Stokk-gammel

Min bestefar er en stokk er en novellefilm fra 1968 med manus skrevet av Astrid Henning-Jensen.

Historien i filmen bygde på Johan Borgens novelle Av en født forbryters dagbok, utgitt i samlingen Natt og dag i 1954.

En liten gutt er filmens hovedperson, den syke bestefaren bor på familiens loft. 

Hver gang bestefaren vil noe, banker han med stokken, noe som får gutten til å tro at bestefaren er stokken.

Filmen tar for seg misforståelser som kan oppstå mellom voksne og barn, fordi barn kan oppfatte ting annerledes enn voksne.

Dette er en fortelling jeg ikke har viet en tanke siden jeg var guttunge, men så kom minnene tilbake i bilen på vei hjem til Hønefoss på min første dag som pensjonist.

Jeg satt ved siden av barnebarnet på fem år da ordet pensjonist var et ord hun stusset på, jeg forklarte henne at nå var Mose blitt så gammel at jeg ikke skulle jobbe mer.

Hennes respons på forklaringen var spontant: Er du gammel så må du ha stokk!

Små barn oppfatter verden annerledes enn voksne på grunn av deres begrensede kognitive og emosjonelle utvikling. Deres hjerner er i stadig endring og modning, og de mangler erfaring og perspektiv som voksne har.

Dette påvirker deres oppfatning, tolkning og reaksjoner på omgivelsene.

Der i bilen skjønte jeg plutselig to viktige ting, det første var hvor viktig det er at voksne må lære av små barns oppfatning ved å utvikle en nyfiken og åpen tilnærming til verden.

Barn ser ofte skjønnhet og undring i små ting, og dette kan minne oss om å verdsette det enkle, og gjenoppdage gleden ved å utforske.

Deres spontanitet og ærlighet kan også inspirere oss til å være mer autentiske og åpne i våre relasjoner.

Det andre jeg innså der og da var at lille Lilli ga meg det utrolig enkle svaret på spørsmålet som har naget meg rundt det nye livet jeg nå er på vei inn i.

Jeg bør rett og slett hente opp barnet i meg igjen for å gjenopplive nyfikenheten og en åpen tilnærming til verden. Som voksen må jeg prøve å utforske nye interesser, være mer oppmerksomme på øyeblikket, og utfordre komfortsonen.

Dette kan skje gjennom læring, reiser eller å ta på seg nye oppgaver.

Å opprettholde en nysgjerrig holdning vil bidra til kontinuerlig vekst, økt kreativitet og forbedret mentalt velvære.

Det gir oss voksne også en dypere forståelse av verden rundt oss og styrker våre mellommenneskelige relasjoner; skulle jeg mene.

Femåringen Lilli Marlen hadde svaret jeg har søkt lenge; vil jeg virkelig underkaste meg alderen min og være være en gamling med stokk, eller skal jeg hente opp barnet i meg og oppleve en ny vår.

En ny tante Olga med de kryptiske rådene er født gjennom lille Lilli; og jeg har sett hvor viktig det var å følge Olga-råd.

Jeg tror med stor overbevisning at jeg vil følge rådet om å ikke kjøpe meg en stokk enda, for jeg ønsker ikke å bli en av de gamle pensjoistene på kafeene. Også i denne tiden vil jeg være anneredes.

Jeg liker ikke å være trendy. Jeg liker ikke å være politisk korrekt. Jeg har en barnslig opposisjon mot å gjøre de riktige tingene. Ingrid Schulerud.

I stedet har jeg nå bestemt meg for å følge min kones sitering av sin yndlingsforfatter Françoise Quoirez «Sagan» under middagen da vi giftet oss for nitten år siden:

I like men to behave like men, I like them strong and childish.

Uansett så har jeg ikke tenkt å sette meg til og avvente pensjonstiden, for tante Olgas ord gjelder like mye for slutten av livet som starten: Du kan ikke etterlate fotspor på stranden hvis du bare sitter på ræva.

Hvem ønsker vel å kun etterlate ræv-avtrykk i sanden etter et levd liv?

Ha en fortreffelig og sporsettende helg.

Den som går i andres fotspor kommer aldri først, men enda viktigere er det at folk hele tiden kommer inn i livene og forlater det igjen.

Det finnes også mennesker som blir værende en stund og etterlater seg fotspor i minnene våre; og etterpå er vi aldri mer den samme.

Idiomitisk dumt

 Det har ofte vært sånn at jeg gjør noe feil, selv om det jeg gjør egentlig ikke alltid er feil.

Slik er det også med meg og bruk av mitt eget morsmål. Jeg og idiomer er ikke alltid på samme bølgelengde; kan en vel si.

Jeg kan like gjerne innrømme det nå da jeg er blitt pensjonist; jeg er en lyssky person.

Mitt foretrukne oppholdsrom er mørkt. Hadde det ikke vært for kontorlandskap med mange aktører så hadde jeg også sittet på jobben og jobbet i mørke. De eneste gangene vi har tent lys i stua hjemme er når kona kommer inn fra sin studieplass på kjøkkenet og tenner lyset for å se hvordan jeg reagerer når hun forteller meg noe; og når vi har gjester.

