Bulldogg-mannen?

Min avdeling i legionen hadde en bulldogg i fallskjerm som avdelingsmerke. Dette avdelingsmerket var nok ikke grunnen til at jeg havnet i den avdelingen, men det gjorde det ikke verre. Andre luftbårne avdelinger hadde geit og kamel i fallskjerm som avdelingsmerke.

Jeg husker ikke når min fasinasjon for engelsk bulldogg begynte, men jeg tror Walt Disney og Warner Bros har en stor del av skylden gjennom sine filmer og tegneserier som Pip og Sylvester. Kanskje jeg så litt av min personlighet i denne hunderasen; eller hvordan jeg ønsket at min personlighet var. Ofte litt vanskelig å se skillet mellom virkelighet og fantasi.

Bulldogg regnes om en energisk, modig og stolt hund som aldri gir seg. Bulldogg har fått navnet sitt både på grunn av at den kan ligne en liten okse i fasong, samt at den tidligere ble brukt til å angripe okser med. Bulldoggen ble også brukt til å angripe bjørn, løver og andre store dyr under jakt. Engelsk bulldogg er en meget lojal og hengiven hund til tross for dens tøffe utseende. En stolt og modig hund som knyter sterke bånd til sine eiere. Kroppen er kompakt, tett, med velutviklede muskler og et sterkt skjelett. Hodet er ganske stort, overgangen fra pannen til nesen er veldig uttrykksdyktig. Den har muskulær kort nakke; bredt bryst og komprimert mage. Dyret har en kompakt størrelse, som er veldig praktisk i noen sammenhenger; blant annet ved trangbohet. Disse hundene tilpasser seg raskt til forskjellige miljøer og kan sove med glede både i eiernes seng og under svartovnen i gangen. Kortpoter hindrer ikke hundene til å være aktive og lekne. Til tross for den lille størrelsen er hundene gode vakthunder. De beskytter eieren, selv om fienden er mye større. Takket være hurtighet og intelligens lærer bulldoggene nye ting ganske raskt. Er det noe rart om en guttunge ønsker å være en bulldogg?

I oppveksten var jeg fasinert av denne hunderasen, i voksenlivet tjenestegjorde jeg som Bulldogg; og som gamling så blir jeg mer og mer lik den av utseende. Dette kalles vel livs-utvikling og er mer eller mindre u-unngåelig.

I den tidlige fasen av livet mitt hadde vel jeg som tenåringer flest en liten identitetskrise. Jeg hadde ikke så mang faste holdepunkter å holde meg til rundt det å finne ut hvem og hva jeg var den gangen, men jeg hadde en god venn som alltid hørte på meg de gangene jeg la meg ned og grunnet høyt over disse livs-spørsmålene; en terrier kalt Truls. Den sa meg aldri imot og lot meg uhindret få ta mine valg selv uten kritikk. Vi ble enige om mye sammen vi to. Enkelte ganger trengte jeg mer enn bare taus bekreftelse på et valg og da spurte jeg ham direkte. Dersom du mener dette er det beste valget så må du logre for å bekrefte eller knurre for å si ne; og da får du en sukker-bit for bryet. Truls elsket sukkerbiter og logret alltid når han hørte ordet.

Etter hvert ble jeg mer og mere sikker på hva og hvem jeg var; og det var en menneskelig bulldogg. Jeg tok til meg det jeg likte av den hunderasens egenskaper og besluttet at dette var meg. Jeg hadde jo ingen anelse om hvilke gener og DNA jeg har, og dette, miljø og oppdragelse er jo styringssystemet som gjør deg til den du blir. Så sånn sett så kunne jeg like gjerne ta til meg egenskapene fra en hund og flyte på den dressuren jeg ble gitt; det var jo uansett bedre enn å stamme fra folk som ikke ville ha meg. Hvorfor kan jeg ikke like godt ha et lynne i stedet for person-egenskaper?

