Netthandel i gamledager

 

I min barndom var postordre noe våre foreldre drev med, men i møte med forsvaret var en postordre noe helt annet. 

ELLOS var et svensk postordre som gjennom seksti og syttitallet hovedsakelig solgte klær og interiørprodukter; også med leveranse til de avisdesliggende områdene i Norge som omfattet Austvatn i Nord Odal.

Vi bodde nær svenskegrensen, men på sekstitallet var det ikke så mange vanlige borgere som hadde egen bil.

Skogvokter Mentz hadde en gråhvit Bedford som han slengte oss barna inn på madrasser bak i kassebilen og fraktet familien en sjelden gang på svensketur til Edda.

Ut over det så foretok mor sine svenskekjøp via Ellos etter en grundig gjennomgang av Ellos-katalogen som kom i posten noen ganger i året.

Vi som bodde på landet var ikke direkte bortskjemte på shopping, for å si det på moderne norsk.

Nede i bygdesentrum hadde vi to butikker; Landhandleriet som var en isenkram, og Samvirkelaget. En kort stund hadde vi også en liten kafé, men den ble stengt etter krav fra de svartkledde bibelbærerne fordi slike etablisement førte med seg ukultur og fordervelse av ungdomen gjennom å høre på musikk fra en jukeboks og drikke Coca Cola.

Det var til og med observert røykende ungdommer på kaféen.

For å gjøre bygdesentrum fullkomment så hadde vi i tillegg et postkontor med en rød telefonkiosk utenfor; og to konkurrerende bensinpumper. På Esso-pumpene kunne vi kjøpe klistremerker med putt en tiger på tanken og tigerstripete badebukser fra et lite glassbur ved bensinpumpene.

På BP ved Landhandleriet kunne vi kjøpe bensin; og få kjeft om vi fylte mopedtanken for under ti kroner.

Mor kunne selvsagt ta bussen til Skarnes, eller bytte buss underveis for å komme seg til Kongsvinger, men i og med at det kun gikk morgenbuss klokken 05:00 og en dagbuss, ett-bussen, så ble det langt mellom hamdleturene hennes. Og da var Ellos-katalogen en kjærkommen vare i huset på Aasen.

Det jeg husker best rundt dette var den spenningen og gleden som ansiktet hennes røpet de gangene hun kastet seg på sykkelen for å hente pakkene fra Ellos på postkontoret; og hvor stolt hun viste frem de nye julegardinene og dukene hun hadde mottatt.

Jeg husker også skuffelsen i min søster Anne Karin, da hun hadde investert sparepengene fra luking av potet og purre-jordene den foregående sommeren, på et gjøkur fra Ellos.

Den lille jenta hadde drømt om å få seg et gjøkur så lenge hun kunne huske, og når var det kommet i posten; et knøttlite gjøkur, som på bildet i katalogen så imponerende ut, men som i virkeligheten bare var et lite leketøy uten urverk.

Som storebror så hadde jeg ikke annet å gjøre enn å selge mopeden min og investere sommerens oppsparte formue for å kjøpe et gjøkur til henne på Skarnes.

Det siste jeg ønsket var å bli sett på var en overfølsom bror som lett lot seg påvirke av min søsters tårer av skuffelse, for svakhet har jeg aldri turt å vise.

Derfor ble historien hjemme at jeg hadde fått gjøkuret av en eldre dame som jeg gjorde en del hagearbeid for.

Det var selvsagt langt fra sannheten, for det eneste jeg fikk av henne etter endt jobb var en håndfull med rosiner.

I tillegg så måtte jeg gå skammens og løgnens sti tilbake til den gamle damen med en bukett roser fra hagen og en tegning fra min søster for å takke for den flotte gaven; den gjerrige drittkjerringen.

Og ikke nok med det, i tillegg måtte jeg komme med en nye løgn for på en eller annen måte å forklare hvorfor gamla skulle få blomster og kunst.

Løgn tar løgn, men det var tross alt bedre enn å røpe at jeg var en svak, dyptfølende guttunge som manipulerte seg selv på grunn av følelser.

Jeg hadde flaks, for faren med at mor eller Anne Karin en gang i fremtiden skulle støte på gamla og takke for gjøkuret ble borte i og med at hun åndet ut kort tid senere.

Ja, ja Tor, der mistet du en god venn og inntektskilde, mente mor da nyheten om gamlas bortgang nådde huset. Jeg som ikke en gang likte rosiner.

Hvor mor hadde hodet sitt da hun via Ellos kjøpte et par bukser til meg; av brun kordfløyel, må gudene vite.

Det var heldig vis ikke så lenge jeg måtte gå rundt kledd som en hippie, for kvaliteten på buksene var så dårlige at stoffet på bukse-knærne snart etter bare var som gasbind; med god hjelp av meg selvsagt.

Mor var en driftig kvinne, så hun satte skinnbøter på knærne og den slitte baken på buksene, så de neste månedene så jeg ikke lenger ut som en hippie, men mer som en klovn fra sirkus arnardo.

I hjerte en konge, av blod en klovn.
Tante Olga

Min skarpe og tydlig uttalende tante Olga så nok noe i meg som kunne tyde på at jeg var en person med store ambisjoner og drømmer om å oppnå noe stort, men at jeg på grunn av min bakgrunn eller omstendigheter følte meg begrenset eller mindreverdig.

Hun så nok en person som oppførte seg som en klovn i lokalsamfunnet, men som innerst inne hadde en sterk tro på seg selv.

Jeg tror hun så en person som på den ene siden hadde egenskaper som en konge: styrke, selvsikkerhet, lederegenskaper; men so på den andre siden kunne være usikker, sårbar; og ha en tendens til å undervurdere seg selv.

Eller så sa hun det hun sa med bakgrunn i hvordan jeg så ut i de jævla buksene fra Ellos.

Hva vet vel jeg. Det vil jeg nok aldri få vite heller, for Olga var en kvinne som ofte gikk bort; og en siste gang for godt.

Og det var det jeg hadde rundt gamle minner fra den gangens netthandel over grensene.

Jeg misunner ingen som vet mer enn meg, men jeg synes jævlig synn på dem som vet mindre.

Ha en hærlig og minnebyggende helg.

Min uvitenhet var så allsidig at det til slutt ikke var noe jeg ikke forsto meg på.
Henrik Groth