Mikkmakk

Dette er ord for oss oppe i årene som hygger oss med å komme i mimring over gamle ord  og uttrykk som en ikke hører så ofte i dag, men som vi  ofte brukte i vår oppvekst.

I min oppvekst var ordet mikkmakk mye brukt.
Det var benevnelse på noe som vi opplever som unødig, forstyrrende, stressende. Rett og slett or mye av det gode.
Blant annet ble det sagt om folk som kjøpte seg en enkel, konservativt utrustet Opel: folk som kjøper Opel har ikke sansen for alt det elektriske mikkmakket.

Ordet har sannsynlig vis hengt med fra begynnelsen av 1000- tallet da vikingene Gudrid og Torfinn Karlsemne, Frøydis, Torvald og et hundretalls andre slo seg ned i Vinland, New Foundland i Canada og Main i USA, hvor de støtte på de utsmykkede urinnvonerne av Mi'kmaq-stammen; de som var kledd i tynt skinn; Skrælingene.

Andre påstår at det kommer fra gammeltysk for skrap og fanteri, men også de må ha ordet fra et sted.

Det er det spennende med språk som hele tiden er i endring.
Nye ord kommer inn i språket og andre dør ut; slik som ordet tidviser og uranviser/urviser som ebbet ut med de digitale klokkene.
Når en først er inne på klokker og tid så er min generasjon oppvokst med tidssignalet på radio klokken 13:00, ett, på hverdagene. I dag er dette bare minner for oss eldre.

På slutten av sekstitallet gikk folk rundt å brukte begrepet tanta til Hep Stars i tide og utide.
Begrepet ble ofte brukt om noe som var enkelt; som musikken til den svenske gruppa Hep Stars med sin blanding av syd-amerikanske rytmer og rockemusikk.
Det er så enkelt at selv tanta til Hep Stars kan greie det, var et kjent uttrykk i min ungdom.

Uttrykket ble visst nok  populært etter en hendelse der Rod Stuart hadde konsert i Trondheim.
Etter konserten ville han inn på en nattklubb. Han ble nektet adgang pga. at han hadde dongeribukse på seg. Noen prøvde å fortelle dørvakten hvem det var, og da kommer de bevingede ord fra dørvakten: Han kommer ikke inn om han så er tanta til Hep stars.

I min oppvekst med min bakgrunn var det viktig å være tykkhudet for ikke å la seg knekke av fordommer og vonde ord fra de som følte seg bedre enn meg; spesielt i den sårbare delen av oppveksten; å bli så tykkhudet at ting bare prellet av og ikke ble en del av innsovningstankene.
Mitt forbilde i så henstående var min farfar Hans Olav «Olaf» Enerhaugen Aasen.
Med det lange navnet burde han vært av adelig slekt, men han var bare en hardtarbeidende småbruker og hestekar i tømmerskogen som hadde kommet seg gjennom tortur under krigen.
Om han ble det sagt: han er så tykkhudet at han ikke trenger ryggrad for å holde seg oppreist. 

Far sin far hadde et særegent uttrykk som han brukte om folk ham mislikte sterkt: måtte afargangen ta deg: måtte du dø på en brutal måte.
Som tømmerfløyter hadde han plukket opp ordet i Nes-traktene og brukte det flittig når situasjonen tilsa det. I Austvatn ble dette ordet en kjærkommen måte å ønske folk nord og ned.
Syntes han du var en slapp og doven dust kalte ham deg for et mehe, og var du liten og tett av kroppsbygning beskrev han deg som en bøtteknott; liten og bøtteformet.
Tertefine jåler og snerpete kvinnfolk likte han ikke, og øyenskalker som bare arbeidet når det kunne sees av andre, især av overordnede, foraktet han mer enn noen andre.
Kaller du noen for en øyenskalk i dag så ser vedkommende bare rart på deg og har ikke en sjanse til å forstå kritikken du kommer med.

Han likte ikke det han så da han kom over meg og en jente som gjorde unna litt klining bak kafeen på austvatten.
- Å slafse mule gjør en ikke offentlig sa han til meg da og ga meg et lett klaps i bakhodet.
-  Far din burde bunte deg!
Far din burde gi deg juling.

Vi hadde en og annen drukkenbolt i bygda, alkoholiker, men etter en fest på lokalet i helgen kunne enhver bli litt på en snei etter inntak av mer eller mindre god hjemmebrent.
Dikkedarer brukte vi den gangen om omstendelige eller unødvendige formaliteter, og ble det bråk mellom to naboer så kalte vi det en brudulje; noe jeg skjønte at var veldig vanlig mellom naboer da jeg flyttet til Oslo og blokka i Herman Fossgate 20.
På Bislet under et skøyteløp lærte jeg ordet buljongpar, benevnelsen på et uinteressant skøytepar som ga anledning til å kjøpe en kopp varm buljong fremfor å se dem løpe.

Men dette er ord som hører fortiden til som fjernsynsapparat, transistorradio, stensilmaskin og spolebåndspiller.
Jeg var stolt den gangen jeg fikk erfaring med hjemme-computer og lærte ordet floppy disk.
Da var jeg en ung mann i den nye, digitale verden. I dag røper det at det at jeg kan dette begrepet bare beviser  jeg er blitt utdatert.

Nei, nå er det bare å trekke seg tilbake og la de unge ta over språket også.
Min tid er over verbalt, så nå avslutter jeg for i dag og går min kones gardinpreken i møte for å ha prioritert fredagsord foran å pate med henne; en skjennepreken som en kone holder for mannen sin bak sengegardinene: på tomannshånd.

Ha en god og ordrik helg.

Jeg er som en pekestokk; utgått på alder.

EXPIRED

 

Min antagelig kommende, lite norsktalende svigersønn Scot fra England beskylte meg en dag for å være expired.

I USA bruker kriminal-etterforskerne ordet expired når et offer er avgått med døden.
Problemet med expired i den sammenhengen er at det er arkaisk, et foreldet ord, i bruk i de fleste deler av verden og kan muligens misforstås; som i setningen: the lady had expired bearing her lord a son, noe som rett og slett betyr at damen hadde gått ut og fødte sin herre en sønn.

Jeg er arkaisk, foreldet; og jeg er vel faktisk utgått på dato.
Lite var jeg verd, og mindre verd er jeg blitt.
Jeg er rett og slett expired som han sa, men så langt fra død.
Med andre ord er jeg: not jet run out.

Hør her Scot, svarte jeg. Jeg er litt sånn som tørr spagetti; you can use it well past the expiration date, so long as it doesn't smell funny.

Selvfølgelig er jeg klar over at jeg er blitt godt voksen og at ting ikke lenger går så fort og lett som før. Selv mitt barnebarn på fem år har skjønt i en årrekke at jeg er gammel og kaller meg derfor bare for Mose.

 Jeg henger en del etter i svingene når det gjelder den digitale hverdagen, men jeg er fortsatt robust nok til å klare meg i den nye hverdagen uten å ha kunnskap om all verdens ned-lasting av såkalt nødvendige applikasjoner for å hente postpakker, betale for parkering og og få prosenter på Elkjøp.
Jeg gjør ting på gammelmåten og nekter å bøye meg for den påstått enkle, digitale hverdagen.

Må jeg laste ned en applikasjon for å parkere i P-huset på Kuben senter så parkerer jeg heller et annet sted og tar gangturen med glede over ikke å bli beseiret. Når jeg ikke har den rette appen for å ta ut post i postautomaten så lar jeg varen gå i retur med stolthet over at jeg av prinsipp aldri betaler for en vare på forskudd. Da slipper jeg de økonomiske konsekvensene ved å være trassig; en sur gubbe som lar bestilte varer gå i retur.

Sånn sett så er det enklere med Post Nor som leverer på døren; men alltid på andre dører enn det jeg har bestilt varen til. Deres slagord burde være. Stol på oss. Vi leverer alltid for sent og på feil adresse.

Det er så mye jeg fint kan klare meg uten her i livet; og mere blir det. Så gammelmannstrassig har jeg blitt.

Tilpassing til selvbetjening i butikk har jeg gjort, og svikter selvbetjeningskassa på Meny så forlater jeg bare varene og butikken for å starter på nytt på Kiwi eller Extra. Det tar tid, men tid har jeg nok av selv om den renner ut.

Buksene jeg liker får jeg ikke lenger kjøpt over disk i butikk, men må kjøpe dem på nettet og godta at de sendes med Post Nor; og det vil jeg ikke. Derfor sliter jeg på de gamle buksene jeg har, og som har lært meg å lappe.

