Klokkefred

På barnehjemmet hang det en stor bestefarklokke på veggen i spisesalen.

Jeg var nesten fanatisk opptatt av pendelen på klokken, den jevne tikkingen den ga fra seg; og ikke minst de dype, beroligende klokkeslagene hver kvarter og time.

Noen netter i treårsalderen tasset jeg ned til klokken via nattemørke ganger og en svakt kirkene trapp.
Fra kjøkkenet seg lukten av nytrukket kaffe til nattevakten inn i spisesalen og ble til en del av den beroligende opplevelsen.

Som regel så sovnet jeg på benken under klokken og sov fredelig til brutale hender rev meg ut av søvne og førte meg opp til sovesal med hardhendt grep og jevnlige klask av den fri flathånden.

Som treåring hater jeg nattevakten inderlig, men jeg elsket klokken. 

Savnet etter den og lydene var i perioder så stor at far syklet meg fra huset på Aasen til bestefars lille hus på Fluginn så jeg kunne sove på hans kammerset under bestefarklokka der. Olaf og Anna satte to, dype lenestoler sammen og laget en seng til meg under klokka på kammerset, og ettersom de begge var glad i sen kveldskaffe så sto kjelen og putret på svartovnen mens det knitret i vedovnen og svøpet natten inn i lukten av ordentlig kokekaffe.

Beklager til alle psykologene som påstår at en ikke kan ha minner fra før femårsalderen, men selv i dag er ett av mine store drømmer å få tak i en bestefarklokke lik den på Sandvik, men de jeg har vært å sett på så langt har ikke den riktige, dype klangen. Der i mot kan ingen hindre meg i å koke kaffe for å hente ro; det gjør jeg den dag i dag når dagene har vært tøffe.

Gode minner fra barndommen kan være en uvurderlig ressurs for små barn når de står overfor vanskelige situasjoner i verden.

De spiller en viktig rolle i å hjelpe dem å regulere følelser, håndtere stress og bygge motstandskraft.

Gode minner vil gi barn positive følelser og emosjonell støtte når de trenger det mest.

Når de tenker på lykkelige stunder fra fortiden, kan de føle seg trygge, elsket og verdsatt.

Dette vil i mitt hode bidra til å motvirke negative følelser som tristhet, frykt og sinne, og hjelpe dem å håndtere vanskelige situasjoner på en mer konstruktiv måte.

Minner vil fungere som en form for mental flukt fra stressende opplevelser.

Når barn er overveldet eller opplever vanskelige følelser, kan de forestille seg seg selv i et lykkelig minne for å finne ro og avslapning.

Dette tror jeg at vil bidra til å redusere stressnivået, forbedre humøret og gi dem energi til å takle utfordringene foran dem.

Det jeg vet av erfaring er at  gode minner gir barn en følelse av trygghet og stabilitet, noe som er avgjørende for å bygge motstandskraft.

Når de vet at de har hatt positive opplevelser i fortiden, vil de bedre tro på sin evne til å overvinne utfordringer og håndtere motgang i fremtiden. Dette må da bare bidra til å øke selvtilliten, optimismen og den generelle mentale velvære?

I tillegg til disse punktene er det viktig å ha i minnet at gode minner vil gi barn en følelse av tilhørighet og identitet.

Ved å se tilbake på positive opplevelser med familie og venner, vil de styrke sine bånd til de rundt seg og føle seg mer forankret i verden.

Dette vil garantert gi dem ytterligere støtte og styrke når de står overfor vanskeligheter.

Det er selvfølgelig ikke alle barn som har like mange gode minner fra barndommen.

For de som har hatt vanskelige opplevelser, kan det være mer utfordrende å bruke minner som en ressurs for å regulere følelser og håndtere stress, men jeg var av de heldige barna som er født med evnen til å søke, og huske, de tingene som trekker meg ut av det som måtte komme av stress og belastning; min personlige form for yoga kan en si.

For de fleste barn, håper jeg, vil gode minner være en kraftig kilde til trøst, støtte og styrke.

Ved å verne om og fremme positive minner fra barndommen, kan vi gi barn verktøyene de trenger for å navigere i en kompleks verden og trives til tross for utfordringene de måtte møte.

All dritten får en bare skuffe bak seg og la bli igjen når en beveger seg videre fremover.

Vi kan ikke velge våre forfedre, men vi kan velge våre minner. Vi kan velge å huske det gode og glemme det dårlige. Jødejenta Anne Frank

Det er alltid noe å være takknemlig for.

Det er kanskje ikke alltid like lett for alle, men det er noe i det Buddah påstås å ha sagt om det å fokusere på de riktige tingene; et positivt sinn kan finne lykke i alt, et negativt sinn finner feil i alt.

Ha det minnerik helgen.

Livet handler ikke om å vente til stormene er over. Det handler om å lære å danse i regnet.
Vivian Greene

Digital effektivitet ... eller ...

Dette var meg, og sånn så jeg ut i tjue-årene.

Mye forandret seg i løpet av tiårene, men jeg innså at jeg egentlig ikke endret meg i samme takt som verden rundt meg.

Og kanskje endret ikke verden seg så veldig mye heller, når en tenker etter.

Tidligere i livet gikk jeg rundt med kronestykker i lommene og lette etter telefonkiosker for å ringe folk; i den moderne tiden gjaldt det å ha bankkort i baklomma og heller lete etter mobiltelefonen.

Før hadde vi bøker som Hvem-Hva-Hvor og leksikon som måtte oppdateres med jevne mellomrom. I dag er det smarttelefoner, laptop og nettbrett; som også må oppdateres jevnlig.

Det som kanskje har forandret seg mest på disse tiårene er behovet for folk.

Det finnes snart ingen service-mennesker igjen i butikker, banker og på bensinstasjoner, så vi må i større grad enn før klare oss selv. Folk er byttet ut med applikasjoner på en skjerm.

Jeg savnet den tiden hvor ting var effektivt for en kunde; den gangen en gikk bort til billettluken på jernbanestasjonen og handlet med en person av kjøtt og blod.

I dag forsøkes det så enkelt som det naturlig er, å unngå togselskapet VY. De gangene da jeg prøvde å benytte billettmaskinen, så møtes jeg hovedsakelig av meldinger som ERROR og UTE AV DRIFT. 

Under tvangs-reisen jeg måtte ta med dem, lastet jeg ned VY-appen for å få unna bestillingen av billett fra Årnes til Oslo.

Det tok meg 48 minutter å få valgt avreise og ankomststed fordi det ikke holdt å skrive inn stasjonene; og valgene en fikk opp ville ikke legge seg inn. Etter gjentatte forsøk og omstart fikk jeg til slutt de valgene jeg ønsket, men da ville ikke den valgte togtiden godtas; og det var klin umulig å få valgt alternativet honnør-billett; så det ble full pris på turen.

Om bord i toget ble biletten min sjekket, selv om jeg satt i vognen for de med forhåndsbetaling; og da ville ikke konduktøren godta kvitteringen som VY hadde sendt meg som pdf på e-post, for den mente han skulle kunne fremvises i applikasjonen.

Og som VY-opplevelsen ikke var dårlig nok så ble toget stående på Lillestrøm fordi togleder hadde sluppet et tog med farlig gods inn i Romeriksporten; og det toget havarert selvfølgelig på vei opp til Lillestrøm.

Dermed var overgangen videre med buss fra Oslo bussterminal en saga blått, selv med beregnet overgangstid på 55 minutter fra tog til buss.

Jammen sa jeg digital effektivitet.

Før gikk jeg ned i butikken, plukket ut ting fra butikkhyllene og kjøpte det jeg ville ha.

Nå kjøpes de samme tingene på nettet og vente på at de skal komme med posten; et tilbud som for førti år siden var effektiviteten selv. Da fikk en posten i kassa alle dager, bortsett fra på søndager.

I dag bringer posten ikke leveranser på lørdager heller; og nå bare tirsdager og torsdager.

Alternativet er Post Nord som bringer alle ukedager, men alltid til feil adresse.

Du slipper å gå i butikken i dag, det er blitt lettere. Men det er alt for mange ting en før fikk den samme dagen som en reiste seg opp fra stolen og gikk dit, men som en nå må vente på i flere dager.

I den moderne tiden så går alt mye saktere enn før, men det gjorde for så vidt jeg også; så sånn sett så har verden og legemet funnet balanse.

Alt har blitt så effektivt at mye av det ikke fungerer.

Alt var ikke bedre før, men de er pokker ikke så bra i dag heller. Den teknologiske utviklingen har vært stor de siste tiårene, men ikke nødvendigvis til det bedre med alt når en ser på det store bildet.

Veldig mye har blitt mer sårbart med det digitale.

Ved å lege ned bankfilialer og postkontor så har bankran og postran nærmest forsvunnet fra mediebildet. Nå er dette byttet ut med identitetstyveri og digital tømming av privatpersoners kontoer fordi vi tvinges til å gjøre alle våre transaksjoner på nettet i stedet for over disk i filealene.

I dag er vi avhengige av nett-tilgang for i det hele tatt å kunne leve et normalt liv.

Helgen ønskes alltid velkommen som en laaang fredag og deretter som en tilhørende flott helg.

Fra barnehjem til gamlehjem.

Det at pensjonstiden består av å tenke tilbake på det som en gang var har jeg innsett er hovedhobbyen.

Med barnebarn på fanget deles utallige historier fra den tiden da verden var helt annerledes enn i dag og lekebutikken stort sett var å gå ut i skogen og plukke kongler til å lage kongle-dyr av.

I dag blir du arrestert om du blir tatt med kniv, men den gangen jeg var barn på femti og sekstitallet var dette noe som en guttunge fikk i gave av foreldrene for å spikke sine egne tre-børser, seljefløyter; og pil og bue for å leke Cowboy og indianer.

Det var ikke ulovlig den gangen å kle seg ut som indianer med fjærpryd fra naboens hønsegård eller å hente sot fra peisen for å sote ansiktet å leke kannibal fra Afrika.

Ungene ser rart på deg når de hører historier fra en tid hvor beskrivelsene omfatter fremmede ord som å spille musikk fra en salatmaskin og kassettspiller, eller at vi brukte ransel på skolen.

De ser medlidende på deg når de hører at vi vokste opp uten mobiltelefon og nettbrett, og at vi måtte stå i kø ved telefonkiosken ved Samvirkelaget for å ringe til apoteket å bestille en boks Globoid; sendt med godsruta fra Kongsvinger til Austvatn.

Mange ord og benevnelser fra vår oppvekst er i dag en del av et utdøende språk som vi med grått har benytter når vi snakker sammen for å skjule for våre barnebarn hva vi snakker om.

For de som er små og unge i dag så er det ikke noe rart å ha vokst opp på et barnehjem, men noe som er naturlig for dem fordi det består av ord som barn og hjem, noe som er en selvfølge for de fleste å vokse opp i.

Det de frykter er å bli sendt til en barne-institusjon.

En institusjon er en formell organisasjon med et bestemt formål og en definert struktur.

Dette kan være alt fra, barnehjem, skoler og sykehus, aldershjem, bedrifter og statlige organer.

Institusjoner i denne forstand er ofte etablert av myndighetene eller av private aktører, og de har som regel et juridisk grunnlag.

Institusjonene er et etablert system av normer, verdier og praksiser innenfor et samfunn; kan en lese i leksika.

De første barnehjemmene i Norge var private og ble etablert på 1600-tallet.

De var ofte tilknyttet kirken eller veldedige organisasjoner, og tok imot foreldreløse, fattige eller forlatte barn. Den første institusjonen som tok i bruk betegnelsen barnehjem var trolig Anna Jebsens Minde i Bergen, etablert i 1866.

I dag er det veldig få barnehjem igjen i Norge.

De fleste barn som trenger hjelp fra barnevernet, bor i fosterhjem eller i institusjoner med et mer familieliknende preg.

Men den gangen jeg ble født var det barnehjem nesten i hvert eneste kommune i landet, og mange av dem ble drevet av Indremisjonen.

Indremisjonen etablerte en rekke barnehjem for å ta vare på foreldreløse, fattige eller forlatte barn, står det i de historiske dokumentene rundt deres virke, men det står veldig lite om de mellom 600 og 1000 taterbarn som ble tatt fra sine familier ved fødselen i Norge mellom 1920- og 1970-tallet, som en del av en assimileringspolitikk rettet mot taterbefolkningen; der målet var å tvinge dem til å bli en del av majoritets-befolkningen.

Indremisjonen skal engasjere seg i sosialt arbeid for å hjelpe mennesker i nød, kan en lese i deres statutter; men der er det selvsagt ikke tydelig at retningslinjene for drift av et barnehjem omfatter omsorgssvikt og overgrep.

Dette var en mørk periode i norsk historie, og at mange taterfamilier ble rammet hardt av assimileringspolitikken; men så ble alt bra da staten i ettertid beklaget denne politikken og sa unnskyld.

Jeg skal ikke skrive noe om mine år på barnehjem, for formålet med dette er ikke å dele min mindre solskinn-rike historie, men å sette fingeren på hvordan livet ser ut til å gå i sirkel.

Vi starter livet med behov for å benytte bleier; mange slutter livet med det samme behovet.

Selv om jeg fra tid til annen ble truet av skolens lærere om å bli sendt på barnehjem eller sær-skole om jeg ikke skjerpet meg så skremte det meg ikke i det hele tatt, for jeg var født inn i den slags dritt og visste hva det innebar.

Det var ikke noe ukjent for meg; og derved ikke noen trussel å la seg skremme av.

Gamlehjem er det snart ingen igjen av i Norge heller, for nå er de døpt om til alders og sykehjem med beskrivende navn som Engle-vent og Mose-bo.

Det som skremmer meg er om det ligger pamfletter fra ulike statlige og private aldershjem på kjøkkenbordet hjemme; som et lite hint om hva mine nærmeste ønsker å snakke med meg om.

Jeg har som sagt vært på institusjon før og opplevd omsorgssvikt, og noen fysiske overgrep, så jeg vet hva hva som er i vente på et underbemannet aldershjem med over-arbeidende og dårlig betalt betjening som daglig må håndtere vanskelige beboere.

Sandkassa vi ble sendt ut til på barnehjemmet er byttet ut med et aktivitetsrom på gamlehjemmet, men ut over det så mister en friheten til å spise det en ønsker når en ønsker å innta et måltid; og en hysjes i seng om en vil eller ikke.

Sannsynlig vis så får en ikke ris om en nekter å sove, men jeg vet ikke om det er så mye bedre å bli dopet til taushet for ikke å forstyrre den som en må dele rom med.

Jeg besøkte min mor på sykehjemmet, hvor hun hadde sin egen lille stue med kjøkken, toalett og soverom. Hver gang vi var på besøk stakk bestyrerinnen hodet inn fra døren og minnet mor om at det bare var å løse ut trygghetsalarmen om det var noe hun hadde behov for.

Alt virket betryggende og tillits-vekkende, selv om mor ofte sa at hun kun fikk slike besøk i døråpningen når det var gjester på besøk.

Gamle folk overdriver, mente jeg. Det er kanskje litt senilitet inne i bildet som gir selektiv hukommelse.
Med andre ord så trodde jeg henne ikke før vi fant henne liggende bevegelsesløs i sengen på tredje dagen etter et hjerneslag.

Hun klarte ikke å rekke frem til trygghetsalarmen på nattbordet sitt på grunn av lammelsene, og ingen hadde vært innom henne for å se hvordan det sto til, siden tante Olga hadde besøkt henne tre dager tidligere.

Mens jeg sto i stuen hennes for å ringe 113 gikk døren opp og bestyrerinnen stakk inn hodet med et smilende: hvordan går det her?

Mor døde noen dager senere på sykehuset, 1. desember. Jeg varslet dette til sykehjemmets ledelse, og deres kondolanse var ordene: du må betale ut februar måned i og med at du sier opp avtalen inne i en påbegynt måned, og rommet må tømmes og vaskes innen en uke.

Alders og sykehjem, private eller offentlige, er bare et oppbevaringssted på linje med å leie et minilager på Secon Space AS; bare litt dyrere.

Det er noe bra med dette, for trusselen av å bli oppbevart på en institusjon igjen, gjør at en tvinger seg selv til å finne måter å klare seg selv på hjemme.

Vi som ble født på femti-tallet sier ofte at vi måtte skifte våre egne bleier fra vi var ett år gamle; og denne bleieskifte-treningen kan komme godt med nå alderdommen.

Så lenge det mestres å gå ned trappen fra kjøkkenet til hoveddøren for å ta i mot varene fra Oda og hodet håndterer å ha nettbank så tøyes tiden frem til et nytt institusjonsliv så lenge som mulig.

Jeg avslutter dagens tanker rundt det å bli gammel, eller eldre som det nå kalles, med tre sitater og en egen-påstand som sammen sier alt det jeg tenker om denne saken:

Å bli gammel er ikke noe for pyser, men det er den beste reisen jeg har tatt. Ellen Burstyn.

Det er ikke alderdommen som vi skal frykte, men mangelen på liv i alderdommen. Henry David Thoreau.

Hver dag er en gave, og det er opp til oss å gjøre det beste ut av den. Paul Coelho.

Jeg er ikke redd for det uunngåelige, men jeg gjør mitt beste for å unngå at det skjer.
Tor Ole Aasen

Vi er ikke stuter i en båser.

 

Nå er det tilsynelatende blitt mote å åpne en samtale med ukjente personer i en sosial sammenheng med spørsmålet: hvilket dyr ville du kunne klare å vinne i nærkamp mot?

Spørsmålet er utypisk og kan sikkert bidra til å starte en uventet og morsom samtale ved å få folk til å tenke kreativt og dele noe personlig for å gi en engasjerende samtale.

Svaret på spørsmålet er sikkert også ment for å gi en indikasjon på personens interesser, verdier; og kanskje til og med deres frykter.

Noen, spesielt mannfolk velge et sterkt dyr som en grizlybjørn eller enhai for å fremstille seg som en med styrke og mot. Selvbildet er kanskje lavt hos slike mannfolk, men markedsføringen av seg selv vipper mot macho-kompleks.

Slike folk mister jeg raskt interessen for.

Andre, spesielt damer, velge et mer uvanlig dyr for å vise sin originalitet og bygge opp rundt humor.
Sånne folk slår jeg meg ned med.

I en sånn gruppe dukket det opp en som hadde lest boken Omgitt av idioter av Thomas Erikson, en forfatter med psykolog-hjerne med behov for å plassere alle i snevre båser, som presenterer  konkrete hjelpemidler for å forstå de viktigste forkjellen på ulike personligheter ved å dele dem inn i fire farger.

Hun slo seg ned blant oss og spurte hver enkelt hvilken farge de var, og for oss som ikke svarte så satte hun farge på oss, men ikke på samtalen.

Jeg kjente ikke igjen en eneste av folkene rundt meg på dette hvor rød er dominerende og resultatorienterte, de gule var sosiale og utatdvendte, og de grønne var fredsommelige og samarbeidsvillige, mens de blå var analytiske og strukturerte.

Denne kvinne påsto at hun fikk et bilde av hvem hun sto over for ved å avdekke vår farge.

Da hun spurte meg om hvilken farge jeg var så måtte jeg innrømme at jeg var en blanding av alle fargene, med litt mindre vekt på fargen gul ved blanding av paletten; så jeg er bare en brunlilla klatt.

Da protesterte hun og sa at jeg måtte være bare en farge.

Fjott! Ingen kan være bare en av fargene.

Å redusere mennesker til noen få egenskaper gir ikke et fullstendig bilde av hvem de er.

Det er sånne oppfatninger som gjør at en overser psykopaten som fremstår grønn i starten, og som ender opp med at kvinenne deres ender opp med å være gul og blå over hele kroppen.

I små grupper med folk jeg liker godt kan jeg godt være gul; være utadvendt og virke sosial, men generelt sett så er jeg bare en innesluttet einstøing.

Jeg hater sånne som mener at alle mennesker kan settes inn i en spesifikk bås.

Å sette mennesker i bås vil gjøre det enklere å forstå og forutsi deres atferd. Dette er en god en måte å skape orden i en kompleks verden, påstår enkelte innen faglige spesialistgrupper.

Når vi kategoriserer mennesker inn i bestemte grupper basert på egenskaper som personlighet, utseende, bakgrunn eller andre karakteristika, forenkler vi et komplekst individ.

Det kalles rett og slett for et farlig selvbdrag; når en bevisst eller ubevisst lurer seg selv til å tro noe som ikke stemmer med virkeligheten.

Dette kan føre til at man tar beslutninger som har negative konsekvenser for en selv eller andre.

Det er som å bygge et hus på sand. Det kan se stabilt ut en stund, men til slutt vil det kollapse.

Innen kunstnernes verden er gradient et begrep som brukes om en jevn endring i enhver egenskap; fblant annet farger som glir over i hverandre.

Selv om det er det skeive miljøet som har tatt beslag på fargene i regnbueflagget som et ikonisk symbol for LHBTQ+-miljøet så er det akkurat sånn vi alle er; en samling av farger som går mellom de glade og de lyse fargene, men med innsmett av de de mørke fargene, og med grandiens som når det blå og det gule møtes og gir et grønnskjær.

Vi i menneskerasen er alt for sammensatte til å kunne båses rettferdig.

Om dere lurer på hva jeg ville svart på spørsmålet hvilket dyr ville du kunne klare å vinne i nærkamp mot, så ville jeg svare en flyndre.

Det er kanskje ikke så macho, men det vet jeg stemmer, fordi⁹ akkurat det har jeg prøvd; og vant. Alt annet får jeg ta som det kommer.

Ikke døm en bok etter omslaget sier det klassiske ordtaket, men min erfaring er at du heller aldri skal høre alt for mye på hva andre mente om boken; for fordommer er som gamle sko. De er behagelige til å begynne med, men de hindrer deg ettehvert i å gå fremover.

He en god og fargerik helg.

Når du møter en ny person så ikke se på denne som en kategori, men som et individ.

Det finnes ingen fulstedig kopi av deg; du er unik.
Husk at også dine feil er med på å forme deg.

Mange små ripet former personlighet.
Erik Lerdahl, fra: Å sveve med bena på bakken, 2003.

Gamle drømmer blir som nye

Jeg drømte i min ungdomstid om å bli styrtrik og kjøre rundt i bygden i en Alfa Romeo Montreal G10 med matt lakk; slik at de andre i Austvatn skulle slippe å se sitt fattige, siklende speilbilde i lakken når beundret kjøretøyet mitt.

Selv i deømmene mine tok jeg hensyn til andres følelser.

Det ble selvsagt ikke noen Alfa Romeo Montreal på meg. Det ble bare en brukt Lada, og de eneste som sikla på den var de som gikk bak og skjøv den.

Avstanden mellom drøm og virkelighet er et for de fleste et kjent konsept som har fascinert mennesker i århundrer.oss hverdagsfolk har stilt oss selv gjentatte ganger.

I en konkret, fysisk forstand kan vi selvfølgelig ikke måle avstanden mellom drøm og virkelighet.

Drømmer er produkter av vårt underbevissthet og fantasi, så den og eksisterer i en annen dimensjon enn den fysiske verden.

Drømmer er flytende og subjektive, og de kan endre seg fra øyeblikk til øyeblikk.

Hvor mye energi og innsats må vi legge ned for å realisere drømmen våre bestemmer vi selv, desverre, og om vi virelig vil ellerr kan oppnå at våre drømmer blir virkelighet  avhenger både av våre egne egenskaper; og av omstendigheter.

Like vel er det viktig å ha drømmer, for de gir oss en indre drivkraft til å handle; de gir oss noe å jobbe mot, og de gir oss en grunn til å stå opp om morgenen.

Drømmer bidrar til å gi livet vårt en mening og en retning. De motiverer oss, og de gir oss en mulighet til å forstå hvorfor vi gjør de tingene vi gjør.

Drømmer gir oss håp for fremtiden,; hele livet gjennom.

Drøm stort, jobb hardt var mottoet jeg fikk med meg på bussen mellom Austvatn og Oslo på sensommeren i 1974; et klassisk uttrykk som oppfordret til å sette meg ambisiøse mål, og ikke minst en oppfordring om det å legge ned stor innsats for å nå dem.

Hodet mitt kvernet rundt dette med å jobbe opp mot drømmer fra bussholdeplassen ved melkerampen og frem til Skarnes, men så må det ha skjedd noe på det siste stykket av bussturem; for drømmene om å bli rik hadde skiftet over til fokuset på det å i stedet å strekke meg etter et yrke som som ville gjøre meg glad for å stå opp og gå på jobb ver morgen.

På bussholdeplassen utenfor Østbanestasjonen ble jeg stående  en lang stund og følge bilene som passerte på vei til og fra havna. De fleste var alminnelige biler, og noen få var på hendene til de priviligerte i samfunnet.

Der og da så gikk det opp for meg at bil var bil; et forflytningsverktøy og ikke noe mer.
Det jeg observerte, og som snudde min holdning til statussymboler, var at det satt sjåfører i små Fiat 850'er og av merke Vauxhall Viva som så like fornøyde og glade ut som de i en ny K70 eller Mercedes 280 SE fra W108-serien.

Etter den åpenbaringen så slengte jeg ryggsekken på ryggen og tok de første skrittene inn i mitt voksenliv.

På bussholdeplassen bak meg lå kravene i samfunnet om å søke rikdom og berømmelse igjen, byttet ut med prioriteringer som etter hvert skulle ende opp i et kjent sitat fra Steven Jobs: den eneste måten å gjøre et godt arbeid på er å elske det du gjør. 

Følelsesmessig og trivselsmessig så tok jeg de riktige karrierevalgene etter den tidlige morgenen i Oslo, men det ble med det.

Inni i meg var det noen mangler som gjorde at mine valg av yrker aldri ga noe særlig økonomisk uttelling.

I dag, den 15. hver måned må jeg gå i tankeboksen og overbevise meg om at jeg ikke angrer på de engasjerende dagene jeg hadde med mye spenning og moderat lønn, omtrent 18460 lange dager i tallet.

Svaret hver gang blir et litt tafatt: det nytter ikke å gråte over spilt melk.

Å angre på det du ikke gjorde i går gir ikke noe ekstra brød i dag.

Jeg er blitt bestefar og opplever i den sammenheng at det å sitte med barnebarnet og se på tegnefilm kan være like lærerikt som det er hyggelig.

Master Oogway sa i Kung Fu Panda noe som minner oss om å leve i nuet og ikke la fortiden ødelegge dagens opplevelser: i går er historie, i morgen er et mysterium, men i dag er en gave. Det er derfor det kalles nåtid.

Å pensjonere seg fra en jobb jeg elsket gir meg, som sikkert mange andre, en jevnlig følelse av savn.

Hver gang jeg stod ved kassa i butikken savnet jeg muligheten til å jobbe overtid for å håndtere prisstigningen.

Når jeg gikk forbi en kafé hvor det gjennomføres en arbeidslunsj så savnet jeg kolleger; og når jeg våknet om morgenen så savnet jeg det å ha noe engasjerende å gå til så fort en fikk tørket av seg dusjvannet.

Her begynte jeg først å jobbe når kaffen min gjør det.

Etter 18460 dager som arbeidsaktiv, og bare 270 dager som pensjonist sa det seg selv at vektskålen på ingen måte stod i balanse; men der det er liv er det håp.

Dere kan spørre meg  den 1. april i 2075 om vektskålen nå endelig har vippet slik at pilen på vekten viser: ro i sjelen.

Velkommen til min 117-årsdag.
Adressen er Kirkegata 12. 3510 Hønefoss.
Følg skiltene med Cemetery mot noe som ser ut som en dårlig bygget hoppbakke.

Her oppe heter stedet Hønefoss Church Cemetery, for det er ikke fint nok å verken skilte med eller å snakke norsk her oppe i Norges bakevje; og her skal jeg graves ned for all evighet?

Eller bee gruondes som det heter her oppe

Hold på drømmene. Det spiller ingen rolle hvor sakte du går, bare du ikke stopper opp.
Confucius