Livsløgnens gleder.

Jeg sitter her og tenker på ingenting. Det er herlig å ha så mye tid til overs.
 Calvin og Hobbes; og meg som pensjonert beredskaps-mann.

Jeg tar meg selv oftere og oftere i det å henge med hodet; også på nasjonaldagen i dag.
I følge de lærde sies det at når en person henger med hodet, signaliserer det ofte at de er triste, lei seg, motløse eller apatiske. De er uengasjerte i omgivelsene sine og har et tungt kroppsspråk.
I mitt tilfeller er bakgrunnen for å henge med hodet at jeg er tankefull eller konsentrert om noe. Jeg er rett og slett fordypet i mine tanker og uoppmerksomme på omgivelsene sine.

Jeg har mye å tenke på for tiden, i og med at livet mitt nærmest er blitt snudd på hodet og må begynnes på nytt. Ingen ting av det kjente er lenger igjen, heller ikke de aller fleste av de folkene jeg sosialiserte med i det daglige, og helsemessing så er det heller ikke slik det var for bare noen måneder tilbake i tid.
I dag er det ikke noe sammenheng mellom hvor friskt hodet er og kroppens tilstand; og akkurat det påvirker hvordan jeg skal kunne planlegge de neste dagene mine; de siste dagene i resten av livet.
Følelsene mine er fortsatt i tjueårene, erfaring-rikdommen i hodet er i slutten av sekstiårene; men kroppslig er jeg mange og åtti.
Det er det jeg tenker på og rundt for tiden.

Hodet mitt er et farlig sted. Ingen burde gå inn der uten følge.
Steven Wright

Vi som mennesker har et grunnleggende behov for å føle at de har kontroll over våre egne liv.
Å ha kontroll over sin egen fremtid gir oss muligheten til å ta våre egne valg, følge våre egne mål og leve et liv i tråd med våre verdier.
Å lykkes med å nå våre mål og realisere våre drømmer gir oss en følelse av mestring og selvtillit.
Dette vil garantert styrke vår tro på oss selv og vår evne til å håndtere fremtidige utfordringer.

Å sitte i dype tanker er som å gå i en labyrint. Du vet aldri hvor du ender opp, men du lærer alltid noe nytt underveis

Jeg er vant med å legge planer og finne løsninger, men akkurat når så går mye av tiden med til å sette en slik plan for fremtiden ut fra de snevre rammene jeg har å jobbe innenfor.
Å planlegge innenfor snevre rammer er en utfordring, men ut fra mange års erfaringer er  det absolutt mulig å gjøre det på en effektiv og god måte.

Oppskriften på dette kjenner jeg godt.
Det første trinnet er å definere mine mål klart og tydelig og definere jeg vil oppnå med planen min.
Når jeg vet hva jeg ønsker å oppnå, kan jeg begynne å bryte det ned i mindre, håndterbare delmål.
Det vanskeligste er å være ærlig med meg selv om hvor mye  krefter,tid og ressurser jeg har tilgjengelig for gjennomføringen.
Å prøve å presse for mye inn i planen min vil føre til stress og frustrasjon; og vise at jeg ikke kan oppnå målene jeg har satt.
Selv en ufullstendig plan er bedre enn ingen plan i det hele tatt. Å starte med det jeg har, og så å vær forberedt på å justere etter behov, er et mål i seg selv.

Jeg er ikke sikker på hva jeg tenker på, men det er fascinerende.
Albert Einstein

Nå er jeg på det nivået at jeg fokusere på de små gledene i livet, som å glede seg over at det er sol på terrassen klokken seks om morgenen, fordi det er  så ekstremt viktig av så mange grunner.
Selv seriøs forskning har vist at det å fokusere på de positive tingene i livet vil føre til økt lykke og velvære.
Når vi legger merke til og setter pris på de små gledene, som en varm kopp kaffe i solveggen, lyden av fugler  om morgenen og gresshopper på kvelden; eller en hyggelig samtale med en venn, frigjør vi positive hormoner i hjernen vår, som dopamin og serotonin.
Disse hormonene forbedrer humøret vårt, redusere stress og angst, og gi oss en generell følelse av velvære.
Å fokusere på de små gledene vil også hjelpe oss til å bli mer takknemlige for det vi har.
Når vi tar oss tid til å sette pris på de gode tingene i livet, er det mindre sannsynlig at vi tar dem for gitt.

Det å være vant med å se bort fra negative og belastende ting i livet er en ekstremt viktig erfaring å ta med seg; og takke for at en har fått seg tildelt som egenskap.
Faren ved å fokusere på det negative vil ha en betydelig negativ innvirkning på vår mentale helse og velvære.
Negative tanker og følelser vil bare føre til unødvendig stress, angst, depresjon; og  sikkert en rekke andre psykiske lidelser. Ved å se bort fra det negative vil vi beskytte vår mentale helse og fremme et mer positivt og tilfredsstillende liv.
Dersom en er fokusert på, og opptatt av, negative tanker og bekymringer, blir det vanskelig å konsentrere seg om oppgavene en skal utføre, og det vil føre med seg redusert produktivitet, dårligere beslutningstaking og økt risiko for  å gjøre dumme feil.
Ved å se bort fra det negative vil vi forbedre vår fokus, øke vår produktivitet og oppnå bedre resultater.

Det er ikke alltid like lett å se bort fra det negative som dårlig vær og smerter, men det er en del ting du kan gjøre for å håndtere negative tanker og følelser på en sunn måte.
Det første trinnet er å bli klar over de negative tankene dine. Når du blir klar over dem, kan du begynne å utfordre dem og se dem for det de er; bare tanker og ikke nødvendigvis fakta.
Spør deg selv om tankene dine er realistiske og sannsynlige. Finnes det klare bevis som støtter dem; eller er de basert på frykt, bekymring eller fordommer?

Jeg er en dyp tenker, men jeg tenker ikke så dypt.
Steven Wright

Jeg er ikke sikker på hva som er mer forvirrende, verden rundt meg eller tankene mine, men uansett er det viktig å være klar over at at det er normalt å ha negative tanker og følelser fra tid til annen. Du er ikke sinnslidende på noen som helst måte av den grunn; men hvis du merker at de negative tankene dine tar overhånd og påvirker din mentale og fysiske helse negativt, er det viktig å ta et skikkelig grep.
Ved å se bort fra det negative og fokusere på det positive vil du forbedre din mentale helse, styrke dine relasjoner og leve et mer tilfredsstillende liv.

Å si til seg selv at livet er herlig dere, ja det kan dette ha en rekke positive effekter på både vår mentale og fysiske helse gjennom en slags form for selvsuggesjon. Til slutt så lyver du så du tror på det selv.
De gangene vi gjentar positive påstander til oss selv, som at livet er herlig, vil det etterhvert bidra til å endre vår mentale innstilling og gjøre oss mer positive og optimistiske.

Å ha en positiv innstilling vil også gi oss mer motivasjon til å ta tak i mål og utfordringer.
Når vi tror at livet er herlig, så er vi mer sannsynlig å tro på oss selv og våre evner til å lykkes.
Dette kan føre til økt utholdenhet i møte med motgang og en større vilje til å ta risiko og gå utenfor komfort-sonen vår.

Jeg er ikke sikker på om jeg sitter i dype tanker eller bare dagdrømmer. Eller kanskje jeg rett og slett bare sitter.

I Henrik Ibsen sine dramaer dukker temaet livsløgn ofte opp, som i verk som Vildanden, Et dukkehjem og i Gengangere.
En livsløgn kan vi defineres som en illusjon eller et selvbedrag som en person skaper for å unnslippe en ubehagelig virkelighet.
For mange er livsløgn assosiert med tapere og er et negativt ladet begrep, men sannheten er vel egentlig at vi fra tid til annen trenger slike illusjoner for å skyve bort det vonde og fokusere på det positive.
En livsløgn vil i mange tilfeller fungere som en beskyttende barrière mot disse brutale sannhetene, slik at vi kan unngå å konfrontere dem direkte gjennom negative tanker. Livsløgnen vil i slike situasjoner gi oss en illusjon av kontroll over våre liv og en følelse av trygghet i en verden som ofte kan virke kaotisk og oppleves som urettferdig; selv om problemene dine i hovedsak er selvpåført gjennom å prioritere de feil tingene i livet du har levd så langt.
Jeg trives som pensjonist og nyter det å være fri for forventninger i store drag; en livsløgn jeg nok snart vil begynne å tro på.

Ibsens dramaer presenterer ikke livsløgn som en endelig løsning, men snarere som et komplekst fenomen med både positive og negative sider. De utfordrer oss til å reflektere over våre egne livsløgner og til å vurdere om de tjener oss eller hindrer oss i å leve et autentisk og meningsfylt liv.
En livsløgn er tross alt en løgn vi forteller oss selv for å gjøre livet vårt mer utholdelig.