Sist jeg prøvde å kjøpe meg noe på nettet ble det kjøp av en jakke i størrelse XL. Det som kom var den type jakke jeg ville ha, men i størrelse S. Jeg tok en telefon til det svenske firmaet bak leveransen; som forklarte at de bare hadde størrelse S igjen; noe de hadde varslet om på nettet i sin medlemskaps-app, noe jeg selvsagt ikke har installert. Jeg er bare en engangs kunde uten medlemskapsbehov. 

I mitt hode er det å sende S når det er bestilt XL ikke logisk i det hele tatt. Men for dem var det det når jeg ikke responderte på meldingen på medlemssiden ved å annullere kjøpet.

OK. Det var vel bare å returnere jakken via Posten. Om du har prøvd å finne et betjent postkontor i Hønefoss og funnet det så si i fra til meg.

For å returnere jakken i barnebarn-størrelse ble jeg prøvd tvunget til å skaffe meg appen fra Posten og benytte en pakkeautomat.
Helvete heller. I stedet spurte jeg den første guttungen i S-størrelse jeg møtte om han ville ha en coyotefarget, Special Ops Tactical Softshell Jacket. Det ville han.

Ingen skal  klare å tvinge meg til noe jeg ikke vil; koste hva pokker det koste vil. Om det betyr at jeg havner utenfor det gode selskap og må møte vinteren med en gammel, utslitt jakke så får det være sånn. Den gamle jakka mi har holdt meg varm nok i et tiår og vil gjøre det et tiår til om jeg går over den med bjørnetråd og innfinner meg med at jeg ikke lenger kan kneppe den over magen uten å svime av i mangel på oksygen.
Det er ikke min jobb å støtte næringslivet.
Vil de bare ha unge, digitalfriske kunder så er det greit for meg. 

Blir det for kaldt så får jeg heller slå i hjel et par dusin katter og flå dem så jeg får meg en vinterfrakk. Jeg ser jo på Ødemarkens menn i ny og ne og har fått frisket opp barndommens garve-teknikk av Tom Orr.  Jeg har kanskje ikke mye hjerne, men i følge Tom har alle dyr hjerne nok til garving av eget skinn. Om det stemmer for meg også får tiden vise. Jeg har i det minste tykk hud som burde kunne benyttes til noe; om ikke annet som grillforkle.

Om det nye samfunnet ikke har plass til utgåtte gubber som meg så skal jeg jaggu uansett skape meg plass på trass.

Jeg elsker å lese bøker. Dette var spesielt viktig for meg denne sommeren da jeg slet med å bevege meg.
I juni så prøvde jeg å reservere en bok på Nordli  via nettet om utgraving av vikinggraver. Klikk og hent. To på lager, hent om en time. Bekreftelse kommer på SMS; hilsen Nordli bokhandel.

SMS kom, og jeg kom; på bomtur.
I kassa på Nordli varslet de om at de ikke hadde boken på lager like vel, men kunne bestille den for meg. Det ville bare ta en uke. Alternativt så hadde de mange andre, interessante bøker om vikingene.
Hva faen? Kunne de ikke sendt det som SMS da?
Trodde de virkelig at jeg er en noksagt og ville kjøpe noe annet om jeg dukket opp i butikken?
Med ett: ellers takk, forlot jeg Nordli i Universitetsgata og slet meg tungpustet videre til Elkjøp på Glassmagasinet for å kjøpe meg en Christiania 1739 Grill-panne i støpejern.
I følge nettet hadde de den på lager til en grei pris. Det stemte selvfølgelig ikke, men de hadde en upriset Gorenje Deep grillplate i støpejern. Jeg fikk beskjed av en av betjeningen i butikken om at jeg ville få prisen på den i kassa, noe jeg gjorde.
Prisen på den var høyere enn hva campingvogna jeg skulle bruke den i er verdt; så jeg takket nei.
- Men jeg har jo slått den inn, survet han i kassa. Du kunne jo lastet ned QR Code & Barcode Scanner app’en og sjekket prisen før du kom til kassa.
Hva faen? Må jeg ha med meg en digital verktøykasse for å handle? Mobilen min er til for å kommunisere med, ikke for oppbevaring av et gedigent applikasjonsarkiv!

Jeg la kursen hjem etter forsøket på lørdagshandel og hadde bare en sur gubbes tanker i hodet da jeg kjente den forlokkende lukten av nybrent espressokaffe fra Black Cat Kaffe og tehus i Grensen. Jeg tok sjansen og stakk hodet innenfor døren. Der svarte de nei på om jeg måtte ha en applikasjon på telefonen for å handle der, og de solgte meg tjenestevillig en pose italiensk espressokaffe over disk.
Så bar det hjem for å koke kaffe på primus med en eldgammel espressokoker fra Italia, men noen ny bok i solveggen ble det ikke. Ikke noe grillpannestekt biff heller.
Det ble i stedet å re-lese Død og pine - de henrettede i Norge 1749-1752 av Torgrim Sørnes.
Den sto godt til humøret mitt etter handleturen i den nye verden.

Klart jeg er expired, men helvete heller om dere skal slippe meg på mange år.
Det er mye analogt liv i meg enda.

Husk fortiden, legg planer for fremtiden, men lev for i dag. For i går har vært og i morgen vil kanskje aldri komme.

God feriehelg

Barn tenker ikke på fortiden, heller ikke på det som vil komme. De lever i nået, noe vi finner vanskelig.
Jean de La Bruyére

Patriotismens død

 Nå er det vanlige folks tur!

Arbeiderpartiets slagord for valget 2021 har jo for så vidt vist seg å stemme; det er vanlige folks tur til å betale for å holde Norge flytende; igjen
Renteøkninger, høy inflasjon, gedigne strømpriser og stadig dyrere matvarer, lav kronekurs er det folket som må ta kostnadene av mens våre tillitsvalgte bevilger seg et godt lønnspålegg før ferien.
Politikken gir jeg en lang dritt i; det er, og har alltid vært, valgflesk og brutte valgløfter på løpende bånd. I hovedtrekk er de like hele hurven som sitter på Stortinget, i Regjeringen og ute på de lokale rådhusene.
Det som bryr meg er konsekvensen av politikken de fører; og å erfare at det fører til tapet av min patriotisme.

En ekte patriot er en som får parkeringsbot og gleder seg over at systemet fungerer.
William E. Vaughan 

Personlig så er jeg blitt en godt voksen mann som sitter i gjeldfri bolig og studerer  pensjons-menyen for å se om jeg velger å gå for den eller ikke.
Jeg har levd et veldig nøkternt og behersket liv uten unødvendig luksus og lite sløseri; samtidig som jeg har levd et  moderat godt liv med minimalt med alkohol og veldig få utskeielser.
Det har vært en del personlige og familiære forsakelser som kostnad for prioritering av arbeid, men også positive gevinster i form av kontroll på økonomi.
En gang i mellom har familien og jeg unnet oss noen luksusdager på mine følelsers øy med gode venner, men i det daglige så er min eneste utskeielse å unne meg noen klyper løs General snus, noe som i og for seg er en kostbar uvane i Norge.

I den sammenheng så må jeg innrømme at jeg ble mektig forbannet da jeg nå i sommer skulle koste på meg en kvote snus i Charlottenberg; og oppdager at kvoten på snus var halvert av Regjeringen i 2023; til 125 gram, tre fattigslige bokser.
Nå er det vanlige folks tur til å blø. Steng grensene, hold prisnivået i Norge oppe. Tvangsøkonomi?
Tre fattigslige bokser løs snus til 110 Nkr kontra 279 kr i en norsk butikk gir meg en fortjeneste på 169 kr, noe som tilsvarer ca syv liter bensin og 11 mil for vår lille Audi A3.
Fordi min kone ikke har noen uvaner som belaster tobakk-kvoten så blir det seks Harry-bokser i måneden for vår del og 22 mil gratis kjøring.

Kona og jeg har god tid fordi vi er gamle og ikke lenger er avhengige av klokken, så da dekker snusen bensinkostnadene til en hyggetur til Sverige med barnebarnet; og derved økt handling av  utvalgte matvarer i nabolandet. Handler en riktig og planlagt så forsvarer fortjenesten at vi kan hygge oss godt med barnebarnet på turen og like vel gå ut i null for vår økonomi; men med tap for staten og den norske handelsnæringen.
Jeg har råd til å handle både mat og snus i Norge, men av prinsipp så har vi lagt om vanene våre i år og handler de ferske grønnsakene, bærene og frukten vi ikke selv dyrker i hagen våre i innvandrer-butikker eller på torg der de er billigst.

Gud signe vaart DYRE Fedraland
Og lat det som Hagen bløma!

