meg nært nok; og holde dem i bakken.

Forrige sommer ville jeg løpe etter en tulling som fiket opp dama si på Majorstuen en lørdag. Det løpet ble kort, lite effektivt; og et lite vakkert syn. Heldigvis oppfattet damemisshandleren situasjonen feil, kom tilbake og rett opp i ansiktet mitt fordi han tilsynelatende mente han hadde overtaket og ville gjøre opp for skjellsordene som var raske nok til å ta ham igjen mens han løp.

Alderdommens tragedie er ikke at man er gammel, men at man er ung i hodet og har en gammel kropp.

Jeg kunne skrive side opp og side ned for å røpe mitt 22-årige forfall, men det vil være bortkastet tid og blekk, for det synes veldig godt for alle som ser meg. Hvorfor bruke tusen ord på å forklare et bilde:

De kveldene jeg sitter utenfor campingvogna min på Majorstuen og skremmer all sex-lyst ut av alle som ser meg så er jeg ikke en deprimert gamling som sitter og venter på døden, men en fornøyd og lykkelig kar som ikke tar det spekklaget jeg har pakket inn sjelen min i så tungt. Trass kropp og forfall så har jeg vært veldig påpasselig med å prioritere vedlikehold av min psyke, fysiske muskelstyrke og mine hjernelagrede kunnskaper.

Den som er for gammel til å lære, har trolig alltid vært for gammel til å lære.

Henry S. Haskins

I tillegg har jeg gjennom å hente opp minner fra årene som har gått holdt meg ung til sinns og gitt meg evnen til å innse at forfallet jeg lider under bare er å spore på ytterpanelet. Innvendig er både stue og kjøkken, bad og soverom like vedlikeholdt som det var den gangen det var nytt;  men det er klart at en eldre mann til tider kan ha noen utfordringer med røropplegget. Alderen skal ikke få ødelegge meg. Den medfører bare at jeg beveger meg saktere og mer anstrengt enn før, men med den samme målbevisstheten som jeg alltid har vært eier av. Det er rett og slett et spørsmål om å hente opp fordelen med å bli gammel, og å fortrenge ulempene.

Det er en fordel med å bli gammel; når en sier at en har glemt saker og ting, så blir en også trodd.

Marit Tusvik

Kanskje er det viktigste tiltaket jeg har gjort mot å bli psyket ned av alderens forfall er å slutte å se meg i speilet.

Ha en ungdommelig og god helg

Det viktige er ikke hvor gammel du er, men hvordan du er gammel. Du blir aldri for gammel til å bli yngre i hodet.