Diagnose

I mange år har jeg lusket rundt mellom ulike fastlege-kontorer, private legesentere og lungespesialister for å finne ut hva jeg lider av. Jeg har lagt igjen penger her og der som betaling for faglige vurderinger ut fra all verdens tester, men det har blitt som å kjøpe inn mange dusin kinesiske lykkekaker for å finne ut at alle inneholder nøyaktig samme tekst; vi vet ikke hva det er, men du skal ikke dø av det.

Disse legene har gjettet på all verdens årsaker og lidelser, og flere av dem har de klart å avfeie helt gjennom MRI, CT og andre hjelpemidler.

Etter som jeg forklarer hver gang at det kjennes ut som om det sitter fast en gjærkork med et lite hull i midten i halsen, så har jeg i det minste kunnet fatte den konklusjonen at leger har dårlig hørsel, for halsen har de aldri villet ta bilde av eller undersøke.

Noe nytt lærer en hver dag.

En spesialist påsto at jeg hadde Lungeabcess empyem, en alvorlig diagnose hvor sykehusinnleggelse var påkrevet. Tre dager senere møtte jeg pliktfølgende opp til innleggelse på sykehuset, bare for å bli kastet ut av sykehusetsoverlege med ordene: du har slett ikke Lungeabcess empyem, det er nok bare et virus.

Faktis var den mest interresante diagnosen jeg har fått disse årene: Kamelhoste; resultatet av å drikke for mye kaldt vann; i følge en Koreaner med eneste legekompetanse fra å sitte i parken ved Diakonsykehuset og kikke på sykesøstrene.

Det eneste jeg er hundre prosent sikker på er at jeg stadig blir bedre til å hoste klart og tydelig.

Så sitter jeg en kveld på brakkerigg-kontorene på Majorstuen og koster på meg en opptiningstime borte fra campingvognas kulde og leser en bok om vikingene på Grønland. Der kommer jeg over en fortelling om en evig hostende og harkende gamling av en viking som i følge skalden var blitt klemt av gjenferdet til en død person; touched by a spirit of the dead. 

Hostesyken denne gamle gubben plaget omgivelsene sine med hadde navnet Gastkraming. På norrøn var gast ordet for spøkelse og kraming var ordet for klem. I dag er det vel bare svenskene som driver og kramar, men greit nok det.

Der og da bestemte jeg meg for at jeg lider av norrøn Gastkraming; en diagnose vel så god som noen jeg har fått av noen lege.  Diagnosen har hverken noen forklarende logikk, vitenskapelig bevis eller håp om noen kur; men slik sett så er ikke det noe som avviker fra det jeg har fått fra de kostbare medisinmennene i helsevesenet.

Dessuten slapp jeg å betale for den siste diagnosen, for den fulgte liksom med som et gratis-vedleg til det innholdet som jeg kjøpte boken for å få en del av.

Det er viktig å ha et navn på det en lider av; har jeg hørt. En diagnose til å bruke som bortforklaring av latskap, og til å bruke som noe som avslutter andres spørsmål om hvorfor; og ikke minst en diagnose som er spesiell nok til å hugge inn på gravstøtten når den tid kommer: her hviler i ytterste stillhet en sliten gubbe som led av Gastkraming. Ikke et sekund for tidlig å slippe å høre noe fra ham.

Som dere sikkert har forstått fra tidligere så er jeg veldig for at en gravstøtte skal fortelle noe om personen som ligger i bakken ved den. Jeg prøvde å få gjennom min vilje rundt dette da min onkel Håkon døde i en arbeidsulykke: Her og der hviler sprengningsbas Haakon Sletten Aasen. Han gikk brått bort. Jeg fikk ikke viljen min da heller.

En  minnestein skal vel for pokker være mer personlig enn en arbeidsattest?: begynte hos oss den 01.mai 1978. Sluttet 31.desember 2004.Vi har mye å lære av vikingenes runesteiner hvor det blant annet på Dynnasteinen står: hun var den hendigste mø på Hadeland. 

På min støtte skal det pina dø ikke stå en standard inskripsjon som Elsket og savnet. Det var aldri noe standard med meg når jeg levde, og det skal ikke være noe standard ved meg på kirkegården heller.

Nok om dette rundt en normal og uunngåelig konsekvens av livet; tanker som for mange blir oppfattet som noe dystert. Mørk humor er bevis på intelligens; eller på ren og skjær psykopati.

Uansett, heretter kommer jeg aldri mer å oppsøke en lege, men heller bruke pengene i byens mange antikvariater; der en alltid får valutta for pengene.

Siden denne søndagen i januar i år, da det gikk opp for meg at jeg lider av Gastkraming, har livet mitt vært så mye bedre. Jeg puster akkurat like dårlig og har fortsatt ingen mulighet til å snike meg lydløst inn på folk, men jeg har akseptert det, da jeg nå vet hva jeg lider av; og med viten om at jeg ikke blir kvitt det uten å først å dø. Det er helt greit det, for legene hadde nok i det minste rett i at det ikke er dødelig; i og med at jeg lever enda. En annen ting er at det har gått opp for meg at denne diagnosen bekrefter at jeg er fulstendig frisk; det er bare vikingen i meg det er noe galt med.

Hva annet kan en forvente seg av livet, og være lykkelig for, enn at en i fremtiden skal få dø av noe en ikke har fra før, men av noe ukjent og overraskende? Jeg vet med meg selv at jeg vil bli overrasket om jeg våkner dag og finner ut at jeg er død. Overraskelser er som oftest en bra ting.