Jeg trives best i mørke. Sånn har det alltid vært.

Ikke bare er jeg en lyssky person, men jeg er også det som politiet i Oslo benevner som; en kjenning av politiet. Beredskapsmessig har jeg jobbet med mange av disse tjenestepersonene i over 20 år.

Det har mange ganger vært noe i veien med meg.

En gang jeg gikk hjem til huset i Hønefoss så var det et piggsvin i veien sammen med meg.
En gang jeg og kona var på vei til Rustad Kafé kjørte vi borti en ulv; Professor Ulv Hansen ved Sokna Universitet. Det likte han dårlig, men det var ikke noe i veien med ham, for han gikk alene.

Jeg har ofte hendene fulle.

En gang var de fulle av gjørme etter at jeg hadde snublet i hagen som et resultat av at jeg hastet inn etter at kona ropte meg inn til lunsj. Hun hadde laget min yndlingsrett, Galbi jjim.
Jeg tok imot maten med en klype salt, for kona er forsiktig med akkurat saltet.
Det skal ofte så lite til for å heve en rett.

I marinen tok jeg meg ofte vann over hodet; noe som var en daglig hendelse i og med at vi var froskemenn og ikke kunne gjøre jobben vår om vi ikke hadde vann over hodet.

Innen språkvitenskap brukes idiom om uttrykk som har en betydning som ikke kan utledes direkte av de enkelte ordene i uttrykket – uttrykk med en ikke-bokstavelig, ofte billedlig betydning. Å lese mellom linjene er et eksempel på et idiom

Du har fått en telefon, sa selgeren i Mobilbutikken og rakte meg en Samsung Galaxy A25. Jeg ble først litt spent på hvem det var som ringte, men da jeg tok den til øret så var det ingen der så jeg slang på røret. Han tok dobbelt feil, for jeg fikk den ikke, men måtte betale for den.

Jeg tenker ofte på min kones forvirring når hun sitter sammen med en flokk nordmenn og prøver å forstå hva vi sier; noe som ikke er så lett da norsk har et stort og god innarbeidet bruk av idiomer.

Etter hvert ble hun vant med begrepet å slenge på røret for å avslutte en samtale på mobilen litt brått og sint; ved for eksempel opplevelse med aggressive telefonselgere.

Men så sto hun plutselig en dag over for en sorgfull person som fortalte at hennes far hadde lagt på røret.

Da ble forvirringen total, og hun mistet taket på hva samtalen egentlig handlet om før ordene far er død endelig kom inn i samtalen i klartekst.

Alle språk bruker idiomer.

Noen ganger er de lette å koble opp mot tilsvarende, norske uttrykk, som nå spanjolene sier å kaste vann i havet så skjønner en lett at dette tilsvarer å gå over bekken etter vann; å gjøre noe meningsløst.

Verre å fortå er det når de sier costar un ojo de la cara; koste et øye fra ansiktet. Det de beskylder deg for da er å gjøre deg svært kostbar. 

Min beleste kone, Bok, lirer fra tid til annen av seg direkte oversatte idiomer fra sitt eget språk som jeg sliter med å forstå, men som ved litt tenking faller på plass; som for litt siden da hun kommenterte litt rundt krigene og konfliktene i Ukrainakrigen og Gazastripen ved å si: når hvaler slåss, blir rekene knust.

Med det mente hun at når mektige mennesker kjemper, lider de svake.

Den klarte jeg for så vidt å tyde ut fra ordene hun sa, men det ble ikke like lett da hun ved en annen anledning unnskyldte seg for ikke å forstå noe vi pratet om ved å si: jeg skjønner ikke hva du mener, for det er sånn at en frosk kan ikke forstå tankene til en frosk. Med det mente hun helt rett at folk har forskjellige perspektiver og forståelser som noen ganger gjør kommunikasjon vanskelig.

Det var uansett en av hennes idiomer som jeg skjønte tvert da hun avsluttet en samtale vi hadde rundt mine frem og tilbake-vurderinger rundt det å avslutte mitt yrkesliv og kaste meg ut i en usikker pensjonstid, både i forhold til hva jeg får i pensjon og manglende planer for dagene etter siste arbeidsdag.

Da sa hun noe som ga meg det siste puffet jeg trengte for ikke lenger å utsette beslutningen: du må gå inn i tigerens hule for å fange en tigerunge.

Jeg visste jo det hun sa fra før og måtte innrømme at hun hadde helt rett, men jeg hadde liksom ikke trukket det inn i min siste, viktige og usikre beslutning: noen ganger må man ta risiko for å oppnå suksess.

Jeg har en tendens til å male fanden på veggen når det gjelder å se min egen fremtid uten beredskapsarbeid som hodefyll.

Da var det egentlig bra å få et spark i baken ved å møte veggen i forhold til boforhold i Oslo og oppleve påtvungen beslutning.

Jeg skal ikke stå med lua i hånden når det gjelder å ta imot den nye fremtiden, men akseptere at hverdagene får forme seg selv etter hvert som de kommer frem til det er tid for å gå bort.

