Ikke kødd med oss!

Meg skal du faen ta meg ikke knekke!

Dette tankesettet er en del av den norske folkesjela; og har alltid vært det: ser det ut til.
Vi merker det nå også.

Med økte priser, høye renter og solide skatteøkninger for å dekke statens utgifter og sterke behov for unødig sløseri uten å måtte tære for mye på statskassa og oljepengene.

Folket overøses av avgifter og stor økning i antallet bomringer med nærmest vanvittig økning av bomring-priser; og nå i begge retninger på vei-strekningene.

Offentlige avgifter har steget med tjue prosent og gebyrene økes i snitt med sytten prosent.

Folk får stadig mindre å rute med, og vi må dekke større og større del av grådighet-politikernes investeringer i tillegg til skattene vi betaler fra før på alt fra lønningsposen og fra mat til vann og strøm; og da kommer folkets trassighet tydelig til syne.

Trassighet er en kompleks atferd med røtter i en rekke psykologiske faktorer.

Trassighet er en måte å uttrykke sterke følelser som sinne, frustrasjon eller frykt.

Når mennesker føler seg overveldet eller maktesløse, vil de ofte ty til trassighet som en måte å føle at de ved dette tar kontroll eller hevde sin autonomi.

Så har vi dette med nordmenns personlighetstrekk; som impulsivitet, negativitet og en tendens til taus opposisjon, som gjør nordmenn mer sannsynlig å oppføre seg trassig på sin måte.

Trassig atferd er også et resultat av læring-erfaringer fra barndommen av.

Barn som regelmessig blir møtt med kontroll eller straff, vil lære seg å ty til trassighet som en måte å overleve i sitt miljø på.

Trassighet er ikke på langt nær alltid er en negativ atferd.

I mange tilfeller kan det være et tegn på motstandskraft eller en vilje til å stå opp for det man tror på; og det å vise at vi ikke er til å kødde med.

Trassighet er noen ganger det eneste våpenet de maktesløse har.
Malala Yousafzai

De fleste maktpersoner anser folke-trass som dårlige egenskaper, men Malala Yousafzais belyser i sitt sitat en annen side av trassighet.

Hun ser det som et potensielt verktøy for motstand og frigjøring, spesielt for de som er undertrykt eller marginalisert.

I disse tilfellene vil trassighet være en handling av dristighet og motstandskraft; noe som får sin støtte av Nelson Mandela.

Trassighet er ofte en kraft for det gode. Det er det som får folk til å stå opp for det de tror på, selv når det er vanskelig.
Nelson Mandela

Om en går tilbake til hvordan vi som barn brukte trass, så sier Albert Camus i sitt sitat: trassighet er barnets sjel som nekter å bli knust er det som en representasjon av den menneskelige ånds ukuelige natur.

Dypt inne i den norske folkesjelen ligger det en ukuelig kraft mot det som vi mener er urettferdig, og da hjelper det lite hvilke ønsker myndighetene har til hvordan vi skal hjelpe dem å oppnå kontroll på kronekursen.

Meg skal du ikke knekke. Min sterke trass skal stå i mot uttrykker en sterk vilje i folk til å motstå motgang og ikke gi opp, uansett hvor vanskelig ting blir.

Dette er en direkte og kraftfull erklæring om at personen ikke vil la seg beseire eller bryte ned; det er en avvisning av å gi etter for press eller motgang og trassighet som en styrke og en kraft som skal brukes til å motstå utfordringer.

I motsetning til de som ser den, tause norske folke-trassen som kjepper i hjulene for å få gjennom sine ønsker, så hyller jeg denne robuste og motstandsdyktige egenskapen hos oss; selv om det er økonomisk dumt.

Vi skal være stolt av Norges lange historie med et hardt klima og krevende landskap har tvunget oss nordmenn til å bli tilpasningsdyktige og utholdende.

Vi har måttet lære å overleve i et kaldt og ofte brutalt miljø, noe som har krevd hardt arbeid, oppfinnsomhet og samhold.

Gjennom århundrene har vi nordmenn møtt mange utfordringer, fra vikingtidens krigføring til naturkatastrofer og utenlandsk okkupasjon.

Hver av disse hendelsene har bidratt til å forme den norske karakteren, og har gitt dem en dyp respekt for hardt arbeid, uavhengighet og selvstendighet.

Nordmenn har tradisjonelt satt stor pris på likhet for alle mennesker, fellesskapsfølelse og ansvar for hverandre når det er nødvendig.

