fredag 5. juli 2024

Mitt livs største bommert




Indignasjon: 
Dette ordet beskriver en følelse av moralsk forargelse, eller opprør, over noe som er urettferdig eller galt.
Det  brukes til å beskrive trangen til å si i fra om noe som har vært galt over lang tid, spesielt hvis man føler at man har et moralsk ansvar for å tilse at det ikke får fortsette.

Nå har det gått fire måneder, Q1 har passert, siden jeg gikk av med pensjon, og nå føler jeg at jeg endelig er ferdig med min tidligere arbeidsplass; så ferdig at det er nødvendig for min avslutning å summere opp hva som var for å kunne gå videre.

Det har blitt mye tid til å mimre tilbake til de siste en og tjue årene med gode kolleger, givende arbeidsoppgaver, spennende dager; og en temmelig brå og lite minneverdig slutt.
Avslutningen ble slik jeg ville ha den; å forsvinne som dugg for solen, som en ånd som egentlig aldri har eksistert bak bedriftens kortleser-sikrede dører.

En av de tingene jeg kanskje angrer mest på et at jeg ble i bedriften i alle de årene jeg ble; i en bedrift som på disse årene på ingen måte har vist at de har noe fungerende system for å ivareta og sette pris på sine ansatte på en god måte.
Der blir det i større og større grad fokusert på at du står alene; og du må finne ut hvordan du på best mulig måte må klare deg selv; fra onboarding til ofboarding, eller mønstre på og mønstre av som vi kalte det i marinen. Hele veien står du alene og må finne din egen vei. Finn ut sjøl blir til kan sjøl.

Selv om jeg trivdes vanvittig godt med utallige, gode kolleger og arbeidsoppgaver, så er det det akkurat dette at jeg ikke sa opp i tide som jeg i dag angrer mest på.
I dag så nager dette valget meg sterkt, for jeg betaler dyrt i dag for å ha jobbet der; og jeg betaler nå dyrt for at jeg ikke sa opp og skiftet til en arbeidsgiver med akseptabel lønn og en avansement-mulighet som i det minste ville gi meg et anstendig pensjonsgrunnlag
Det eneste jeg fikk mer av i min bedrift var ekstra oppgaver.

Jeg kom til bedriften for en og tjue år siden med militær høyskoleutdanning på master nivå, og med seks og tjue års relevant, militær erfaring innen faget som jeg skulle gå inn i: men med militære papirer så var jeg ikke akseptert som en utdannet person i bedriftens øyne.
Lang, relevant erfaring ga heller ingen uttelling  etter de gjennomførte jobbintervjuene og ansettelsen.
Fra da av hadde dette ingen verdi for andre enn meg selv og min utførelse av jobben.

Den nye karrieren startet med lønn på nivå med en renholder, faktisk samme lønn som resepsjonisten på kontorene jeg jobbet i; og den holdt seg på et såre labert nivå tiden: helt til tiden var nesten ute for min del. Jeg var så naiv at jeg så på jobben som en spennende utfordring ved å bygge opp et beredskapssystem og så forbi start-tilbudet; samt at jeg trodde at ting ville endre seg når de så hva jeg kunne utrette for dem.
De rådgiverne som startet tjue år etter meg, rett fra skolebenken, overgikk meg i lønn fra første dag, og helt frem til pensjonist-dagen min.
Jeg startet som beredskaps-rådgiver i 2003, og jeg gikk av som beredskaps-rådgiver i 2024.
Jeg kvalifiserte ikke til noe opprykk; ikke en gang til senior.

For stilling som beredskaps-rådgiver kreves normalt fra 3 års relevant erfaring.
For stilling som senior beredskaps-rådgiver kreves normalt 5-8 års relevant erfaring og kompetanse til å selvstendig kunne håndtere oppgaver på et høyt ansvarsnivå.
Rådgiverstillinger krever ofte minimum bachelor.
En seniorrådgiverstilling krever ofte utdanning på master-nivå eller relevant erfaring/realkompetanse.

Jeg kvalifiserte på ingen måte til noe av dette med min militære høyskoleutdanning, i og med at min sjef mente at den ikke skulle inn i min CV i en sivil bedrift.
Fire tiår med veldig relevant erfaring og mye påfølgende leder-skryt for godt utført arbeid underveis kvalifiserte heller ikke. Stålkontroll gir ikke premiering der.

Jeg skylder ikke på systemet eller på noen enkeltpersoner i det hele tatt, for feilen ligger ene og alene hos meg som godtok slik behandling, og som var naiv nok til å tro at hardt, målrettet og resultat-rikt arbeid etterhvert ville vise seg å lønner seg. 