Jo mer skråsikker du er på hvem du er, desto større sjanse er det for at du mangler selvinnsikt, leste jeg en gang en spesialist på psykologi som påsto. Drit i det hen påsto, for med årene så bygget jeg opp deg jeg selv mener er selvrespekt, selvinnsikt og selvkontroll; de tre tingene poeten Alfred Tennyson påsto var de tre tingene som alene gir deg uovervinnelig makt over deg selv.

Evnen til å se seg selv utenfra og våge å bli kjent med seg selv på godt og vondt er ikke for pyser, for det kan jo være at man oppdager sider ved seg selv man ikke liker. Da er det selvsagt det enkleste å peke ut noen man kan skylde på for sin egen utilstrekkelighet, men jeg har ingen å skylde på for dette, så da må jeg akseptere at jeg er utilstrekkelig på enkelte felt; og prøve å jobbe med det. Selvinnsikt er med andre ord en kontinuerlig selvutviklings-prosess der man aldri blir helt utlært. Oprah Winfrey sa det slik: the whole point of being alive is to evolve into the complete person you were intended to be. Ettersom jeg ikke har noen anelse om hva jeg var ment å bli, så blir det i stedet å prøve å utvikle seg mot den personen jeg ønsker å bli.

Jeg mener at jeg er følsom overfor mine egne egne verdier. Jeg tror at jeg er meget bevisst egne følelser og jeg har en sterk, indre motivasjon. Jeg mener at jeg kjenner mine sterke og svake sider; og det får være selvinnsikt nok for min del. Rådgivere er mennesker som ofte blir ansett for å ha høy grad av selvinnsikt påstås det; og jeg er i det minste rådgiver i mitt fagfelt; hva mer kan jeg strekke meg etter av sannhet og selvinnsikt?

En av mine utilstrekkeligheter er at jeg går rundt og tror at andre rundt meg ser meg på samme måten som jeg ser meg selv. Det er ikke manglende selvinnsikt, det er rett og slett bare kunnskapsløshet og naiv fantasi. Poenget er at folk få fortsette å se meg som de ser meg, så skal jeg kunne leve med at det jeg ser ikke er det samme som dem; fortsette med å leve med frykten for at de har gjennomskuet meg.

Det er godt å bli sett, men det kan være vondt å bli gjennomskuet. Erik Lerdahl

Ha en herlig og drømmende helg.

Tror du da, at det du søker

står i bøker

eller at du gjennomskuer

dine hemmelige feil

ved å stirre inn i et speil?

Arnulf Øverland

Forsmak før fredag 10.mars 2023

  Forsmak

Smakebit fra kommende "Ord for fredag".

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Smakebit før fredag 10.03.2023

Lenke til det som er skrevet: Ord for fredag 10.03.2023 * Kommer *

Gratulerer. Du er en dust Aasen!

I 1792 bestemte Danmark-Norge å forby slaveriet i de to landene med virkning fra 1. januar 1803. På en måte feilet de der også.

Forventet gratisarbeid er en tvilsom praksis. Lovverket, som er laget for å beskytte de grådige og kyniske, forbyr ikke bruk av gratisarbeid. Det er helt lovlig, men man kan stille spørsmål ved om det er moralsk forsvarlig. Hvor er etikken i dette?

Uansett er det min egen feil som har godtatt dette i flere år med et dustete og naivt håp om at ting skal bli bedre.

Vi har tariffavtaler som sørger for at vi blir lønnet for det vi gjør, og at ingen skal måtte arbeide gratis. Så langt er alt bra. I arbeidsmiljøloven gis det føringer for tillatte grenser for overtid. Ved brudd på dette sperres arbeideren videre overtidsarbeid. I det grensene er nådd og overtidsnekt inntrer forventes det at arbeidsgiveren setter inn nødvendige tiltak for å hindre at merarbeid og overtidsbrudd blir nødvendig. I mellomtiden tvinges ansatte med høy arbeidsmoral og flere oppgaver enn det som kan dekkes på en normal arbeidsdag til å jobbe gratis fordi arbeidsoppgavene ikke kan droppes uten konsekvenser.