Norge er et lite land med et stort folk.
Fridtjof Nansen

Nansen gir i påstanden en påminnelse om at nordmenn har en lang historie med å overvinne utfordringer og motgang; og at de alltid har hatt en sterk vilje til å stå imot og fortsette å kjempe.

Nordmenn er stolte av sin arv og sin kultur, og vi er villige til å forsvare vårt land og våre verdier.

Det som er typisk for den tause, innesluttede nordmannens vesen er den urokkelige troen på at vanskelige tider vil alltid gå over.; eller som min tante Olga sa det på sin måte: samme hvordan det enn går så vil den sure rumpa alltid være noe du har bak deg.

Etter mørket kommer alltid lys, og etter regn kommer solskinn; også i hustrige Norge.

Vi får være stolte av folkesjelen vår og fortsette å stå i mot på vår sære, tause og trassige måte, selv om det fører til at vi i ettertid får enda litt mer å rydde opp i.

Det er noe sært og nydelig i det at folk flest heller trasser for oss selv og går på uten å samles i gatene med paroler og protest-rop. Vi trenger liksom ikke å vise at vi bryr oss; vi bare bryr oss veldig.

Patriotisme er ikke det å elske sitt land. Det er å sørge for at landet ditt er verdt å elske.
Charles de Gaulle

Ha en god helg hvor du koster på deg det du mener du har behov for; og gjør det nå før potetene bare blir en rotvekst for de rike.

Kanskje det rett og slett skulle være sånn at også de politiske individene i landet vårt skulle skakk-kjøre litt mindre, og i mye større grad skulle ta til seg John F. Kennedy sine ord: patriotisme er ikke spørsmålet om å spørre hva landet kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for landet ditt.

Ha en trassfri og nydelig sommerhelg

Den sterkeste er ikke den som alltid vinner, men den som aldri gir seg.
Nelson Mandela

Mitt liv er barten min

Av fare for å fremstå som egosentrisk, og litt nostalgisk, så skriver jeg like vel om mitt forhold til min mustasje.

 
Det vil si, jeg kommer fra Austvatn i Nord-Odal, og der har vi bare barter med matrester i; for mustasje er for de flottere vestkant-gubbene i storbyen Oslo som behandler hårveksten sin bedre enn kona når de endelig klarer å gro hår under nesen.

Jeg ttodde min olderfar hadde barter, men så var det bare de lange nesehårene sine han gredde til siden og smurte inn med honning. En ordentlig snørr-brems for å si det sånn.

Mine fem år i den spanske fremmedlegionen fikk jeg tilnavnet El Bigote, barten, av mine medsoldater.

Barten min har vært mitt personlige varemerke; og en viktig del av min trivsel og min identitet.

Fra tid til annen har den blitt offer for overgrep og blitt klippet ned som et ledd i dårlig humor, og som en konsekvens av ekteskapelig misnøye.

Andre ganger har kløneri og lek med pyroteknikk svidd barten min ned til rotfestet.

Disse kort-bart periodene i mitt liv minnes jeg som perioder med tap av identitet.

Den frodige barten på bildet fra Spania-perioden min er i dag hvit og pistrete av elde, men den er der fortsatt.

Mustasjens betydning for identitetsfølelsen hos menn som meg er et komplekst tema med røtter i både historie, kultur og psykologi.

For å forstå dette fullt ut så tar jeg dere med på et lite dykk ned i de ulike aspektene som spiller en rolle for mustasjens historie.

Gjennom historien har mustasjer ofte vært assosiert med maskulinitet, styrke og militært mot.
I mange kulturer har menn med mustasje blitt sett på som mer modige, erfarne og pålitelige enn menn uten.

For noen menn vil mustasjen være en måte å øke selvtilliten og selvfølelsen på.

De vil føle seg mer attraktive, maskuline og selvsikre med mustasje, og kanskje er det litt sånn med meg også, men det viktigste for meg er at mustasjen min er en måte å uttrykke sin individualitet og unike stil på.

Mustasjer har også en tendens hos enkelte til å vekke negative assosiasjoner, som hos Gene Kelly
Jeg ønsket å anlegge bart, men da måtte jeg først bli brannmann eller pedofil.

I mitt hode er det viktig å respektere min rett til å uttrykke meg på min egen måte og la barten min være i fred uansett hvor stygg den er; vi stygge har også livets rett.

En mann uten mustasje er som en hage uten blomster.
Mark Twain

Mark Twain skjønte mer om barter som selvfølelse og velvære enn folk flest, så han sa også: en mustasje er et smil du kan bære på ansiktet.