Nå er det vanlige folks tur til å tenke nytt og bli mindre nasjonale.

Jeg er ikke lenger en av de 80% som velger norske matvarer eller som godtar å betale straffetoll på utenlandske varer. Konsekvensene for mine handle-reiser har selvsagt konsekvenser for både miljøet, for omsetning av kortreiste  matvarer og for moms og skattepotten i Norge, men det er et strategisk, politisk valg som har gjort at jeg nå søker til alternative løsninger; valg jeg har gjort av prinsipp og ikke av økonomisk nødvendighet. Min patriotisme er borte og jeg klapper fornøyd de gangene min kone er på jente-tur til Kiel og har med seg utenlandske  kjøttvarer varer hjem.

Dårlig, sterkt overpriset fisk fra ferskvarediskene i midt-Norge er ikke lenger på menyen hjemme hos oss. Å betale 350 kroner kiloen for røkt kveite på Meny sine fisk- tilbuds-dager, tirsdager hvor de dumper gammel fisk, for så å komme hjem og smake den dårlige kvaliteten på luksusmiddagen er en saga blott for oss; og byttes ut med det Regjeringen kaller smuglerkjøtt. Seige, norske kjøttstykker som fryses fremfor å henges for mørning og inn-sprøytes saltvann står ikke i forhold til de enorme kjøttprisene i rikets matbutikker.

Egoisme er ikke en egenskap jeg er opplært til, så når faktum er at at min kone og jeg er små-spiste så blir det overskudd i varekvotene min kone og jeg henter ut fra andre siden av grensen. Dette gir vi til våre nærmeste for at de også skal nyte godt av det å slippe å betale overpriser i de lokale nærbutikkene. Dette har også gjort at vi er blitt langt mer besøks-sosiale av oss.
Så er det noe jeg vil takke vår politiske maktelite for så er det de endringene i livet mitt som har gjort meg mindre hjemme-isolert, mer familie-sosial og mindre opptatt av patriotisme og bekymret for å være unødvendig forurensende.

Politikken har tvunget meg til å koste på meg en god del flere hyggereiser, gjøre mitt barnebarn litt med bortskjemt på samvær-minner og meg mindre fokusert på lojalitet.
Nå er det vanlige folk som min Bok og meg sin tur til å ta konsekvensene av den praktiserte politikken og komme oss mer ut av landet; samt å erfare at kvaliteten på varer ikke er best og tryggest i Norge.
Takk for at dere har vist meg at Nyt Norge og Godt Norsk, norskhetsmerke, ikke noen garanti for noe annet enn at det er norsk.

Jeg har faktisk begynt å lure på hvorfor jeg og kona blir boende i Norge. Andre land er heller ikke perfekt, men det er mange land hvor den norske grådigheten er tonet veldig ned og hvor folkets grunnleggende behov som mat og bolig er beskyttet fra utnyttelse fra profittjegere. Det er kanskje på tide å finne seg nytt land.

Hvorfor ta månedlige handleturer over grensene når en kan flytte på seg og rusle til butikkene etter det en trenger for livets opphold. Disse landene har ikke snus, men da får jeg vel heller kutte ned på min siste utskeielse i livet; velge å bli prinsipp-flyktning på sine siste dager. Dessuten er jeg lei av dyre og stive vinterklær.

Uansett: Norge skulle vært stengt mellom 1. oktober og 1. april. Jeg tror at menneskene bare bor i dette landet fordi de kjenner noen her.
Anne Helene Hohle

Ha en god og kostbar helg. Nå er det vanlige folks tur til å hygge seg og slappe av.

Nordmenn kan trygt være glade. Det er ikke kjent at noen nordmann av noe kjønn har dødd av glede de siste tusen år.

Å kjenne sine begrensninger

Lærer vi å kjenne våre begrensninger for tidlig, lærer vi aldri å kjenne våre krefter, skrev Mignon McLaughlin. Det er flere sider av den saken som gjør at påstanden blir feil i mitt hode. Det er forskjell på å kjenne sine begrensninger og det å akseptere den i den grad at en ikke gjør noe med det.
Mitt fag begrenser seg til beredskaps-faget, derfor forteller jeg aldri en elektriker hvordan denne burde gjennomføre installasjoner. 

Begrensninger skal ikke utgjøre en stoppende, lammende eller hindrende; men de er en del av sunt folkevett.
Den som ikke kjenner sine begrensninger og ikke tar hensyn til dem er en farlig person for seg selv og for andre
Du skal strekke deg lengre enn du tror du kan om du skal utvikle deg, men aldri på bekostning av andre; eller uten å ta hensyn til kostnadene av handlingene.

Når det gjelder det å lede en øvelse, eller å lede et skarpt angrep, et er ingen forskjell på kravene til kontroll over og ledelse av mannskapene. Det er heller ingen forskjell på kravet til at mannskapene må stole på deg som leder. Stoler de ikke på ledelsen vil de bli usikre, forsiktige og gjøre en dårlig jobb; eller utsette seg for unødig risiko.
Ber du mannskapene gå inn i et røykfylt rom så MÅ de stole på at gassene er ufarlige eller at du stanser dem dersom de ikke benytter nødvendig verneutstyr.

Som befal skal du aldri gi faglige råd eller ordre til soldater som kan faget bedre enn det du selv kan.

Det er ikke flaut eller nedverdigende som leder å akseptere at noen er bedre på noe enn det du er selv. Det kalles å lede ved å benytte seg av andres styrke; også kalt teamarbeid og det er bygging av dine soldaters tillit til deg.

Det som kan virke logisk for en som ikke vet sikkert kan fort vise seg å være farlig i den settingen det skjer. Logikk er bra, men kunnskap er mer en bare logikk.
Enkelte går utenfor sin kunnskap og gir ordre som kun er til for å fremstå kunnskapsrik i andres øyne. Ikke bare er slike se myndig og dyktig ut-ordre en forstyrrelse av fagpersonellets innarbeidede rutiner, men det er også farlig for tilliten til deg som befal.
Det kalles å snuble!

Det er mye en kan lese seg til i livet, men ikke alt. En teoretisk fjellklatrer eller froskemann vil med stor sannsynlighet forulykke om de oppstår utfordringer under veis i utførelsen. Ting må tilegnes gjennom praktisk trening og gradvis utvikling.
Egoet må ALDRI komme foran fagkunnskap.
Å innse og respektere egne begrensninger hindrer unødige ulykker. z
Minst like viktig er det at  ordene: dette kan du bedre enn meg gir deg tillit hos dine soldater. De vet at du kun gir råd og ordre som det er hold i, og slik sett ikke gir ordre som kan utsette dem for det vi i forsvaret kalte stolthets-risiko. 
Å tro at du kan klatre på karrière-stigen og vinne anseelse ved å dilte bak høyeste befal og slenge ut faglig dårlige tilleggs-ordre viser i så fall at du på ingen måte har lederegenskaper i deg.

Vi hadde noe som vi kalte knipse-befal i min tid i MJK.
Enkelt fortalt var dette befal som fikk en idé og gikk rett derfra til å gi en ordre ut fra innfall og ikke ut fra vurdering og kunnskap.
Det kan se veldig effektivt å imponerende ut for de som ikke kjenner ledelse som fag å oppleve en som kaster seg rundt med en slike kjappe ordre, men det er en risikosport som ikke kan aksepteres.
Det sies at det var et slikt befals knipse-ordre på Ramsund orlogsstasjon som er bakgrunnen for begrepet ikke alle skritt fremover er et fremskritt.

Det er en bra ting å være ivrig i tjeneste, men ikke når iveren går fortere enn vettet.
Oppgaven som var gitt var å ta seg raskt ned til brygga og entre en motortorpedobåt. Ordren som ble gitt var: helt om, marsj. Springmarsj til brygga! Entre MTB umiddelbart!
Soldatene fulgte gitt ordre om å snu seg 180 grader; med det som resultat at soldatene forrest i laget etter utført ordre sto med ansiktet en halv meter fra veggen på Kåken.
En liten detaljfeil på 90 grader fra befalingsmannen, men et solid bevis på manglende risiko og fremdrifts-tenkning fra den som ga ordre.
- Rettelse. Venstre om!
En liten kontraordre fra en leder, men en spiker i tillits-kisten til ordregiveren.
Der og da kan en le eller spøke det bort, men tvilens frø er sådd hos soldatene.  Tenker befalet før de handler?
Ved neste feil vannes frøet, og ved tredje gjødsles det.

Ikke la andre finne dine begrensninger; søk dem opp selv!
Ikke la andre gjette på hva som er dine styrker; vis dem frem!