Et logisk  tiltak for å redusere arbeids-overlast ville være å fordele arbeidsoppgaver mellom ansatte med jevnbyrdige kompetanse og slik sett sørge for avlastning. I stedet har det blitt sånn at en gjemmer problemet ved å tilby å jobbe mer mot flex-timer; den teoretiske løsningen hvor du kan ta ut innarbeidede timer mot fridager; avspaseringsordningen.

Smart for arbeidsgiveren er det også da dette er time mot time-basert og ikke tar hensyn til kvelds, natt og helgearbeid. Jobber du en time, så får du en time på flex-kontoen. Ordningen er helt suveren for oss som ikke har noen stedfortredere som tar oppgavene våre når vi tar en dag fri, eller avspaserer som vi da sier. Det betyr jo at det ikke er noen som roter i tingene våre når vi tar fri. At dette betyr å ta igjen de oppgavene som ikke blir håndtert under en fridagsserie ved å jobbe ekstra lange dager etter fridagen for å komme tilbake til balanse med arbeidsoppgavene ser ikke ut til å gi  arbeidsgiveren noe hodepine. Det er frustrerende

Jeg har en livs-kode som best uttales på engelsk: to conquer frustration, one must remain intensley focused on the outcome, not the obstacles.

T F Hodge

Å nekte å betale for mer overtid er ikke bare et nødvendig et tiltak, men samtidig en straff som takker for innsatsen for at du i årevis har kompensert svak ledelse med å ta i noen ekstra tak for å holde hjulene i gang; inklusive driftskritiske oppgaver som du for lengst teoretisk er fritatt fra, men som ingen andre er satt til å løse; og løses må de.

1. nov burde vært arbeidsgivernes nasjonaldag. Over natten til 1. november forsvinner alt over 45  timer fra flex-kontoene til arbeiderne deres uten noen form for kompensasjon. Det er uten tvil den enkelte arbeidstakerens ansvar å ta ut timene før de forsvinner. Uten stedfortreder så er dette en catch-22 situasjon; et dilemma, eller en vanskelig omstendighet, som det ikke er noen flukt fra på grunn av gjensidig motstridende eller avhengige forhold. For meg personlig var dette pr. 01.11. et tap ved gratisarbeid på 89 050 Nkr. Hadde bedriften ansatt en stedfortreder for meg ville denne fortjenesten gått opp i røyk for dem; i tillegg til hva det koster å ha en ekstra ansatt.

Dessverre så er jeg av den typen som fører regneark-lister for alt mulig rart, også for å gi meg en oversikt over gratis-timene jeg har jobbet de siste 20 årene. Dette er i utgangspunktet bortkastet arbeidstid, for hver gang jeg har presentert disse listene for mine ledere gjennom årene så får jeg samme reaksjon: sånn kan det ikke være.

Greit, da er det problemet løst, og vi kan gå videre i samme trav som før listene ble presentert. Neste gang listene legges frem for en gammel eller en ny ledet så forundrer det meg like mye hver gang hvor genuint overrasket lederen virker over at det er slik fortsatt; og så kommer det sedvanlige: sånn kan det ikke være. For meg er disse ordene blitt en lirumlarum.

Arbeidstid er den tiden du som arbeidstaker står til disposisjon for din arbeidsgiver. Arbeidsmiljøloven setter grenser for hva som kan regnes som alminnelig arbeidstid og hva som er overtid. Alminnelig arbeidstid hos oss er 40 timer per uke og 8 timer per dag, inkludert pause på 30 minutter; og fem dagers uke. Overtidsarbeid utfører du bare når det blir pålagt av nærmeste leder, står det i personalhåndboken.