I dag er jeg 100% overbevist om at det er Gastkraming jeg lider av; og det kan jeg fint leve med. Jeg fikk en klem av et spøkelse en eller annen gang for mange år siden. Jeg merket det ikke, og selv for meg som ikke liker det med klemming og sånt så er det helt greit; for jeg tror ikke på spøkelser.

Det som er så veldig lettende i dette er at jeg ikke lenger trenger å fundere og søke anger i hva jeg gjorde galt gjennom livet som ødela lungene mine. Selvbebreidelsene for ikke å ha benyttet pustevern, eller delta ved ulike krigsavsnitt hvor jeg pustet inn dritt som skadet lungene mine, eller anger for en gang å ha vært røyker, ble blåst vekk denne søndagen som dugg for solen. Om jeg i fremtiden skal bruke min sykehistorie for å veilede andre til å bruke pustefilter ved opphold i tuneller og ikke leke med pyrosaker uten anbefalt beskyttelse så vil jeg bare si: pass på å ikke bli klemt av spøkelser.

Jeg gjorde rett og slett aldri noe dumt som ga meg skade. Jeg er helt uskyldig, for ingen kan beskytte seg mot spøkelser; spesielt etter som de ikke eksisterer i det hele tatt. Hvordan kan en beskytte seg mot noe som ikke finnes? Finnes det beredskapsplaner for sånne scenarier; og burde en i det heletatt brukes tid på å etablere og trene et slikt planverk?

Nå skal jeg nyte hver eneste dag gjennom resten av fremtiden min. Hver morgen skal jeg strekke meg mot været, trekke pusten dypt inn med et bredt flir; og hoste lungene ut av kroppen.

Jeg skal ikke nyte min Gastkraming, men jeg skal prise meg lykkelig over at det er det jeg har og ikke noe alvorlig eller noe som er hemmende. En får ta det lille en får her i livet.

Det er som kona sa da vi kjøpte ny bil: kan jeg ikke få en blå Audi så får jeg vel nøye meg med en svart en da. Livet er ikke alltid så lett, men stort sett er det greit nok. Det er ikke alt i livet en skal la seg tynge ned av.

Det er bedre å sitte inne med unyttig viten enn ikke å vite noen ting, konkluderte den romerske filosofen Lucius Annæus Seneca.

Ha en oppløftende og avslappende helg.

Wayne Dyer: Den ypperste form for uvitenhet er når du avviser det du ikke vet noe om.

Til våre ørevenner, digital lydversjon: Ord for fredag 27.01.2023

Førord for fredag 27.januar 2023

    Før

Tanker om kommende "Ord for fredag".

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Førord for fredag 27.01.2023

Lenke til det som er skrevet: Ord for fredag 27.01.2023.

Løpegutter

Det er ikke til å unngå at jeg i mange tilfeller analyserer meg selv i forhold til om det jeg innehar er medfødte og skolert lederevne eller om jeg lider av ren og skjær narsissisme. Jeg mener å vite at jeg i mitt fagområde har høy respekt og tillit som profesjonell beredskapsmann; og jeg har etter hvert forstått at jeg ikke er så all verdens vanskelig å jobbe sammen med eller å omgås.

Like vel har jeg aldri helt klart å enes med meg selv om i hvilken grad disse selvfølelsene gjør meg arrogant i oppførsel under enkelte settinger. Fortsatt sitter en tilbakemelding fra psykologivurderingen fra mitt første, sivile jobbintervju  i meg: du kan i perioder oppfattes som arrogant.

Trass i min motstand mot at psykologiske og psykiatriske konklusjoner av psykologieksperter presenteres som ubestridte fakta hugget inn i stein, så har jeg en viss respekt for denne moderne jobb-psykologien som vurderer en jobbsøkende person opp mot en gitt stillingsbeskrivelse. Jeg har til og med vært så vågal at jeg har lest Carina Carl og Rebekka Egeland sin bok rundt kunnskap, trygghet og mot til å lede deg selv og andre.

Jeg innehar på ingen måte en lederstilling i det sivile, men er bare en skarve fagrådgiver med forståelse av at det å gi råd i beredskapssituasjoner er å føre folk mot enten en farlig eller en fornuftig beslutning. Jeg er ikke en gang seniorrådgiver etter et langt liv i faget. I mitt hode er det jeg bedriver daglig en reell form for taktisk og operasjonell ledelse; noe som gjør at jeg tar mitt ansvar veldig alvorlig.

Å etablere et  aksjonskort som forteller hvordan et scenario skal løses er ikke noe mer eller mindre enn å gi en ordre som det forventes at både taktiske og operasjonelle ressurser på et skadested og i et innsatsområde skal etterleve til prikke; og som strategiske ledere skal forholde seg til. 

Med et aksjons eller tiltakskort i et beredskapsplanverk så dekker jeg meg bak fagkunnskap og legger opp et løp mot suksess eller fiasko for utførerne. Det er det som vi i forsvaret definerte som usynlig absoluttledelse; og derfor er jeg genuint opptatt av ledelse på alle nivåer.

Dette er også bakgrunnen for den stadige selvevalueringen av meg selv i forhold til leder eller narsissist.

Både gode leder og sykelige narsissister er fulle av ideer, tar kjappe avgjørelser og er ofte veldig effektive.

Forskjellen mellom en leder og en narsissist ligger i hvilken grad det bare fokuseres på selve arbeidsoppgaven eller om det brukes til på å ta hensyn til mellommenneskelige prosesser som kommunikasjon og samhandling.