Det er bedre å leve i en behagelig løgn enn i en ubehagelig sannhet.
Voltaire (Francois-Marie Arouet)

Det er vel greit å avslutte tankene på selveste nasjonaldagen med sitat fra den franske revolusjonens bakmann  Voltaire og Frankrikes slagord: frihet, likhet og brorskap. 
Liberté, égatilit freternité!

Lenge leve Norge! Hurra, Hurra, hurra!

Ha en god og positiv 17-mai med påfølgende helg med disse visdomsordene i mente:

Vær ærlig og trofast mot din fru, men lyv om nødvendig til deg selv.
Noe jeg hørte en gamling i Austvatn si til seg selv utenfor landhandleriet for en mannskalder siden.
I dag er jeg blitt som ham, en gamling som mumlende sitter å deler tankene mine med meg selv; og en gang i mellom som skrevne ord på en fredags morgen.

Dissimilarity

I Spania er jeg noe; en person som respekteres for min innsats for landet; og funnet verdig nok til at det er skrevet en bok om min femårige innsats for den spanske legion. 
Der er jeg verdig en egen monter for familiene Nikolau Andres og Van Buuren sine minnevegger.

Her hjemme tjenestegjorde jeg i 23 år i forsvarets spesialavdelinger, både i innland og i utenlandstjeneste; men i den påståtte freds-nasjonen Norge er det ingen tradisjon for annet en taushet og hemmeligholdelse etter leveregelen: ingen nevnt, alle glemt.
Etter førti-syv år som en markant beredskaps spesialist er jeg fortsatt usynlig, med unntak av noen tjuetalls fargerike båndstriper på uniformens høyre bryst; hvis bakgrunn for tildeling det ikke er lov å snakke om.

Dette er ett av livets mange kontraster som vi må lære oss å leve med; og rundt.
I mitt etter hvert så livs-erfarne hode spiller kontraster  en viktig rolle i å skape et meningsfylt og tilfredsstillende liv. 
ed å oppleve kontraster, får vi en bedre forståelse av og verdsetter det vi har. Det er jo bare eng gang sånn at dersom vi aldri har opplevd kulde, så ville vi ikke kunne sette pris på varmen.
På samme måte er det hvis vi aldri har sett mørket, ville vi ikke kunne sette pris på lyset; både fysisk og psykisk sett.

Kontraster en opplever vil føre til en dypere følelse av takknemlighet for det vi ofte tar for gitt.
Når vi opplever vanskelige tider, setter vi mer pris på de gode stundene.
Vi vil nok også bli mer takknemlige for vår helse, våre relasjoner og våre eiendeler når vi sammenligner dem med andres situasjoner.

Det jeg med sikkerhet vet er at kontraster er en viktig katalysator for personlig vekst.
Når vi står overfor utfordringer og motgang, tvinges vi til å tilpasse oss, lære og vokse. Slik vil vi oppdage nye styrker og evner i oss selv, og vi vil bli mer motstandsdyktige og robuste.

Kontraster kan og vil forsterke positive opplevelser og gjøre dem mer intense og givende; samt at disse kontrastene gi et bredere perspektiv på livet.
Når vi ser både de positive og negative sidene ved tilværelsen, kan vi bedre forstå vår plass i verden og sette våre egne utfordringer i et større kontekst.
Dersom jeg ikke hadde levd under de norske myndighetenes strenge fortielse og hemmeliggjørelese av militær innsats i stridområder så hadde jeg ikke følt gleden over å bli husket for innsats under besøk på Mallorca. 
På samme måte, hvis vi har slitt med en vanskelig oppgave, føles det ekstra tilfredsstillende å lykkes.

Kontraster er en uunngåelig del av livet. Ved å omfavne dem og lære av dem, kan vi skape et mer meningsfylt og tilfredsstillende liv. Kontraster er en essensiell del av livet, og at de gir oss lærdom, vekst og en dypere forståelse av oss selv og verden rundt oss.

Enhet i mangfold er styrke.
Mahatma Gandhi

Naturen har skjønt verdien av kontrast og viser oss effektene av kontrastfarger uansett hvor vi snur oss og plasserer blikket; og det bør vi ta inn over oss.
Kontrastfarger skaper en visuell spenning som tiltrekker øyet. Dette er nyttig for å fremheve viktige elementer, noe som betyr at vi kan vise hvilke elementer som er viktigst og hvilke som er mindre viktige om vi bare er oppmerksomme på denne effekten.
Naturen presenterer et fascinerende samspill mellom gigantiske og miniskule elementer.
Vi kan beundre majestetiske fjellkjeder som tårner over det frodige landskapet, eller bli trollbundet av den intrikate strukturen til en blomst.
Naturen tilbyr en fascinerende blanding av harde og myke elementer.
Vi kan kjenne den robuste strukturen til en steinete kystlinje eller den varme sanden under føttene.
Vi kan se det i de grove barkene på trærne, de glatte steinene i en elvebunn, eller de bølgende sanddynene i en ørken. Fra ett og samme oppholdssted kan vi beundre den strålende solen som bader landskapet i lys, den mystiske stemningen i en skumringsskog og de glitrende stjernene på en klar natthimmel.
Et liv uten kontraster vil bare være platt og kjedelig.

En verden uten mangfold ville være en kjedelig verden.
Richard Branson

Det at vi er ulike som personer, og hvordan vi oppfatter ting, er også en livserfarings-kontrast som gir oss kunnskap om verden rundt oss; som at forskjellige farger kan vekke forskjellige følelser hos mennesker. For eksempel vil rød forbindes med fare eller spenning, mens blå kan forbindes med ro og fred hos noen mennesker, mens følelse av samhørighet hos noen oppleves av fargen olivengrønn eller marineblå.

Alle er vi forskjellige, og det er ikke bare utenpå!

Nå går vi forhåpentlig vis inn i en viktig periode som er kontrasten mellom vinterdepresjoner og sommerglede, så da vil jeg ønske dere en solfylt, god og kontrastfull helg

Ulikhet er ikke ulikhet. Det er rettferdighet.
Maya Angelou

Å vite er å kunne

Desto mer du lærer, desto mindre er det du ikke vet. Jo mer du lærer å gjøre, jo mindre er det du ikke kan.
Gamle skolelærer Aksel Nordeng sin messing rundt dette satte seg fast i meg.

Disse tankene har gitt meg en faglig bredde som jeg har hatt mye nytte av i mitt arbeid, og som har gjort at jeg ser opp til mennesker som lever etter samme forståelse.


Livsfilosofien desto mer du lærer, desto mindre er det du ikke vet. Jo mer du lærer å gjøre, jo mindre er det du ikke kan var en kraftig motivasjon for et ungt menneske i en bitte liten bygd.

Å omfavne denne filosofien førte til en rekke positive resultater for min del.

Det ga meg økt nysgjerrighet og lærings-lyst, ved å erkjenne at det alltid er mer å lære ble jeg inspirert til å stille spørsmål, utforske nye ideer og søke kunnskap i forskjellige områder.

Dette førte til en livslang kjærlighet til læring og en dypere forståelse av de utfordringene som ventet meg.

Dette sto bak utviklingen av min selvtillit og min mestringsevne, når man lærer nye ferdigheter og utvider sin kunnskapsbase, øker troen på egne evner.

Dette vil føre til en økt vilje til å ta på seg nye utfordringer, prøve nye ting og tro på at man kan lykkes i forskjellige områder.

Filosofien ga meg etter hvert økt fleksibilitet og tilpasningsevne.

I en verden som stadig endrer seg, er det viktig å kunne lære nye ting og tilpasse seg nye situasjoner.

Ved å kontinuerlig lære og utvikle seg, vil man bli mer fleksibel og bedre rustet til å håndtere utfordringer og muligheter som oppstår.

Jeg trodde at slike holdninger ville gi meg økt potensiale og nye karrière-muligheter.

I et konkurranseutsatt arbeidsmarked er det viktig å ha et sterkt kunnskapsgrunnlag og et bredt spekter av ferdigheter.

Ved å kontinuerlig lære og utvikle seg, vil man øke sitt potensiale og åpne opp for nye karrière-muligheter; om du da ikke gjør som meg å forelsker seg i det å arbeide innen beredskap for en bedrift uten muligheter for å avansere.

Det ga meg uten tvil en økt personlig tilfredshet og mening med å eksistere.

Å lære og vokse vil utvilsomt gi en følelse av tilfredshet og mening i livet, ved å bruke evnene sine til å lære nye ting og gjøre en forskjell i den lille verdens-boblen en lever i, kan man oppleve en dypere tilfredsstillelse med livet.