Er ikke det å ha blitt tildelt flere prioriterte arbeidsoppgaver enn det arbeidstiden tilsier å oppfatte som et pålegg fra  arbeidsgiver? Når det forventes at du skal levere i henhold til en avtale så er dette for en kontrakt å regne; og når dette betyr daglig, ukentlig, månedlig og årlig gratisarbeid over flere år så burde det være straffbart for arbeidsgiveren; og ikke  barefor den ansatte. Nå er det på tide å stille ledelsen et ultimatum: ikke kom til meg med problemene, kom med løsningene jeg trenger. For meg er det viktig å levere det jeg er pålagt innenfor mitt fag; noe annet alternativ ser jeg ikke for meg. Det er det som definerer meg.

Den som er herre over sin lidenskap, er slave av sin fornuft. Cyril Connolly

Et alternativ når det ikke settes inn tiltak for å bedre arbeidsforholdene er sikkert det å slutte å levere det som en ikke rekker i løpet av 7.5 timers arbeidsdag mandag til fredag; eller ræva arbeidsmoral for et operasjonell driftsmiljø som jeg kaller dette. Det kan jeg ikke leve med, for det er ikke min jobb å beslutte hva jeg skal jobbe med eller ikke; det er prokrastinering-gjengen som har ansvaret for. Det er det som defineres som et lederansvar.

Dette er mine siste ord om denne saken. Jeg skal ikke lenger klage over arbeidsforhold og leder-stiler, for jeg er en av de heldige som har en livbåt jeg kan søke ly i om stormen ikke legger seg. I den kan jeg sakte ro mot den hvite, palmedekkede stranden i en havneby på Mallorca som jeg ser i horisonten. Det er bare en tre måneders rotur i solskinn og stille sjø som ligger foran meg i det jeg velger å gå ned i livbåten. Etter det er alle problemer løst; men for så vidt bare mine problemer.

Det er ikke greit, men ikke overraskende, at det å varsle om at jeg vurderer å gå i livbåten blir oppfattet som en trussel. Hver gang genererer dette spørsmålet: hva kan vi gjøre for deg for at du skal bli om bord? Etter så mange år hvor mitt svar på dette er blitt gitt uten at det endrer på det minste så har jeg sluttet å svare på det. Det føles litt sånn som at du jevnlig forteller, og viser, et barn at 2+2 blir 4, men at ungen fortsetter å insistere på at det blir 22; da gidder du ikke lenger å ta bryet med å lære dem addisjon. De får finne ut av det selv.

I horisonten ser jeg i dag to løsninger som jeg har å velge mellom; en med mange ukers reise i retning nord, og en i retning mot Syden. I nord ser jeg en kommende arvtaker for deler av mine oppgaver; en som selvsagt vil ha noe behov for kompetansedeling og en del opplæring for å tilpasse seg bedriftens særegenheter og beredskapsprinsipper; eller som det kan kalles: enda litt mer merarbeid for min del over litt tid. I sør ser jeg en solrik plass hvor jeg kan ligge på ryggkulen ved bassenget i palmehagen, omgitt av det som jeg definerer som nærmeste familie. Den plassen  kan jeg bare nå ved å gå i livbåten.

Bedre å være konge i et lite hus enn slave i et slott. Nils Bredesen

I nord ser jeg fremtiden i faget som jeg elsker over alt, og som gjerne vil fortsette å jobbe med noen år til. I sør ser jeg det som oppfattes som en trussel. Jeg føler at jeg er tvunget til å gå planken, og ute på den er det da bare to valg; å gå tilbake om bord i båten eller å hoppe i havet. Det er bare det at valget har blitt preget av at noen har brukt år på å sage over planken bak meg. Valget kan plutselig skje om jeg vil eller ikke. 

Ha en god og ut-hvilende helg med andre lovnader enn lønn i himmelen.

En ting jeg har innsett de tre site årene er at jeg er en stor dust; i mage år har jeg vært dum som en staur uten evne til selv å se det; og uten mot nok til å gjøre noe med det.

Den som ikke kan bruke fornuften, er dum. Den som ikke vil, er en hykler. Den som ikke tør, er en slave.

