Klar i hodet

Why worry
There should be laughter after pain
There should be sunshine after rain
These things have always been the same
So why worry now
Why worry now

Baby, I see this world has made you sad
Some people can be bad
The things they do, the things they say; begynner baladen

Why Worry av Dire Straits er en optimistisk sang om å leve i nuet og nyte de små tingene i livet.

Sangen oppfordrer til å ikke bekymre seg for fremtiden, men heller fokusere på det som skjer her og nå; den understreker viktigheten av å sette pris på vennskap, kjærlighet og livet generelt.

Kort sagt så er det en sang om å være takknemlig og leve livet til det fulle.

Men hva vil det egentlig si å leve livet til det fulle når en er bundet til sofaen, og den største drømmen er å en dag kunne gå ut med søpla uten å oppleve hugg av smerte som ubønhørlig minner deg om at du ikke lenger er noe tess til noen ting.

Jeg får hele tiden påminnelse fra andre om at det viktigste er å være klar i hodet; som en slags trøst over at ting ikke har blitt som en håpet de skulle bli som pensjonist.

Det å være klar i hodet betyr vanligvis at en evner å tenke klart; noe som igjen betyr å kunne ta beslutninger, huske ting og kommunisere med andre.

Det ser ut til at folk elsker å peke at livet er mer enn det fysiske: minne meg om at selv om kroppen har sviktet så kan man fortsatt ha et rikt og meningsfylt liv.

Bruk tiden til å øve på mindfulness, gir de som råd før de legger glade og fornøyd ut om sine siste reiser, skogturer og givende timer på helsestudio.

Å øve på mindfulness, eller å ha oppmerksomt på nærvær, handler om å trene opp evnen til å være tilstede i øyeblikket uten å dømme.

 
Det innebærer å fokusere oppmerksomheten på det som skjer her og nå, enten det er tanker, følelser, kroppslige sensasjoner eller omgivelsene.

Blir ikke det rådet litt som å bekjempe alkoholisme ved å fokusere tankene rundt de ulike drikkevarene som står på hylle på Vinmonopolet; uten å ha noen mulighet til å få tak i noen av dem.

Jeg har funnet nye favoritt hobby:

• Være en statue, veldig avslappende, men litt kjedelig på sikt.
• Jeg har oppdaget hva fastlandet er; det er her på tomta hvor jeg bor.
• En kan vel si at jeg endelig har funnet min indre snegle (Iberiasneglen i meg), sakte men sikkert kommer jeg meg fram.
• Jeg har nå offisielt blitt en ekspert på å stirre på vegger og inn i utsstillingsvinduer i forsøk på å skjule for andre at det å gå fra parkeringsplassen på Kuben til legekontoret krever gammelmanns-bevegelser (ti skritt, mange banneord og full stopp noen minutter) før jeg kan rusle videre.

Det er mer spennende enn det høres ut, det lover jeg. Inne i hodet har jeg nå full oversikt over prisen på dameklær, optikernes forsøk på å fortelle deg at du ser dårlig; og hvor julepynten allerede har tatt sin plass i utstillingsvinduet.

Noen ganger vinker de ansatte i butikkene meg inn, som om de tror at jeg trenger ny kjole, eller et par imiterte pytonslange skinnsko hos den gylne Fe eller Chic.

 
De skjønner selvsagt ikke at dette er en måte å skjule mine problemer på, og ikke produktinteresse.

Jeg har innsett at jeg har mistet kontrollen over det livet jeg lever; eller for å si det på en annen måte som sofafolket kan relatere seg til; jeg har meldt meg inn i klubben for folk som har mistet fjernkontrollen til livet.

Ettersom jeg lever i nuet så har jeg i det minste litt glede av å prøve å krysse de trange gatene på Kuben senter, til frustrasjon for de som kommer bak meg og føler at de har dårlig tid.

 
Det har ikke jeg, dårlig tid; for jeg har nettopp oppdaget, og nyter i fulle drag, at jeg har en skjult talent for å være et menneskelig trafikkork.

Selvfølgelig er det ikke alt ved min nye tilværelse som føles positivt. Det er noen ganger som å være i en boble; man ser verden utenfra og kan ikke aktivt delta.