Det er imidlertid ekstremt viktig å huske at denne filosofien ikke handler om å bli perfekt eller å vite alt, men å være ydmyk i forhold til hva en fortsatt ikke kan.

Det handler rett og slett om å være åpen for læring så lenge en lever, å ta imot nye utfordringer og kontinuerlig strebe etter å forbedre seg.


Jeg har innsett at læring er en livslang reise, og det er alltid mer å oppdage; selv som pensjonist som aldri får yrkes-relatert eller daglig brukt for det nye en lærer.

Ved å omfavne denne filosofien kan et ungt menneske åpne opp for en verden av muligheter og skape et liv fylt med læring, vekst og personlig tilfredsstillelse; slik jeg gjorde.

Jeg klarte ikke en gang å bare spesialisere meg i ett fagfelt i min militære karrière; og takk gudene for det. 

Selv det å bli spesialist på å etablere minefeller fikk jeg brukt for i mitt sivile liv; for å forberede andre på riktig og forsiktig håndtering av mistenkelig hittegods.

Det samme gjaldt røykdykkerutdannelsen, akuttmedisinsk førstehjelp ved fronten og evnen til å sovne når jeg vil.


Ingen lærdom, uansett hvor beskjeden og ubetydelig den kan virke, er bortkastet.

Litt lærdom er en farlig ting.
Alexander Pope

Det er bedre å sitte inne med unyttig viten enn ikke å vite noenting.
Lucius Abbæus Seneca (år 4 f.v.t til 65 år e.v.t.)


Ha en lærerik og ny-oppdagende helg

Til våre politikere: God moral krever viten. Thomas Aquinas Summa Theologica, I, II, 56, 2

Ekstra tanker på torsdag rundt Veterandagen

Symboler er en kilde til identitet og samhold for soldater. De representerer enhet, tradisjon og felles verdier. Winston Churchill.

Den 8. mai ble frigjøringsdagen og veteranenes dag markert av det politiske Norge ved Ine Eriksen Søreide, Bjørn Arild Gram og Masud Gharahkhani og selveste vakle-kongen Jonas Gahr Støre.

Alle som en politiske representanter fra Regjeringen og Stortinget

I 2011 sluttet jeg å markere veterandagen, etter en lang karriere der jeg gjorde tjeneste for Konge og Fedreland i 23 år frem til år 2000, ene og alene fordi den som skulle dele ut medalje til meg personlig ble kuppet av statsminister Jens Stoltenberg. Da pakket jeg ned uniformen min og ble hjemme.

Kong Harald selv var ledig og ønsket å dele ut Krigskorset med sverd til norske spesialsoldater på frigjøringsdagen 8. mai 2011, men regjeringen og statsminister Stoltenberg ville gjøre dette til en politisk dag; og slik sett markere det politiske sviket mot den norske kongen og Norges folke som de sto bak forut for, og under dagen og dagene etter 9. april 1945.

For meg er veterandagen som markerer soldater innsats for Norge under krigen og frem til i dag ikke lenger noe jeg ønsker å delta på. Jeg flagger for kongen og Norge; det er alt.

Medaljen jeg fikk i posten ligger fortsatt sammen med tildelingsbrev i den uåpnede konvolutten den kom i og skal aldri henge på brystet av uniformen min. Der er det ingen plass for politiske symboler, kun de 24 andre medaljene jeg er tildelt av 15 ulike land.

Hvorfor så fornærmet kan en si, det er jo bare symbolikk?

Symbolikk spiller en viktig rolle i militære mannskaper av flere grunner, kanskje ført og fremst fordi det har med identitet og samhold å gjøre. Militære symboler, som flagg, uniformer, merker og medaljer, skaper en følelse av tilhørighet og fellesskap blant soldater.

De representerer enhet, tradisjon og felles verdier.

Symbolikken bidrar til å styrke moralen og motivasjonen hos soldatene, da den gir dem en følelse av å være en del av noe større enn seg selv.

Militære symboler bygger motivasjon og inspirasjon gjennom å inspirere soldater til å vise mot, utholdenhet og patriotisme. Noe som minner dem om tidligere seire og offeret til de som har kjempet før dem.

Symboler kan også representere håp og optimisme, og gi soldater tro på at de kan lykkes i sine oppdrag. Militære symboler brukes til å kommunisere informasjon og instruksjoner på en rask og effektiv måte.

De brukes til å identifisere vennlige og fiendtlige styrker, og til å signalisere status, rang og autoritet.

Symboler vil også brukes til å markere territorium og eiendom, og til å vise støtte og sympati for de som er rammet av krig.

Militære symboler brukes også i psykologisk krigføring for å skremme fienden, styrke moralen hos egne soldater og vinne støtte fra sivilbefolkningen.

For eksempel kan bruk av aggressive symboler eller bilder av brutalitet brukes til å skremme fienden, mens bruk av symboler som representerer fred og frihet kan brukes til å vinne støtte fra sivilbefolkningen.

Militære symboler representerer en lang og stolt militærhistorie og tradisjon. De er en kilde til stolthet og inspirasjon for soldater, og vil bidra til å bevare minnet om de som har kjempet og ofret seg for landet sitt.

Det er viktig å huske at symbolikk ikke alltid er positiv.

Noen militære symboler kan være forbundet med vold, undertrykkelse eller andre negative ting, det er derfor viktig å bruke symbolikk på en ansvarlig måte og være klar over de potensielle effektene de kan ha.

Symbolikk er et kraftfullt verktøy som kan brukes til å motivere, inspirere og samle mennesker.

For militære mannskaper spiller symbolikk en viktig rolle i å skape en følelse av identitet, samhold og stolthet.

Et symbol er ofte mer verdt enn en bataljon. Napoleon Bonaparte.

For norske soldater er det en dyp og meningsfull tradisjon å kjempe for konge og fedreland, denne motivasjonen stammer fra flere faktorer som patriotisme og kjærlighet til landet, lojaliteten til monarken og  for beskyttelse av frihet.

Norge har en lang og stolt historie med uavhengighet og selvstendighet.

Norske soldater er stolte av sitt land og dets kultur, og de er villige til å forsvare det mot trusler utenfra.
Å kjempe for konge og fedreland symboliserer denne patriotismen og kjærligheten til landet.

Den norske monarken representerer landets historie, tradisjoner og verdier, soldater tar en ed til kongen, og å kjempe for konge og fedreland betyr å forsvare disse verdiene og den norske identiteten.

Det er viktig for norske soldater å være nøytrale i politiske spørsmål. De skal ikke kjempe for et bestemt politisk parti eller ideologi, men for Norge som helhet.

Å kjempe for konge og fedreland symboliserer denne nøytraliteten og uavhengigheten fra politisk innblanding.

Sånn er mine tanker og min overbevisning; og de har ikke blitt mildere med alderen.

Kulturell arv spiller en viktig rolle i militær symbolikk. Symboler kan representere en lang og stolt militærhistorie og tradisjon. De kan være en kilde til stolthet og inspirasjon for soldater, og kan bidra til å bevare minnet om de som har kjempet og ofret seg for landet sitt. George S. Patton.

Ergo sum

Jeg er den jeg er fordi jeg var den jeg var.

Dette er tanker som jeg har kommet tilbake til mange ganger den siste tiden med selvransakelse; en pensjonist sitt viktigste tidsfordriv.

Utsagnet er i mitt hode en dyp og meningsfull setning som belyser hvordan fortiden vår former vår nåværende identitet. Den anerkjenner at våre erfaringer, både positive og negative, har bidratt til å gjøre oss til de vi er i dag.

Våre tidlige opplevelser, både i oppveksten og gjennom hele livet, spiller en betydelig rolle i å forme hvem vi er.

• De vil ha lært oss verdifull kunnskap om vi hører etter, og den har gitt oss de ferdighetene og de talentene, som har hjulpet oss å utvikle min personlighet.
• De har også ha gitt meg utfordringer og motgang som har gjort meg sterkere og mer motstandsdyktige.

Hver erfaring, enten positiv eller negativ, gir oss en mulighet til å lære og vokse.

Når vi reflekterer over fortiden vår, kan vi identifisere mønstre, forstå våre styrker og svakheter, og lære av våre feil.

Denne selvinnsikten kan hjelpe oss å ta bedre valg i fremtiden og bli den beste versjonen av oss selv.


Selv om fortiden vår har en betydelig innflytelse på hvem vi er, er det viktig å huske at vi ikke garantert er definert av den.

• Vi er i stadig endring og tilpasning gjennom hele livet.
• Vi lærer nye ting, møter nye mennesker, og har nye opplevelser som former vår identitet på nye måter.
• Vi har alltid friheten til å velge hvordan vi reagerer på fortiden vår.
• Vi kan velge å la den definere oss, eller vi kan velge å lære av den og bruke den til å vokse.
• Vi kan velge å holde fast i negative erfaringer, eller vi kan velge å slippe tak i dem og fokusere på det positive.