Selv Oscar Wilde kastet seg inn i menns rett til å signalisere noe viktig med sin barneprodukter da han påsto at en mustasje er et tegn på modenhet og karakter hos en mann.

En mustasje er et våpen - den kan brukes til å skremme eller til å forføre.
Tom Selleck

Det este jeg med sikkerhet vet at er sant er at en mustasje er som en magnet - den trekker til seg både oppmerksomhet og smuler.

Det var det forsvars-skrivet jeg har å by på rundt mitt valg av påvirkelig utseende i ansiktet.

Nå vil jeg ta dere med på en viktig reise som den har vært med på og hatt en viktig del av.

Før barten min ble flisete og grå hadde jeg store deler av livet kretsende rundt de spanske landområdene; og Balearene i sær.

La vida es sueño, livet er en drøm, som Pedro Calderón de la Barca sa det; det berømte sitatet som handler om livets forbigående natur og som oppfordrer oss til å leve hvert øyeblikk fullt ut.

Det gjorde jeg til gangs.

Trass i at livet mitt i Spania var en drøm, så ble også jeg den gangen minnet om et annet, spansk ordtak: No hay mal que por bien no venga, det er ingen ondskap som ikke kommer til det gode; et ordtak som handler om å finne det positive i vanskelige situasjoner og leve på at det i morgen er en ny dag.

Det er et menneskelig instinkt å ville høre til. Jeg har slitt en del med akkurat det opp gjennom livet.
Jeg var aldri en vaskeekte Austvassing, som de sa der i bygden og jeg kjente ikke en gang mitt eget opphav.

Jeg vokste opp hos en god familie, men jeg visste at jeg ikke tilhørte den slekten helt ut. Jeg var bare en gjest på besøk noen år.

I forsvaret fant jeg en tilhørighet, men det var først på Mallorca at jeg virkelig følte at jeg hørte fult og helt til i en familie; familien Nikolau Krieg.

Min gode venn Tomeo, og øverste befal i legionen, besøkte jeg fra tid til annen på hans oliven-gård i Cas Concos på Mallorca da hans datter Xisca, Franci sitt navn på Catalan, var en liten jente som hadde en stor gris som sitt nærmeste kjæledyr.

Mange år senere var hun blitt en ung kvinne som gjenkjente meg på den særskilte barten min utenfor nattklubben Boggie Boggie i Cala D'or.

Fra da av fikk jeg oppleve starten på en sterk kjærlighet som ikke har noe med kjæresteforhold, sex eller samliv å gjøre, men en kjærlighet som skulle vise seg å bli mye sterkere enn det; et ubeskrivelig og sterkt vennskap som viser sannheten i at to hjerter som er glad i hverandre blir aldri lei av å slå.

Mange finner slike forhold vanskelig å forstå, at følelser for et annet menneske av motsatt kjønn kan være et tosidig og uskyldig vennskapsforhold.

Romantiske forhold kan komme og gå, men vennskap kan vare livet ut fordi vennskap ofte er basert på felles interesser, verdier og historie, mens romantiske forhold kan være mer basert på fysisk attraksjon og emosjonell intensitet.

Venner er ofte de menneskene vi vender oss til for støtte i vanskelige tider. De kan tilby oss en skulder å gråte på, et lyttende øre og ord av oppmuntring.

Romantiske partnere kan selvfølgelig også være støttende, men de kan ikke alltid gi det samme nivået av støtte som en venn kan fordi vi ofte er redde for å røpe egne svakheter over for dem. Romantiske forhold vil kreve mye arbeid og energi for å opprettholde gnisten, holde forholdet friskt og løse eventuelle konflikter.

Vennskap, derimot, vil være mye mer avslappet. Vi kan være oss selv rundt vennene våre uten å bekymre oss for å dømme eller avvisning.

Det er noe med det spanske temperamentet som jeg liker, og har fått oppleve adskillige ganger; også i min Mallorcanske familie, for det er en sannhet i påstanden om at spanjoler har en god sans for humor, men de er ikke redde for å bruke sarkasme. Jeg trives godt med at spansk humor er ofte selvironisk, og at de er ikke redde for å lage narr av seg selv.

Det er et par ganger jeg har måttet rømme ut av kjøkkenet i huset i Porto Colom på grunn av flyvende tallerkner, for å si det sånn.