 
Akkurat det er også noe positivt, for det er som en reklamefri film hvor du ikke skjønner hva de selger.

Noen ganger føles det som om livet er en film på nettet, satt på pause, hvor jeg venter på at play-knappen skal dukke opp. Men nettet her i huset føles frustrerende tregt.

Jeg har har vinger, men kan ikke fly. Jeg er blitt redusert til en struts.

Jeg har sendt en søknad til Ekornes AS, avdeling innovativ skandinavisk design siden 1934, om å få bli registrert som en del av møblene hjemme; og jeg tror jeg har gode sjanser til å få bli en del av stuemøblemanget. Da får jeg i det minste en identitet.

Marvel Entertainment, ring meg!

 Jeg har funnet min superkraft; evnen til å sitte helt stille i flere timer.

Galgenhumor er som et plaster på et sår. Det heler ikke såret, men det gjør det litt mindre vondt.

Plaster fungerer som smertestillende på mitt barnebarn, og humør fungerer på meg.

 
Å le av seg selv er god medisin; brygget på selvbedrag.

Å øve på mindfulness handler som nevnt om det å trene opp evnen til å være tilstede i øyeblikket uten å dømme, og det innebærer å fokusere oppmerksomheten på det som skjer her og nå.

 
Jeg er heldigvis klar i hodet, så nå har jeg funnet opp og startet en ny diett; sitt-i-sofaen-og-drikke-kaffe- dietten.

 
Den fungerer overraskende bra, for kaffe er, i følge forskerne som støtter kaffe-produsentene, en helsedrikk som er gunstig for å kunne bidra til å forebygge hjertesykdom, hjerneslag, redusert insulinsensitivitet og diabetes type 2, leversykdom, betennelse i kroppen; og visse typer kreft.

 
Er det rart om jeg er frisk som en fisk så mye kaffe som jeg drikker nå?

Jeg kommer til å måtte leve evig.

Kaffe virker positivt for tenkevirksomhet også; selv om akkurat det med tanker er noe jeg skulle ønske jeg kunne bruke mindre tid på for tiden; men jeg trener jevnlig musklene ved å knytte nevene når smerteriene minner meg på hvorfor jeg burde sitte stille.

Humor er som en redningsvest; den holder deg flytemde når alt annen synker.

Ha en god og opplevelsesrik helg.

Den mest bortkastede av alle dager er en dag uten latter.
Nicolas Camfort

Do-Bok

Dobok er en hvit drakt som benyttes i koreansk kampsport, derav Taekwondo. Do betyr -måte- og bok betyr -drakt-, på samme måte som hanbok betyr nasjonaldrakt fra landet Han-Gok, halvøy- landet Sør Korea.


Hjemme i Hønefoss betyr do-bok noe helt annet; der betyr det den innretningen fra bokhandelen som fører til at doen er opptatt unødvendig lenge hjemme hos oss.

På do er det ro, fred og godt lys, et utmerket sted å fordype seg i Christopher Hals Gylset sin bok Nazistenes Dødsskog; historien bak de 194 henrettelsene i Trandum-skogen under andre verdenskrig.


Toalettet er et lite omtalt og prissatt rom som eksisterer i ethvert møblert hjem. Det sies at kjøkkenet viser hjemmets hjerte; om en blir tatt i mot og foret som en velkommen gjest; eller om en ikke et så velkommen og bare får servert kald skulder. Mat skal dem ha.

Badet er fornyelsens og renslighetens helligdom, soverommet er sjelens fristed og spisestuen er rommet for de gode samtalene.

Men dassen er bare et dritt-rom som sjelden får fortjent omtale.

Der inne, ruvende på porselens-tronen, finner folk som meg sitt fristed. Der er det allment akseptert at normale mennesker ikke svarer på anrop på mobilen, og ut fra det å samtale derfra deler ubehagelige bakgrunnslyder med anroperen.

 
Det er stedet hvor de fleste aksepterer at en vil være alene og ikke ha vennebesøk under utførelse av naturens påkrevde oppgaver.