Jeg har mine første pensjonsdager alene mens kona holder hus i Seoul et par uker inn i fremtiden, men respekterer hennes advarsel rundt å ikke gjøre skam på hennes råd om ikke å leve opp til uttrykket: når katten er borte, danser musene på bordet før hun kommer hjem.

Det er vel best å holde seg i skinnet så ikke mitt tredje ekteskap går på tryne.

Til det å avslutte min yrkesaktive tid og gå inn i pensjon så har jeg bare en ting å si: alt har en ende, så nær som pølsa som har to.

Pensjonstiden har også en ende en gang i fremtiden, men den er som pølsa; så her får jeg bruke tiden på å finne hvilken ende av den jeg velger til slutt.  Det er ikke lett, sa kjerringa. Hu stekte frosk i vaffeljernet. 

Ønsker dere en nydelig helg med svake drømmer om en vår som sniker seg fremover.

Mitt nye motto:
Jeg vil ikke være pensjonist, jeg vil være pasjonist; styrt av lidenskapelige interesser
Wenche Myhre

Skuta seiler videre

 

Da er tiden kommet for å takke av og tre tilbake etter litt over 20 år som beredskapsrådgiver for bedriften. Min første arbeidsdag var den 21.mai 2003, og min siste var 29. februar 2024.

Trass lav lønn, lange arbeidsdager og ingen mulighet for å avansere i stillingsbenevnelse gjennom disse 20 årene så ser jeg tilbake på en god bedrift å jobbe for; spesielt med tanke på de utallige, gode kollegaene rundt om i både konsernet og i driftsselskapene med tilhørende infrastrukturenheter og verksteder.

Jeg kunne ikke be om bedre mennesker å jobbe sammen med i en tid som nesten utgjør en tredjedel av mitt levde liv.

Her snakker jeg om folk med både faglig dyktighet, enorm innsatsvilje når det gjelder, og ikke minst mye glede og robust humor.

Flere hundre originaler samlet under en bedriftslogo kan jo umulig slå feil når det gjelder å trives. Folkene jeg var omgitt av gjorde at jeg gledet meg til å gå på jobben over 7000 ganger i løpet av disse årene.

Gleden er en støtte for helsen og en motgift mot sykdom.
Henry Mackenzie

På en varm maidag i 2003 labbet jeg inn på mitt kontor i Valkyriegata 6 og startet mitt arbeid med å bygge opp et beredskapssystem og en beredskapsavdeling fra scratch.

Så kort og grei var de ordrene jeg ble gitt den gangen; tydelig mål og ansvar.

I dag har bedriften, etter min mening, et robust og resiliens-basert beredskapssystem.

I beredskapssammenheng refererer resiliens til evnen til å absorbere, tilpasse seg, komme seg etter og lære av en krise eller uforutsett hendelse.

Et resiliens-orientert beredskapssystem er i stand til å takle ulike påkjenninger, opprettholde kritiske funksjoner og raskt gjenopprette normal drift.

Når det gjelder beredskapsavdelingen jeg skulle etablere så bygde jeg den gradvis opp til den etter hvert var både gammel og tung; om dog liten og ensom for min del.

Det spiller liten rolle hvor liten den var, for den dekket både beredskapsdirektørens, beredskapssjefens og beredskapsrådgiverens definerte oppgaver i et beredskaps-hierarki; så målet ble sånn sett. nådd for min del.

Sånn ble det med det.

Mange tusen dager i et spennende fag, omgitt av utallige gode og behjelpelige kollegaer som sto på når det gjaldt og ga mer enn det som var forventet av dem har nå kommet til sin ende.

Jeg forlater mitt arbeidsaktive liv med tungt hjerte og vissheten om at de kommende månedene vil bringe mye savn.

Det mennesket som ikke lever med savn, må ha et rart liv.
Kari Bremnes

Med dette så trer jeg av og overlater mitt skip til nye, dyktige og ivrige arvtakere som skal føre beredskaps-skuta videre i et farvann som stadig blir mer og mer opprørt og krevende å seile i.

Jeg tillater meg også å komme med en advarsel i det politisk styrte landet vi lever i.
Politikk refererer til prosessen med å ta beslutninger som gjelder for et samfunn, vanligvis gjennom styringsorganer, lover og reguleringer.

Når det gjelder bedrifter, påvirker politikk dem på flere måter gjennom reguleringer, økonomisk politikk, arbeidskraft og utdanningspolitikk og teknologipolitikk; som for eksempel på politisk press rundt satsing på el-kjøretøy for kollektivtransport og utrykning.

I sum vil politikk gi rammebetingelser som enten støtter eller utfordrer bedrifters operasjoner og vekstpotensial.

Når en politiker snakker om at «vi er i samme båt», så se opp. Det betyr at han vil være kaptein, og at du må ro.
Johannes Hohlenberg

Lykke til på ferden videre alle sammen.