Felles verdier, gjensidig tillit og respekt, og et vennskap uten betingelser, har sveiset oss sammen til en sterk enhet som har holdt seg i over tretti år.

Francisca og jeg har et vennskap som er fokusert på å nyte hverandres selskap og støtte hverandre, noe som gir en følelse av glede og tilfredshet som man ikke alltid finner i romantiske forhold der sjalusi, ulike interesser og ønsker om hvordan en skal leve sammen ofte blir konflikter.

Der har jeg funnet en familie hvor jeg føler at jeg er akseptert som en av dem, og ikke bare som en norsk venn på besøk.

Vårt vennskap bygger på den felles filosofien om at vi ikke stiller noen krav til hverandre, men aksepterer hvor forskjellige vi også er; eller for å si det på spansk: la felicidad no está en tener mucho, sino en desear poco.

Lykke ligger ikke i å ha mye, men i å ønske seg lite; og vi ønsker oss lite av hverandre ut over det å være ærlige og ekte.

Et tyrkisk ordtak sier: Den som ser etter en venn uten feil, forblir uten venner.

Slikt vennskap er det spanjolene beskriver som Mariposa-effekten; lykke er som en sommerfugl. Hvis du jager den for mye, flyr den bort, men hvis du ignorerer den, kan den sette seg på skulderen din.

Og ut av dette kommer suksessen rundt hva vi gir hverandre: den beste gaven du kan gi noen er din tid.

Det er ett uttrykk denne Xisca/Franci/Fransisca alltid tar i mot meg med når vi møtes etter et fravær fra hverandre, og som avskjed når vi skilles: Sonríe, la vida es bella, Smil, livet er vakkert.

Det blir vakkert når en respektere hverandre slik som vi er.

I dag er både Franci og jeg blitt godt voksne, og våre døtre er på samme alder i dag som da Franci og jeg møttes.

Hår gråner og bukfettet legger seg, men fortsatt er jeg og min Mallorcanske søster like opphengt i hverandre som vi var for godt over tretti år siden.

Det eneste som har forandret seg at vi har gått over fra oss to og til en stor og nær familie; en selvlaget Ipse fecit-familie.

Denne familie-formen gjør skam på uttrykket om at du ikke kan velge dine søsken; for venner er søsken du velger selv.

3. generasjon i familien feires. Lilli 4 år den 25 juni 2022

Ekte vennskap kommer når stillheten mellom to mennesker er behagelig.
David Tyson

Sånn gikk det denne fredagen, det startet med hår under nesen, litt om respekt for bart, og endte opp med en god følelse i brystkassen; der tuppen av bartene mine hviler og tvinner seg sammen med grå brysthår og gjør at det er vondt rette seg opp (Selvfølgelig bare en unnskyldning for å ha blitt gammel og lutrygget, men barnebarnet mitt kjøper dette).

Ha en fortreffelig og respektfull helg

I øyet til en som ikke respekterer deg, er du aldri mer verdifull enn din siste feil.
Mahatma Gandhi

Forutinntatt

Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!
Arnulf Øverland

Hun gikk under klengenavnet Lommelerka hjemme i Nord Odal; hun gikk fra mann til mann.
Det var ikke grenser for hvilke andre benevnelser som ble gitt på henne av sambygdingene; inklusive gitt henne av de mennene som utnyttet henne.

Vi ser ikke verden slik den er; vi ser den slik vi er.
Maya Angelou

Når du lærte henne å kjenne, noe jeg først forsto mange år senere, så avdekket hun en sår og sart person med lav selvfølelse, noe som jeg tror gjorde henne tilbøyelige til å søke bekreftelse og validering fra andre gjennom kortvarige, overfladiske relasjoner.

Jeg visste fra tidligere at sånne personer kan ha vanskeligheter med å tro at de fortjener et stabilt og kjærlig forhold.

Så vidt jeg kunne skjønne under de lange, fortrolige samtalene vi hadde på skjæret ved Kalvhella den sommeren  så følte jeg at hun hadde en dyp frykte å miste seg selv i et forhold, og ikke minst en stor frykt for igjen å bli såret om et forhold skulle tar slutt.

Selvsagt ble jeg som guttunge midt i tenårene sterkt advart mot å ha noen som helst kontakt med denne kvinnen i  trettiårene, men jeg var heller ikke den gangen særlig god til å ta i mot råd fra andre.

På en annen side kan det være noe rart i det at en voksen kvinne åpner seg og sine dypeste tanker for en guttunge, men jeg velger å se det sånn at hun bare trengte en ufarlig person å snakke om såre ting med.