Det er et rom hvor en ikke på noen måte ønsker å dele lukter med andre enn seg selv, med mindre du er kongelige som trykker ut parfymerte duft-kuler i følge de som ser opp til det huset lenger.

Hvor ellers, enn på dass, kan du finne ro og fred til fordypning; være seg på jobb, på besøk, eller hjemme.

Hvor ellers kan du fordype deg i egne tanker og filosofere?


Folk er i hemmelighet veldig nysgjerrige på andres bad og toalettrom, og i stedet for å bruke tiden der til fornuftige, forventede handlinger går de gjennom baderoms-skapene og medisinskapet for å danne seg et helhetsbilde av de en er på besøk hos.

For å unngå den slags etterretnings-økter er det enkelte som har egen bladkurv ved toalettet for å rette nysgjerrigheten bort fra medisinskapet med Viagra og nervemedisiner.

Jeg studerer folk gjennom å gå gjennom disse lesestoff-samlingene når jeg kommer over den slags innrednings-variasjoner.

Finner jeg pornoblader i kurven så går jeg hjem med uforrettet sak og regner med at de jeg besøker er swingers med baktanker rundt invitasjonen.

Finner jeg psykologi-magasiner så vet jeg at jeg vil bli psykoanalysert i hemmelighet under oppholdet: og går hjem.

En gang jeg var hjemme hos noen kinesiske venner av min kone så fant jeg et klistremerke inne i en bok hvor det sto: så mange katter, så få oppskrifter.

Da gikk jeg hjem uten å smake på hovedretten de serverte.

Det å avslutte et besøk kort etter et toalettbesøk er selvsagt ikke så høflig, men det er vel det som en i Odalen kalte: drit og dra!


En sjelden gang opplever en å komme hjem til likeverdige; toalettet til folk som forteller meg gjennom sin innredningen at de ser på do-rommet som et fristed for personlig refleksjon.

Deres toaletter er bygd for velvære med SPA-lignende elementer på toalettet; som innebygde funksjoner som bidét, oppvarmede seter og automatisk spyling; som ved feil fikling kan iverksettes før du reiser deg fra domenet. Frivask.

I min kones leilighet i Seoul er det så avansert toalett at det eneste lesestoffet som ligger der inne er en tykk bruksanvisning; på koreansk.


Jeg har vært på stå-dasser rundt om i verden, men hos en indisk familie var det knestående toalett; og det ga ikke akkurat oppfordring til hvile og refleksjon.

Det ropte i større grad om fordelene ved å holde seg og ikke prøve på noe skadefremkallende stunt.

Å måtte ty til toalettet etter en sterk, indisk middag er både et torturkammer og et minne-rom som får en til å tenke tilbake på alt du har spist; med litt sviende anger.


2.6 milliarder mennesker har ikke tilgang til hygieniske toaletter, i følge World Toilet Summit, så bare det tilsier at vi må lære å sette pris på dette lille, intime og tabubelagte rommer hjemme, men ikke til de grader at en utstyrer dolokket med langhårede toalettlokk-deksel.

Toalettlokk fryser ikke, og som Øystein Sunde synger: det klapper ned når du strør.


Det er ting på dass som får meg til både å mige, og til å reflektere over livet.

 
Hver gang jeg kommer inn i et rom med en nesten tom dorull så tenker jeg at livet er som toalettpapir; du vet aldri når du kommer i situasjoner hvor du trenger mer enn det som er til rådighet.

På en måte kan en jo si at vi gamle, som har brukt livene våre på å ødelegge naturen for de som kommer etter oss, er som et langt toalettbesøk; vi lar det stå til der og da, og viser ikke noe hensyn til de som kommer dit etter oss.

 
Som de spurte seg i Odalen når de kom inn på utedassen etter andre under fårikål-treff på Skytterhuset; har noen dødd her inne?


Vel, sånn får vi filosoferende pensjonistene tiden til å gå for å unngå panikken over å nærme oss det siste tørket på den éne dorullen vi har fått utdelt, og som vi kaller livet.