Et litt kryptisk råd til dere som tar over beredskapen i bedriften:

Hvis du våger å være litt synlig, så vil kanskje noen forlate deg.
Men de som blir igjen, er verdt alle som gikk.
Karsten Isachsen

Gammel som mose

Jeg husker et rim fra en av mine søstres minnebøker som gikk som så:
Når du er gammel og ingen vi ha deg, så sett deg på taket og la kråka ta deg.

I dag er jeg der, gammel, unyttig og en belastning for staten, samfunnet; og familien.

Ikke bare er jeg frekk nok til å ta ut pensjonen jeg har spart opp gjennom et langt yrkesliv, penger som staten helst ser at de får beholde urørt; jeg er også en kostnad i og med at jeg får medisiner på blå resept.

Akkurat det ser kanskje staten litt langsiktig på, for medisinene jeg får tyder sterkt på at jeg har en lidelse og at jeg derved lider av noe som gjør at tiden jeg har igjen kan bli kort.

For staten er det håp i hengende snøre.

Poenget med det jeg skriver dette er for å varsle om at jeg heller ikke denne gangen har gitt opp og klatrer opp på taket for å bli mat for verken gribb eller kråker; og akkurat det skyldes to ting: forakt for politisk grådighet og respekt for kråker.

Årsakene til økende politikerforakt inkluderer opplevelsen av manglende tillit til politikere, oppfatninger av korrupsjon eller mangel på integritet.

De er ikke lenger av folket og for folket; men er blitt en flokk tasken-lurere; svindlere, bedragere og sjarlataner nærmest alle som en av de som kommer i maktposisjon.

Anledning gjør tyv, sa de før i tiden.
Dette gjelder selvsagt for de uten etikk.

Dessuten er det alt dette med nepotismen innen det politiske maktapparat.

Nepotisme refererer til praksisen med å favorisere familiemedlemmer eller nære venner ved å tildele dem jobber, posisjoner eller andre fordeler, uavhengig av deres kvalifikasjoner; å velge kjente fremfor kvalifikasjoner.

Konsekvensene av nepotisme kan inkludere tap av tillit, redusert effektivitet og et svekket arbeidsmiljø, da det kan undergrave rettferdighet og like muligheter.

Eksemplene på dette er mange bare det siste året, men ferskeste eksempelet på dette er Støres innblanding i ansettelsesprosessen som medfører utnevnelsen av Anniken Huitfeldt som ambassadør i USA i Kongens statsråd 1. mars i år.

Å praktisere nepotisme er som å plante frø av mistillit og høste avlingene av ineffektivitet.

Politikere er grådige gribber som går over lik for å grabbe til seg godbiter.

Kråkene der imot, Corvus Cornix, står det respekt av.

De er trolig den mest tilpasningsdyktige og utbredte, men ikke mest tallrike, arten i den norske fugl-faunaen.

Tilpasningsdyktighet er det i kråkens egenskaper som gjør at jeg så lett identifiserer meg med dem og deres sær-preg.

Kråker er blant de mest intelligente fuglene i vår fauna og har vist evner som problemløsning og bruk av verktøy; akkurat slik som jeg ønsker å fremstå.

Ulikt meg er de sosiale fugler som lever i flokker og viser komplekse sosiale strukturer.

Kråker er svært tilpasningsdyktige og kan trives i ulike miljøer, fra urbane områder til mer avsidesliggende områder; akkurat som meg.

De er altetende og har et bredt spekter av matvaner, inkludert å spise frukt, insekter, små dyr og avfall; mikroprosessorbasert mat og sauekjøtt som jeg definerer som søppelmat.

Disse egenskapene gjør kråkene til en unik og bemerkelsesverdig del av fuglelivet i Norge; en outsider som meg selv.

Du blir hva du spiser, sies det. Hvis det stemmer så blir det liksom et kvalitetsstempel å bli spist av de intelligente kråkene, for de spiser kun det som er bra for dem; de spiser ikke søppel.

Du blir til det som du har gjort deg fortjent til i livet du har levd, sa en buddhist-munk til meg under et besøk i Sør-Korea.

Han hadde forestilling om menneskets gjentatte liv gjennom sin religion.

Så forklarte han at dette handler om ny tilblivelse som alle vesener er bundet til på grunn av det som omtales som de ugagnlige årsakene forvirring, innbilning, grådighet og hat; samsara.

Samsara oppfattes som noe negativt i buddhismen, og den eneste veien ut av samsara er å frigjøre seg fra årsakene; forvirring, grådighet og hat. 

Nirvana er det totale opphør av forvirring, innbilning, hat og grådighet.

Nirvana beskrives tentativt med kvaliteter som frihet, glede, klarhet, visdom og medfølelse.

Ergo er det ingen som gjenfødes til å bli de intelligente og tilpasningsdyktige kråkene, men politikere og andre som forherliger grådighet blir til gribber. Så da et den sirkelen sluttet og forstått; i mitt hode.

Jeg er blitt gammel som mose og jeg lyder bestefarsnavnet Mose med største ære.

Det kjente livet er over for min del, og det nye, ukjente livet står og venter ved døren; mens kråkene sitter ved vinduet mitt og lurer på når det er på tide at jeg kommer ut på taket og leke matbrett med dem; noe som uansett er det siste jeg kommer til å gjøre.