Vi likte uansett å sitte ut over kveldene å snakke med hverandre, og trass i den store aldersforskjellen så fant vi et trygt og godt vennskap i hverandre der det fordomsfrie var gjensidig; og vi innså at vi lærte av hverandres samtaler.

Det er ikke det vi ikke vet som er farlig - det er det vi tror vi vet, men som ikke er sant.
Mark Twain

Den sommeren var jeg bare en unggutt som hun turde å si sine innerste tanker til; en som hun var trygg nok til å lette sitt hjerte til.

Jeg skjønte den gangen at hun var en flott person, men det hun sa trengte jeg livserfaring før jeg kunne forstå helt ut.

Like vel var disse samtalene en viktig læring for meg som person.

Mennesker er komplekse individer med et bredt spekter av følelser, tanker og erfaringer.
Å redusere en person til en enkelt stereotypi eller dom er urettferdig og unøyaktig.
Å lære dem å kjenne gir oss et mer nyansert bilde av hvem de er og hva det er som driver dem.
Vi kan ikke fullt ut forstå en persons handlinger eller ord uten å vite og forstå konteksten de oppstår i.
Å lære en person å kjenne gir oss innsikt i deres bakgrunn, verdier, tro og motivasjoner, noe som hjelper oss å se ting fra deres perspektiv og unngå misforståelser.

Jeg snakket aldri med henne etter den sommeren og jeg vet ingen ting om hennes vei etter det, for året etter flyttet jeg ut av bygden og ble døv for det som måtte lekke ut derfra av sladder.

Like vel tenker jeg ofte på henne og disse uskyldige, men lærerike samtalene ved vannkanten, fordi jeg innså at samtaler jeg hadde som ung hadde sådd noen frø som vokste seg til etter hvert som jeg fikk mer erfaring til å tolke ordene som ble uttalt den gangen.

Når vi blir eldre og får mer livserfaring, øker vår evne til å forstå nyansene i språk og kommunikasjon.
Vi kan legge merke til subtile detaljer i ordvalg, toneleie og kroppsspråk som vi ikke ville ha fanget opp som barn, noe som vil gi oss en dypere forståelse av budskapet som ble formidlet i samtalene vi hadde da vi var yngre.

Etter hvert som vi møter nye mennesker og opplever nye ting, får vi nye perspektiver på verden som fører til at vi ser på gamle samtaler i et nytt lys.

Da vil vi legge merke til ting vi ikke la merke til før, og vi vil tolke ordene på en annen måte.

Etter hvert som vi blir eldre, blir vi ofte mer emosjonelt modne, og er bedre i stand til å håndtere vanskelige følelser og forstå komplekse emner.

Dette vil gjøre det lettere for oss å bearbeide og forstå innholdet i samtalene vi hadde da vi var yngre.

Selvfølgelig kan jeg ikke se bort fra at hukommelsen ikke er perfekt og at jeg kan ha forvrengt detaljer fra samtalene vi hadde ved sjøen, men uansett så lærte disse møtene med henne at en aldri skal la andre bestemme hvordan en ser på andre personer, at sladder oftest bygger på fordommer; og ikke minst at det er lett å lytte til en person som viser at de er fordomsfrie over for deg som person; noe jeg tilsynelatende var.

Den sommeren lærte jeg mye om hva ordet forutinntatthet har av negative kvaliteter; og dette la grunnlaget for forståelsen av at forutinntatthet er en usynlig barrière som hindrer oss i å se verden slik den virkelig er.

For å bekjempe fordommer må vi først erkjenne at vi har dem.
Audre Lorde

Ha en erfaringskrik og god sommerhelg; i verste fall en norsk sommer i regn.

Forutinntatthet er en mening uten erfaring.
Francis Bacon

Mitt livs største bommert

Indignasjon:

Dette ordet beskriver en følelse av moralsk forargelse,

 eller opprør, over noe som er urettferdig eller galt.

Det brukes til å beskrive trangen til å si i fra om noe

 som har vært galt over lang tid, spesielt hvis man føler

 at man har et moralsk ansvar for å tilse at det ikke får fortsette.

Nå har det gått fire måneder, Q1 har passert, siden jeg gikk av med pensjon, og nå føler jeg at jeg endelig er ferdig med min tidligere arbeidsplass; så ferdig at det er nødvendig for min avslutning å summere opp hva som var for å kunne gå videre.