Dett var ikke en farlig ordre der og da, men det røpet et livsfarlig knipse-befal som var troende til å gi viktige ordre etter innfallsmetoden.
Å gjøre feil er menneskelig, men å feile fordi en ikke har med seg hodet er dømt til å gjentas.

I det øyeblikket vi aksepterer våre begrensninger, beveger vi oss forbi dem.
Albert Einstein

Et befal må kunne sitt fag og ha forståelse for at djevelen sitter i detaljene.
Ved en situasjon der du er befal for en tropp med uerfarne soldater som slår leir for natten etter en marsj i regn er det behov for å gi dem mulighet til hvile, mat og varme.
Leirbål tennes og vaktmannskaper settes ut.
Et middels befal peker ut mannskaper til vakthold og peker ut observasjons og skytefeltet de skal sikre.
Et dyktig befal skolerer mannskapene sine før de går ut på vakt.
- Dere må bevege seg så langt fra leirbålet at gjenskinnet fra bålet ikke lenger reflekteres i vanndråpene på løvverket for å sikre at de ikke mister nattsyn.
- Ved observasjon av mistenkelig bevegelse må dere aldri stirre mot et stillestående mål, da forsvinner det. Det menneskelige øyet er skapt for å oppfatte og oppdage bevegelse. Skal du utforske et objekt som ikke beveger seg må blikket skanne objektet ved å bevege det fra side til side og analysere endringer i hvert bilde.
Er det mye moskito i området hvor du slår leir så deler du ut små flis av rødt sedertre som soldatene skal antenne for å holde myggen borte.
Et dyktig befal deler av sin kunnskap med sine menn for å gjøre det så komfortabelt og trygt som mulig for dem ut fra situasjonen de er i. De bygger omsorg, deler kompetanse og bygger tillit, men de antar eller gjetter aldri der hvor de ikke har kompetanse.

Som befal vil  du aldri klare å slippe unna ved å skylde på at feilen skyldtes en udyktig soldat, for det er DU som befal som har ansvar for at dine soldater er godt nok skolert til å settes til de oppgavene du setter dem til å utføre.
Om du er strategisk, operasjonell eller taktisk befal så er det ene og alene din oppgave å finne og kjenne dine egne begrensninger, og dine enkelt-mannskapers begrensninger; og ut fra det hente støtte fra de som dekker dine og hverandres mangler og hull.

Jeg vet, og jeg har erfart, at enkelte synes det er flaut å måtte hente inn ekspertråd. De føler at de mister ansikt ved å røpe at de har begrensninger. Føler du at du mister ansikt og anseelse ved dette så må du bytte yrke, for da er du ingen leder.

Ingen kan alt, og de som tror de kan det har en psykisk lidelse som heter narsissisme!

Tror du at du kan dekke over dine egne mangler og at ingen gjennomskuer deg så har du mistet det nødvendige gangsynet du må ha for å ha rett til å kalle deg befal og leder.
Er du av de som ikke stoler på dine overordnede og mener du overgår dem i kvalitet så kan du selvsagt ha rett, men da må du føre ugjenkallelige bevis for andre hvorfor du har rett og de har feil. Hvis ikke så mister du all tillit både hos soldatene, dine med-befal og dine overordnede.

Vet du bedre enn det planverket du er satt til å lede så må du sørge for at det endres og ikke velge det bort. Den som opptrer utenfor godkjent planverk setter både liv, helse og verdier i fare fordi disse befal ikke en gang har skjønt begrepene samvirke og samhandling gjennom at alle løse oppgaver etter forhåndsplanlagte og innøvde rutiner som bygger forventninger om hvordan sidemannen skal handle; og når.
Du må påvise feil i planverket, få det endret og endringene øvet inn. Gjør du ikke det så er det din fordømte plikt å følge de ordrene som gis gjennom planverket.
Uansett hvilket nivå du gir veiledning, råd og ordre på så må du kjenne dine begrensninger; og ikke minst argumentere mot en ordre når den gis, og ikke å velge å ikke følge den under utførelsen.

Forskjellen mellom det geniale og dumheten er at det geniale har sin begrensning.
Torvald Gahlin

Ærlighet over for deg selv og dine med-soldater gir deg den tilliten du må ha for å lede, for som Giacomo Leopardi sa det: den sikreste måten å skjule sine begrensninger på, er å ikke overskride dem.

Det er begrensningen som gjør storheten mulig.
Erik Lerdahl

Ha en god og ærlig helg

I begrensningen viser mesteren seg.
Johann Wolfgang von Goethe

Kvinnenatur

Jeg er bare en mann, derfor tenker jeg begrenset; jeg tenker på sjø, skog; og  på kvinner. Begge deler har vært en stor del av det livet jeg har levd; og forhåpentlig vis i det livet jeg fortsetter å leve.

Den perfekte kvinne, i mitt hode, er som naturen; vakker og tiltrekkende, men også utfordrende og krevende, helt opp mot det uredde og farlige.
Mild og god som sommeren, og utfordrende som en isende vinterstorm.
Naturen, og kvinnen, er ikke noe du skal bekjempe, men noe du må lære deg å leve i harmoni og i pakt med.
Gjør du det så er naturen din venn og noe du kan nyte og hente energi fra.

Den som tar naturen som en selvfølge og ikke følger med på dens variasjoner befinner seg før eller siden i en kritisk situasjon.
Naturen må du pleie og beskytte, som alt annet som betyr noe for deg.
Det lumske den kan by på må du være forberedt på å håndtere, hvis ikke så vinner den over deg  og lar deg ikke høste det den byr på. Å leve i harmoni med naturen er ikke en floskel, men en nødvendighet.
Du må ikke tro at du bare kan høste den i det uendelige.

Kvinner er som en parsellhage. Hvis du bare planter den samme veksten år etter år så vil jorden forringes og tappes for næring. Da hjelper det ikke å kaste på litt gjødsel i ny og ned og håpe på det beste.

Håpet er kanskje lysegrønt, men det må innsats til for å gjøre det knallgrønt.

Overser du beitemarken og ikke bruker den fornuftig så vil den gro igjen. Marken må benyttes om den ikke skal bli en ugjennomtrengelig jungel hvor solen ikke når ned til jordbunnen.
Det er landskapsarkitekter og landskaps-ingeniører som prøver å pynte på og forbedre naturen for å gjøre den vakrere og penere enn den var, men ingen av dem har noen sinne vært i nærheten av den naturlige skjønnheten som uansett lyser gjennom.
Falsk natur kan umulig vinne over den ekte.

Jeg er stor tilhenger av natur, og av kvinner. Begge deler har gitt meg utfordringer fra tid til annen, men ingen av dem har gitt meg prøvelser jeg ikke har kunnet overleve; ene og alene fordi jeg behandler dem begge med respekt. Jeg kan se en plen blomst i veikanten og nyte dens tilstedeværelse, men det betyr ikke at jeg føler at jeg må plukke den og ta den med hjem for å eie den.

Naturen er unådig til tider. Den som ikke har respekt for naturkreftene vil før eller siden erfare at den er mektigere enn hvilken som helst oppdagelsesreisende. Naturens enorme krefter kan ikke stagges eller temmes ved tvang. Du kan bare seile trygt i store bølger når du har lært å lese dem og forstå dem.
Sjøene, eller bølger som de kalles utenfor det maritime, kan se like ut ved første øyekast, men når du studerer dem så ser du at de er forskjellige ute på dypt hav og inne ved kysten på grunt vann.

Du har vindbølger som er svært uregelmessige, og du har tidevannbølgene som skapes av vekslingen mellom flo og fjære. Du har kraftfulle og spontane tsunami-bølger som dannes ved undersjøiske jordskjelv, vulkanutbrudd eller skred, og du har meteo-tsunamier som skyldes endringer i lufttrykket. Selv når du tror du seiler fredelig på speilblank fjord kan du bli overrasket og miste full kontroll av akter-bølger fra passerende skip; eller venninner som det kalles når en snakker om kvinner.

Fordi sammenhengen mellom mennesker og natur er så tett så bruker vi ordet menneskenatur om våre tenke og handlemåter; det ligger i menneskenaturen.

Det er alt jeg har å si om kvinner; og om natur.

Av natur er alle mennesker like, men i handling er de svært forskjellige.
Konfucius

Dersom du ikke allerede har skjønt likheten med å behandle naturen og kvinner så er du allerede kjørt, for etter min erfaringen gjennom livet så har Thornton Wilder rett når han påstår at: den menneskelige natur er som havet - uforanderlig.

Ha en god helg med fine naturopplevelser.