Noen tror på at de kommer en ny rull da den du forbruker er tom, men der er ikke jeg enda; for jeg opplever enda ingen frykt for fremtiden; eller for å si det sånn: det å gå tom for tørk.

Alderdom: Tilstand kjennetegnet ved at man bruker hele dagen til å huske hva man har gjort her i livet, og hele natten til å glemme det; samt å gå på toalettet med stadig hyppigere frekvens.
Niels Christian Geemuyden

Ha en rolig og refleksjonsrik helg

Døden er den endelige løsning på alle problemer. Ingen annen løsning har noensinne vist seg å være tilfredsstillende.
Voltaire

Netthandel i gamledager

 

I min barndom var postordre noe våre foreldre drev med, men i møte med forsvaret var en postordre noe helt annet. 

ELLOS var et svensk postordre som gjennom seksti og syttitallet hovedsakelig solgte klær og interiørprodukter; også med leveranse til de avisdesliggende områdene i Norge som omfattet Austvatn i Nord Odal.

Vi bodde nær svenskegrensen, men på sekstitallet var det ikke så mange vanlige borgere som hadde egen bil.

Skogvokter Mentz hadde en gråhvit Bedford som han slengte oss barna inn på madrasser bak i kassebilen og fraktet familien en sjelden gang på svensketur til Edda.

Ut over det så foretok mor sine svenskekjøp via Ellos etter en grundig gjennomgang av Ellos-katalogen som kom i posten noen ganger i året.

Vi som bodde på landet var ikke direkte bortskjemte på shopping, for å si det på moderne norsk.

Nede i bygdesentrum hadde vi to butikker; Landhandleriet som var en isenkram, og Samvirkelaget. En kort stund hadde vi også en liten kafé, men den ble stengt etter krav fra de svartkledde bibelbærerne fordi slike etablisement førte med seg ukultur og fordervelse av ungdomen gjennom å høre på musikk fra en jukeboks og drikke Coca Cola.

Det var til og med observert røykende ungdommer på kaféen.

For å gjøre bygdesentrum fullkomment så hadde vi i tillegg et postkontor med en rød telefonkiosk utenfor; og to konkurrerende bensinpumper. På Esso-pumpene kunne vi kjøpe klistremerker med putt en tiger på tanken og tigerstripete badebukser fra et lite glassbur ved bensinpumpene.

På BP ved Landhandleriet kunne vi kjøpe bensin; og få kjeft om vi fylte mopedtanken for under ti kroner.

Mor kunne selvsagt ta bussen til Skarnes, eller bytte buss underveis for å komme seg til Kongsvinger, men i og med at det kun gikk morgenbuss klokken 05:00 og en dagbuss, ett-bussen, så ble det langt mellom hamdleturene hennes. Og da var Ellos-katalogen en kjærkommen vare i huset på Aasen.

Det jeg husker best rundt dette var den spenningen og gleden som ansiktet hennes røpet de gangene hun kastet seg på sykkelen for å hente pakkene fra Ellos på postkontoret; og hvor stolt hun viste frem de nye julegardinene og dukene hun hadde mottatt.

Jeg husker også skuffelsen i min søster Anne Karin, da hun hadde investert sparepengene fra luking av potet og purre-jordene den foregående sommeren, på et gjøkur fra Ellos.

Den lille jenta hadde drømt om å få seg et gjøkur så lenge hun kunne huske, og når var det kommet i posten; et knøttlite gjøkur, som på bildet i katalogen så imponerende ut, men som i virkeligheten bare var et lite leketøy uten urverk.

Som storebror så hadde jeg ikke annet å gjøre enn å selge mopeden min og investere sommerens oppsparte formue for å kjøpe et gjøkur til henne på Skarnes.

Det siste jeg ønsket var å bli sett på var en overfølsom bror som lett lot seg påvirke av min søsters tårer av skuffelse, for svakhet har jeg aldri turt å vise.

Derfor ble historien hjemme at jeg hadde fått gjøkuret av en eldre dame som jeg gjorde en del hagearbeid for.

Det var selvsagt langt fra sannheten, for det eneste jeg fikk av henne etter endt jobb var en håndfull med rosiner.