For å avslutte dette kapittelet så vender jeg tilbake til mine søstres minnebøker.

Far i huset kom hjem etter en pendleruke og fikk streng beskjed av min lillesøster Liv Randi om at han måtte skrive i den rosa minneboken hennes med hjerte-form og utstyrt med en liten hengelås.

Far var vant med å ta ordre fra kvinnene i huset på Aasen med ordene samme det, så han skrev disse ordene til familiens lille uromoment: Mor sin unge, far sin skatt; hele husets apekatt.

Så snudde han seg mot meg og sa: hadde du hatt en minnebok så ville jeg skrevet: du bråker, og du ståker som hundrevis av kråker.

Min respekt for kråker er derfor av miljømessig arv, for jeg startet som uro-kråke, ble digital-kråke på vei inn i den digitale verden, og vil med største ære ende opp som kråke-mat.

Tro meg, uten kråker ville ikke livet vært det samme. 

En regnvåt kråke på skigarn er bedre enn ti engler i himmelen. Hans Børli.

Til avslutning denne gangen skriver jeg et lite råd i minnebokform
 til alle de generasjoner som kommer etter meg:

Heis hvite seil på din lille båt,

styr den så i verden frem.

Glem aldri din far og din mors råd,

og aldri ditt kjære hjem.

Ha en grådighetsfri og delingsvillig helg

Når jeg en gang i fremtiden tildeles den eneste stein-bautaen jeg forventer i mitt liv,
 så håper jeg at innskriften på den går noe i retning av:

Hva er et sirkus uten klovn?
Hva er en stue uten ovn?
Hva er livet uten deg?
Litt kjedelig, synes jeg

Her ble jeg litt høy på meg selv!

Synd på hvem?

Det var mange barn på Sandvik som det var synd på - Jeg var ikke en av dem.

Etter litt over tre år ble jeg innvilget prøveløslatelse og kom til en flott familie i et hus med utsikt over Storsjøen og bygdesentrum. I en barneflokk som varierte i størrelse vokste jeg opp med frihet med klare rammer.

Mitt frustrerende liv på en institusjon, der en ble skolert med frykt og straff, kom jeg raskt inn i et liv hvor oppdragelsen gikk på tillit, og det å stå til ansvar for egne handlinger i et miljø hvor det ble satt tydelige grenser for hva som var galt og rett; noe jeg dessverre hadde en tendens til å tøye vel mye.

Etter noen oppstartsår hvor en fikk revet løs noen hår-tuster i ny og ned av hevngjerrige hender gled jeg inn i en ny verden der det så ut til at jeg skulle få beholde mitt hår uforstyrret, men i stedet jobbe systematisk med å gi min nye mor grå hår.

            

Barn er ofte utforskende og nysgjerrige, og deres handlinger komme fra uvitenhet eller spontanitet. Foreldre opplever ofte utfordringer, men det er viktig å huske at barna ikke alltid forstår konsekvensene av handlingene sine.

Kommunikasjon, tålmodighet og veiledning er nøkkelen til å håndtere slike situasjoner uten å la det påvirke forholdet negativt; og noen ganger ty til bjørkeriset når en kjeltring gjorde ting som ikke bare beveget seg en smule over de satte grensene; men ett helt brød over grensen.

 

Jeg var et barn som kom fra en grøt og sild-kostbasert kosthold og havnet opp i et hjem hvor all mat var laget med store doser kjærlighet som tilleggs-ingrediens. Hver ny matrett var en nytelse, så jeg trodde at alt det som mor rørte sammen på kjøkkenet var spiselig; som den gangen jeg snek meg inn på kjøkkenet og fortærte en stor sleiv av hennes hjemmelagde, velduftende grønnsåpe-gele.

Renere har vel aldri innsiden av mine tarmer vært, hverken før eller senere.

Oralt inntak av tarmskyll, kalte mor det etter en omfattende klesvask; og jeg fikk forståelse for hva uttrykket «fis med fast følge» bokstavelig talt betydde.

 

Ettersom mors såpe selvfølgelig besto av en viss mengde kaustisk soda tvang hun i meg en stor dose melk for å motvirke innvortes etseskader ved å justere PH-verdi; og siden den dagen har jeg hatet melk.

Sist jeg drakk melk var i tenårene da jeg drakk kaustisk soda i den tro at det var et glass av mors sitronsaft.

Til mors store fortvilelse hadde jeg en tendens til å stappe feil ting i munnen. Godteriutseende Piri-Piri og mors plante med pepperfrukt var noen spennende smakseksempler fra mitt liv i Austvatn.

Første gang jeg drakk en flaske eksport for å feire at jeg var kommet inn i tenårene mistet jeg alt vett, men fikk kraftig økt matlyst. I rusens tåkete sky satte jeg meg ved kjøkkenbordet og inntok en stor porsjon hundemat som jeg svelget ned med mors blåaktige hårvann.

Under mors strenge blikk, og resyme av nattens meny, skjønte jeg at jeg og alkohol ikke ville bli gode venner; og ikke hundemat heller.