En manne skal ikke for enhver pris prøve å bli som en kvinne, og en kvinne ikke som en mann; de skal prioritere å være det som de føler er naturlig; det er det beste for alle.

Det finnes nok av broer, og det er i spennet over fra vår side til deres, vi kan møtes, henge over rekkverket og se på utsikten sammen.
Amund Hestsveen

Lysende fremtid

Ønsket om å bidra til å gjøre en forskjell er gode holdninger hos en arbeider.
Problemet hos de som ønsker å bidra til å gjøre en forskjell et at de ofte også har vanskeligheter for å si nei. De vil være på giversiden og bidra, og dette gjør at de tar på seg oppgaver og blir med på ting man i utgangspunktet ikke har energi og tid til.
Å ta ansvar er positivt, men de som er gode på dette tar ofte på seg ansvaret for ting de egentlig ikke har ansvar for, eller for ting som ikke ligger i deres rolle.
Det er sjelden at det å være pliktoppfyllende er et negativt personlighetstrekk
Når du er pliktoppfyllende vil du ofte føle deg pliktig til oppgaver som ingen forventer at du gjør. De som er pliktoppfyllende vil ofte strekke seg langt og føle at det de gjør ikke er bra nok; og ofte tenke at de burde gjort enda mer.
Engasjement i faget sitt er viktig både for fageksperten og for bedriften, men erfaringsmessig så er det sånn at hvis du har et stort engasjement for faget ditt så kan det være vanskelig å sette grenser for dette engasjementet. Man må passe seg for ikke blir mer engasjert enn det som er rimelig; noe som er ytterst vanskelig for oss som brenner for faget vi har ansvar for.
Da kan man fort brenne lyset i begge ender over tid.

Når man har mye omsorg for andre og er empatiske, kan det fort føre til at man tenker at man er egoistisk når man sier nei.
Vi ja-folkene får lett dårlig samvittighet for småting og bruker mye tid og energi på å anklage oss selv for ikke å strekke til.
Å ha evne til å sette sine egne behov til side er en nødvendig og veldig god evne i krise, men hvis du alltid setter andres behov først, kan det være koblet med dårlig evne til selvivaretagelse. Når man har høy arbeidskapasitet kan det føre til at man jobber veldig mye, og når man jobber veldig mye kan det gå ut over tid med familie, venner og gjøre at du prioriterer bort de tingene som faktisk gir deg energi. 

Etter det jeg har lest meg til, og hørt av andre, så finnes en rekke strategier man kan bruke  for å unngå å gå på en helsemessig smell eller psykisk å møte veggen Det å gå litt imot sin egen personlighet kan være en taktikk. En stakkar må noen ganger ta valg som går litt mot personligheten sin, for å ta litt mer vare på seg selv. Det er nok viktig å være kjent med sin egen personlighet og være klar over risikosidene sine. 

Å være bevisst på hva som gir deg energi er både et gode og et farlig onde. Når du er bevisst på hva som gir deg energi kan man sette av tid og prioritere de tingene. Faren er at du har funnet akutte løsninger på dette som gir hurtigladning av energi. For min del er dette å bruke noen minutter på å sitte og hente oppladning i solen, eller å finne seg et skjermet sted for en kort powernap. Dette fungerer på meg og gjør at jeg kan holde ut lenge med klart hode. Men er det nok oppladning over tid?

Å senke kvalitetskravene dine er neste råd. Mange av de som går på en smell har veldig høye krav til seg selv. Når man legger listen veldig høyt er det vanskelig å være tilfreds med de tingene man gjør, og da må man jobbe med å si at det man gjør er bra nok. Man må være litt mindre streng med seg selv. 

Dette er mitt Damoklessverd, eller mer riktig Dionysios sverd hengende i et hestehår over Damokles hode. Damoklessverd er en hentydning til truende fare som gjerne kommer når alt ser ut til å stå bra til.
Gjennom hele livet har kvaliteten på mitt arbeid vært en drivkraft og et varemerke. Ingen ting stresser meg mer enn å senke disse kravene og levere et middels produkt. Uten kvalitet har ikke mitt beredskapsarbeid noen hensikt i det hele tatt for meg som person.

Det er viktig å være bevisst på faresignalene som varsler at du er på vei mot den massive veggen.
I Ambles veiledning beskrives faresignalene slik:
Hvis du sover dårligere over tid, kan det være et faresignal. Da må man stoppe opp og ta noen grep. For andre kan det være at de blir mer irritable, trekker seg sosialt, dropper trening, får ulike fysiske plager eller får nedsatt konsentrasjonsevne eller stressbelastningsevne. 
Det typiske med overbelastningsprosesser er ar det kan gå så langsomt at man ikke lenger legger merke til det. Man går i en type overlevelsesmodus, på automatpilot, og blir bare fokusert på å komme seg igjennom dagene. 

Så fortsetter hun:
Hvis man allerede har gått på en smell nytter det ikke å foreslå å ta seg sammen og komme i gang med trening eller annen aktivitet. Da er det bare å hvile, sitte på sofaen, tusle rundt og holde seg til enkle hverdagsrutiner til man merker at har fått litt mer energi igjen. For mange er det skremmende å oppleve at dette tar mer tid enn de hadde trodd. 

Amble mener det er viktig at man ikke stiller for høye krav til seg selv når man er utbrent. Man trenger å restituere seg før man er klar for å gradvis øke aktiviteten. Da vil det være viktig å planlegge hva som skal til av justeringer og valg for å ikke havne i samme situasjon igjen.

I dag er jeg inne i en hvileperiode der jeg sliter mest med det å være inaktiv, men har som mål å komme i gang igjen og ta sjansen på at det vil gå bedre når jeg kommer i aktiv tjeneste igjen.
Jeg har les og jeg har hørt mange gode råd om hvordan jeg skal endre meg, men samtidig er jeg realist og vet at det er uhyre vanskelig å lære en gammel hund å sitte.
Jeg vet at jeg kommer til å ta sjansen på å stille høye krav til det produktet jeg skal levere min siste del av fremtiden, og jeg vet at jeg vil fortsette å leve etter en av mine livs-filosofier: den eneste gangen du går tom for sjanser, er når du slutter å ta dem.

Det oppstår tomhet der håpet dør.
Leonardo da Vinci

Ha en ut-hvilende, optimistisk og god helg.

Gått tom for smil? Gjenbruk et gammelt ett!
Kjerstin Aune

Narrativ

Narrativ er et nytt moteord som benyttes ofte av nyutdannede fra universitetet.
Det kommer av det latinske narrare som betyr å fortelle.
Narrativ brukes om en fortelling, det vil si at noe fremstilles som en rekkefølge av hendelser eller opplevelser.
Grunntanken i det narrative perspektiv er at vår identitet skapes gjennom de fortellinger, som vi selv og andre forteller om oss selv relatert til de kulturelle normer og forventninger, som viser seg i disse fortellingene.

Det som er litt komisk er at det fra veldig mange av de unge brukerne gjøres i betydningen løgn-historie, skrøne og usannhet; en oppkonstruert fortelling ment til å narre den som får servert historien.
Gjennom samfunnsdebatter har de unge studentene lært seg at brukes narrativ ofte om en mer eller mindre politisk, ideologisk eller til og med mytologisk preget måte å framstille seg selv, samfunnet eller verden på. Ordet brukes da helst om andres framstilling av noe, gjerne for å antyde at den ikke er helt realistisk eller sannferdig. at den ikke er helt realistisk eller sannferdig.
Det er ingen grunn til å skifte ut fortelling, historie og handlingsgang med narrativ i allmen-språket. Det blir dessuten bli oppfattet som jålete; og ikke minst fjollete når det benyttes feil.
Den som vil fremheve seg selv som intellektuell blir i stedet gjort til latter.

La ingen narre dere med tomme ord! 
Ef 5,6

Narre er et tysk ord, narren, og har ingen ting med narrativ å gjøre i det hele tatt; å drive gjøn med.
Asinus, mendacium og fraides er de latinske ordene for å narre, lyve og lureri.
Skal du fortelle meg at mine fortellinger ikke er sannferdige så må du heller benytte mendacium fabula i stedet for å stemple dem som et narrativ.

Min veritas, jålete for sannhet, er gjengivelse av mine livs-opplevelser og erfaringer slik jeg ser og husker dem; de er mine tolkninger.
Sannhet er en egenskap vi tilskriver visse utsagn, påstander, oppfatninger, antagelser eller teorier når de på en eller annen måte stemmer med eller er i overensstemmelse med virkeligheten.