I asiatisk filosofi har apeskikkelsen tatt en stor plass. Du har talking monkeys som slår seg ned på skulderen og fyller hjernen din med forstyrrende babbel, og du har begrepet flying monkeys som uten selvstendige tanker løper narsissistens ærend. En narsissist som fører en svertekampanje over for kollegaer har enormt god nytte av slike flying monkeys som bidrar til å spre budskapet videre.

Det er et enkelt grep som vil avsløre om en person er narsissist eller ikke, og det er bruken av ordet nei. Føler du at en person viser deg stor interesse og kanskje prøver å manipulere deg til å bli en flyve-ape så si og vis et tydelig NEI. Da vil narsissisten reagere ved å miste all interesse for deg umiddelbart med bakgrunn i forståelsen av at du ikke kan brukes for å oppnå det denne vil.

Jeg har selvsagt prøvd NEI-taktikken  på meg selv i selvanalyseringene mine, men det å si et klart nei til seg selv har jeg innsett at ikke er min sterke side. Jeg har med andre ord ikke klart å avsløre meg selv.

De fleste av oss ønsker å få en viss grad av oppmerksomhet og føle beundring; noe som er narsissistens drivstoff. De fleste av oss som har jobber som vi trives i ønsker å bli oppfattet som betydningsfulle og ikke minst å føle at vi er det. Det som er vanskelig for min del er å være sikker på at andre den faglige beundringen jeg mener å ha er ekte eller bare en oppfatning jeg har inne i hodet; om den er overdreven eller ikke.

Som beredskapsmann med tilgang til og ansvar for veiledning av operasjonelle og taktiske mannskaper så er det ikke til å unngå at det er snakk om å utnytte disse folkene til å gjøre det som jeg mener er den riktige måten å håndtere en beredskapssituasjon på. Det jeg ikke helt klarer å svare på i denne selvpsykologievalueringen er om jeg utnytter dem for egen tilfredsstillelse eller veileder dem med mål om å oppnå egen og andres sikkerhet; god beredskap.

Jeg er ikke dummere enn at jeg skjønner at jeg også innehar en viss grad av kynisme og at jeg på ingen måte er sikker på kvaliteten og ektheten av min empati for andre. Jeg mener for eksempel at den task du frivillig har sagt deg frivillig til å ta samtidig krever at du må gå langt for å utføre den i gitte, kritiske situasjoner. Det er vel ingen hemmelighet at jeg mener at en uniform har valgt å iføre deg også omfatter et visst ansvar som det kan være vondt å kaste seg ut i når situasjoner tilsier at din egen HMS må vike for å ta det ansvaret du har i form av uniformen du har valgt å iføre deg.

Ooops, nå ble det for farlig til å handle gitt! Best å sikre seg selv og håpe på at det går bra for de andre.

Beredskap bygges tross alt av selvstendige og modne mennesker som u-egoistisk tar det ansvar de er forventet å ta. Den viktigste forskjellen på en leder og en narsissist er at lederen tillater andre å ha et personlig ansvar, noe som er alle autoritære systemers største fiende.

Det eneste disse uendelige selvanalysene har gitt meg de siste årene er at jeg har konkludert med at jeg i det minste ikke er narsissist-leder i ytterste konsekvens, for de har lederfilosofien: en leder med suksess er den som kan delegere alt ansvaret, plassere all kritikk hos andre og innkassere all æren selv.

Jeg kunne selvsagt valgt å oppsøke faglig spesialist i stedet for disse selv-evalueringene, men dersom jeg da får en diagnose som jeg ikke kan akseptere så vil jeg jo bare miste den siste respekten jeg har for deres fag; og jeg vil jo ikke oppfattes som respektløs.

Det er litt som det min far sa da han fikk diagnostisert med uhelbredelig kreft og avslo alle former for behandling etter filosofien: det er bedre å leve kort tid i det uvisse enn å bli ledet sakte og nedverdigende mot det som uansett er uunngåelige. Han tok ansvar for sitt eget liv, slik vi alle må.

Den som ikke får informasjon, kan ikke ta ansvar. Den som får informasjon, kan ikke unngå å ta ansvar.
Jan Carlzon

Uansett hva jeg er så gjør det til den jeg er, så er det vel ikke min jobb å avsløre meg selv, men mine ledere som må ta ansvar for det.  Det eneste jeg kan gjøre er å fortsette å ta det ansvaret innen faget mitt, og den stillingen jeg betales for å dekke.

Så får det bli opp til beredskapsmannskapene å oppfatte meg som beredskapsleder eller narsissist; og å evaluere seg selv i forhold til om de er fagpersoner eller flying monkeys.

 He en god og veiledende helg

Det er ikke minnet om fortiden som gjør oss vise, men ansvaret for fremtiden.
George Bernard Shaw

Førord for fredag 20.januar 2023

   Før

Tanker om kommende "Ord for fredag".

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Førord for fredag 20.01.2023

Lenke til det som er skrevet: Ord for fredag 20.01.2023.

Fattig i sinnet blir den som er lat i sitt arbeid

Hæste-fl’itte var en kar som bodde rett i utkanten av Austvatn i Nord-Odal. Han innehadde tittelen bygdens lateste mann.

Hæste-fl’itte var en suveren jeger og skytter, og det ble sagt at grunnen til at han vant en kongetitler på Landsskytterstevnet var at han var alt for lat til å skjelve på hånda.

Det setningen han brukte oftest var årsaken til kallenavnet hans: det hæste fl'itte så fært?, eller oversatt til bokmål: det haster vel ikke så veldig?

I et bygdesamfunn hvor det å stå på og jobbe hardt var en selvfølge-kultur var denne mannen på ingen måte en verdsatt mann; tvert imot. Enkelte trodde at latskap var smittsomt, så vi som barn ble advart mot å ha kontakt med Hæste-fl’itte.