I tillegg så måtte jeg gå skammens og løgnens sti tilbake til den gamle damen med en bukett roser fra hagen og en tegning fra min søster for å takke for den flotte gaven; den gjerrige drittkjerringen.

Og ikke nok med det, i tillegg måtte jeg komme med en nye løgn for på en eller annen måte å forklare hvorfor gamla skulle få blomster og kunst.

Løgn tar løgn, men det var tross alt bedre enn å røpe at jeg var en svak, dyptfølende guttunge som manipulerte seg selv på grunn av følelser.

Jeg hadde flaks, for faren med at mor eller Anne Karin en gang i fremtiden skulle støte på gamla og takke for gjøkuret ble borte i og med at hun åndet ut kort tid senere.

Ja, ja Tor, der mistet du en god venn og inntektskilde, mente mor da nyheten om gamlas bortgang nådde huset. Jeg som ikke en gang likte rosiner.

Hvor mor hadde hodet sitt da hun via Ellos kjøpte et par bukser til meg; av brun kordfløyel, må gudene vite.

Det var heldig vis ikke så lenge jeg måtte gå rundt kledd som en hippie, for kvaliteten på buksene var så dårlige at stoffet på bukse-knærne snart etter bare var som gasbind; med god hjelp av meg selvsagt.

Mor var en driftig kvinne, så hun satte skinnbøter på knærne og den slitte baken på buksene, så de neste månedene så jeg ikke lenger ut som en hippie, men mer som en klovn fra sirkus arnardo.

I hjerte en konge, av blod en klovn.
Tante Olga

Min skarpe og tydlig uttalende tante Olga så nok noe i meg som kunne tyde på at jeg var en person med store ambisjoner og drømmer om å oppnå noe stort, men at jeg på grunn av min bakgrunn eller omstendigheter følte meg begrenset eller mindreverdig.

Hun så nok en person som oppførte seg som en klovn i lokalsamfunnet, men som innerst inne hadde en sterk tro på seg selv.

Jeg tror hun så en person som på den ene siden hadde egenskaper som en konge: styrke, selvsikkerhet, lederegenskaper; men so på den andre siden kunne være usikker, sårbar; og ha en tendens til å undervurdere seg selv.

Eller så sa hun det hun sa med bakgrunn i hvordan jeg så ut i de jævla buksene fra Ellos.

Hva vet vel jeg. Det vil jeg nok aldri få vite heller, for Olga var en kvinne som ofte gikk bort; og en siste gang for godt.

Og det var det jeg hadde rundt gamle minner fra den gangens netthandel over grensene.

Jeg misunner ingen som vet mer enn meg, men jeg synes jævlig synn på dem som vet mindre.

Ha en hærlig og minnebyggende helg.

Min uvitenhet var så allsidig at det til slutt ikke var noe jeg ikke forsto meg på.
Henrik Groth

Ramp på rampene

EKSTRANUMMER Fredag 4. oktober. Solskinnsdagen.

På ungdomskolen hadde jeg en drøm om å starte et band, Melkerampen; men jeg hadde hverken venner, instrument eller musikalitet; så det ble med planen.

Så det ble bare med det nærmeste jeg kom noe med homo i ungdommen, homonymer; ord som har samme skrivemåte eller uttale, men forskjellig betydning.

Mor ga meg gutte-frysninger da hun syntes band-navnet var søtt da hun assosierte Melke-rampen til rampunger som drikker melk, mens band-navnet hovedsakelig var en hyllest til bygdens samlingspunkter for ungdomen i bygda; melkerampene nedenfor gårdene langs riksveien.
Jeg var en misforstått ungdom.

Melkerampe var en utbredt oppbevaringsplass for melk og gårdsprodukter i påvente av avhenting langs veiene i bygde-Norge. 

Høyde på rampene og avstanden fra veien var nøye planlagt slik at de tunge melkespannene kunne lempes rett inn på planet på en lastebil, så i transportbransjen var de like redde for å jobbe den gangen som med søppelkjørere i dag som tvinger oss til å sette søppelbøttene slik at de har håndtakene vendt mot bilene for å gjøre det raskt og lett å trekke dem ut fra skurene de står i.