Hver enkelt av oss har en unik identitet som er formet av våre egne individuelle opplevelser, det er ingen riktig eller gal måte å være på. Det som betyr noe er at vi er autentiske mot oss selv og lever i tråd med våre egne verdier.

Vissheten om at jeg er den jeg er fordi jeg var den jeg var, er en påminnelse om at fortiden vår er en del av oss.

 
Vi har kraften til å velge hvem vi vil være og hvordan vi vil leve våre liv.
Ved å omfavne fortiden vår og lære av den, kan vi skape en lysere fremtid for oss selv.

Min kanskje mest sjelformende epoke i livet var de tjuetre årene jeg hadde som jobb å sette mitt eget liv i fare for det jeg trodde på; ikke minst de fem årene jeg var legionær av første klasse og gikk fra krigshandling til krigshandling.

Mye av det jeg var med på burde nok sikkert medføre en viss anger hos meg, men det har ikke gjort det og det jeg har innsett disse dagene er at jeg som voksen alltid har vært og er en kriger i kamp for det jeg trodde og tror på; å bekjempe despot-regimer og terror ved bruk av den fysiske delen av eliminering-metodene.

Det å ha sterk tro på de valgene du tar i livet er den beste medisin mot alt fra manglende nattesøvn til posttraumatiske stresslidelser.

Det å akseptere at deler av fortiden faktisk har definert meg, og samtidig være komfortabel med det har vært en åpenbaring for meg på mine gamle dager.

 
Inne i hodet er jeg fortsatt guttungen som følte stolthet de gangene jeg gikk på stranden med bar overkropp og frustrerte pendlerfruer tillot seg å påpeke at jeg var en liten gutt i mannskropp.

 
Folk den gangen var gamle i mine øyne når de var fylt førti år og kåte kjerringer sine kommentarer av en guttunges kropp var også den gang på kanten, men jeg så det ikke sånn.

 
Det eneste jeg hørte når de kommenterte kroppen min var at hard trening og tungt arbeid bygger mannskropp; så jeg tillot meg å være stolt i stedet for støtt.

Livet er ikke summen av år, men av øyeblikk. Giovanni Boccaccio.

Selv om jeg i dag er pakket inn i et unødvendig lag av spekk, har rasert inventar på innsiden av kroppen og er like mobil som sokkelen til statuen av Karl Johan så er det fortsatt de samme tankene og erfaringene jeg hadde den gangen som er meg i dag. Jeg er fortsatt den snåle, keitete guttungen og den aggressive legionæren, og jeg kan det jeg kunne den gang; selv om jeg i dag må stå stille når jeg gjør disse handlingene.

Jeg er fortsatt den alt for kreative drittungen som noen ganger snudde Austvatn på hodet med sine risikofylte påfunn; og jeg er bestefaren som forteller om min barndoms påfunn i den naive tro at mine nei og advarsler hindrer henne for å ta etter.

Om jeg ikke er senil så hender det at jeg glemmer den naive tro på påvirkningen det ligger i visdommen: Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjorde; jeg lærte tross alt noe av det jeg gjorde galt.

Kan jeg virkelig frata mitt barnebarn den læren det ligger i å gjøre feil?

Det eneste jeg må akseptere i nåtiden er at folkene rundt meg ikke kjenner min historie og vet hvor seriøs og effektiv jeg var den gangen; de ser meg bare øyne og tanker som kun defineres av den tiden de har kjent meg.

Det må være den største skjebnen et menneske kan oppleve å bli senil i den grad at de ikke bare glemmer hvem de har rundt seg og hvor de gjorde av vaskekluten etter at de tørket av kjøkkenbenken, men har mistet seg selv gjennom tapte minner.

Å glemme er som å dø litt. Honoré de Balzac.

Jeg er fortsatt litt distré, og kanskje har jeg blitt litt mer glemsom på minne eldre dager, men det kan jeg leve med for jeg har skjønt at når oppvaskbørsta er blitt borte så er det fordi jeg har lagt den i kjøleskapet.

Jeg skriver ut av meg dette for å fortelle dere at jeg kan jeg være takknemlig for at jeg har minnene, husker dem; og lever på dem. Det gjør tiden i gyngestolen litt mer oppfyllende.

Jeg lever godt på mine gamle dager fordi bildene jeg har inne i hodet ikke er de samme som det jeg ser i speilet.

Hva er bevissthet? Det er hukommelsen som forandrer seg. John Locke.

Det eneste som har endret seg hos meg er kroppen min; og det i hjernen min som har bygd seg videre med erfaringer jeg ikke hadde den gang.

Jeg forventer ikke noen anerkjennelse for den jeg var, og heller ikke for den jeg er nå.

Det er helt fritt for den enkelte å se meg slik de selv oppfatter meg, og akkurat det gjør det spennende å leve videre.

For meg flyter fortiden og nåtiden sammen til en, uavhengig av hvor mange år det har gått mellom den jeg var og den jeg er. Slik sett så er jeg, og har alltid vært, summen av den tiden jeg har levd.

Tid er en illusjon, skapt av hukommelsen og glemselen. Henri Bergson.

Ha en god og minne-skapende helg.

Fortiden er død, fremtiden er ennå ikke født. Vi har bare nåtiden, la oss leve den godt. Maxime Lagarde.

Slurvete juksemaker

Så har enda en ministerpost i den rød-grønne regjeringen blitt forlatt på grunn av forsettelig fusk på en master-oppgave; eller som Kjerkol selv sier; det var bare slurv.

Ordet slurv har flere betydninger, men de fleste av dem dreier seg om å gjøre noe uaktsomt, uorganisert eller uten å ta hensyn til detaljer. Dette kan referere til både fysisk arbeid, som å lage rot eller ikke rydde opp etter seg, eller til mentalt arbeid, som å ikke tenke nøye gjennom en oppgave eller gjøre mange feil.

Dette kan omfatte alt fra å lage en liten feil til å begå en alvorlig blunder.

Slurv er et lite brukt ord i dag, men som var veldig fremtredende i folkelig tale i min tidlige oppvekst.

En godt skrevet stil, Tor Ole, men den er preget av mye slurv; noe som trekker ned karakteren din, skrev norsklæreren min på barneskolen.

Et annet ord som er lite brukt i dag, men som er i slekt med å slurve er å slumse: i betydningen å late seg, å ikke bry seg om noe, eller å leve et uansvarlig liv.

I noen tilfeller kan ordet slurv også brukes mer positivt, for eksempel for å beskrive noe som er gjort kjapt og uformelt, eller for å beskrive en person som er avslappet og ubekymret.

Det er viktig å merke seg at slurv som oftest vil ha en negativ konnotasjon, og det er ofte ikke et ord man ønsker å bli beskrevet med.

For å unngå å bli sett på som slurvete, er det viktig å være nøye med sitt arbeid, ta hensyn til detaljer, og være presis i sin kommunikasjon.

Det er nesten umulig å gi et enkelt svar på spørsmålet om hva som er den beste av to personligheter hos en tillits-person, en person som jukser eller en som slurver.

Både juks og slurv er uetiske handlinger som vil ha negative konsekvenser for både individet og de rundt dem.

Juks innebærer å bruke urettferdige eller ulovlige midler for å oppnå en fordel.

Dette kan omfatte å plagiere skolearbeid, jukse på en eksamen, eller snyte i et spill. Juks vil føre til tap av tillit, skadede relasjoner og til og med juridiske konsekvenser.

Slurv der i mot innebærer å gjøre noe uaktsomt eller uten å ta hensyn til detaljer. Dette vil føre til dårlig kvalitet og feil, ulykker og negative resultater.

Slurv er utvilsomt et tegn på at en mangler respekt for andre; eller mangel på engasjement i sitt arbeid.

Folk har en tendens til å gjøre ting slurvete. Man vil gjerne bidra, men en gidder ikke ikke bøye seg ned. Det får noen andre gjøre. Beate Grimsrud.

Hvilken av de to handlingene som er verst som egenskap, juksende eller slurvete, avhenger av situasjonen.

I noen tilfeller kan juks ha mer alvorlige konsekvenser, for eksempel hvis det setter andres sikkerhet i fare. 

I andre tilfeller kan slurv ha en mer negativ innvirkning på omgivelsene, for eksempel hvis det fører til økonomiske tap eller forsinkelser i viktige prosjekter.

Det er viktig å huske at både juks og slurv er uetiske og uakseptable handlinger. Det er alltid bedre å være ærlig, ansvarlig og nøye i sitt arbeid. Å ta seg tid til å gjøre ting riktig første gang er alltid bedre enn å ty til juks eller slurv for å ta snarveier.