De er mye i det som sies om skilsmisser at den har tre sannheter; hans, hennes og den virkelige sannheten.
Det er lite av det som sies som er en 100% sannhet fordi vi tolker den opplevelsen vi har vært gjennom, men for den som forteller er dette denne personens oppfattelse av det som er sant.

Mitt øverste befal i den spanske legionen oppfattet meg som en dyktig soldat; så dyktig at han skrev en bok om meg; Siempre Fedelis.
Gjennom de fem årene jeg var i Grupo Operaciones Especiales hadde jeg mange kollegaer, og hva hver enkelt av dem mener om meg som soldat og befal er deres sannhet; slik de oppfattet meg. Jeg er sikker på at de enkelte meningene om og tolkningene av meg spriker. Om det er det som Bartolomeo forteller, eller det de forteller om meg som er sannheten hver enkelt av dem påroper seg.

Den vinteren jeg var på vei til å gå fra to til tre år lekte jeg sammen med andre barn på en spark som fikk såpass hard behandling at den brøt sammen, noe en av de ansatte på institusjonen på ingen måte likte. Resultatet var at jeg fikk et hull tvers gjennom tungen som jeg fortsatt har et hakkete arr etter.

Min "storesøster" Tove, som da var seks eller syv år og med på leken forteller at jeg ble slått av den  ansatte med en brukket sel av sparken som det satt en skrue i. En ansatt på barnehjemmet som husket hendelsen mange år senere sier at jeg bet hull i tungen da jeg falt av sparken, mens Dr. Odd. Løfsgaard som så til meg skrev at jeg hadde slikket på metall i kulden.

Her ligger det an til at sannheten til et barn er mindre troverdig enn de voksne, at den ene har sterk motivasjon for å lyve for å slippe unna konsekvenser, og at en tredje gjengir det han har fortalt av andre. Min sannhet er at jeg tror på Toves versjon, for den stemmer godt med hvordan vi ble straffet for ulydighet på barnehjemmet, men hva den virkelig er vet jeg ingen ting om da jeg bare husker sparken og blodet i munnen.
Historien om sparkstøttingen er min narrativ.

Den vanskeligste løgnen å gjennomskue er sannhet som er gitt en liten vri

Når jeg forteller andre at vi i Austvatn tidlig måtte lære å klare oss selv, så er det slik tradisjonene var den gangen; og det er en sannhet. 

Når jeg utdyper dette med at vi måtte lære å bytte våre egne bleier fra vi fylte to år og måtte gå alene gjennom storm og dyp snø de 12 kilometerne fra hjemmet for selv å oppsøke helsestasjonen for pålagte kontroller og vaksineringer så er dette kanskje litt overraskende en serie med skrøner; for vi hadde en oppsøkende helsesøster i VW Boble som tok dette ved hjemmebesøk.

Der i mot er det ren skjær sannhet at denne helsesøsteren kom inn på kafeen i Austvatn, røsket ned shortsen min mens jeg sto og så på de store gutta som spilte flipperspill og ga meg en vaksine i den en skinken; straffen for å ha glemt å dukke opp til vaksinering på skolen.
Alle fikk sprøyten i armen, men jeg fikk den i baken i all offentlighet.
Det var slik hun var, helsesøsteren i Nord Odal. Etter det sto jeg alltid først i køen ved pirke-prøver og sprøyter på skolen.

Tannlegetimene, der i mot, gjorde jeg alt for å slippe unna og la være å dukke opp til, for den lille tannlege Øyen utførte aldri sin jobb på annet sted enn inne på tannlegekontoret. Han bodde bare noen meter fra kafeen på Austvatn og glodde alltid surt på meg når vi møttes, men det gjorde jo de fleste i bygden fra tid til annet så det var jeg vant med.

Det er viktig å merke seg at mange av de historiske, spesielt store krigshistoriske sannheter, viser seg å være helt eller delvis usanne når seierherren ikke lenger styrer hva som skal sies. Det som var sant i går er ikke nødvendig vis den sannheten som kommer frem i morgen; det er konsekvensen av de som går går historien etter i sømmene. 

Det er egentlig greit at løgner finnes, for det hadde vært skremmende om alt vi hører er den endelige sannhet.

Hen en historierik og god helg.

Av og til snubler vi over sannheten, men  veldig mange velger å gå videre som om ingen ting hadde skjedd, sa Winston Churchill

De som vet, men ikke varsler er i min verden de farligste sprederne av løgner.

Tippetegn: borte, hjemme, uavgjort

Takket være en gammel, erfaren og våken apoteker i Hønefoss har min tillit til leger som faggruppe igjen fått et skudd for baugen; et varsel om å stoppe opp.

De siste ukene har jeg vært hos en ung privatlege som jeg først fikk tillit til da han diagnostiserte  væske i lungene som årsaken til pustevanskene mine ved de minste anstrengelser og sterke smerter da opp-svulmingen av lungene fikk ribbebena til å briste.

Men så begynte selv jeg å stusse. Røntgenbildene viste tilsynelatende ikke noe uvanlig, og dermed begynte legen å se etter andre ting og ignorerte lungene og venstresiden min. 

På besøk tre bar venstre ansikt-del lammet og synet på venstre øye redusert, smertende og lys-ømfintlig. Etter det har han ikke tillagt de sterke smertene i lungene noe fokus, men skrevet ut en stabel av resepter for alt mulig rart. For tre uker siden var kolesterolverdiene, langtidssukker og hjerteprøver gode i følge legen, men blodtrykket er fortsatt veldig høyt. Pulsen er bra og hjertet fungerer som er sveitsisk urverk, fortalte han meg. Så satte han seg ved sin PC og skrev i taushet for han sa i fra at jeg ikke kunne gå tilbake til jobben på noen uker. Det var det

Han er eksperten, så neste stopp ble apoteket; og den årvåkne apotekeren. Hun har god hukommelse også, for nå kjenner hun meg igjen; noe som kanskje ikke er så rart når jeg tar mitt utseende i betraktning.

-  Prednisolon mot Bells parese og  antibiotika for øye-infeksjon. Sukkersykemedisiner og kolesterolmedisiner, Propranorol mot skrumplever og Agipteson mot nyresvikt. Er du pasient eller prøvekanin?

Hun begynte å stille meg spørsmål i fleng og ga legen en diagnose som hun anbefalte meg å få en annen leges kontrollvurdering mot.
- Han ser ut til å gjette ut fra ditt utseende. Anbefalte han deg å kutte kraftig ned på alkoholforbruket ditt?

Det er ikke første gang jeg er blitt rådet av leger å kutte ned på den jevnlige øldrikkingen; noe som for min del faktisk er jevnlig, ekstremt lite og sjelden.

- Han ser ut til å anta at du har sukkersyke og ligger under for alkohol fordi du har omfangsrik vom. Selv med T-skjorte på kan jeg se herfra at det er ulik høyde på magens og sidens venstre og høyre side. Har legen vurdert hvorfor den ene siden ser mer hoven ut enn den andre?
Nei, det er bare en fagleder på T-banen som har nevnt denne forskjellen; og min kone.

Sum-summarum: apotekeren rådet meg mot å ta noe annet enn blodtrykksmedisinene før jeg hadde vært hos kontroll-lege.
Nå føler jeg meg like trygg på legen min som på en viss sjaman med kongelige kontakter.

Jeg kom til legen på grunn av kroniske smerter som forsterket seg når jeg nøs, hostet eller trakk pusten hardt. Jeg kom til legen med en lungekapasitet som gjør at jeg ikke kan gå mer enn noen meter om gangen.
Nå skjønner jeg at lungene og smertene ikke er et problem, men har fått en stabel med  diagnoser som skyldes overvekt; og en rekke bivirkninger av tablettene jeg må prøve ut.
Nå har jeg i tillegg klart å fornærme enda en ny lege som resultat av frustrerende å ha nådd en grense for aksept.
Etter møtet med apotekeren ringte jeg legen uten å få noe svar som jeg fikk fornuft ut av; bortsett fra ordre om å ta medisinene jeg har fått tilskrevet, så får vi se hva som skjer. Neste besøk og prøver vil gi svar på utviklingen, sa han.

Det var da jeg stilte ham spørsmålet hvis svar la en del brikker på plass for min del. Jeg spurte hva han spesialfelt innen medisin var, og da svarte han at han er flylege for OSL; med andre ord mekaniker.
Jeg er jo ikke et fly som trenger reparasjoner; men fly forbannet er jeg blitt.

Jeg er ikke forbannet fordi legen ikke finner ut hva jeg lider av. Det er frustrerende så klart, etter så mange år og så mange leger for vurdering av lungene mine, men det er ikke alle gåter som kan løses. Noen ganger ligger svaret på sykdommer først på patologens bord.

