Gamle drømmer blir som nye

Jeg drømte i min ungdomstid om å bli styrtrik og kjøre rundt i bygden i en Alfa Romeo Montreal G10 med matt lakk; slik at de andre i Austvatn skulle slippe å se sitt fattige, siklende speilbilde i lakken når beundret kjøretøyet mitt.

Selv i deømmene mine tok jeg hensyn til andres følelser.

Det ble selvsagt ikke noen Alfa Romeo Montreal på meg. Det ble bare en brukt Lada, og de eneste som sikla på den var de som gikk bak og skjøv den.

Avstanden mellom drøm og virkelighet er et for de fleste et kjent konsept som har fascinert mennesker i århundrer.oss hverdagsfolk har stilt oss selv gjentatte ganger.

I en konkret, fysisk forstand kan vi selvfølgelig ikke måle avstanden mellom drøm og virkelighet.

Drømmer er produkter av vårt underbevissthet og fantasi, så den og eksisterer i en annen dimensjon enn den fysiske verden.

Drømmer er flytende og subjektive, og de kan endre seg fra øyeblikk til øyeblikk.

Hvor mye energi og innsats må vi legge ned for å realisere drømmen våre bestemmer vi selv, desverre, og om vi virelig vil ellerr kan oppnå at våre drømmer blir virkelighet  avhenger både av våre egne egenskaper; og av omstendigheter.

Like vel er det viktig å ha drømmer, for de gir oss en indre drivkraft til å handle; de gir oss noe å jobbe mot, og de gir oss en grunn til å stå opp om morgenen.

Drømmer bidrar til å gi livet vårt en mening og en retning. De motiverer oss, og de gir oss en mulighet til å forstå hvorfor vi gjør de tingene vi gjør.

Drømmer gir oss håp for fremtiden,; hele livet gjennom.

Drøm stort, jobb hardt var mottoet jeg fikk med meg på bussen mellom Austvatn og Oslo på sensommeren i 1974; et klassisk uttrykk som oppfordret til å sette meg ambisiøse mål, og ikke minst en oppfordring om det å legge ned stor innsats for å nå dem.

Hodet mitt kvernet rundt dette med å jobbe opp mot drømmer fra bussholdeplassen ved melkerampen og frem til Skarnes, men så må det ha skjedd noe på det siste stykket av bussturem; for drømmene om å bli rik hadde skiftet over til fokuset på det å i stedet å strekke meg etter et yrke som som ville gjøre meg glad for å stå opp og gå på jobb ver morgen.

På bussholdeplassen utenfor Østbanestasjonen ble jeg stående  en lang stund og følge bilene som passerte på vei til og fra havna. De fleste var alminnelige biler, og noen få var på hendene til de priviligerte i samfunnet.

Der og da så gikk det opp for meg at bil var bil; et forflytningsverktøy og ikke noe mer.
Det jeg observerte, og som snudde min holdning til statussymboler, var at det satt sjåfører i små Fiat 850'er og av merke Vauxhall Viva som så like fornøyde og glade ut som de i en ny K70 eller Mercedes 280 SE fra W108-serien.

Etter den åpenbaringen så slengte jeg ryggsekken på ryggen og tok de første skrittene inn i mitt voksenliv.

På bussholdeplassen bak meg lå kravene i samfunnet om å søke rikdom og berømmelse igjen, byttet ut med prioriteringer som etter hvert skulle ende opp i et kjent sitat fra Steven Jobs: den eneste måten å gjøre et godt arbeid på er å elske det du gjør. 

Følelsesmessig og trivselsmessig så tok jeg de riktige karrierevalgene etter den tidlige morgenen i Oslo, men det ble med det.

Inni i meg var det noen mangler som gjorde at mine valg av yrker aldri ga noe særlig økonomisk uttelling.

I dag, den 15. hver måned må jeg gå i tankeboksen og overbevise meg om at jeg ikke angrer på de engasjerende dagene jeg hadde med mye spenning og moderat lønn, omtrent 18460 lange dager i tallet.

Svaret hver gang blir et litt tafatt: det nytter ikke å gråte over spilt melk.

Å angre på det du ikke gjorde i går gir ikke noe ekstra brød i dag.

Jeg er blitt bestefar og opplever i den sammenheng at det å sitte med barnebarnet og se på tegnefilm kan være like lærerikt som det er hyggelig.

Master Oogway sa i Kung Fu Panda noe som minner oss om å leve i nuet og ikke la fortiden ødelegge dagens opplevelser: i går er historie, i morgen er et mysterium, men i dag er en gave. Det er derfor det kalles nåtid.

Å pensjonere seg fra en jobb jeg elsket gir meg, som sikkert mange andre, en jevnlig følelse av savn.

Hver gang jeg stod ved kassa i butikken savnet jeg muligheten til å jobbe overtid for å håndtere prisstigningen.

Når jeg gikk forbi en kafé hvor det gjennomføres en arbeidslunsj så savnet jeg kolleger; og når jeg våknet om morgenen så savnet jeg det å ha noe engasjerende å gå til så fort en fikk tørket av seg dusjvannet.

Her begynte jeg først å jobbe når kaffen min gjør det.

Etter 18460 dager som arbeidsaktiv, og bare 270 dager som pensjonist sa det seg selv at vektskålen på ingen måte stod i balanse; men der det er liv er det håp.

Dere kan spørre meg  den 1. april i 2075 om vektskålen nå endelig har vippet slik at pilen på vekten viser: ro i sjelen.

Velkommen til min 117-årsdag.
Adressen er Kirkegata 12. 3510 Hønefoss.
Følg skiltene med Cemetery mot noe som ser ut som en dårlig bygget hoppbakke.

Her oppe heter stedet Hønefoss Church Cemetery, for det er ikke fint nok å verken skilte med eller å snakke norsk her oppe i Norges bakevje; og her skal jeg graves ned for all evighet?

Eller bee gruondes som det heter her oppe

Hold på drømmene. Det spiller ingen rolle hvor sakte du går, bare du ikke stopper opp.
Confucius