Derfor valgte jeg å gå i stillhet, for det siste jeg ønsket var å høre taler som bygger opp rundt det at jeg aldri oppnådde den nødvendige graden av erfaring og kompetanse til å selvstendig kunne håndtere oppgaver på et høyt ansvars-nivå; noe som er krav for avansement.
Det siste jeg trengte i den situasjonen jeg sto i der og da var å bli tråkket enda lenger ned; i full påminnelsen om å ha stått stille i alle disse årene; i full offentlighet med gode kolleger rundt meg som vitne til en lite ærerik avgang. Det siste jeg ville var å bli hyllet for den største bommert jeg har gjort i mitt liv.

Det er helt greit.
Nå, fire måneder senere, så har jeg klart å legge disse to tiårene bak meg, og akseptere at jeg brukte utallige timer og dager, fridager og ferie, på en innsats som ikke holdt mål i bedriftens øyne.
Det er ikke noe jeg får gjort med det nå.
Gjort er gjort, og anger bruker jeg aldri mye tid på. 
Selv om anger kan være en naturlig og sunn reaksjon, er det viktig å huske at det ikke gir noen gevinst i seg selv; faktisk vil anger som oftest føre til negative konsekvenser. 

Jeg hater hvert øyeblikk jeg sløser bort på å tenke på hva jeg kunne ha gjort.
Leonardo da Vinci

Når en person innser at de har jobbet et halvt arbeidsliv uten å ha oppnådd den nødvendige graden av erfaring og kompetanse til å selvstendig håndtere oppgaver på et høyt ansvars-nivå, ja så vil de naturlig vis oppnå en følelse av frustrasjon og skuffelse over at de ikke har gjort mer for å utvikle ferdighetene og kunnskapen de trenger for å lykkes i en høyere stilling.

De vil føle at de har kastet bort tid og energi på en karrière-vei som ikke har ført dem dit de ønsker å være.
Personen vil naturlig vis føle seg sint og bitter på seg selv.
De kan selvsagt føle at de har blitt urettferdig behandlet eller at de ikke har fått de mulighetene de trenger for å lykkes; men det er bare unnskyldninger for å dekke over den skylden en selv sitter med for at en selv tillot at det ble som det ble

Det ble ikke helt sånn for meg, for jeg har  innsett at jeg lurte meg selv ved min sterke selvtillit, og min tro på meg selv om at jeg var særdeles dyktig i mitt fag.
Som jeg sa til meg selv: jeg er god selv om det er usynlig for de som ikke ønsket å se det samme som meg; så 
jeg ble veldig god til å jobbe hardt uten å bli lagt merke til.

Jeg ble etter hvert en moderne versjon av Don Quijote som dro i strid mot sin egen fantasiverden; det ser jeg nå i ettertid.
Jeg var oppgitt nok til å akseptere det at jeg ikke var i stand til å nå mine opprinnelige karrière-mål, og i stedet så fant jeg andre måter å være fornøyd med min stilling og mine arbeidsdager.
Og der kommer mine gode kolleger inn i bildet.
Så lenge de var fornøyd med det jeg gjorde, hvordan vi jobbet sammen og hvilken nytte de følte av samspillet så var også jeg fornøyd jeg også.
Så lenge jeg følte og så at de lærte noe nyttig av meg, ja så var det dette som drev meg fremover og ga meg lyst til å gå på jobb hver dag.
Konsekvensene dette ville få for resten av livet mitt var ikke viktige der og da, for jeg er vant med å løse problemer og utfordringer etterhvert som de dukker opp.

Det er en livsfilosofi jeg har levd etter, og som jeg i dag forbanner når jeg tenker tilbake, og det gjaldt styrken til å reise meg igjen hver gang jeg følte meg avvist og slått i bakken av manglende respons på innsats: det er ikke nederlaget som teller, men hvordan du reiser deg etter det.

Helt i fra jeg var en liten tass, og tok råd fra mine foreldre, fikk jeg høre at en med hardt arbeid og besluttsomhet kunne alle nå sine karrièremål.
Senere gjentok lærere i forskjellige nivåer av utdanningsinstitusjoner det samme, og den amerikanske basketballstjernen Kobe Bryant messet også om det samme: det er ingen snarvei til suksess. Den eneste måten å oppnå varige resultater er gjennom hardt arbeid og dedikasjon.

Nå er jeg pensjonist og er ferdig levd med karrièredelen av livet, og først nå innser jeg at dette slett ikke er nok i en verden der det er økonomene som råder.
Ser ikke de at det er verdt å råde bedriften om at du har en verdi som det er verdt å belønne og ta vare på, ja da har ikke innsats og integritet noen verdi; og det har heller ikke utdannelse; utdannelse er bare en døråpner for å komme inn på arbeidsmarkedet.
Etter at du er ansatt har utdanning og erfaringer ikke lenger noen verdi; ihvertfall i den bedriften jeg kommer fra. 
Jeg skulle lært meg å smiske og bygge de riktige relasjonene med de riktige personene internt; i stedet bygde jeg meg et stort og omfattende nettverk som bare gagnet mitt fag.