Det har blitt mye tid til å mimre tilbake til de siste en og tjue årene med gode kolleger, givende arbeidsoppgaver, spennende dager; og en temmelig brå og lite minneverdig slutt.

Avslutningen ble slik jeg ville ha den; å forsvinne som dugg for solen, som en ånd som egentlig aldri har eksistert bak bedriftens kortleser-sikrede dører.

En av de tingene jeg kanskje angrer mest på et at jeg ble i bedriften i alle de årene jeg ble; i en bedrift som på disse årene på ingen måte har vist at de har noe fungerende system for å ivareta og sette pris på sine ansatte på en god måte.

Der blir det i større og større grad fokusert på at du står alene; og du må finne ut hvordan du på best mulig måte må klare deg selv; fra onboarding til ofboarding, eller mønstre på og mønstre av som vi kalte det i marinen. Hele veien står du alene og må finne din egen vei. Finn ut sjøl blir til kan sjøl.

Selv om jeg trivdes vanvittig godt med utallige, gode kolleger og arbeidsoppgaver, så er det akkurat dette at jeg ikke sa opp i tide som jeg i dag angrer mest på.

I dag så nager dette valget meg sterkt, for jeg betaler dyrt i dag for å ha jobbet der; og jeg betaler nå dyrt for at jeg ikke sa opp og skiftet til en arbeidsgiver med akseptabel lønn og en avansement-mulighet som i det minste ville gi meg et anstendig pensjonsgrunnlag.

Det eneste jeg fikk mer av i min bedrift var ekstra oppgaver.

Jeg kom til bedriften for en og tjue år siden med militær høyskoleutdanning på master nivå, og med seks og tjue års relevant, militær erfaring innen faget som jeg skulle gå inn i: men med militære papirer så var jeg ikke akseptert som en utdannet person i bedriftens øyne.

Lang, relevant erfaring ga heller ingen uttelling  etter de gjennomførte jobbintervjuene og ansettelsen.
Fra da av hadde dette ingen verdi for andre enn meg selv og min utførelse av jobben.

Den nye karrieren startet med lønn på nivå med en renholder, faktisk samme lønn som resepsjonisten på kontorene jeg jobbet i; og den holdt seg på et såre labert nivå; helt til tiden var nesten ute for min del.

Jeg var så naiv at jeg så på jobben som en spennende utfordring ved å bygge opp et beredskapssystem og så forbi start-tilbudet; samt at jeg trodde at ting ville endre seg når de så hva jeg kunne utrette for dem.

De rådgiverne som startet tjue år etter meg, rett fra skolebenken, overgikk meg i lønn fra første dag, og helt frem til pensjonist-dagen min.

Jeg startet som beredskaps-rådgiver i 2003, og jeg gikk av som beredskaps-rådgiver i 2024.

Jeg kvalifiserte ikke til noe opprykk; ikke en gang til senior.

For stilling som beredskaps-rådgiver kreves normalt fra 3 års relevant erfaring.
For stilling som senior beredskaps-rådgiver kreves normalt 5-8 års relevant erfaring og kompetanse til å selvstendig kunne håndtere oppgaver på et høyt ansvarsnivå.
Rådgiverstillinger krever ofte minimum bachelor.
En seniorrådgiverstilling krever ofte utdanning på master-nivå eller relevant erfaring/realkompetanse.

Jeg kvalifiserte på ingen måte til noe av dette med min militære høyskoleutdanning, i og med at min sjef mente at den ikke skulle inn i min CV i en sivil bedrift.

Fire tiår med veldig relevant erfaring og mye påfølgende leder-skryt for godt utført arbeid underveis kvalifiserte heller ikke. Stålkontroll gir ikke premiering der.

Jeg skylder ikke på systemet eller på noen enkeltpersoner i det hele tatt, for feilen ligger ene og alene hos meg som godtok slik behandling, og som var naiv nok til å tro at hardt, målrettet og resultat-rikt arbeid etterhvert ville vise seg å lønner seg. 

Derfor valgte jeg å gå i stillhet, for det siste jeg ønsket var å høre taler som bygger opp rundt det at jeg aldri oppnådde den nødvendige graden av erfaring og kompetanse til å selvstendig kunne håndtere oppgaver på et høyt ansvars-nivå; noe som er krav for avansement.

Det siste jeg trengte i den situasjonen jeg sto i der og da var å bli tråkket enda lenger ned; i full påminnelsen om å ha stått stille i alle disse årene; i full offentlighet med gode kolleger rundt meg som vitne til en lite ærerik avgang. Det siste jeg ville var å bli hyllet for den største bommert jeg har gjort i mitt liv.