Jeg vet godt hvordan jeg ser ut og hvordan jeg tolkes av andre. Jeg vet også veldig godt at jeg ikke evner å spille syk; eller å innrømme svakheter for den slags skyld. Jeg er oppdratt til ikke å syte og klage, men til å holde ut. Det går greit er vel ikke alltid det beste og mest forklarende svaret å gi en lege, men det er sånn jeg har svart på mye gjennom et greit langt liv.
Jeg vet godt hvordan jeg fremstår, men jeg forventer at en lege skal se bort fra hvordan jeg ser ut og heller konsentrere seg om de beskrivelsene jeg gir av symptomene jeg har og tro på dem fremfor å gjette på andre ting.

Etter å ha slitt med mer eller mindre kronisk hoste, stadig kraftigere redusert lungekapasitet og stadig økende smerter så kan legenes bekreftelse av at det ikke er noe galt med lungene mine bare bety en eneste ting; jeg er en hypokonder.

Jeg må rett og slett ha fått en hypokondrisk lidelse selv om jeg aldri har vært redd for å bli syk eller for å dø; eller nesten aldri hatt fravær fra jobb i de nå 50 årene jeg har vært yrkesaktiv. Kreft og hjerteinfarkt ga selvsagt noen dagers fravær, men det var i 1999 og 2006.

Hypokondri er en tilstand kjennetegnet ved en vedvarende opptatthet av muligheten for å ha én eller flere kroppslige sykdommer, oftest av alvorlig eller fremskreden art.
Personen er særlig var for signaler fra kroppen. Normale eller trivielle kroppslige fornemmelser og utslag tolkes ofte som unormale eller foruroligende av pasientene. Hvis denne tendensen er så uttalt at det fører til gjentatte legebesøk, sykmeldinger eller sosial eller arbeidsmessig funksjonssvikt, kalles tilstanden hypokondrisk lidelse.

Det er egentlig en helt grei diagnose for meg, for da har jeg jo ikke de smertene jeg har; og ikke minst så trenger jeg ikke lenger leger. Nå kan bankkontoen min få være det som sveller ut og hovner opp; og ikke legenes.

En bekjent, kalt Bikkja, var en ekte hypokonder som fikk alle symptomene han leste om i Dagbladet.
En dag kom han lykkelig inn på hvilerommet og klasket et papir i bordet foran meg mens han smilende fra øre til øre uttalte: jeg har fått angina pectoris. Hva var det jeg sa?! Jeg har sagt det i mange år, og nå har jeg bevis!

Da var han lykkelig; og i dag er jeg likeglad.

Tirsdag den 20. juni er jeg endelig tilbake på jobben, frisk som en fisk i fiskedisken på Meny, men selvsagt fortsatt syk i hodet som fortsatt føler og tror på noe som ikke er virkelig; rusfri hallucination kan det kalles.

Livet er herlig når en finner de svarene en søker i livet!

Det jeg har lært, husker jeg ikke lenger. Det lille jeg ennå vet, har jeg gjettet meg til.
Nicolas Chamfort

Ha en frisk og lykkelig helg

Jeg ville ikke engang vite sannheten, fordi jeg allerede hadde gjettet den; livet er meningsløst.
Leo Tolstoj

Staur gammel ungdom

Her forleden kom jeg til meg selv midt i en samtale med en bekjent om sykdom og tabletter. Vi hadde diskutert hvilke medisiner vi måtte ta hver dag og vi sammenlignet like og ulike typer blodtrykksmedisiner med og uten pluss som betegnelse på om de er vanndrivende eller ikke. Da samtalen gikk over til erfaring med og anbefaling av pille- dosetter for å holde orden på pillene, ja så kom jeg til meg selv av sjokket over å innse at jeg også var blitt en av disse pillefokuserte gamlingene. Hva ville neste samtaleevne bli? Jevnlig avføring etter bingo på onsdager og diskusjon rundt det å pisse i morsetakt eller ikke?
I 2023 er moteord som manifestering, krympflasjon og proaktiv fremtredende, men for de i min alder er det prostata og inkontinens som er de mest brukte ordene i samtale med jevngamle. Brått avsluttet jeg samtalen rundt piller og sykdom og gikk min vei mens realitetens depresjon bygget seg opp i meg. 

Min kone er litt eldre enn meg og sa en dag at hun alltid har irritert seg over trege gamlinger foran seg i køen på kafeen, men at hun og en venninne en dag oppdaget at de bak henne i køen reagerte på hvor trege de to foran seg var. Da skjønte hun at hun var blitt en av gamlingene i bybildet; og nå skjønte jeg at jeg også innså at jeg var en av de gråhårede og trege som har innsett at ingen ting haster lenger.

Jeg tror alderdom at det er litt likt det å være rusavhengig. Du kan ikke få bukt med det før du selv innser at du har et problem. Dette har ført meg inn i et problem som jeg må løse raskt før det er for sent; hvordan bli ung i hodet igjen?
Jeg vet at jeg er blitt opp i årene, men jeg aksepterer ikke at jeg er blitt gammel.

Sannheten ligger i begrepet: du et så gammel som du er, men ikke eldre enn det du vil være.
Noen menn velger selvsagt alternativene med å kjøpe seg trange skinnbukser og sportsbil som de bruker på vei til frisøren for å farge håret. De handler seg moteriktig, tettsittende treningstøy som de innfører seg når de sitter i gyngestolen foran inngangsdøren med bagen fra Elexia ved siden av seg og håper at den unge, blonde nabokvinnen ser det de mennene i krisealderen ser i sitt falskt oppfattede speilbilde.
Som mor sa: du kan lure hvem som helst, men ikke din egen ærlighet.

Men så tenkte jeg: er det så ille å ha blitt opp i årene?
Er det så ille å ha lagt alt stresset med karriere og etablering bak seg; å kjenne at du er i mål og ingen ting haster lenger. Å gå saktere betyr bare at det tar litt lenger tid å komme frem, men det haster jo uansett ikke. Med langsom bevegelse sanser du mye mer enn når du haster av garde, og oppholdet i solen varer lenger før du når skyggen. 

Det tar lengre tid å slå plenen i hagen, men ikke så lang tid at gresset har vokst opp igjen der du begynte å slå; så hvorfor haste seg frem.
En må tenke litt smartere enn før for å kunne utføre fysiske oppgaver, men det holder hodet og kreativiteten i gang. Før kunne jeg bære stor bør med plank på skulderen. I dag må jeg ta litt flere turer for å flytte en plankestabel; noe som gir flere skritt på skritt-telleren.

Før klarte jeg det meste alene og så aldri uoverkommelige utfordringer. I dag må jeg ofte be om hjelp fra andre og jobbe mer i team. Det er vondt å måtte be om hjelp, men det er godt å se at andre er glade for å kunne ta i et tak for deg.
Jeg har blitt så klok av lære på mine eldre dager at det gjør meg vondt å innse at mye av det jeg nå vet burde vært noe jeg burde ha forstått mye tidligere; som det at det ikke er flaut eller pinglete å be om hjelp. Det er ikke det at jeg ber om hjelp nå heller, men nå synes det så godt at jeg trenger det at jeg slipper å spørre.

På T-banen, ustø på vei hjemetter en legetime, for leden fikk jeg en blandet positiv og negativ følelse da en ung jente reiste seg for meg og ga meg sitt sete. Ja, ja, tenkte jeg, nå synes det at jeg er gammel. Jeg kan akseptere det.
Det var rådet jeg fikk fra henne som endret litt på følelsene mine: du burde ikke drikke deg så full du som er så gammel og skjør.
Det var et velment og godt råd hun ga, bare så skremmende feilvurdert.
Det er ikke morsomt å både se gammel, skrøpelig og bedrukken ut når du fortsatt går rundt og tror at du er en unghingst.

Ikke bare er jeg blitt gammel av alder og språk, jeg har også innsett at jeg er blitt patinert; og det er greit. Patina brukes om de aldringstegn som oppstår på overflaten av kunstverk, både av metall og malerier.
Vi snakker også om patina i forbindelse med antikviteter av tre. De kjemiske prosessene som foregår, kalles patinering og er altså synlige endringstegn som viser verdi på gamle ting.
Ergo har jeg ikke negative aldringstegn som forfall og herjinger å bekymre meg over, jeg har bare en kledelig patina som viser at jeg har alderens verdi; jeg er et antikt, verdifullt og unikt kunstverk på min egen måte.