 

Å være barn er å leve i en verden av magi, hvor hvert øyeblikk er en ny oppdagelse, og en mulighet til å skape uforglemmelige minner; på godt og vondt.

 

Det var en vanskelig overgang dette med å forstå at alt mor laget på kjøkkenet ikke alltid var mat; selv om det luktet godt.

Jeg vil nok alltid huske lukten av vann med ATA vaskepulver som noe som lukter godt, men som smaker helt ræva som suppe over en porsjon makaroni.

Det var sånn mor kokte sine og mine søstres truser på kjøkkenet; i en kjel med vann og ATA mild i rød boks, og ikke ATA kraft i blå beholder. En kan bli kvalm av mindre.

Hvem f…. mener det er fornuftig å selge vaskemiddel i appetittvekkende beholdere. Mordere!

Og hvem med vett koker undertøy på kjøkkenet? Min mor.

          

Jeg har forståelse for at det er vanskelig å slippe fri etter en lang soning i fengsel og over natten måtte forholde seg til det nye samfunnet utenfor murene. Jeg skjønner dette fordi jeg fortsatt husker hvor vanskelig det var å omstille seg etter livet på institusjonen der alt var detaljstyrt og hvor du hele tiden måtte passe deg for lyn fra klar himmel.

Et gammelt ordtak tilsier at den som intet våger, intet vinner, og mye tyder på at barna og ungdommens prioriteringer ikke nødvendigvis bare har med mangel på konsekvenstenkning å gjøre. De veier bare mulig belønning tyngre enn mulige negative konsekvenser. På barnehjemmet testet en grenser, tapte raskt og fikk solid straff.

Så plutselig ble friheten stor, og utforsking, nysgjerrighet, og handlinger fra uvitenhet eller spontanitet ble hovedsakelig reagert på med bare en alvorsprat, mye tålmodighet og god veiledning i stedet for en øreteve.

Det var store og brå endringer som en trengte mye tid for å ta inn over seg og lære seg å forholde seg til; og den overgangen var brutal i seg selv, selv om det på andre siden var aldri så positivt.

Via disse til tider vanskelige overgangene og de veiledningene jeg fikk hjemme vokste jeg til og ble til den jeg er i dag.

Om skal jeg summere opp i to setninger hva mine foreldre ga meg av veiledning for det viktigste å ta med meg gjennom livet, så var det et uttrykk fra vikingene som gjengis både i Fagrskinna og Islendingesaga: Det er ingen bedre last å bære med seg enn fornuft og et klart sinn. I fjerne land er det mer nyttig en gull; og kan bringe de fattige ut av trøbbel.

Fornuft og klart sinn er vel egentlig det eneste jeg sitter igjen med, for rik på gods og gull ble jeg ikke. Jeg klager ikke på det livet jeg fikk. Langt derifra.

Om det er en ting jeg på en måte angrer på er at jeg ikke ble en dyktig håndverker som det mine foreldre ønsket, men i stedet fortsatte å gi dem grå hår ved å gå i krig for eget og andre land. 

Det har aldri vært synd på meg, for jeg har gjort mine egne valg og styrt min egen fremtid.

De det er synd på er de rundt meg som har lidd på grunn av mine valg og som har lidd under mine feilprioriteringer hvor jobb og karriere har kommet først på min prioriteringsliste i de 50 årene jeg har vært yrkesaktiv.

Så var det det med karriere for alt slitet. Vel, det eneste jeg kan vise til av synlig karriere beskrives best av Margaret Halsey i Some of My Best Friends Are Soldiers (1944).

He must have had a magnificent build before his stomach went in for a career of its own.

Ha en god og lidelsesfri helg

Som gammel kan du si hva du vil, for det kan ikke ødelegge din framtidige karriere.
Margaret Atwood

Bekymret far

GJORDE ALT jeg KUNNE FOR Å REDDE MITT BARN.

I ni år kjempet jeg forgjeves for å få de ansvarlige til å forstå de behovene dette barnet ville ha når det måtte stå på egne ben etter at jeg var borte.

Ingen skjønte hvor viktig det var å forstå behovene barnet hadde.

Ingen vil vel med hånden på hjertet tro, og med bakgrunn i sunn fornuft, at jeg skulle lever evig, og ingen ville innrømme for seg selv at det var jeg som satt på all den viktige informasjonen som holdt barnet i live.

Jeg var alenepappa for et barn som ingen var interesserte i, ut over det at det leverte det de forventet.

Beredskaps barnet i bedriften som jeg jobbet for, er de sammenkoblede lenker mellom kontaktnett som må til for å holde beredskapseffektiviteten i live på en robust måte.

Et kontaktnett kan du gi i fra deg over natten gjennom en liste over navn, funksjon og kontaktinformasjon, men det tar år med beviselig gode resultater for å bygge tillit hos de som står på kontaktlistene.

Kompetanseoverføring er nødvendig for overtagelse av et spesialfelt.

Like viktig er det at de som er i et kontaktnett gjennom tid blir trygge på arvtakernes kompetanse.