Det vi ønsker er at folk rundt oss, og i sær de tillits-personene som er satt til å lede landet vårt, er at de fokuserer på å være etisk, ansvarlig og respektfull i alle sine handlinger.

Det er litt slik med uærlighet, fusk og fanteri at det fort kan bli et del av et giftig miljø om en til stadighet snur ryggen til og aksepterer det innen egne rekker, og i stedet bruker krefter på å angripe dem utenfor det lukkede selskapet som slurver og jukser.

Det er viktig å straffe de som jukser og gjør dårlig jobb på grunn av slurv, men da er det også viktig å trekke frem en påstand som vi hørte mye under oppveksten i Austvatn: LOVEN ER LIK FOR ALLE!

Påstanden om at loven er lik for alle er et grunnleggende prinsipp i mange rettssystemer, inkludert det norske.

Det betyr at alle individer, uavhengig av status, bakgrunn eller maktposisjon, skal være underlagt de samme lovene og behandles likt av rettssystemet.

Imidlertid er det et komplekst spørsmål hvorvidt dette prinsippet alltid blir oppfylt i praksis. Når det gjelder politikere og folk flest, er det flere faktorer som kan skape ulikheter i hvordan loven håndheves:

Politikere har ofte tilgang til bedre juridisk rådgivning og ressurser enn folk flest. Dette vil gi dem en fordel i rettssaker, da de kan være i stand til å presentere en sterkere sak og forsvare seg mot anklager mer effektivt.

Folk i de rette miljøene kan også ha politisk innflytelse som kan påvirke hvordan loven håndheves.

De kan for eksempel forsøke å påvirke lovgivningen til sin fordel, eller de kan presse på for å få en mildere behandling fra retts-håndhevende myndigheter.

Selv når politikere og folk flest blir dømt for de samme forbrytelsene, kan de få forskjellige straffer.

Dette kan være fordi dommere tar hensyn til faktorene nevnt ovenfor, eller fordi de har ulike holdninger til alvorlighetsgraden av forbrytelsene; og ulik holdning til hvem som har begått de samme handlingene.

Det er viktig å merke seg at disse er bare noen av faktorene som kan bidra til ulikheter i hvordan loven håndheves på politikere og folk flest. Det er et komplekst problem uten enkle løsninger.

Det er likevel viktig å fortsette å diskutere og adressere disse ulikhetene for å sikre at alle individer, uavhengig av status eller bakgrunn, blir behandlet rettferdig av rettssystemet. Dette er avgjørende for å opprettholde tilliten til rettsstaten og sikre et rettferdig samfunn.

I tillegg til de nevnte faktorene, er det også viktig å huske at loven ikke alltid er et perfekt verktøy for å oppnå rettferdighet.

Det vil være utilsiktede og planlagte hull i loven som kan og vil utnyttes av de med makt og ressurser.

Det vil også være tilfeller der loven brukes på en urettferdig måte for å straffe eller undertrykke visse grupper av mennesker.

Det er derfor viktig å ha et kritisk blikk på loven og hvordan den håndheves. Vi må være villige til å utfordre urettferdige lover og praksis, og vi må jobbe for å skape et rettsystem som er rettferdig og tilgjengelig for alle; likhet for loven.

Avslutningsvis så er det viktig å ikke slurve med bruken av ordet likhet, og likerett. I sin mest grunnleggende form refererer likhet til tilstanden av å være lik eller tilsvarende.

Det kan også referere til likeverd, rettferdighet og like muligheter. I denne forstand betyr likhet at alle mennesker, uavhengig av bakgrunn, egenskaper eller omstendigheter, fortjener å bli behandlet med respekt, verdighet og rettferdighet. De skal ha like muligheter til å utfolde seg, lykkes og delta i samfunnet.

Likerett er et grunnleggende prinsipp innen det juridiske som innebærer at alle mennesker har like rettigheter og muligheter, uavhengig av faktorer som kjønn, etnisitet, religion, seksuell legning, sosial status eller andre personlige egenskaper.

Det er ikke så lett å se forskjellen på disse to begrepene, spesielt når de av slurv i språket benyttes om hverandre.

De har ulik betydning; eller som Simone de Beauvoir best forklarte det: kvinnen må ikke være en kopi av mannen, eller mannen en kopi av kvinnen, likerett er ikke det samme som likhet.

Våreventyret

Hjemme i Austvatn var skikken at ungene ikke fikk bytte fra vinterens skotøy til sommersko på våren før en hadde hørt gjøken gale tre ganger; i slutten av april.

En tidlig vår på sekstitallet hvor solen hadde tint snøen på stien mellom huset på Aasen og Bakkefløyta snek jeg et par stoff joggesko ut av huset, bytte over til dem fra beksømstøvlene bak huset og la ut på tur sammen med nabogutten Per Eugen.

 
Der hvor det var gjørmete deler av stien prøvde jeg å hoppe fra stein til stein, men bommet som regel og havnet i søla med føttene; og noen ganger hele kroppen.

Etter turen til Bakkefløyta og tilbake kom jeg hjem med klissvåte bein, gjørme-ødelagte sko og forferdelig dårlig samvittighet.

Trass i at det ofte skjedde så likte jeg ikke å bryte mine foreldres regler; spesielt ikke når det er umulig å fjerne sporene etter ulydig oppførsel.

Det sies at barn tøyer grenser for å se hvor mye kjærlighet de kan få. Som regel så fikk jeg mye tilgivelse og konstruktiv kritikk etter grenseoverskridende oppførsel, men det hendte at det også vanket bjørkeris når mor var sliten eller overtredelsene fortjente rumpesukker.

Jeg kan nok med sikkerhet si at jeg hadde fått tilgivelse for gjørmete sko og klær om jeg ikke hadde gjort mitt ytterste for å fjerne sporene etter min overtredelse av lover og regler fra hjemmet.

I brygger-kjelleren hjemme la jeg klærne og skoene i dårlig uttynnet kaustisk soda og lot dem ligge der noen timer før jeg skulle skylle dem. I sink-bøtte sydet og kokte det en stund, og metallbøtta ble kokende varm å ta på. Dette så jeg på som positivt og tilnærmet kokevasken som mor alltid anbefalte for alt annet enn ull.

Det ble ikke så mye å skylle fra den bøtta, for både sko og klær var etset ned til noe som lignet gasbind.

Med den forsiktige økonomien som rådde i huset på Aasen med fire unger så skjønte jeg at jeg den kommende sommeren ville måtte møte på skole og på badestranden iført beksømstøvler; et lite herlig syn i nedre ende av tynne guttunge-ben stikkende ut av en alt for stor shorts.

 
Vi arvet ofte klær vi kunne vokse i den gangen.

Min største sorg var at jeg som regel arvet klær etter tante Olga sin store, kraftige sønn med brede skuldre, og som som var 170 cm allerede på barneskolen; kjempe-Ola.

Ulydighet er ikke et tegn på et dårlig barn. Det er et tegn på et normalt barn. Dr. James Dobson.

Barn er naturlig nysgjerrige og ønsker å utforske verden rundt seg.

 
En måte de gjør dette på er ved å teste grensene for hva som er akseptabelt.

En annen motivasjon for ulydighet kan være behovet for å få oppmerksomhet fra foreldre eller andre omsorgs-personer. Selv om oppmerksomheten er negativ, kan det være bedre enn ingen oppmerksomhet i det hele tatt.

Jeg husker godt nabojenta Evelyn som døde allerede som barn. Hennes foreldre var unge og ikke helt klare til å ta foreldrerollen inn over seg.

 
Moren hennes hadde bakt en kringle som sto til kjøling på kjøkkenbenken mens hun snakket med en nabo over en kaffekopp på trammen og skjøv bare den masete ungen i fra seg da Evelyn prøvde å fange morens oppmerksomhet. Dermed gikk hun berserkgang mot kringla på kjøkkenet i håp om at moren da ville avlyse kvelds-besøket hun hadde bakt for og heller bruke tid på jentungen sin.

Da jeg selv ble far til en liten jente så var det ofte vanskelig, men ikke mindre viktig for det, å huske på at det er viktig å lytte til barnas ulydighet, for det kan fortelle oss noe viktig om dem.
Nå er jeg bestefar og blir stadig minnet om dette.

Rett før julen, som for få måneder siden er overstått, kom min datter og svigersønn til Hønefoss for å hente meg så jeg kunne være med da lille Lilli skulle få hull i ørene. Hun hadde mast om det lenge og skulle endelig få sine ønsker innfridd tross sin lave alder.

Hjemme hos oss fikk hun noen små gaver, men som hun kastet fra seg med hengende underleppe etter åpning av dem; trass i at dette var ting jeg visste at hun ville like.

Slik utakknemlighet kan fort misoppfattes som ulydighet, men nå min datter forklarte at det Lilli var fokusert på denne dagen var at hun skulle få øredobber så var det ikke så vanskelig å forstå den skuffelsen hun følte der og da når pakkene ikke inneholdt det hun forventet.