At dette er lite praktisk for de som skal benytte spannene er ikke deres problem, for i Norge er det kundene som skal stå for servicen.

Det var viktig at høyden på lasterampen i melkerampen var slik at en unngikk å måtte løfte spannene, og slik at en enkelt kunne svinge de inn på planet.

Disse melkerampene var tidligere et viktig samlingspunkt hvor gårdsarbeidere møttes og utvekslet nyheter; og sladder om storbøndene de jobbet for.

Det var også et vanlig samlingspunkt for de av oss som skulle skaffe seg skyss med bil og lastebil, da melkeruta ofte innbefattet å ta med reisende.

På strekninger der melkeruta gikk kom også skolebussen, og elever som kom for sent til skolebussen ble kynisk brukt til å lempe melkespann fra melkerampa inn på lasteplanet; som en automatisert, kollektivt akseptert straffemetode for oss som ikke klarte å passe klokken om morgenen.

Antagelig vis så hadde bygde-Norge fått mer enn nok av stive høyrearmer i de fem årene med besøk fra tyskerne, for det å markere stopp-signal til buss, melkerute eller godsrute med arm-signal var ikke akseptabelt i Nord-Odal; der var det et bein som eleven sparket ut av åpningen på melkerampen som var stopptegn til sjåføren den gangen.

Melkerampene var som nevnt et viktig samlingspunkt for både unge og gamle i min barndom; en så så viktig del av bygde-livet at en journalist fra Glomdalen avis en skal ha skrevet: det er ikke mye som skjer her ute i Austvatn, men det er alltid noe nytt å prate om ved melkerampen.

Det fantes ikke avisbud i min barndoms-bygd.

Noen få abonnerte på Glomdalen og fikk den sammenrullet med adresse-bånd i postkassen ved post-utkjøringen på morgenen. Skulle vi få tilgang til riksavisene så måtte vi ned på landhandleriet nede i bygdesentrum og betale 25 øre.

Men, som journalisten observerte ved melkerampene, så var det der nyeste nytt av lokalnyheter ble utdelt; og så ble det bragt videre fra rampe til rampe av sladrekjerringene som gikk under fellesbenevnelsen vander-posten.

Disse nyhets-sprederne som ruslet mellom sine faste melkeramper var en modernisert form for budstikkene som i århundret tidligere ble skutt fra gård til gård med viktige beskjeder.

Disse sladrekjerringene og deres stadig verre tolkninger av sladderet sto godt til HC Andersens fortelling om fjæra som ble til fem høns.

Vår alles kjære lærer Aksel Nordeng påsto i den sammenheng at det var ca. tre melkeramper mellom sannhet og løgn.

Det var med bakgrunn i melkerampen nedenfor Trøseid gård Berg at jeg lærte å mistro katter.

Katten til Pinse-Harald i det gule huset på andre siden av riksveien slo seg ned på min melkerampe og trodde at den eide den. Den satt der og fulgte meg med et blikk som om den så på meg som om jeg var en inntrenger.

Jeg tenker på den hver gang jeg ser Grevinnen og hovmesteren da han drikker av blomstervasen og uttrykker: kill that cat.

Nysgjerrighet drepte katten sa de gamle, kanskje litt håpefullt, de gangene de kom over meg, sittende i dype tanker på min lokale melkerampe. Da visste de at hjernen min arbeidet med et eller annet eksperiment som garantert kom til å gå til h......

Jeg tror de gjorde dette for å advare meg om farene ved unødvendig undersøkelse eller eksperimentering.

Ordtaket innebærer også at det å være nysgjerrig noen ganger kan føre til fare eller ulykke.

Den opprinnelige formen for ordtaket, som nå sjelden brukes i dag, var Pinse-Harald sitt: omsorg drepte den katt.

I dette tilfellet ble nok omsorg definert som bekymring, for Pinse-Harald med ett øye hadde nok ærlig bekymring rundt det at mine eksperimenter og undersøkelse av ting ville koste meg dyrt; i verste fall føre til at han måtte sykle de syv kilometerne til Mo kirke for å delta i en undødvendig fremprovosert begravelse.