Det heter tillitsbygging, og det oppnås ikke ved bare en presentasjon og et håndtrykk.

Tilliten går mellom utførerne og kontaktene, og det påvirkes ikke av firmanavn og tittel.

De i kontaktnettet har like mye forventninger til utføreren som det utføreren har til dem. Det sies ofte at det er store sko å fylle etter en erfaren spesialist når denne trekker seg tilbake. For å fylle disse skoene må en gå med dem noen år for å vokse inn i dem; sammen med eieren av skoene.

Slik ble det ikke med mitt tjueårige barn.

Dyktige, men uerfarne pleiere tar over det nå. Det som er urettferdig i dette er ikke over for meg og mitt barn, men det er at disse pleierne ikke har fått anledning til å bli skikkelig kjent med pasientens sære diagnoser og behov før de ble overlatt til å overta hele ansvaret.

Det er faktisk sånn at en gjennom akademisk utdanning har med seg mye kunnskap om det generelle, men selvsagt ikke blir skolert i det som er særskilt hos pasienten en skal pleie videre; og de spesielle forholdene der pasienten har opphold.

I verste fall vil barnet mitt bli sykt mens disse pleierne prøver å gi det den beste pleie; ikke fordi de ikke vil og har kompetanse, men fordi ledelsen ikke lot dem få bli skikkelig kjent med barnet mitt.

De har møtt det, blitt overfladisk kjent med det, men de har ikke fått anledning til å sette seg grundig inn i hva som finnes i medisinskapet og hvordan de ulike medisinene må brukes; og når.

Jeg er ikke i tvil om at barnet mitt vil fortsette å leve, men er det nok å bare puste?

En stor takk til ledelsen som har satt barnet mitt og dets pleiere i denne knipen - Godt jobbet!

Ironi er det lille saltkornet som gjør det som serveres spiselig. Johann Wolfgang von Goethe.

Prokastrinering-konsekvensene begynner å bli merkbart nå og vil være det i mange år fremover!

Det er en stor urett som er påført de som tar over mitt arbeid.

Jeg er på ingen måte enestående som beredskapsmann, men det er ingen som kjenner det beredskapssystemet jeg har bygget opp, øvet og trent i min bedrift bedre enn meg.

Det er ingen som ville kjenne til helheten og de særskilte utfordringene for beredskapen hos dere som jeg gjør det.

Det er heller ingen som har hatt vilje til forståelse for viktigheten i alle detaljoppgavene jeg har dekket utenfor min arbeidsbeskrivelse; fordi det var viktig å ha stålkontroll på disse tingene også for å sikre at helheten i beredskapssystemet.

Derfor er ikke det viktigste i dette at det er urettferdig over for meg å ikke få anledning til å sette andre inn i detaljene, men det er uretten disse arvtakerne er utsatt for som vil koste bedriften dyrt og påføre disse overtagerne mye frustrasjon fordi det forventes av beredskapspersonellet på gulvet at de kan svare ut dette for dem.

At disse oppgavene ikke lenger dekkes vil dere som arvtakere brutalt få lide under fordi det vil gi svikt i beredskapssystemet som dere ikke kan noe for.

Det blir en ny verden for meg å gå inn i pensjonstiden, men det blir også en ny verden for de kollegaene jeg overlater å videreføre beredskapen til.

Det er mange som må klare seg selv mens en venter på at erfaring og oversikt får satt seg i det nye beredskapssystemet. Jeg håper bare at de holder ut ventingen.

Skuffelsen over å ikke leve opp til forventningene, blir alltid større når man ser den i øynene på en man er glad i. Peter Late.

Jeg kan bare si til dere som mister støtte, og til mine arvtakere:

Unnskyld at jeg ikke strakk til på slutten; og at jeg lot egoismen vinne.

Egoisme er evnen til å se noe i seg selv som andre ikke kan få øye på.

Ha en god og ikke alt for slitsom helg og fremtid

Egoisme er ikke å leve som man selv ønsker å leve. Det er å be andre leve som man selv ønsker å leve. Oscar Wilde.

Tante tabuknuser

I likhet med dagen politikere sine bachelor og masteroppgaver var heller ikke min tante Olga så nøye med kildehenvisninger, så jeg vet den dag i dag ikke om hennes ord virkelig var hennes egne eller omskriving av andres når hun kom med sine sitater. Mulig hun levde med analog klipp og lim, uten at det er noe galt i det.

Jeg husker henne på trappen foran Mo kirke etter en seremoni som endte med at hovedgjesten ble gravd ned i bakken og tildekket med jord. Jordfestelse kalte vi det i Odalen..

Flere av de faste kirkegjengerne med permanent og BH ytret sin begeistring for den nye og kjekke bygdepresten som hadde liret av seg trøstende svada-ord som skulle gjøre sorgen lettere for de pårørende; som at Guds veier er uransakelig når en søker svar på hvorfor en må begrave en nittenårig slektning.