Det er helt greit.

Nå, fire måneder senere, så har jeg klart å legge disse to tiårene bak meg, og akseptere at jeg brukte utallige timer og dager, fridager og ferie, på en innsats som ikke holdt mål i bedriftens øyne.

Det er ikke noe jeg får gjort med det nå.
Gjort er gjort, og anger bruker jeg aldri mye tid på. 
Selv om anger kan være en naturlig og sunn reaksjon,
 er det viktig å huske at det ikke gir noen gevinst i seg selv;
 faktisk vil anger som oftest føre til negative konsekvenser. 

Jeg hater hvert øyeblikk jeg sløser bort på å tenke på hva jeg kunne ha gjort.
Leonardo da Vinci

Når en person innser at de har jobbet et halvt arbeidsliv uten å ha oppnådd den nødvendige graden av erfaring og kompetanse til å selvstendig håndtere oppgaver på et høyt ansvars-nivå, ja så vil de naturlig vis oppnå en følelse av frustrasjon og skuffelse over at de ikke har gjort mer for å utvikle ferdighetene og kunnskapen de trenger for å lykkes i en høyere stilling.

De vil føle at de har kastet bort tid og energi på en karrière-vei som ikke har ført dem dit de ønsker å være.

Personen vil naturlig vis føle seg sint og bitter på seg selv.

De kan selvsagt føle at de har blitt urettferdig behandlet eller at de ikke har fått de mulighetene de trenger for å lykkes; men det er bare unnskyldninger for å dekke over den skylden en selv sitter med for at en selv tillot at det ble som det ble.

Det ble ikke helt sånn for meg, for jeg har nå innsett at jeg lurte meg selv ved min sterke selvtillit, og min tro på meg selv om at jeg var særdeles dyktig i mitt fag.

Som jeg sa til meg selv: jeg er god selv om det er usynlig for de som ikke ønsket å se det samme som meg; så jeg ble veldig god til å jobbe hardt uten å bli lagt merke til.

Jeg ble etter hvert en moderne versjon av Don Quijote som dro i strid mot sin egen fantasiverden; det ser jeg nå i ettertid.

Jeg var oppgitt nok til å akseptere det at jeg ikke var i stand til å nå mine opprinnelige karrière-mål, og i stedet så fant jeg andre måter å være fornøyd med min stilling og mine arbeidsdager.

Og der kommer mine gode kolleger inn i bildet.

Så lenge de var fornøyd med det jeg gjorde, hvordan vi jobbet sammen og hvilken nytte de følte av samspillet så var også jeg fornøyd jeg også.

Så lenge jeg følte og så at de lærte noe nyttig av meg, ja så var det dette som drev meg fremover og ga meg lyst til å gå på jobb hver dag.

Konsekvensene dette ville få for resten av livet mitt var ikke viktige der og da, for jeg er vant med å løse problemer og utfordringer etterhvert som de dukker opp.

Det er en livsfilosofi jeg har levd etter, og som jeg i dag forbanner når jeg tenker tilbake, og det gjaldt styrken til å reise meg igjen hver gang jeg følte meg avvist og slått i bakken av manglende respons på innsats: det er ikke nederlaget som teller, men hvordan du reiser deg etter det.

Helt i fra jeg var en liten tass, og tok råd fra mine foreldre, fikk jeg høre at en med hardt arbeid og besluttsomhet kunne alle nå sine karrièremål.

Senere gjentok lærere i forskjellige nivåer av utdanningsinstitusjoner det samme, og den amerikanske basketballstjernen Kobe Bryant messet også om det samme: det er ingen snarvei til suksess. Den eneste måten å oppnå varige resultater er gjennom hardt arbeid og dedikasjon.

Nå er jeg pensjonist og er ferdig levd med karrièredelen av livet, og først nå innser jeg at dette slett ikke er nok i en verden der det er økonomene som råder.

Ser ikke de at det er verdt å råde bedriften om at du har en verdi som det er verdt å belønne og ta vare på, ja da har ikke innsats og integritet noen verdi; og det har heller ikke utdannelse; utdannelse er bare en døråpner for å komme inn på arbeidsmarkedet.

Etter at du er ansatt har utdanning og erfaringer ikke lenger noen verdi; ihvertfall i den bedriften jeg kommer fra.

Jeg skulle lært meg å smiske og bygge de riktige relasjonene med de riktige personene internt; i stedet bygde jeg meg et stort og omfattende nettverk som bare gagnet mitt fag.