Det eneste jeg vil si med de ovenfor sammensatte ordene er rett og slett at: barne-minner er som små skatter vi bærer med oss gjennom livet.

Ha en god og minnerik helg alle sammen.

Det er ikke bare bare å ha det gøy på landet når du ikke aner hvor landet ligger, mener Kjerstin Aune i sin blogg #selvforvikling.

Og kanskje er det like bra, for som Laila Stien sier det: landsbygda er ikkje for sveklingar!

Kjerstin Aune skriver også noe som beskriver det jeg føler nå som pensjonist: det er ikke bare å plutselig drive dank når du ikke har gjort en dritt på aldri så lenge.

Så da får en bruke tiden på å dykke ned i minnene da; for å fylle dagene

Kjønn

Menn benevnes som beskyttere og det sterke kjønn.
Kvinner beskrives som de fagre og det svake kjønn.

Det er hos det svake kjønn at det sterke henter sin styrke sier et gammelt ordtak.

Begrepet om at menn er beskyttere og det sterke kjønn, mens kvinner er de fagre og det svake kjønn er vel en temmelig utdatert oppfatning som har blitt utfordret og avvist gjennom blant annet min egen erfaring opp gjennom de mange årene jeg har levd.

Denne stereotypien har sine røtter i historiske og kulturelle kontekst, hvor kjønnsroller var rigid definert og kvinner ofte ble tildelt en underordnet posisjon.

Oppfatningen var basert på biologiske forskjeller, men disse ble ofte overdrevet og brukt til å rettferdiggjøre ulik behandling av kvinner og menn; og fortsatt lever dette i beste forstand i mange kulturer, inklusive vår egen kultur.

Jeg skal ikke prøve å skrive et forsvarsskrift for kvinner, og jeg skal ikke skrive om hvorfor menn er bedre enn kvinner; jeg skal bare nyensere det jeg mener om amøbene av mitt eget kjønn, og det opplevde faktum at slett ikke alle menn er sterke eller beskyttende; så langt der i fra.

I kulturer og miljøer der menn i sin utilstrekkelighet benytter vold mot kvinner for å dekke over sin egen utilstrekkelighet gjør at jeg ofte skammer meg over mitt eget kjønn og regelrett blir litt rasistisk.

Den oppfatning at en mann har rett til å slå sin kone, eller true henne med fysisk vold, er dypt rotfestet i mange kulturer; og i det en kanskje kan kalle taper-miljøer.

 
Flertallet av de mennene som hevdet at de ikke mishandlet sin kone, i en stor undersøkelse ledet av FN, mente at det å slå en kvinne var akseptabelt og ikke var ensbetydende med å øve vold.

Ordet macho kommer fra Latin-Amerika og henspiller på en tøff, aggressiv maskulin stolthet som innbefatter en nedlatende holdning til kvinner.

I Bangkoks største forstad blir 50 prosent av alle gifte kvinner slått regelmessig og i Hongkong har andelen av kvinner som sier at de er blitt slått av sin partner, har steget med over 40 prosent i løpet av 2023.

Antall kvinner som oppsøkte krisesentre i Japan økte fordi deres mann oppførte seg voldelig økte med 45% i 2023, og i Storbritania får politiet hver dag 1300 telefonoppringninger fra ofre for vold i hjemmet, over 570 000 hvert år. Av disse er 81 prosent kvinner som er blitt angrepet av menn.

Sytti prosent av alle forbrytelser i Peru som blir innrapportert til politiet, gjelder kvinner som er blitt slått av sin mann. I løpet av ett år ble 14 500 russiske kvinner drept av sin mann, og ytterligere 56 400 ble gjort uføre eller ble hardt skadet under husbråk, mens det i Kinaer raskt økende tilfeller av menn som angriper sine ektefeller, særlig i byområdene.

Bare i 2023 ble 52 prosent av alle kvinner i Nicaragua rammet av en eller annen form for vold utført av deres mann.

Mange av disse mennene påstår at det er alkoholen som får dem til å øve vold mot sine koner, og av enkelte forstsegpåere så kjøpes dette.