På tide å gi Olga et ansikt og ikke bare en stemme

Hun glefset fra seg ordene hun brukte for å fortelle dem at pene mennesker ikke alltid er gode, eller stygge mennesker onde, og at ethvert menneske har både godt og ondt i seg: blomster kan være vakre, men noen har skarpe torner. 

Så var diskusjonen i gang der damene gjorde alt de kunne for å få frem at en person med adelig tittel, høy kroppslengde og tiltrekkende utseende umulig kunne være et dårlig menneske.

Olga gikk alltid i noen litt kryptiske stadier i slike diskusjoner og diskuterte med sitatrelaterte ro og behov for å fatte seg i korthet. Det lå i den slekten der å si mye med veldig få ord. De mente at ordet takk regnes om en lang, sosial konvensasjon.

Kan du virkelig si at du ikke falt for det vakre smilet hans Olga? liret Rønnaug fortvilet av seg for å få det nest siste ordet i den diskusjonen.

Men Olga svarte hverken ja eller nei på det direkte spørsmålet. I stedet liret hun av seg sin inngrodde skepsis over for nye mennesker: ikke alle smil er genuine; noen skjuler tennene til et rovdyr.

Å klandre klokka for at den tikker er som å klandre kua for at den har spener – tiden går, og kua har spener, men du kan velge å nyte melka mens du kan! kunne Olga lire av seg de gangene jeg var hektisk og ville at ting skulle skje raskt. Det var kanskje hennes måte å si at tid er din største ressurs. Bruk den riktig. Ikke vet jeg.

Jeg trodde at jeg forsto hva hun mente, og jeg brukte tiden på det jeg trodde var viktig og riktig; men nå innser jeg at jeg misbrukte tiden på jobb og fag.

Bak meg ligger et par ødelagte ekteskap, venner som gikk trette av å vente og barn som fortsatte å vokse under mitt fravær; og min prioritet av jobb fremfor familie og sosial kontakt.

I dag har jeg ingen ting å vise til for å forsvare mine valg der interesse for faget og gratisarbeid er alt jeg etterlater med som arv.

Med andre ord så har jeg ikke skjønt alle tante Olgas råd og formaninger i tide. Kanskje jeg ikke ville forstå enkelte av de rådene hun ga meg fordi de ga meg ulemper.

Det var ikke ofte jeg følte behov for å tenke tilbake til de første årene av mitt liv, men det skjedde i nye og ned at voksne sambygdinger, bygdedyret, minnet meg på hvor jeg kom fra og ga dystre spådommer om mine fremtidsmuligheter. Du skal straffes for dine foreldres synder.

Da var det godt å kunne gå til Olga for å lette hodet og få noen kloke og ærlige bruksanvisninger for å ta seg langs veien videre; det hun kalte koordinater på livets kart; og som var det eneste hun kunne dele av trøst.

Husk det Tor Ole, du kan ikke sitte som en sekstiåring og skylde på en ødelagt barndom; da har du dyrket mørket. Fortiden kan du ikke endre, men fremtiden kan du ta kontroll over selv.

I dag, på god vei inn i siste etappe av det livet jeg kjenner, trakk leirbålet ut månedens ord for filosofering rundt flammene; døden!

Det var under tankelek med dette ordet som gradvis fikk meg til å minnes ordene som tante Olga sendte med meg som avskjed på mitt siste besøk i hjembygden før jeg reiset ut for å starte min militære karriere.

Mor var lite begeistret og mye stresset over mitt valg om å prøve å bli soldat under vann; det var ensbetydende med å dø ung i følge henne. Dø ung og bli et vakkert lik, sa de den gangen; men det løpet var kjørt fra første stund av for min del, jeg som var gitt tittelen fødeklinikkens styggeste barn av den erfarne jordmoren som tok i mot meg.

Tante Olga ristet på hodet og sa det hun mente om at alle hadde døden med seg i sin ryggsekk og at den ville frigjøre seg når den mente det var tid for det; uavhengig av de valgene vi tar i livet: døden banker med samme tempo på fattiges dører og kongens slott. Så la hun til: døden er rettferdig, men de gjerningsmenn som forårsaker den er ikke det.

Det var en trøst for mor som trodde på skjebnen, og samtidig var det en klargjøring av tantes tanker om soldatyrket hvor det å ta liv er ett av verktøyene i soldatens verktøykasse.

Pallida mors aequo pulsat pede pauperum tabernas regumque turres.
Blek død banker med de fattiges føtter og kongers tårn

Det er til stor del tabu å snakke om døden i Norge også den gang; et tema som mange frykter og unnviker.
Men det er viktig å huske at det å bryte tabuer er som å åpne vinduer i et rom med stillestående luft. 

Ingen sannhet er farligere en den som forblir et tabu.

Ha en nydelig helg med gode folk rundt deg.

Tabu er som mørke hjørner- de blir mindre skremmende når de blir opplyst

Men så klart: Jeg var redd for mørket. De tok meg med på loftet og viste meg at det ikke var noen som gikk rundt med trebein der oppe, men er det noe bedre å ligge våken om nettene og høre et usynlig spøkelse med trebeinsom går rundt på loftet om natten? Mørkeredd!
Odd Børretzen