I dag går vel denne oppfordringen fra sambygdingene under begrepet utfrysning; det å stenge noen ute og ikke la dem delta i ulike sosiale tilstelninger. Folk snudde seg bort når han kom ruslende for å slippe å ha noe kontakt med mannen om det kunne unngås.

Det virker rart i dag at latskap kan være årsak til at en blir frosset ut i et samfunn, men jeg vokste opp den gangen og forstår hvorfor det ble sånn. Jeg både så og opplevde hvor viktig det var å bli sett på som et arbeidsjern. Det å stå på dagen lang ga status og respekt i hjembygda mi. 

Late folk var en belastning og en bremsekloss i et samfunn og en tid der akkordarbeid var grunnlaget for lønn. Den gangen var det utbredt at selv om en hadde fast arbeid så fikk en utbetalt en sum for hver arbeidsoppgave en hadde foran seg; og da var det opp til arbeidslaget hvor lang tid de brukte på oppgaven. Når oppgaven var utført gikk en videre til neste akkord-oppgave.

Det å ha en treg medarbeider gikk dermed ut over helheten og hvor mye en kunne tjene på en arbeidsdag. Hæste-fl’itte var en tenkende mann og argumenterte hardt mot kritikken han fikk for sin latskap: dere sprenger akkorden! Dere jobber som idioter og tjener noen kroner ekstra med dette hardkjøret. Men når sjefene ser hvor god timelønn dere får, justerer de ned akkorden, og da må vi andre jobbe hardere seinere for å opprettholde den lønna vi har i dag. 

Hæste-fl’itte hadde ord på seg for å være så lat at han ikke orket å bla i en bok, så det han fikk tatt til seg av kunnskap hentet han til seg ved å sitte på krakken på kjøkkenet og lytte til radioen som sto på toppen av kjøleskapet.

Hæste-fl’itte hadde det som en den gangen diagnostiserte som en sosial funksjonshemming; muligens fremtvunget av det å bli isolert og fryst ut av sambygdingene.

Lillebroren hans, Harry, hadde et fysisk handicap som resultat av kraftig infeksjon av poliovirus som barn; poliomyelitt.

Det å ha et fysisk handicap var akseptert i hjembygda.

Harry hadde jobb i Oslo, bodde på Sofies Minde på Carl Berner og var en av de få privatpersonene uten lege-tittel eller stor bondegård som hadde bil, en hvit og lyseblå 1964 DKW Junior de Luxe.

I motsetning til sin late bror var Harry en sosialt akseptert og godt likt kar uten et eneste hårstrå på hodet og strålende humør. 

Hver helg besøkte han hjembygda sammen med to andre av beboerne på Sofies Minde; Isachsen med tre-krykkene og Sure-Sigurd. 

De holdt hus i en tømmerkoie i skogen rett bak barndomshjemmet mitt og leide meg inn som hjelpegutt med oppgaven å skaffe dem ved og tyri til å tenne opp i peisen med. Betalingen for helgejobben var å spise sammen med de tre karene, spille kort med dem og å få høre på de utallige røverhistoriene deres.

Jeg var godt vant i matveien fra huset på Aasen, for mor Torlaug var en ypperlig kokke. Kostpengene var ikke rare greiene den gangen, så det ble matauke i form av lungemos, sild og hvalkjøtt hos oss om hos de fleste i bygden, men mor kunne få enhver råvare til å smake godt.

På koia var nok kokkeegenskapene noe ringere, men deres sammensetning av middag var uansett en spennende opplevelse for en guttunge; som em middag med nypoteter, pultost og smeltet smør.

Jeg husker spesielt en gang jeg spurte Harry om hva han synes om at broren hans, Hæste-fl’itte, var så uglesett i bygda. Jeg mente å kunne se smertene i øynene til Harry da jeg spurte, men svaret jeg fikk da, som alltid med Harry, var fylt av visdom og humor.

Jeg har det fra brutter’n. Uttrykket uglesettt heter opprinnelig å bli ulvesett. I gamle-dager trodde folk at en måtte passe seg for blikket til ulven, fordi man trodde at dersom ulven fikk øyekontakt med en i skogen så ble en lammet og kunne en ikke røre seg.  Å bli uglesett betyr i dag å bli sett ned på; og det blir brutter’n til de grader. Han er kanskje ikke noe arbeidsjern, men han er en klok og god mann som også burde ha livets rett; selv på landsbygda.

Landsbygda er ikke for sveklinger

De to brødrene, Hæste-fl’itte og Harry hadde en far, Gamle-Brede. Brede hadde jobbet fysisk hele livet og var blitt tynget av alderen. Han jobbet ikke lenger like fort som før, men Brede hadde god arbeidsmoral. Han var en av disse som hadde en arbeidstid som startet før de andre og holde på til dagens oppgaver var ferdig. Slik kompenserte Gamle-Brede for alderssvakhetens påvirkning på akkorden.

Gamle-Brede var en aktet mann i Austvatn.

I dag ristes det på hodet og flires av slik arbeidsmoral. Den er avlegs og forkastelig.  Nå er det er klokken som bestemmer hvor langt en kommer i jobben sin på en arbeidsøkt. 

Jeg ser og merker at jeg har blitt en godt voksen mann, men det er hovedsakelig gjennom min oppdragelse i arbeidsmoral at jeg virkelig føler og merker at jeg er blitt en sær gamling. Jeg klarer ikke å endre meg og frigjøre meg fra oppvekstens moral. Nå som før setter jeg dagsplaner hvor jeg beslutter hva en arbeidsdag skal bestå a; vel vitende om at jeg ikke vet noe som helst om hva som kommer dagen etter i dag.. 