Min tidligere svoger var en av disse hvis hjerte heldig vis sluttet å slå til slutt; samtidig med hendene hans.

Sannheten er vel at dette bare er en dårlig unskyldning for å dekke over sine dårlige, personlige egenskaper og viten om disse mennenes egen utilstrekkelighet.

 
Lavt selvbilde og følelser av utilstrekkelighet, er i mitt hode sterkt korrelert med voldelig atferd hos noen menn.

Rusmidler vil i mange tilfeller øke aggressivitet og redusere hemninger, men alkehol er kjnet for bare å forsterke de underliggende følelsene og holdningene du har når du inntar det.

 
Alkohol endrer ikke din personlighet, den får bare frem det som ligger i deg fra før; den får frem den du virkelig er, og den lyver ikke som deg.

Jeg er ingen spesialist på det å forstå, eller å prøve å finne unskyldninger eller svar på hvorfor enkelte menn føler det riktig og har behov for å ty til vold mot sine samboere og ektefeller når de selv føler seg underlegne og utilstrekkelige, men jeg vet hvordan jeg selv tolker disse personene; bitte små, verdiløse menn som ikke evner å få kvinnene sine til å følge dem gjennom sin intelligens og sin vellykkethet.

 
Det hjelper ikke om disse mennene er aldri så veltrente helestudio-bunter eller ikke, de er uansett bare en flokk svake, evneløse og bitre nisser som er redde for, og ikke evner å håndtere, styrken i sin partner på annen måte enn å kue, true og slå.

De tyr til det å holde andre nede ved frykt fordi deres personlighet og intelligens ikke står seg mot partneren.

Jeg kjenner, og har kjent, så mange av denne typen psåkalte menn opp gjennom livet at jeg mener å ha sett såpass mye fellestrekk hos dem til å helhjertet påstå at dette er menn som krever å få sin vilje, men ikke klarer å få den uten å ty til vold og overgrep.

 
Mange av dem jeg har kjent har hatt høy utdannelse, andre har vært lite smarte; men feløles for dem alle er at de ikke strekker til over for andre og lar dette gå ut over sine nærmeste.

Mannfolk som øver vold mot kvinner og barn finnes rett og slett ikke, for de er ikke mannfolk.

 
Definisjonen på et mannfolk er en sterk og selvsikker mann med stor rettferdighetssans; en som tåler motstand og håndterer den med hodet og ikke hendene.

 
Dette kan inkludere fysisk styrke, men også psykisk styrke og evne til å ta gode avgjørelser.

Rettferdighetssans i denne sammenheng er en følelse eller en oppfatning av hva som er rett og galt, rettferdig og urettferdig. Det handler om å ha en indre kompass som forteller oss når noe ikke stemmer; når noen blir behandlet dårlig.

Så beklager, ordet mann omfatter ikke dere.

 
Å være mann er ikke bare et kjønnsmodent menneske med XY-kromosomer, og som har mannlige kjønnsorganer og kan produsere sædceller.

Det finnes ikke ett kjønn som dere kan ta til dere eller dekke dere bak; dere er rett og slett ingen ting, og dere kan ikke kalle dere mannen i forholdet.

Dere er bare små likeverder av Marius Borg Høiby og har ingen verdens ting å være stolte av.

Dere kan ikke unnskyldes, og dere er en skam for alle menn.

Måten dere opptrer på fratar dere all ære, og alt dere ellers har prestert gjennom livet.

Tradisjonelt har kjønn ofte blitt sett på som en binær kategori: enten mann eller kvinne, basert på biologiske forskjeller som kjønnsorganer og kromosomer.

Enkelte individer fortjener ikke en gang å kategoriseres som et kjønn, hverken i den gamle måten å definere et kjønn, eller nå da det har oppstått en mer nyansert og inkluderende forståelse av kjønn.

Men må en sette disse mennene inn i en kjønnsbenevnelse så må det være:
det desidert svakeste kjønn av alle.

Det er i hjemmet barn lærer vold.
Erin Pizzey

Ha en god og voldsfri helg

Det som oppnås med vold kan bare beholdes med vold.
Mahatma Gandhi