Etter at øredobbene var på plass var de andre gavene til stor glede for vesla.

Det er ikke alltid så lett å forstå bakgrunnen for et barns handlemåte og væremåte. Det er viktig å sette grenser og det er viktig å veilede barna til å holde seg innenfor disse grensene, og at grenseoverskridelse har konsekvenser. Uansett oppdragelses-teknikker så er det særdeles viktig å finne balanse i John Locke sine formaninger om at: barn trenger disiplin, men de trenger også kjærlighet og respekt.

Vi som foreldre og besteforeldre ønsker at barna skal respektere oss, men da må vi også vise respekt for dem.

Akkurat som oss så har også barn sine dårlige og gode dager: Også de stiger ut av senga med feil ben først noen ganger; og de kan bli både slitne og stressede som oss.

Etter hvert som de vokser opp så er det viktig å være var på Janet Landsburys ord: ulydighet er ikke alltid et problem. Det kan være et tegn på at barnet ditt er i ferd med å bli selvstendig og akseptere at dette er en del av utviklingen.

Barn i brytningstiden mellom småbarn og barn kan en unge være ulydig mot en ordre de mener er urettferdig eller uetisk, for det er ikke alle tanker rundt rettferdighet og etikk som barna plukker opp hjemme. De lærer av venner, på skole og av andre i slekten; samt fra mediene og av miljøet.

Oppdragelse er et langt vanskeligere fag enn ditt ønske om at barna skal lystre jeg vil, du skal. Barn ikke bare bør, men må, få prøve seg frem selv der det er en del risiko, for som sosialmedisineren Fugelli sa det: hvis man aldri får prøvd seg i livets faresoner, hvordan skal en da bli «fit for fight» i jungelen?

Den viktigste påminnelsen til oss voksne om å prøve å sette seg inn i barnas vurderinger og beslutninger på deres nivå er det vel forfatteren Marcelene Cox som minner oss om med sine ord: det er en gåte hvorfor så mange voksne forventer at barn skal være perfekte. Hvor mange voksne er det som ikke begår feil i løpet av dagen?

Ha en rolig og avbalansert helg

Don’t worry that children never listen to you; worry that they are always watching you.

En gang alltid

Barnehjemsbarn er en familie i seg selv, bundet sammen av erfaringer og en unik forståelse.
Vi fortjener å bli sett, hørt og verdsatt for den vi er.

Det er dessverre en generell oppfatning at barnehjemsbarn ikke har de samme muligheter til å klare seg i livet som de som er oppvokst i en kjødelig familie. Derfor er det så få som står frem med at de har vært barnehjemsbarn; eller at de er blitt adoptert inn i en familie fordi de som fødte dem enten ikke ville ha dem, satte dem bort; eller fordi de ikke klarte å ta vare på dem.

Dette er en gruppe mennesker som historisk sett har blitt utsatt for omfattende undertrykking og diskriminering hele livet, og som har levd med hemmeligholdelse og skam. De er blitt en pariakaste; et begrep som generelt betyr de undertrykte.

Det var en gang, men det var ikke for alltid.

I et magasin leste jeg en gang på sekstitallet en artikkel av psykologen Harald Krabbe Schjelderup som omhandlet barnehjemsbarn; eller rettere sagt var en advarsel til samfunnet om å holde avstand til barnehjemsbarn.

Barnehjemsbarn vil ha opplevd omsorgssvikt, traumer og brudd i tilknytning, noe som fører til deres usikkerhet, lave selvfølelse og vansker med å stole på andre. På grunn av den manglende støtten og veiledningen som er nødvendig for å lykkes i utdanning og karrière vil de ha vanskelighet med å etablere sunne relasjoner.

De vil alltid føle seg utenfor, og at de har mindre tro på seg selv, og vil derfor være upålitelige arbeidstakere og mangelfulle foreldre. Det er nesten utenkelig å se for seg et barnehjemsbarn som ikke før eller senere bukker under for alkohol eller henfaller til tyvaktighet. Det er lite sannsynlig at et barnehjemsbarn vil kunne tilpasse seg det samfunnet vi ønsker å ha.

Det var litt av en fremtids-dom å lese seg til i puberteten.

Vi har kanskje møtt motgang, men vi har også oppdaget vår indre styrke og evne til å overvinne.

For de av oss som taklet de første, traumatiske årene av vårt liv uten noen form for støtte og nærhet har blitt robuste og tilpasningsdyktige på grunn av de utfordringene vi har stått over for. Det er det som på moderne språk kalles resiliens; evnen til å reise opp oss igjen og fortsette fremover etter å ha blitt slått i bakke.

Vi har lært å ta mer ansvar for oss selv og sine behov, og vi har blitt flinkere til å håndtere vanskelige situasjoner og finne løsninger på problemene vi møter.

Det er ingen ting jeg hater så sterkt som svart/hvit-tenking!

Jeg tror at folk flest har en tendens til å se alt som svart eller hvitt av en rekke årsaker, som at vi har en rekke kognitive fordommer som påvirker hvordan vi tolker informasjon.

For eksempel har vi en tendens til å søke etter informasjon som bekrefter våre eksisterende oppfatninger, og vi ignorerer eller undervurderer informasjon som motsier dem. Dette fører til at vi ser verden i et svart-hvitt-lys, der alt enten er bra eller dårlig, riktig eller galt.

Vi har også et behov for å føle at vi har kontroll over vår egen verden, og det å se verden i svart og hvitt kan gi oss en illusjon av kontroll. Når alt er enten bra eller dårlig, riktig eller galt, er det lettere å forstå og forutsi verden rundt oss.

Folk er ofte redde for det ukjente. Å se verden i svart og hvitt kan gjøre det lettere å håndtere det ukjente. Når alt er enten bra eller dårlig, riktig eller galt, er det lettere å vite hvordan vi skal reagere på det.

Verden er et komplekst sted å leve i. Det å se verden i svart og hvitt kan gjøre det lettere for oss å forstå den når alt er enten bra eller dårlig, riktig eller galt: Da det lettere å ta beslutninger og handle.

Dessverre blir vi lært opp til å se verden i svart og hvitt av våre familier, våre kulturer og våre samfunn. Mange kulturer har sterke moralske og etiske normer som definerer hva som er riktig og galt. Dette vil lett føre til at vi ser verden i et svart-hvitt-lys.

I mitt forskrudde hode innser jeg at det er viktig å være klar over at svart-hvitt-tenkning kan være skadelig. Det kan føre til at vi tar dårlige beslutninger, at vi handler impulsivt, og at vi har vanskelige relasjoner til andre.

Det er derfor viktig å utfordre våre egne fordommer og å forsøke å se verden i nyanser.

Vi har alle fordommer, men det er viktig å være bevisst på dem, og når du er klar over dine egne fordommer, kan du begynne å utfordre dem.

Videre er det viktig for oss oppe i årene og se litt mot de yngres evner til å innhente informasjon fra en rekke forskjellige kilder, ikke bare fra kilder som bekrefter dine eksisterende oppfatninger.

Livet har lært meg hvor viktig det er å være åpen for nye perspektiver og å være villig til å endre mening.

Det er mulig å lære å se verden i nyanser, men det krever bevisst innsats. Når du ser verden i nyanser, kan du ta bedre beslutninger, handle mer effektivt og ha bedre relasjoner til andre.

Ut fra den troen har jeg fått det for meg at de som ser verden i svart og hvitt, mister mye av fargene i livet sitt.

Å se verden i nyanser er et tegn på modenhet og klokskap sa den forutseende president Abraham Lincoln, men det var før han ble skutt i Fordteateret i Warsington DC av Booth midt i en latterkule fremprovosert av skuespillets mest morsomme replikk i skuespillet Our American Cousin Den så han ikke komme.

Ha en god, fargerik og nyansert evaluert helg

Svart-hvitt-tenkning er et symptom på frykt og usikkerhet. Erich Fromm.

Hyllest til gyngestolen

I Forsvaret fant jeg det permanente samholdet som jeg hadde savnet hele livet. I fosterfamilie så vet du, uansett hvor godt du har det, at det bare er midlertidig.

Disse terapi-nautene som fulgte meg opp i huset på Aasen var nøye med å gjenta akkurat dette for meg; at jeg kun var en del av familien til det året du fylte seksten år: etter det betaler vi ikke fosterfamilien lenger. Da er du alene.

Barnehjemsbarn kan finne seg godt til rette i Forsvaret av flere grunner.

Forsvaret gir struktur, disiplin og fellesskap, noe som kan gi trygghet for de som har vokst opp uten stabile omgivelser.

 
I tillegg gir militæret en tydelig rolle og klare målsetninger, som noen kan oppleve som meningsfulle og motiverende.