Hvorfor utsette til i morgen det som du kan gjøre i dag.

Siden middelalderen har den syvende dødssynden vært latskap, og den syvende, himmelske dyd har vært flittighet; tristitia contra diligentia.

Jeg er verken opptatt av himmelen eller helvete som begrep eller motivasjon, men jeg har lest og tatt til meg for mye av tekstene til den 1800-talls, franske forfatteren Jules Renard til å gi slipp på arbeidsmoralen min nå på slutten av min yrkeskarriere:

Laziness is nothing more than the habit of resting before you get tired.

I en samtale med en god venn over en porsjon flesk og duppe på Valka i starten av dette året gikk det plutselig opp for meg at det er denne gammelmodige arbeidsmoralen som er grunn til at jeg ikke har noen tanker eller planer for pensjonslivet; jeg er blitt fritids-lat! 

Konsekvensen av at en er sliten er at en trenger hvile, og når en trenger all fritid til å hvile ut, så går en inn i noe som burde vært den åttende dødssynd; å glemme å leve!

Livet har ikke gått forbi meg; jeg har vinket det forbi og utsatt det fordi jeg ikke er smart nok til å skjønne og forutse alle konsekvensene ved det jeg driver med.

Den colombianske skribenten Gabriel García Márquez har advart mot det å ha for lite tid til å hvile helt ut. Når en bare får hvilt akkurat det en må for å makte å gå videre så blir en ikke så uthvilt at en kan planlegge veien en skal gå; en bare rusler videre mot et usikkert mål.

Når balansen mellom jobb og hvile bare går opp i balanse så blir veien fremover bare en samling løsninger av ad hoc; when necessary or needed.

Hennes advarsel er: jeg får tid nok til å hvile når jeg dør, men det er en eventualitet som ennå ikke inngår i mine planer.
Gabriel García Márquez.

Mitt nyttårs-forsett for året 2023 er ikke å bli latere, men å prøve å finne så effektiv hvile når jeg kan at jeg også får overskudd til å planlegge fremtiden.

Da etterslepet av det jeg ikke fikk gjort i tiden jeg hvilte på slutten av året 2022 er hentet inn og håndtert skal jeg.?????!

I morgon, i morgon, men ikkje i dag.

Det er flott med nyttårsforsetter! Det er da veldig bra at folk én gang i året forstår at de har makt over sitt eget liv.
Elsa Almås.

Alle ønsker om en god helg og behagelig vei gjennom det ferke året. Forhåpentlig vis kan året bare bli bedre enn det som har passert.

Det er mulig å leve uten såpe og tannpasta, men man kan ikke leve uten håp.
Cecilia Samartin.

Førord for fredag 13.januar 2023

  Før

Tanker om kommende "Ord for fredag".

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Førord for fredag 13.01.2023

Lenke til det som er skrevet: Ord for fredag 13.01.2023.

Yrkesvalgets store kvaler.

Alle guttunger har drømt om å bli brannmann, politimann eller astronaut. Noen vil bli som sin far; eller som andre folk de ser opp til og dyrker som helter. 

Jeg hadde også mine yrkesdrømmer, men hadde dessverre evnen til å analysere for og imot mulige valg av yrker med bakgrunn i noe sviktende grunnlag som ofte gikk på enkeltpersoner som for meg representerte hele yrket.

En av de mest markante politibetjentene i Nord Odal var en person som påropte seg å ha ren samvittighet, og selvsagt var samvittigheten hans ikke blitt skitnet til; for han brukte den aldri.

Ham ville jeg ikke bli som, så politi strøk jeg fra karrierelisten.

Dessuten hadde lensmannsetaten i Nord-Odal en tendens til å kjøre rakkerunger som meg ut langs øde skogsveier, beslaglegge skoene våre og la oss rusle hjem i sokkelestene som straff. Ikke en drømmekarriere i det for min del. Bort med det karrierevalget.

I Nord-Odal hadde vi et frivillig brannvesen som stort sett først dukket opp på en branntomt etter at bygget var fullstendig brent ned; eller brent opp. Det var ikke noe heroisk i det å rote i aske eller redde katter fra trær. Jeg hater katter. Eneste grunnen til at katten har lang hale er så du skal få stor fart på den når du slår den i fjøsveggen.

Bort med kattereddende brannmenn som mulig fremtidsjobb, og så syndig som jeg ble påstått å være så var jeg ikke en gang inne på tanken om å bli prest heller.

Folk synes det er godt å ha en kirke, akkurat som det er godt med en brannstasjon. Men aller best er det når man slipper å ha bruk for kirken, akkurat som en brannstasjon.

Kirurg skjønte jeg tidelig at jeg aldri ville kunne bli. Jeg hadde alt for mange feilskjær allerede som ung til at det virket forsvarlig. Dessuten var jeg mot det å bli avhengig av en omskjæring for å komme i mål.

Mange av tenårings-guttene i bygda ønsket å bli lege for å kunne treffe søte sykepleiere og sammen med dem kunne praktisere praktisk gynekologi i utstyrsskapene på sykehuset.

Hadde du sett sykesøstrene i Odalen på sekstitallet så ville du fort skjønte at du ikke ville finne noen skatt der å ta med seg hjem. De var stort sett gamle, værslitte og robuste damer som skremte sykdommer ut av deg etter eksorsisme-prinsippet fremfor barmhjertighetsprinsipp. De damene der hadde makt og vilje til å håndtere enhver vanskelig pasient. Skremmende var de. Bort vekk meg legeyrket og alt rundt det. Der ville jeg gjort mer skade enn nytte.

Hvis jeg var lege, ville jeg foreskrive ferie for alle som innbiller seg at arbeidet deres er viktig.
Bertrand Russell

Mor mente at jeg burde vurdere å bli politiker, men da slo far neven i bordet og sa hardt: oppfordrer du ham til å bli lystløgner! Det er stikk i strid med hva vi har lært ham opp til! Han bør velge et ærlig yrke.

Alle mødre vil at sønnen deres skal bli president, men ingen vil at han skal være politiker først.
John F. Kennedy

Dermed var valget om å bli den nye Einar Olav Skogholt fra bygda lagt på hyllen.

Det hjelper ikke å kunne si ting, hvis man ikke kan noe annet.

Lærer kunne jeg ikke bli. Jeg hadde hverken vett eller personlighet til det å stå foran en gjeng med folk og prate om ting jeg bare kunne teoretisk. Dessuten var jeg var så unserlig av person i oppveksten at jeg alltid gikk bakerst, selv når jeg gikk alene.

Min tante Olga mente at kloke folk uansett ikke trengte lærere; for som hun sa med Publilius Syrus sine ord: den ene dagen er den andre dagens lærer.

En får lære der en lære kan

Tankene mine var innom yrket til en mann som jeg så opp til i bygden, en advokat. Ikke det at jeg så frem til det å gå i dress og slips blant sambygdinger som gikk i moteriktig vadmel og busserull, men han virket så klok gjennom bruken av flotte ord som de færreste hadde hørt før; og enda færre forsto betydningen av. Men så viste det seg at han var en kjeltring uten substans. Ordene han brukte viste seg å være det eneste ærlige han kunne i livet

Han gjorde hva han kunne for å skjule det faktum at han ikke kunne hva han gjorde.
Gabriel Laub

Valgets kvaler var store og så mange at det var umulig å nå målene for en som ikke var født med gullskje i munnen og hadde pengesterke foreldre i ryggen. Jeg ble en gang tilbudt et stipend for utviklende skolegang; på Toftes gave; Helgøya guttehjem for feiltilpassede gutter.

På ungdomsskolen ble vi sendt inn til en karriererådgiver som analyserte karakterkortene våre og anbefalte yrkeskarriere ut fra det; for min del som kontorist. Ingen ting av det denne veilederen anbefalte ga noen lyster hos meg; tvert om

Jeg hadde en inderlig lengsel inne i hode og brystkasse som jeg ikke en gang torde å drømme åpent om, men som jeg tok mot til meg og la frem på bordet for denne veilederen.

Reaksjonen jeg fikk på mitt eneste, tenkelige karrierevalg vekket både hoderysting og oppgitte stønn, men det vekket en egenskap i meg som jeg ikke er stolt av, men som definerer meg; trassighet.

I slike situasjoner med latterliggjøring av mine forslag føler jeg først sinne inne i meg, og så går det over til uttrykket faen heller; og etter at det er sagt så kommer det en nærmest umenneskelig trass.

Fra karriererådgiverens rom gikk kursen innom rektorens kontor som reaksjon på uttalt bannskap over for en myndighetsperson; og så startet min vei mot mitt fremtidige yrke; drapsmaskin med statens velsignelse, for å sitere den pasifistiske karriererådgiveren.

Jeg har mye å takke den dusten for, for han var den første som ga meg det jeg trengte for å følge drømmen min.

Det mange av oss mest av alt trenger, er noen som får oss til å gjøre det vi kan.
Ralph Waldo Emerson

Alt jeg gjorde etter den skoledagen, og gjennom livet ,hadde kun ett eneste hoved-mål, å herde meg og forberede meg på å tåle hva som helst av fysiske og psykiske utfordringer som måtte dukke opp foran meg.

Den gangen på syttitallet var det norske forsvaret stort, og  det hadde en stor innvirkning på hverdagen for distriktene og nærmiljøet der hvor leirene lå; eller som Øyvind Thoresen sa det: militæret holder liv i halve befolkningen i fredstid. Ellers er det omvendt.

Uansett; jeg ble en militær lederskikkelse som endelig hadde funnet sitt kall i livet.

Det ble en god del år i det miljøet hvor jeg møtte mine likemenn og hvor jeg trivdes som plommen i et egg, men også det tok en dag slutt.

Jeg hang uniformen i skapet, men det jeg hadde fylt opp hodet med var det ikke lett å bli kvitt; og ikke prøvde jeg å bli kvitt det heller. En kan slik sett si at jeg fortsatt lever i fortiden.

Så i dag er min yrkeskarriere det å bruke alt jeg fikk i det grønne til å prøve å sikre mine utallige, gode kollegaer i mitt sivile liv. Og det å bruke livslærdomen min så godt jeg makter i de settingene som dagene som kommer bringer av utfordringer og spenning.

Inne i hodet er jeg fortsatt felt-kommandør Aasen, men drømmen om en gang å få plass i mine gamle uniformer igjen har jeg nå gitt fullstendig opp.

Like vel er jeg fortsatt den jeg den gangen var inne i hodet mitt og har ikke tenkt å gi opp det før ingen lenger har brukt for meg.

Poenget er at en kan lede selv uten prangende uniform fordi folk tror på deg og har tillit til dine erfaringer.

Ledelse er problemløsing. Den dagen soldatene slutter å komme til deg med problemene sine, har du sluttet å lede dem.
Colin Powell

Ha en perfekt, snørik og god helg. Husk at den kommende helgen bare er den første av mange i året vi er på vei inn i.

For en tyngde av autoritet det alltid hviler over en mann som virkelig kan sitt yrke, det være seg så «simpelt» det bare vil.
Skogens dikter Hans Børli

Digital lydversjon: Ord for fredag 06.01.2023.

Førord for fredag 06.januar 2023

 Før

Tanker om kommende "Ord for fredag".

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Førord for fredag 06.01.2023

Lenke til det som er skrevet: Ord for fredag 06.01.2023.

Nå blir det oppvask!

Jeg er ubrukelig uten en plan. Da blir jeg bare sittende med en bok i solveggen og slik sett bare bli en uproduktiv dott som sitter i veien og lager lydløs støy for min kone.

Plan er en ordnet fortegnelse over gjøremål, rutiner eller lignende som skal utføres; en gjennomtenkt, metodisk fremgangsmåte og et grunnlag for den praktiske gjennomføringen av noe.

I mine ungdomsår var helgene en kjærkommen hvile etter jobbing og trening hvor jeg bare hadde en eneste plan fra fredag kveld til mandag morgen; det er helg - og min eneste plan er å falle for alle fristelser.

Problemet med fristelser er at de for ofte er usunne og kanskje til og med uetiske.

Den gangen brukte jeg noe som tilsvarte Sigrid Bonde Tusvik sine ord som en slags unnskyldning for å forsvare det jeg gjorde: jeg har en plan om å gjøre noe jeg angrer på hver dag, for å øve meg på at det ikke er så nøye.

På ett stadie blir en mer voksen i hodet og finner andre verdier som mal for tanker og handlinger; og en innser at en har kastet bort alt for mye tid på tull og fanteri som ikke gir deg noe tilbake av verdier.

Da begynte jeg å fokusere på det å legge planer; bare for å oppdage at det å planlegge ble en slags besettelse for min del.

Jeg ble lykkelig og opp-stemt av å befinne meg midt i planleggingsfasen der alt er mulig og skal fastlegges, men ingenting er endelig bestemt.

Gjennom livet har jeg innsett at det bare er et sted hvor en alltid får totalt fred til å legge planer i ro og fred, og det er ved oppvaskbenken.

De gangene kjøkkenbenken er overstrødd av skitne tallerkener og kjeler med brent bunn er det som å gå inn i et karanteneområde hvor luften er full av pest og kolera; ingen stikker så mye som nesen inn i rommet og forstyrrer deg.

Der får du og tankene dine være i fred. 

Kjøkkenet er det rommet hvor jeg legger mest tanke bak riktig innredning med god benkeplass på hver side av vaskekummene og nærhet til en radio som alltid står innstilt på kanalen Radio Vinyl.

Jeg trenger ikke et arbeidsrom eller en furte-bu, bare en oppvaskbenk; og lov til å bli fornærmet når kona tar oppvasken eller insisterer på at den skal vente til gjestene har gått.

Jeg trenger å hvile når jeg har gjester, for jeg kan bare fungere sosialt i små porsjoner.

Dessuten er det å ta oppvasken er viktig vei mot husfreden. 

Jeg husker godt det min mor sa fra tid til annen: ingen ektemann er ennå blitt skutt mens han tok oppvasken.

Det er mye krangel rundt oppvask i de tusen hjem. Hos oss er konflikten rundt hvem av oss som skal få lov til å ta den. 

Du har jobbet mye og må hvile sier kona og tar i fra meg skrubben. Der svikter hun i sin ellers så gode kunnskap om meg, for det er da jeg trenger Zalo og gryteskrubben mest.

Imgard Keun spurte en gang om fantasien var en flukt fra virkeligheten eller en flukt til en bedre virkelighet.

For min del er tiden til å fantasere ikke en flukt i det hele tatt, men bare en mulighet til å samle tankene til en plan som kan bli noe produktivt. Ved oppvaskbenken har jeg så langt fått fred nok til å ta de viktigste beslutningene i livet etter en av Pythagoras lover; de ofte vanskelige beslutningene om skal eller skal ikke.

De eldste og korteste ordene - ja og nei - krever den største omtanken.
Pythagoras

Jeg har enda ingen gode planer om fremtiden, og det plager meg litt, for uten en plan er jeg ubrukelig.

Jeg har planlagt og gjennomført mange hundre skarpe oppdrag og beredskapsøvelser, men aldri etablert noen pensjonsplan.

Det begynner å haste om det ikke skal bli til at jeg setter meg til og dør.

I mitt hode finnes det ingen frykt for dødelige sykdommer, bare en enorm frykt for å bli uvirksom.

Det jeg virkelig trenger nå er en durabelig middags-fest og en stor stabel av oppvask for å kunne tenke gjennom den siste delen av livet. Det står om livet.

Alder bremser alt unntatt frykten for ikke lenger å ha noen verdi; og frykten for at kona skal huske at vi faktisk har en mekanisk oppvaskmaskin under kjøkkenbenken.

Alle ønsker om et godt, nytt og ubeskrevet år.

Uvirksomhet er tungt for et arbeidsmenneske.

 

Barndommens jul er her igjen

Fredelig jul, sier vi i følge tradisjonen, men det var før i tiden at vi sa det.

I dag er ting annerledes fordi så alt for mange skal henge seg opp i  de dype tradisjonene vi har her til lands

I år er det angrep på kors i toppen av kapell-spir og som symbol på gravstøtter som er stridsspørsmålet og forlanges fjernet av humanetisk forbund

Argumentasjonen er at korset som symbol er påtrengende, og det er ikke bare de som tror på kristne dogmer som gravlegges på kirkegårdene!

Det blir liksom ikke jul lenger uten at det blir bråk og forargelse rundt bruk av både kristne og verdslige symboler og begrep i adventstiden. 

Bråk og forbud er blitt en del av førjulsstria de siste årene og derved å anse som en nasjonal juletradisjon.

I Drammen ble skolebarn nektet å gå med nisselue, og i Surnadal ble sangen Deilig er jorden droppet på skoleavslutningen fordi teksten er forkynnende. 

På en skole i Stavanger fikk elevene beskjed om at begrepet nisseunger skulle byttes ut med mennesker når de skulle synge julesanger.

Det blir vel sånn nå da at julenisse blir et av de nye ordene som det blir forbudt å uttale i årene som kommer. I fremtiden må vi vel si til de minste at det er Coca Cola-mannen som bor på Nordpolen og som kommer med gaver gjennom skorsteinspipa på julekvelden.

Stakkars Franci, min mallorcanske, katolske søster som de siste årene har måttet slutte å male ansiktet til mannen sin Santi svart og kle ham ut som St. Nicolas. 

Det er jo rene, skjære rasismen i dag det å gjøre noe så vederstyggelig som å kopiere en svart-hudet person.

Men i dag er det noe enda verre som skjer, for nå er jo nissen blitt et skjellsord for ikke kristne, eller for oss som holder liv i nissetradisjonen av nostalgi.

Den mest berømte legenden om St. Nikolas, opphavet til Coca Cola-mannen, er historien om de tre jomfruene i Patara. Faren deres hadde mistet formuen sin og hadde ikke råd til å betale medgift. Den gang måtte nemlig en far gi penger til brudgommen som medgift, for ellers kunne ikke døtrene bli gift. 

Da Nikolas hørte om den fortvilte situasjonen, kom han i hemmelighet til huset deres om natten. Inn gjennom vinduet kastet han en sekk gull, som var tilstrekkelig for medgift til den eldste av søstrene. Snart etter var hun godt gift. Nikolas gjentok sin nattlige aksjon to ganger til. Den siste gangen lå faren til jentene på lur ved vinduet fordi han var så nysgjerrig på hvem det var som gav dem penger. Det avslørte Nikolas, derfor kastet han den siste sekken ned skorsteinen i stedet! Den yngste datteren hadde vasket strømpene sine den kvelden og hengt dem opp til tørk ved glørne, og dermed falt sekken med gull ned i en av strømpene hennes. 

Nissen hører jula til, så den gir jeg ikke slipp på. I flere generasjoner har vi i Norge vokst opp med nisser; kanskje først å fremst fjøsnissene. Jeg identifiserer meg mer og mer med disse arbeidsomme og litt vriene fjøsnissene på landsbyga etter hvert som jeg med årene blir mer og mer lik en av disse skapningene som pryder julekort; en liten, tykkfallen, usosial og sky gubbe med hvitt skjegg og dårlig smak i klesveien.

Jeg pynter med nisser til jul og har stor glede av å fylle julestrømper til familien med vente-ting som tvinger frem litt før kvelden hygge på den store dagen mens roen senker seg i lukten av ribbe som langstekes og folkene i sofaen ved TV’en lar seg overraske år etter år hvor mye klær tre eikenøtter kunne romme i gamledagers Tsjekkoslovakia. Det eneste som overrasker meg med filmen er at en tøff, robust og vakker pike som Askepott kan falle for en arrogant, arbeidssky fløtepus som prinsen.

Julen skal være medfølelse, hygge og gavemildhet. Den skal ikke skitnes til av folk som ikke har toleranse for ting de ikke selv tror på.

Opprinnelsen til julen var i Norge den hedenske feiringen av jol; et fellesnordisk navn på den festen som våre aner feiret omkring vintersolverv. I dag er det bar vi i Norden og England som fortsatt bruker det hedenske navnet på feiringen vi er på vei inn i den kommende helgen

Enkelte tar del i feiringen som den store hedenske festen som ble feiret omkring vintersolverv. Andre velger å tro på Jesu fødsel og noen tror på at julenissen kommer når klokkene ringer julen inn; og det skal de få fortsette å gjøre i de ukene denne høytiden varer. Vår personlige julefeiring skal ikke rokkes ved av sneversynte humanetikere eller naive idioter tror på politikerne og  på et ufeilbarlig, norsk rettsvesen.

Julen skal være upolitisk og kun ha som mål og la folk få omgi seg av sine tradisjoner og hygge. Julen skal fortsatt få være den tiden på året da ukjente gjør noe godt og hyggelig for de som sitter alene på høytiden eller som stikker til den økonomisk utfordrende naboen er anonym julegave som gir dem mulighet til å feire og føle på den lille varmen som er igjen i samfunnet.

Uansett hva andre rundt oss mener om hvorfor og hvordan vi skulle feirer jul så skal jeg uansett være mitt barnebarns private nisse og gjøre alt jeg kan for å skjemme henne bort og bygge minner som hun kan ta med seg gjennom livet lenge etter at jeg er borte.

Ingen gav er bedre, større eller mer dyrebar enn et godt minne.

La julen leve!

Julen er en nødvendighet. Den må finnes for at vi minst en dag i året skal minne oss på at vi er her for noen andre enn oss selv. E Sevareid.

Ha en fortreffelig  julekveld og romjul

Jeg skjønner at jeg er blitt gammel, for jeg har lest R Paul sine visdomsord:
Du vet at du begynner å bli gammel når julenissen ser ung ut.

Digital lydversjon: Ord for fredag 23.12.2022