Suksess er summen av små anstrengelser gjentatt dag etter dag, påsto forfatteren Robert Collier.
For den personlige følelsen av å gjøre suksess så er jeg enig med ham, men for bedriftsøkonomien ser ikke dette ut til å stemme i noen særlig grad. 

I Norge er det nok heller riktig som det en av politikkens største klovner, Thorbjørn Jagland, påsto: det er bedre å ha flaks enn å være flink. 
Trist å si det, men akkurat hans ord er nok den rette adjø for godt til min siste arbeidsplass, for jeg syntes selv at jeg var flink nok, men flaks har jeg aldri hatt; den brukte jeg opp på en basar i regi av Norske Kvinners Sanitetsforening da jeg som guttunge vant en rosa forkle.
Ikke heng med nebbet, for du fikk jo et forkle gratis, sa hun som delte det ut til meg; enda hun visste at loddet hadde kostet meg 25 øre, nok penger til fem karameller i kiosken på Austvatn
Ingen ting i livet kommer gratis.

Jeg har alltid vært dårlig innen investeringer og sjelden fått noen uttelling på det jeg har satset på.
Slik ble det bare med den saken. 

Det er alltid vanskelig for en person å se at han ikke strekker til, men det ble for min del etterhvert litt som det basketball-treneren John Wooden oppfordret til når jeg fortsatte å jobbe målrettet og hardt, selv om jeg visste at det aldri ville føre noen vei: det er ikke alltid lett å gjøre det rette, men det er alltid riktig å gjøre det vanskelige.

Med det jeg skriver, som mine siste delinger av minner fra min siste arbeidsplass, så er det litt for å få det ut av systemet mitt og gå videre, men det er mer som en advarsel til de som kommer etter meg, og som føler stolthet i det arbeidet de utfører for denne bedriften; for guds skyld ikke gjør som jeg gjorde! Ikke stå på og tillat deg å være usynlig!
Det er litt trist å føle at en må gi akkurat det som råd, men ærlig talt så er det sånn jeg føler det etter å ha jobbet der i over to tiår; så det er virkelig det jeg gir som råd til dere som ser i startgropen på vei mot pensjonsalder. 

Dere investerer i fremtiden som kommer, så ikke kast bort tiden på å jakte vindmøller.
Gresset er ikke alltid grønnere på andre siden av gjerdet, men på den siden jeg oppholdt meg på var gresset brun-brent og tørt; og det ble aldri vannet.

Jeg er ikke sikker på hva som er mer frustrerende, å jobbe hardt og ikke komme noen vei, eller å jobbe hardt og se andre lykkes.

Tl slutt så må jeg innrømme at jeg har gått mange runder med meg selv i forhold til om jeg skulle skrive, og offentliggjøre, dette slutt-brevet i bloggen min eller ikke, men så har jeg konkludert rundt dette om det er illojalt å angripe bedriften som jeg har jobbet i over to tiår; og konkludert med at det å peke på feil og mangler i bedriften med sikte på forbedring må sees på som en konstruktiv handling, selv om det kan virke negativt.
Jeg ser jo at det i dag foregår minst ett behandlings-overgrep på min gamle arbeidsplass i form av det å ikke ville/tørre å ta tak i vanskelige situasjoner der en ansatt til de grader blir behandlet dårlig; alt med bakgrunn i trenering av saksgangen, kanskje med bakgrunn i frykten for å ta beslutninger i vanskelige saker; spesielt i en sak som samtidig setter et par inkompetente sjefer i dårlig lys; for noe lederegenskaper har de ikke disse to.

Illojalitet er ikke det å si i fra om hva en føler er galt, og hva man foreslår å rette opp av feil; men det er klart illojalt  over for bedriften når ledelsen ikke vil ta tak i alvorlige problemer de får rede på!
Husk: unødvendig trenering av saker som er vanskelig er ikke en ledelse, det er feighet, ansvarsfraskrivelse og illojalitet satt i system.

Ha en avslappende og god sommerhelg

Pensjonert kommandør og beredskaps-rådgiver 1732 Aasen

Jeg har jobbet så hardt at jeg har glemt hvordan det er å slappe av

Disse to, siste sitatene er ment for å være humoristiske og lette litt på stemningen etter å ha lest dette, men de gjenspeiler også frustrasjonen som alt for mange mennesker føler når de jobber hardt uten å se de resultatene de ønsker.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar