Vi er ikke stuter i en båser.

 

Nå er det tilsynelatende blitt mote å åpne en samtale med ukjente personer i en sosial sammenheng med spørsmålet: hvilket dyr ville du kunne klare å vinne i nærkamp mot?

Spørsmålet er utypisk og kan sikkert bidra til å starte en uventet og morsom samtale ved å få folk til å tenke kreativt og dele noe personlig for å gi en engasjerende samtale.

Svaret på spørsmålet er sikkert også ment for å gi en indikasjon på personens interesser, verdier; og kanskje til og med deres frykter.

Noen, spesielt mannfolk velge et sterkt dyr som en grizlybjørn eller enhai for å fremstille seg som en med styrke og mot. Selvbildet er kanskje lavt hos slike mannfolk, men markedsføringen av seg selv vipper mot macho-kompleks.

Slike folk mister jeg raskt interessen for.

Andre, spesielt damer, velge et mer uvanlig dyr for å vise sin originalitet og bygge opp rundt humor.
Sånne folk slår jeg meg ned med.

I en sånn gruppe dukket det opp en som hadde lest boken Omgitt av idioter av Thomas Erikson, en forfatter med psykolog-hjerne med behov for å plassere alle i snevre båser, som presenterer  konkrete hjelpemidler for å forstå de viktigste forkjellen på ulike personligheter ved å dele dem inn i fire farger.

Hun slo seg ned blant oss og spurte hver enkelt hvilken farge de var, og for oss som ikke svarte så satte hun farge på oss, men ikke på samtalen.

Jeg kjente ikke igjen en eneste av folkene rundt meg på dette hvor rød er dominerende og resultatorienterte, de gule var sosiale og utatdvendte, og de grønne var fredsommelige og samarbeidsvillige, mens de blå var analytiske og strukturerte.

Denne kvinne påsto at hun fikk et bilde av hvem hun sto over for ved å avdekke vår farge.

Da hun spurte meg om hvilken farge jeg var så måtte jeg innrømme at jeg var en blanding av alle fargene, med litt mindre vekt på fargen gul ved blanding av paletten; så jeg er bare en brunlilla klatt.

Da protesterte hun og sa at jeg måtte være bare en farge.

Fjott! Ingen kan være bare en av fargene.

Å redusere mennesker til noen få egenskaper gir ikke et fullstendig bilde av hvem de er.

Det er sånne oppfatninger som gjør at en overser psykopaten som fremstår grønn i starten, og som ender opp med at kvinenne deres ender opp med å være gul og blå over hele kroppen.

I små grupper med folk jeg liker godt kan jeg godt være gul; være utadvendt og virke sosial, men generelt sett så er jeg bare en innesluttet einstøing.

Jeg hater sånne som mener at alle mennesker kan settes inn i en spesifikk bås.

Å sette mennesker i bås vil gjøre det enklere å forstå og forutsi deres atferd. Dette er en god en måte å skape orden i en kompleks verden, påstår enkelte innen faglige spesialistgrupper.

Når vi kategoriserer mennesker inn i bestemte grupper basert på egenskaper som personlighet, utseende, bakgrunn eller andre karakteristika, forenkler vi et komplekst individ.

Det kalles rett og slett for et farlig selvbdrag; når en bevisst eller ubevisst lurer seg selv til å tro noe som ikke stemmer med virkeligheten.

Dette kan føre til at man tar beslutninger som har negative konsekvenser for en selv eller andre.

Det er som å bygge et hus på sand. Det kan se stabilt ut en stund, men til slutt vil det kollapse.

Innen kunstnernes verden er gradient et begrep som brukes om en jevn endring i enhver egenskap; fblant annet farger som glir over i hverandre.

Selv om det er det skeive miljøet som har tatt beslag på fargene i regnbueflagget som et ikonisk symbol for LHBTQ+-miljøet så er det akkurat sånn vi alle er; en samling av farger som går mellom de glade og de lyse fargene, men med innsmett av de de mørke fargene, og med grandiens som når det blå og det gule møtes og gir et grønnskjær.

Vi i menneskerasen er alt for sammensatte til å kunne båses rettferdig.

Om dere lurer på hva jeg ville svart på spørsmålet hvilket dyr ville du kunne klare å vinne i nærkamp mot, så ville jeg svare en flyndre.

Det er kanskje ikke så macho, men det vet jeg stemmer, fordi⁹ akkurat det har jeg prøvd; og vant. Alt annet får jeg ta som det kommer.

Ikke døm en bok etter omslaget sier det klassiske ordtaket, men min erfaring er at du heller aldri skal høre alt for mye på hva andre mente om boken; for fordommer er som gamle sko. De er behagelige til å begynne med, men de hindrer deg ettehvert i å gå fremover.

He en god og fargerik helg.

Når du møter en ny person så ikke se på denne som en kategori, men som et individ.

Det finnes ingen fulstedig kopi av deg; du er unik.
Husk at også dine feil er med på å forme deg.

Mange små ripet former personlighet.
Erik Lerdahl, fra: Å sveve med bena på bakken, 2003.

Gamle drømmer blir som nye

Jeg drømte i min ungdomstid om å bli styrtrik og kjøre rundt i bygden i en Alfa Romeo Montreal G10 med matt lakk; slik at de andre i Austvatn skulle slippe å se sitt fattige, siklende speilbilde i lakken når beundret kjøretøyet mitt.

Selv i deømmene mine tok jeg hensyn til andres følelser.

Det ble selvsagt ikke noen Alfa Romeo Montreal på meg. Det ble bare en brukt Lada, og de eneste som sikla på den var de som gikk bak og skjøv den.