 
Det sosiale fellesskapet og støtten fra med-soldater vil også bidra til en følelse av tilhørighet.

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i Odd Reitans ord: det er ikke så mye flaks i livet som jeg trodde. Det meste handler om hardt arbeid, stahet, konsistens, lidenskap og disiplin.

Vel, nå er mitt militære liv over for godt, så nå er alle mine forhold til den familien brutt for alltid.
Mitt forsøk på å få tilpass i det sivile arbeidslivet er også over.

 
For tredje gang begynner jeg livet på nytt; så det er vel på en måte det som er den mest jordnære tilnærmingen til å fødes på nytt.

På samme måte som jeg bærer med meg gode minner fra min familie i huset på Aasen og fra min militære familie, bærer jeg også på mange gode minner fra familien Sporveien.

 
Jeg har aldri vært god på å holde kontakten med de folkene som en gang var en stor del av mitt liv, men jeg glemmer dem aldri.

Mitt liv har stort sett vært styrt av å gå videre og legge ting og folk bak meg med en lovnad om at :vi holder kontakten, men det blir det aldri noe av fra min side. Det blir nok ikke annerledes denne gangen heller.

Til det er jeg alt for nysgjerrig og fokusert på det som ligger foran meg og som kommer.

 
Det har ergo ingen ting med at jeg ikke ønsker å opprettholde kontakten med gode folk, men at jeg rett og slett glemmer hvor viktig det er.

 
Det som er over, er over.

Samme dag som jeg hadde min første dag som pensjonist tok en venn fra gammelt av kontakt med meg og ivret etter å opprette kontakten igjen.

 
Dette er en mann som tok pensjon fra han var seksti-to, så selv om vi er jevngamle så er han en erfaren pensjonist.

 
Allerede ved første kontakt rant det inn lister og dødsannonser over felles bekjente som var gått bort de siste årene, og da skjønte jeg at denne personen var veldig mye eldre enn meg i hodet, for jeg har aldri hatt fokus på døden, og jeg blir aldri så gammel i hodet at jeg går gjennom dødsannonser til frokostkaffen.

For meg er dette like interessant som å få lister over hvem som har vært hos tannlegen de siste ukene; det er totalt uinteressant fordi begge deler er en normal del av livet; og ikke noe å fokusere på.

Det latinske begrepet, memo mortem, carpe diem gir meg ingen ting, for dersom en bare griper dagen fordi en fokuserer så sterkt på døden, ja så blir det noe angst-tvunget over hvordan en lever som om hver dag er den siste.

Pensjonstiden er ikke å frykte døden, men å elske hver dag etter hvert som de dukker opp!

Jeg har nok litt mer avslappet forhold til min siste etappe, pensjonstiden, der jeg sitter i den kalde solveggen hjemme og leser en bok til fingrene er så kalde at de må tines opp rundt en varm kopp kaffe.

 
I horisonten min ligger det en drøm som er vekket av min Mallorcanske søster Francisca gjennom en SMS: Gratulerer som pensjonist. Jeg har kjøpt en gammel gyngestol til deg som står foran døren din i Porto Colom; og en gjeste-gyngestol til deg som står hos oss i Cas Concos når du kommer på besøk til Casa de Papi.

Denne fredagen ønsker jeg derfor å hylle møbelet gyngestol; en oppfinnelse fra 1725 som ble etablert som et hagemøbel. På slutten av 1800-tallet ble det importert til Norge fra Amerika som et statusmiddel.

I populærkulturen, som i filmer og TV-serier, er gyngestoler ofte avbildet med eldre personer.

 
Dette bidrar selvfølgelig til å forsterke stereotypen om at gyngestoler er et møbel for avdankede gamlinger som er gjemt bort i et hjørne av stuen, eller som sitter på terrassen foran huset og bevokter eiendommen med et skråblikk på verden og strenge, kritiske øyne som følger alle som passerer på veien forbi huset.

Det er flere mulige grunner til at stereotypen om gamle personer som sitter foran huset i gyngestol med sitt lands flagg hengende på veggen ofte fremstilles som sure og kritiske nasjonalister. Eldre, militære personer har vokst opp i en tid rett etter krigen med sterkere patriotiske og nasjonalistiske strømninger, og vil derfor ha et mer konservativt syn på patriotisme og nasjonal identitet enn de yngre generasjonene.

Yngre generasjoner har i dag et mer nyansert syn på nasjonalisme, og kan være mer kritiske til blind patriotisme med den tro at alle vi som hyller flagget er imot etnisk ekskludering.

I et politisk, polarisert klima har nasjonalisme bli et symbol på splittelse og konflikt.; på rasisme og ny-nazisme.

 
Personer som uttrykker sterk nasjonal stolthet ved å vise flagget blir sett på som tilhengere av en bestemt politisk ideologi, og dermed bli stereotypisert som sure og kritiske mot de som ikke deler samme syn.

Dette er tanker som krenker meg sterkt da jeg hyller flagget; men dog ikke de som styrer landet vårt med grådighet, korrupsjon og selv-opphøyelse.

Media kan bidra til å forsterke stereotypen om sure og kritiske nasjonalister i gyngestol under flagget ved å fokusere på negative historier om nasjonalistiske bevegelser og personer.

Dette fører til at folk flest forbinder nasjonalisme og gamle folk med negative egenskaper: Mediene ser på personer som uttrykker nasjonal stolthet med skepsis.

Det norske flagget er på ingen måte et politisk symbol, men en nasjons identitet!

Derfor vil jeg møte vårsolen i min gamle gyngestol på plattingen foran huset med tre flagg vaiende i vinden; det sør-koreanske, det spanske og det norske flagget.

Tolk det den som vil.

Der jeg sitter i gyngestolen min og kiles i nakken av vaiende flagg vil jeg gjøre alt jeg kan for å minne folk om at patriotisme og nasjonal stolthet ikke er synonymt med negativ nasjonalisme.

Patriotisme handler om kjærlighet til landet sitt og våt kultur, mens nasjonalisme ofte handler om å sette sitt eget land over andre land og nedvurdere andre kulturer.

Personer som sitter foran huset i gyngestol med sitt lands flagg hengende på veggen er sannsynlig vis patrioter som ønsker å vise sin kjærlighet til landet sitt, uten å være nasjonalister i negativ forstand.

Det er viktig å være kritisk til stereotypier og ikke dømme personer basert på deres alder eller ytre fremtoning. Vi bør ta oss tid til å forstå personers motivasjoner og meninger bak deres handlinger, og ikke trekke forhastede konklusjoner.

Mitt valg rundt å ta i bruk flaggene og gyngestolen min kan beskrives så uskyldig som sånn: en gammel mann sitter i gyngestol på verandaen sin og ser utover på soloppgangen og solnedgangen mens han tenker på alle årene som har gått, og alle de gode og dårlige stundene han har opplevd.

 
Han føler seg takknemlig for livet han har levd, og han ser frem til å tilbringe mer tid med sitt barnebarn.

En gammel mann sitter i gyngestol og sover med den oppslåtte boken sin i fanget og koppen med kald kaffe på dørken ved siden av seg. Han drømmer om sin ungdom, da han var sterk og full av liv.

 
Han drømmer om alle de eventyrene han har opplevd, og alle de menneskene han har møtt. Han drømmer om et liv godt levd.

Morfar Mose sitter i gyngestol og forteller en historie for barnebarnet sitt. Barnebarnet sitter på fanget hans og lytter med store øyne.

 
Mose nyter å tilbringe tid med barnebarnet sitt, og han vet at dette er et øyeblikk de begge vil huske for alltid.

Det eneste som trengs for å oppleve dette er å leve lenge nok til å ta i mot vårsolen.

Der sitter vi da, sammen på en bekymringsfri soldag, og gynger i takt med fortidens og morgendagens minner mens det knirker i stol-meiene.

Gyngestolen gir deg noe å gjøre, men den får deg ingen steder, sier de som ikke har opplevd dens fulle verdi; de som må stresse videre for å oppfylle det livet de ser foran seg.

Vi som har levd et liv til ende skal ikke noen steder; eller Been There Done That, som de yngre sier.

Den eneste jobben jeg har i gyngestolen er å gjøre mitt ytterste for at barnebarnet skal få muligheten til den fremtiden hun etter hvert staker seg ut.


Gyngestolen gir deg noe å gjøre, men den får deg ingen steder, men å sitte på en kjøkkenstol gir deg ikke en gang bevegelse frem og tilbake. Ikke med mindre du bryter din mors evige gneldring om ikke å sitte å vippe på stolen.

Jeg brøt mors advarsler flere ganger, og en gang førte det meg til legevakten.

Så mitt råd til meg selv er nå å gynge sakte i rullestolen. Tiden for å ta risikoer er over; det er min idé for resten av livet. Kanskje.