Suksess er summen av små anstrengelser gjentatt dag etter dag, påsto forfatteren Robert Collier.

For den personlige følelsen av å gjøre suksess så er jeg enig med ham, men for bedriftsøkonomien ser ikke dette ut til å stemme i noen særlig grad. 

I Norge er det nok heller riktig som det en av politikkens største klovner, Thorbjørn Jagland, påsto: det er bedre å ha flaks enn å være flink.

Trist å si det, men akkurat hans ord er nok den rette adjø for godt til min siste arbeidsplass, for jeg syntes selv at jeg var flink nok, men flaks har jeg aldri hatt; den brukte jeg opp på en basar i regi av Norske Kvinners Sanitetsforening da jeg som guttunge vant en rosa forkle.

Ikke heng med nebbet, for du fikk jo et forkle gratis, sa hun som delte det ut til meg; enda hun visste at loddet hadde kostet meg 25 øre, nok penger til fem karameller i kiosken på Austvatn.

Ingen ting i livet kommer gratis.

Jeg har alltid vært dårlig innen investeringer og sjelden fått noen uttelling på det jeg har satset på.
Slik ble det bare med den saken. 

Det er alltid vanskelig for en person å se at han ikke strekker til, men det ble for min del etterhvert litt som det basketball-treneren John Wooden oppfordret til når jeg fortsatte å jobbe målrettet og hardt, selv om jeg visste at det aldri ville føre noen vei: det er ikke alltid lett å gjøre det rette, men det er alltid riktig å gjøre det vanskelige.

Med det jeg skriver, som mine siste delinger av minner fra min siste arbeidsplass, så er det litt for å få det ut av systemet mitt og gå videre, men det er mer som en advarsel til de som kommer etter meg, og som føler stolthet i det arbeidet de utfører for denne bedriften; for guds skyld ikke gjør som jeg gjorde!

Ikke stå på og tillat deg å være usynlig!

Det er litt trist å føle at en må gi akkurat det som råd, men ærlig talt så er det sånn jeg føler det etter å ha jobbet der i over to tiår; så det er virkelig det jeg gir som råd til dere som ser i startgropen på vei mot pensjonsalder. 

Dere investerer i fremtiden som kommer, så ikke kast bort tiden på å jakte vindmøller.

Gresset er ikke alltid grønnere på andre siden av gjerdet, men på den siden jeg oppholdt meg på var gresset brun-brent og tørt; og det ble aldri vannet.

Jeg er ikke sikker på hva som er mer frustrerende, å jobbe hardt og ikke komme noen vei, eller å jobbe hardt og se andre lykkes.

Tl slutt så må jeg innrømme at jeg har gått mange runder med meg selv i forhold til om jeg skulle skrive, og offentliggjøre, dette slutt-brevet i bloggen min eller ikke, men så har jeg konkludert rundt dette om det er illojalt å angripe bedriften som jeg har jobbet i over to tiår; og konkludert med at det å peke på feil og mangler i bedriften med sikte på forbedring må sees på som en konstruktiv handling, selv om det kan virke negativt.

Jeg ser jo at det i dag foregår minst ett behandlings-overgrep på min gamle arbeidsplass i form av det å ikke ville/tørre å ta tak i vanskelige situasjoner der en ansatt til de grader blir behandlet dårlig; alt med bakgrunn i trenering av saksgangen, kanskje med bakgrunn i frykten for å ta beslutninger i vanskelige saker; spesielt i en sak som samtidig setter et par inkompetente sjefer i dårlig lys; for noe lederegenskaper har de ikke disse to.

Illojalitet er ikke det å si i fra om hva en føler er galt, og hva man foreslår å rette opp av feil; men det er klart illojalt  over for bedriften når ledelsen ikke vil ta tak i alvorlige problemer de får rede på!
Husk: unødvendig trenering av saker som er vanskelig er ikke en ledelse, det er feighet, ansvarsfraskrivelse og illojalitet satt i system.

Ha en avslappende og god sommerhelg

Pensjonert kommandør og beredskaps-rådgiver 1732 Aasen

Jeg har jobbet så hardt at jeg har glemt hvordan det er å slappe av

Disse to, siste sitatene er ment for å være humoristiske og lette litt på stemningen etter å ha lest dette, men de gjenspeiler også frustrasjonen som alt for mange mennesker føler når de jobber hardt uten å se de resultatene de ønsker.