Avstanden mellom drøm og virkelighet er et for de fleste et kjent konsept som har fascinert mennesker i århundrer.oss hverdagsfolk har stilt oss selv gjentatte ganger.

I en konkret, fysisk forstand kan vi selvfølgelig ikke måle avstanden mellom drøm og virkelighet.

Drømmer er produkter av vårt underbevissthet og fantasi, så den og eksisterer i en annen dimensjon enn den fysiske verden.

Drømmer er flytende og subjektive, og de kan endre seg fra øyeblikk til øyeblikk.

Hvor mye energi og innsats må vi legge ned for å realisere drømmen våre bestemmer vi selv, desverre, og om vi virelig vil ellerr kan oppnå at våre drømmer blir virkelighet  avhenger både av våre egne egenskaper; og av omstendigheter.

Like vel er det viktig å ha drømmer, for de gir oss en indre drivkraft til å handle; de gir oss noe å jobbe mot, og de gir oss en grunn til å stå opp om morgenen.

Drømmer bidrar til å gi livet vårt en mening og en retning. De motiverer oss, og de gir oss en mulighet til å forstå hvorfor vi gjør de tingene vi gjør.

Drømmer gir oss håp for fremtiden,; hele livet gjennom.

Drøm stort, jobb hardt var mottoet jeg fikk med meg på bussen mellom Austvatn og Oslo på sensommeren i 1974; et klassisk uttrykk som oppfordret til å sette meg ambisiøse mål, og ikke minst en oppfordring om det å legge ned stor innsats for å nå dem.

Hodet mitt kvernet rundt dette med å jobbe opp mot drømmer fra bussholdeplassen ved melkerampen og frem til Skarnes, men så må det ha skjedd noe på det siste stykket av bussturem; for drømmene om å bli rik hadde skiftet over til fokuset på det å i stedet å strekke meg etter et yrke som som ville gjøre meg glad for å stå opp og gå på jobb ver morgen.

På bussholdeplassen utenfor Østbanestasjonen ble jeg stående  en lang stund og følge bilene som passerte på vei til og fra havna. De fleste var alminnelige biler, og noen få var på hendene til de priviligerte i samfunnet.

Der og da så gikk det opp for meg at bil var bil; et forflytningsverktøy og ikke noe mer.
Det jeg observerte, og som snudde min holdning til statussymboler, var at det satt sjåfører i små Fiat 850'er og av merke Vauxhall Viva som så like fornøyde og glade ut som de i en ny K70 eller Mercedes 280 SE fra W108-serien.

Etter den åpenbaringen så slengte jeg ryggsekken på ryggen og tok de første skrittene inn i mitt voksenliv.

På bussholdeplassen bak meg lå kravene i samfunnet om å søke rikdom og berømmelse igjen, byttet ut med prioriteringer som etter hvert skulle ende opp i et kjent sitat fra Steven Jobs: den eneste måten å gjøre et godt arbeid på er å elske det du gjør. 

Følelsesmessig og trivselsmessig så tok jeg de riktige karrierevalgene etter den tidlige morgenen i Oslo, men det ble med det.

Inni i meg var det noen mangler som gjorde at mine valg av yrker aldri ga noe særlig økonomisk uttelling.

I dag, den 15. hver måned må jeg gå i tankeboksen og overbevise meg om at jeg ikke angrer på de engasjerende dagene jeg hadde med mye spenning og moderat lønn, omtrent 18460 lange dager i tallet.

Svaret hver gang blir et litt tafatt: det nytter ikke å gråte over spilt melk.

Å angre på det du ikke gjorde i går gir ikke noe ekstra brød i dag.

Jeg er blitt bestefar og opplever i den sammenheng at det å sitte med barnebarnet og se på tegnefilm kan være like lærerikt som det er hyggelig.

Master Oogway sa i Kung Fu Panda noe som minner oss om å leve i nuet og ikke la fortiden ødelegge dagens opplevelser: i går er historie, i morgen er et mysterium, men i dag er en gave. Det er derfor det kalles nåtid.

Å pensjonere seg fra en jobb jeg elsket gir meg, som sikkert mange andre, en jevnlig følelse av savn.

Hver gang jeg stod ved kassa i butikken savnet jeg muligheten til å jobbe overtid for å håndtere prisstigningen.

Når jeg gikk forbi en kafé hvor det gjennomføres en arbeidslunsj så savnet jeg kolleger; og når jeg våknet om morgenen så savnet jeg det å ha noe engasjerende å gå til så fort en fikk tørket av seg dusjvannet.

Her begynte jeg først å jobbe når kaffen min gjør det.

Etter 18460 dager som arbeidsaktiv, og bare 270 dager som pensjonist sa det seg selv at vektskålen på ingen måte stod i balanse; men der det er liv er det håp.

Dere kan spørre meg  den 1. april i 2075 om vektskålen nå endelig har vippet slik at pilen på vekten viser: ro i sjelen.

Velkommen til min 117-årsdag.
Adressen er Kirkegata 12. 3510 Hønefoss.
Følg skiltene med Cemetery mot noe som ser ut som en dårlig bygget hoppbakke.

Her oppe heter stedet Hønefoss Church Cemetery, for det er ikke fint nok å verken skilte med eller å snakke norsk her oppe i Norges bakevje; og her skal jeg graves ned for all evighet?

Eller bee gruondes som det heter her oppe

Hold på drømmene. Det spiller ingen rolle hvor sakte du går, bare du ikke stopper opp.
Confucius