I tillegg kan en si at jeg fortsatt er progressiv selv om alderen har satt sine spor. Progressivt er noe som er stigende, økende, fremskrittsvennlig eller fremtidsrettet. Det er et positivt ladet begrep, for eksempel i progressivt miljø og progressiv kroppsutvikling; sistnevnte opp mot en kroppsutvikling med innebygde ressurser som vil tåle litt dårlige tider.
Når pengereservene synker og kjøttprisen stiger så er det fremtidsrettet å ha en fettreserve å kunne ta av.

Det er så mye positivt ved å bli eldre at jeg nå har mer lyst enn noen sinne på å se hva som er i vente fremover. En kan jo fortsatt ha håp fort fremtiden selv om den er forholdsvis nær.

Den som lever av håpet alene dør fastende mente en gang Benjamin Franklin. Hans ord er ikke så viktige for meg, men Dag Evjenth sitt råd er det: sitt ikke inne når alt håp er ute. 

Ingen ting er hyggeligere enn munterheten i en gammel manns ansikt

Ha en lykkelig og god juni-helg.

Aldersbarometer: en mann er i ferd med å bli virkelig gammel når han gransker menyen før han ser på serveringsdamen.

Selvbedrag?

Endelig viser sommeren at den så smått trenger vinteren til side og er på vei med varme, sol og grilling i frodige hager og ved strandkanten. Naturen og folket våkner fra en lang dvale; men sammen med vårblomstene spretter også spesialister med deprimerende og skremmende råd mot alt som er hyggelig og godt. Med gleden kommer også frykten.

Jeg er litt sånn at jeg tror på naturen og det urgamle; og så benytter jeg disse naturens sannheter til å argumentere over for meg selv mot gode forskere og legeråd, mot all verdens slanke og helsekostråd og mot MDG sin kamp mot kjøtt.

Fra urtid, og der om kring, besto menneskeheten av to grupper; samlere og jegere. Jegerfolk har spist kjøtt i millioner av år. Kroppene våre er utviklet til å håndtere dette kostholdet selv om noen blir syke og noen dør. Alle dør; også blad og korn-etere.
Det unaturlige for store deler av menneskerasen er å prøve å etterligne en sau og bare spise grønt. Jeg tror på et bredt og variert kosthold; men ser jo i speilet at jeg kanskje tar litt feil.

I all tid har mennesker beveget seg rundt i solskinnet, og i land som Norge med sparsomt solskinn har vi i utallige generasjoner ladet batteriene våre i solveggen på jakt etter de viktige og helsebringende D-vitaminene.
Solkrem er en nylig oppfinnelse som de som påstår å vite det anbefaler å smøre inn kroppen med hele året; minst med solfaktor 30 og nytt belegg hver andre time.
Jeg er dust nok til å benytte meg av naturens produkt som er vann; kanskje mest for å kjøle meg ned over for temperaturen enn som beskyttelse mot UV-stråler, men dog. 

For å forsvare mine sære valg så leter jeg selvsagt blant alle råd i mediene i retning av det jeg ønsket; for å se om jeg kan finne noe som har de samme teoriene som meg
Sola er sunn, soling gir oss viktige D-vitaminer som motvirker flere enn hundre sykdommer, blant annet en hel del indre kreftformer, diabetes og mange sykdommer som har med immunsystemet å gjøre, sier professor Johan Emil Moan i en forskningsartikkel.
Slik liker jeg å høre.

Jeg tror ærlig talt ikke at vi skal være så livende redd for naturen og det ur-naturlige. Skal jeg være helt ærlig så ser jeg egentlig ikke etter noe som kan forsvare mine valg; jeg trenger ikke å overbevise meg selv, for jeg er en sær egoist som foretrekker nytelse og naturtro fremfor frykt.
Mitt hoved-argument for mine valg ligger rett og slett i ordene: Memente Mori, Carpe Diem. 
Husk at du skal dø, grip tak i dagen!

Mitt egoistiske mål med det å leve er ikke å bli utrolig gammel, men å leve så godt jeg kan de årene jeg får tildelt.
Jeg spiser proteiner og fett for å holde maskineriet mitt i gang, og jeg lar solen steke mot huden for å bygge motstandskraft og lade opp batteriene og vitaminlagrene på den mest behagelige og effektive måten jeg kjennet til; akkurat slik mine ur-aner gjorde det.
Jeg drikker vann, spiser dyr og oppholder meg utendørs så mye jeg kan; rett og slett for de at jeg nyter det og føler at det er det som gir meg ro og krefter til å takle lange arbeidsdager og tøffe krav.
Jeg jobber med ting som engasjerer meg fremfor det som betaler seg godt, fordi det er det som gir dagene mine verdi.

Min kanskje største hvile finner jeg gjennom en god bok i solveggen og militær-løft med manualer til svetten siler for hvert avsnitt i boken; etterfulgt av en solid middag med kjøtt-kaker og kålstuing
Svett kropp som tørkes i solen, godt lesestoff som svelges ned med vann, og en godt grillet kjøttbit før kveldsdusjen er en nytelsespakke som jeg prøver å hygge meg med så ofte jeg kan.
Kanskje er det sundt, kanskje ikke; men hva så når det betyr glede?

Selvfølgelig burde jeg tenke annerledes for å være i live så lenge som mulig for mine nærmeste sin del. Eller burde jeg det. Er det ikke bedre å være der for dem så lenge jeg samtidig nyter livet fremfor å la dem se meg i år etter år med misnøye i øynene og tale?
De får nyte meg mens jeg er på mitt beste; og nok med det.

Har det konsekvenser å leve som jeg gjør? Ja helt sikkert; både negative og positive. Jeg forholder meg bare til det positive når valgene tas; og tar det negative når det kommer.
Min tro er at vi har skapt oss alt for urealistiske mål i forhold til hva livene våre skal være.
Vi skal leve lenge, holde oss sunne og friske og alltid være lykkelige; slik samfunnet forventes av oss.

Vi er rett og slett blitt redde for å leve naturlig og tynges ned av frykten for at noe skal kunne gå galt.
Vi er redde for frykten i seg selv, og vi bruker mere tid på å engste oss for noe som sannsynlig vis ikke kommer til å skje enn på det å leve godt her og nå.

Det eneste som stopper deg her i livet er din egen frykt.
Gitte Witt

Jeg har oppholdt meg i solen uten beskyttelsesfaktor hele min sekstifemårige liv og har blitt en god venn av solstrålene. Dersom denne soleffekten en gang stikker meg i ryggen og gir meg hudkreft så får jeg ta den bekymringen når den kommer.
Å gjemme meg i skyggen, og kun bevege meg ut av den uten tykt solkrem-panser av frykt for hva som kanskje kan komme om tjue år, er ikke noe alternativ for meg. 

Min livsfilosofi er at det viktigste er å ikke overdrive, men å lese kroppens reaksjoner mot naturkreftene og søke trygg havn når det er nødvendig; ikke for tidlig og ikke for sent.
Ingen har vondt av å fryse litt om vinteren, men idioten ser ikke forskjell på det å fryse, og det å fryse i hjel.
Bruker en hode så trenger en ikke krem; mener nå jeg.

Det å ikke overdrive gjelder også mat og drikke. Jeg skyr ikke grønsaker, jeg elsker rotfrukter og wasabi-salat. Jeg liker sex også, men beskjeftiger meg ikke med det hver dag, hele tiden. Måtehold gir nytelse.

Å bare spise grønt og bønneprodukter, og så måtte kompensere med et apotek av vitaminpiller og kjemikaler for å dekke kroppens behov, er ikke naturlig. Naturen har et spekter av variasjoner som vi bør, og skal, gjøre oss nytte av: det er derfor den er så sinnrikt anlagt.

Fordi naturen er på min side så velger jeg å lytte til den fremfor å suge til meg all verdens ekspertråd av folk som tror; og som lener seg alt for mye til statistikk. I min barndom på seksti og syttitallet var store grupper mennesker med konklusjonen at kreft hos mennesker hovedsakelig skyldtes det store forbruket av kaffe i Norden. Over 83% av alle krefttilfeller i Norge og Finland hadde det som fellesnevner at pasientene drakk kaffe hver eneste dag.

Jeg tror ikke at det finnes ett eneste menneske på denne jorden som er klokere enn naturen.

Av naturen elsker vi bare det vi kan ha nytte av.
Blaise Pascal

Ha en solrik og nytelsesfull pinsehelg

Live free or die.
Venn deg like godt til å reagere positivt på det naturen har å by på. Start med å finne alle grunnene til at den er god for deg; for det vil alltid være folk nok til å fortelle deg at den er farlig og lite tess.