Forskjellen på en vellykket mann og en fiasko er som regel ikke bedre evner eller ideer, men mot til å satse på ideene sine, ta en kalkulert risiko og handle. Maxwell Maltz.

Maxwell har sagt flere glupe ting som jeg får gynge videre på.

Om selvbebreidelse sa han: å gå gjennom livet og undervurdere seg selv er som å kjøre bil med håndbrekket på, og om ensomhet påsto han at: er du venn med deg selv, vil du aldri være alene.

Dessuten er det jo sånn at det å lese rett og slett er en stille samtale.

Ha en ut-hvilende og god helg på vei mot vår.


Den største faren ved å bli pensjonert er å miste det selvbildet du hadde som yrkesaktiv:
Selvbildet er nøkkelen til menneskelig personlighet og menneskelig atferd.

 
Endrer du selvbildet, endrer du også personlighet og atferd.

Maxwell Maltz.

Skuffelsen over å ha vært usynlig

I dag vil jeg skrive litt rundt ordet skuffelse.
 
Jeg har følt litt på dette ordet de siste månedene; og jeg liker ikke smaken av det; spesielt ikke den ettersmaken som fortsatt sitter i munnen etter en måned som pensjonist.

Min far var en mann som aldri viste sinne eller som hevet stemmen mot meg, men det var mye jeg gjorde som ga ham den skuffede gjenspeilingen i blikket hans.

Å få det blikket gjorde meg ekstra vondt. I dag er det vondt å se at jeg har det samme sløret av skuffelse i blikket som møter meg fra speilet.

Skuffelse er en følelse av misnøye som følge av en ikke innfridd, positiv forventning. Det er en negativ følelse som kan oppstå i ulike situasjoner, for eksempel når noen du stoler på skuffer din tillit. Skuffelse jeg faktisk aldri har måttet føle på kan også fremkalles når du ikke oppnår et mål du har satt deg, ved at du ikke får den jobben du søkte på eller når et forventet resultat ikke blir som du håpet. Skuffelse kan føre til en rekke negative følelser, som tristhet, sinne, frustrasjon og bitterhet. Det kan også føre til at du mister motivasjon og troen på deg selv; og på andre.

Jeg deler opp mitt yrkesaktive liv i tre bolker.

 
Første bolk startet sommeren 1974 da jeg som sekstenåring reiste hjemmefra og begynte på et anlegg i Oslo. Med fars råd om å stå på og jobbe hardt i bakhodet kastet jeg meg ut i oppgavene jeg ble satt til som grunnarbeider og håndlanger for murere. Der ble min innsats sett, og i løpet av kort tid ble jeg satt i lære som sprengningbas med alle utgifter til kvelds-utdanningen dekket av arbeidsgiver

Tre år senere begynte min tredje karrière-bolk i det jeg gikk inn i forsvaret. I løpet av de 23 årene jeg jobbet der avanserte jeg i Norge fra matros, via kvartermester til kommandør, og i Spania fra caballero legionario til comandante. Igjen skyldtes denne utviklingen at den innsatsen jeg la til grunne ble sett og satt pris på.

Når innsatsen vår blir sett og satt pris på, føler vi oss bekreftet og verdsatt, noe som gir oss en følelse av stolthet og tilfredshet med arbeidet vårt. Når vi føler at innsatsen vår blir sett og satt pris på, blir vi mer motiverte til å fortsette å gjøre vårt beste fordi vi får en følelse av at arbeidet vårt har betydning og at vi bidrar til noe viktig; og vi føler at innsatsen vår blir sett og satt pris på, føler vi oss mer tilknyttet teamet eller organisasjonen vi jobber for. Vi føler oss som en del av noe større og at vi har en viktig rolle å spille.

Når arbeidet du utfører derimot ikke blir satt synlig pris på, men du vet at det er viktig å gjøre ditt aller beste ut av ren og skjær yrkesstolthet, så har du ikke noen annen mulighet enn å bedrive selvmotivasjon for å kunne yte maksimalt i faget ditt.

Selvmotivasjon er evnen til å inspirere seg selv til å handle og ta grep, selv når det ikke er noen eksterne faktorer som presser deg til å gjøre det. Det handler om å ha en indre drivkraft som får deg til å fortsette å gå, selv når ting blir vanskelige.

Akkurat det med selvmotivasjon er jeg blitt god på gjennom livet, gjennom at jeg har fått evnen til å sette meg klare mål og verdier som gir meg en retning og en grunn til å fortsette. Det å ha sterk tro på mine egne evner gir meg motivasjon til å ta utfordringer; selv så narsissistisk det kan høres ut. Det har ikke akkurat vært et aber at jeg i tillegg er født med en litt naiv og positiv innstilling til det å se muligheter i stedet for hindringer.

Å være nesten sykelig interessert og nysgjerrig i mitt fagfelt, med trang til å ære nye ting har holdt meg motivert og engasjert trass at det gjennom disse siste, tjue årene aldri ble noen nye trinn i karrièrestigen min å motiveres av. Med 47 års utdannelse og erfaring i beredskapsarbeidet ga det meg ikke en gang avansement til seniorrådgiver. Det er grense for hvor lenge noen rosende ord i ny og ne motiverer en til å yte sitt beste; og til å forsake både fritid og ferie for faget du brenner for. Jeg vet i dag at ingen, over de på gulvet, virkelig så hvor stor jobben min var og hvilken egeninnsats som lå bak det solide, helhetlige beredskapssystemet jeg bygde opp gjennom årene.

Jeg ble drevet videre av en indre drivkraft, ikke minst gjennom den responsen og viljen fra de som utførte de taktiske og operasjonelle beredskapsoppgavene som beredskapsplanene krevde.

Positive mennesker hjalp meg å holde en positiv innstilling og fokus på mine mål trass den gryende følelsen hos meg for frykten for å bli utbrent.

Selvmotivasjon er en muskel som må trenes. Jo mer du jobber med den, jo sterkere blir den.

Hver morgen i neste 21 år smurte jeg min matpakke med pålegg som lyst, glede over å lykkes og selvmotivasjon, pakket inn i et tykt ark av kollegial støtte som jeg la ned i en mat-boks bygget av håp om at dette skulle bli dagen hvor de ledende kreftene skulle innse at jeg trengte hjelp. Mitt yndlings-pålegg, lønns-pålegg, ble det lite av gjennom årene. Ved avgang hadde jeg klatret opp til den samme lønnen som en nyutdannet rådgiver uten erfaring fikk utbetalt.

Den skuffelsen jeg føler sterkest har ikke bakgrunn i minimal lønn, lange og mange arbeidsdager eller knekt helse. Den ligger ene og alene i det at ingen virkelig så hva jeg hadde av betydning for bedriften før mine siste uker i tjeneste. Akkurat det ga skuffelsen en smak av bitterhet.

Det er bittert å bli ignorert av de du har gjort alt for. George Bernard Shaw.

Min erfaring etter mine tre arbeidepoker er at Steve Jobs påstand om at den eneste måten å gjøre et godt stykke arbeid på, er å elske det du gjør, står for sin rett, men at rådet fra min far dessverre viste seg å bli helt feil da jeg gikk inn i min siste arbeids-epoke: ikke la din innsats være forgjeves; fortsett å kjempe for det du tror på, og til slutt vil du bli sett og hørt.

Jeg er så langt i fra noen sosial person, og jeg trives på ingen måte å være hovedperson i annet enn mitt fag. Min usosiale personlighet var like vel ikke grunnen til at jeg av mitt fulle hjerte ba om å få gå av med pensjon i stillhet og uten noen form for markering. Grunnen var rett og slett at jeg ville forlate bedriften like usynlig som det min innsats var mens jeg jobbet der. Jeg lyktes aldri med å argumentere for det som jeg mente var viktig med mitt omfattende arbeid; og det siste jeg ønsket var å hylles for å ha misslyktes.

Jeg vil avslutte denne skuffelsen med ordene jeg tolket ut fra det en av mine gamle kolleger sa over en øl på min siste arbeidsdag: det er ikke alltid du får den anerkjennelsen du fortjener, men det betyr ikke at innsatsen din var forgjeves. Du har gjort en forskjell, og det er det som betyr noe.

Jeg er skuffet over meg selv for ikke å ha klart å gjøre det tydelig hvor viktig de ulike elementene i mitt arbeid var, og hvorfor mine lange arbeidsdager og forsakelse av fritid ble gjort for å sikre en helhetlig og robust beredskap. Jeg feilet stort på dette, men jeg flyter videre på Carol Dveck sine ord: feil er beviset på at du prøver.

Ha en motiverende og oppbyggende helg.

Det er ikke skam i å mislykkes, men det er en skam å ikke prøve. Theodore Roosevelt.