Ramp på rampene

EKSTRANUMMER Fredag 4. oktober. Solskinnsdagen.

På ungdomskolen hadde jeg en drøm om å starte et band, Melkerampen; men jeg hadde hverken venner, instrument eller musikalitet; så det ble med planen.

Så det ble bare med det nærmeste jeg kom noe med homo i ungdommen, homonymer; ord som har samme skrivemåte eller uttale, men forskjellig betydning.

Mor ga meg gutte-frysninger da hun syntes band-navnet var søtt da hun assosierte Melke-rampen til rampunger som drikker melk, mens band-navnet hovedsakelig var en hyllest til bygdens samlingspunkter for ungdomen i bygda; melkerampene nedenfor gårdene langs riksveien.
Jeg var en misforstått ungdom.

Melkerampe var en utbredt oppbevaringsplass for melk og gårdsprodukter i påvente av avhenting langs veiene i bygde-Norge. 

Høyde på rampene og avstanden fra veien var nøye planlagt slik at de tunge melkespannene kunne lempes rett inn på planet på en lastebil, så i transportbransjen var de like redde for å jobbe den gangen som med søppelkjørere i dag som tvinger oss til å sette søppelbøttene slik at de har håndtakene vendt mot bilene for å gjøre det raskt og lett å trekke dem ut fra skurene de står i.

At dette er lite praktisk for de som skal benytte spannene er ikke deres problem, for i Norge er det kundene som skal stå for servicen.

Det var viktig at høyden på lasterampen i melkerampen var slik at en unngikk å måtte løfte spannene, og slik at en enkelt kunne svinge de inn på planet.

Disse melkerampene var tidligere et viktig samlingspunkt hvor gårdsarbeidere møttes og utvekslet nyheter; og sladder om storbøndene de jobbet for.

Det var også et vanlig samlingspunkt for de av oss som skulle skaffe seg skyss med bil og lastebil, da melkeruta ofte innbefattet å ta med reisende.

På strekninger der melkeruta gikk kom også skolebussen, og elever som kom for sent til skolebussen ble kynisk brukt til å lempe melkespann fra melkerampa inn på lasteplanet; som en automatisert, kollektivt akseptert straffemetode for oss som ikke klarte å passe klokken om morgenen.

Antagelig vis så hadde bygde-Norge fått mer enn nok av stive høyrearmer i de fem årene med besøk fra tyskerne, for det å markere stopp-signal til buss, melkerute eller godsrute med arm-signal var ikke akseptabelt i Nord-Odal; der var det et bein som eleven sparket ut av åpningen på melkerampen som var stopptegn til sjåføren den gangen.

Melkerampene var som nevnt et viktig samlingspunkt for både unge og gamle i min barndom; en så så viktig del av bygde-livet at en journalist fra Glomdalen avis en skal ha skrevet: det er ikke mye som skjer her ute i Austvatn, men det er alltid noe nytt å prate om ved melkerampen.

Det fantes ikke avisbud i min barndoms-bygd.

Noen få abonnerte på Glomdalen og fikk den sammenrullet med adresse-bånd i postkassen ved post-utkjøringen på morgenen. Skulle vi få tilgang til riksavisene så måtte vi ned på landhandleriet nede i bygdesentrum og betale 25 øre.

Men, som journalisten observerte ved melkerampene, så var det der nyeste nytt av lokalnyheter ble utdelt; og så ble det bragt videre fra rampe til rampe av sladrekjerringene som gikk under fellesbenevnelsen vander-posten.

Disse nyhets-sprederne som ruslet mellom sine faste melkeramper var en modernisert form for budstikkene som i århundret tidligere ble skutt fra gård til gård med viktige beskjeder.

Disse sladrekjerringene og deres stadig verre tolkninger av sladderet sto godt til HC Andersens fortelling om fjæra som ble til fem høns.

Vår alles kjære lærer Aksel Nordeng påsto i den sammenheng at det var ca. tre melkeramper mellom sannhet og løgn.

Det var med bakgrunn i melkerampen nedenfor Trøseid gård Berg at jeg lærte å mistro katter.

Katten til Pinse-Harald i det gule huset på andre siden av riksveien slo seg ned på min melkerampe og trodde at den eide den. Den satt der og fulgte meg med et blikk som om den så på meg som om jeg var en inntrenger.

Jeg tenker på den hver gang jeg ser Grevinnen og hovmesteren da han drikker av blomstervasen og uttrykker: kill that cat.

Nysgjerrighet drepte katten sa de gamle, kanskje litt håpefullt, de gangene de kom over meg, sittende i dype tanker på min lokale melkerampe. Da visste de at hjernen min arbeidet med et eller annet eksperiment som garantert kom til å gå til h......

Jeg tror de gjorde dette for å advare meg om farene ved unødvendig undersøkelse eller eksperimentering.

Ordtaket innebærer også at det å være nysgjerrig noen ganger kan føre til fare eller ulykke.

Den opprinnelige formen for ordtaket, som nå sjelden brukes i dag, var Pinse-Harald sitt: omsorg drepte den katt.

I dette tilfellet ble nok omsorg definert som bekymring, for Pinse-Harald med ett øye hadde nok ærlig bekymring rundt det at mine eksperimenter og undersøkelse av ting ville koste meg dyrt; i verste fall føre til at han måtte sykle de syv kilometerne til Mo kirke for å delta i en undødvendig fremprovosert begravelse.

Det eneste jeg vil si med de ovenfor sammensatte ordene er rett og slett at: barne-minner er som små skatter vi bærer med oss gjennom livet.

Ha en god og minnerik helg alle sammen.

Det er ikke bare bare å ha det gøy på landet når du ikke aner hvor landet ligger, mener Kjerstin Aune i sin blogg #selvforvikling.

Og kanskje er det like bra, for som Laila Stien sier det: landsbygda er ikkje for sveklingar!

Kjerstin Aune skriver også noe som beskriver det jeg føler nå som pensjonist: det er ikke bare å plutselig drive dank når du ikke har gjort en dritt på aldri så lenge.

Så da får en bruke tiden på å dykke ned i minnene da; for å fylle dagene