Henry Drummond

Førord for fredag 03.mars 2023

  Før

Tanker om kommende "Ord for fredag".

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Førord for fredag 03.03.2023

Lenke til det som er skrevet: Ord for fredag 03.03.2023

Ulike syn på saken

Teoretisk sett skulle det være sånn at når ti personer ser på eller opplever den samme tingen så oppfatter de akkurat det samme. Slik er det slett ikke i den virkelige verden. 

At vi tolker og tar til oss ting ulikt kan selvsagt forklares fysisk med varianter av fargesvakhet og fargeblindhet. Andre forklaringer kan kobles opp mot vår oppfatning av virkeligheten. Underbevisstheten vår prøver å koble det vi ser opp mot noe kjent. Dette kan gi utslag  i tvetydige illusjoner, forvrengningsillusjoner som tryllekunstnere benytter seg av, og paradoksillusjoner.

Illusjon er sansebedrag eller en feilaktig forestilling som opptrer spontant og er vanskelig å korrigere. I overført betydning kan det bety virkelighetsfjern forhåpning. Ofte ser vi noe som egentlig ikke er der; en illusjon. Noen ganger så skyldes det optisk bedrag; en synsforestilling som gir en ustabil, forvrengt eller direkte feilaktig oppfatning av det man ser på. 

Det som forundrer meg mest i dette er at veldig mange klarer å se to ulike ting i en og samme illusjon vekselsvis eller samtidig, mens noen bare evner å se enten det ene eller det andre. Når vi ser på noe så stimuleres ett eller flere sanseorganer som gir oss en oppfatning av de sanseinntrykkene vi mottar. Disse inntrykkene tolker vi fortløpende, her går noen i den ene eller andre retningen fordi vi mennesker har stort behov for å oppfatte meninger i de ulike stimuliene vi utsettes for.

Vi ser, hører, lukter, smaker og berører ting hele tiden, noe som resulterer i en opplevelse som vi tolker på bakgrunn av kunnskaper og erfaring, forventninger, emosjonelle tilstand; og sikkert en masse mer. Blant annet, tror jeg, så påvirkes de nedarvede mekanismene i ur-dyret vi har i oss av vår stadige interaksjon med omverden rundt oss. 

Det mest spennende i dette er at jeg ikke en gang er i nærheten av å forstå hvorfor vi ser ting ulikt eller hvorfor vi reagerer så ulikt på ting. Det er litt frustrerende å ikke forstå, men samtidig så gir det meg en mulighet til å ha noe å tenke og fundere over når det ledige tidsluker i hodet mitt til å gå i grunne-modus. Hadde jeg hatt alle svar inne så hadde det blitt farlig tomt i hodet noen ganger. Kjedelig hadde det blitt.

Når du endelig aksepterer at det er OK ikke å ha alle svarene, og OK ikke å være perfekt, da skjønner du at det å være forvirret er en naturlig del av det å være menneske. Winona Ryder

I en del år i livet så var jeg hyppig ved forskjellige frontavsnitt hvor det ble intense samlinger av syn, lukt, smak og lyd-prøver som ble lagret i minnebanken min. I den samme perioden var en bekjent av meg i utenlandstjeneste i mer fredelige omgivelser; i de fredsbevarende styrkene under FN. Han opplevde å måtte gå i beskyttelsesrom under granatangrep og han så ett og annet offer etter trefninger mellom de stridende partene som de meglet mellom. I en situasjon ble det utført en kidnapping av en tretten år gammel jente i nærvær av FN troppen hans; en situasjon hvor de etter konvensjonene ikke kunne gripe inn.Min bekjente pådro seg Posttraumatisk stresslidelse, PTSD, etter disse to FN-kontingentene; med hovedvekt på kidnappingssituasjonen han var vitne til.

Akkurat dette interesserte meg enormt i og med at det ikke ligger noen folkelig logikk i at det han opplevde skulle gi så store konsekvenser i og med at jeg tilsynelatende var utsatt for mye sterkere inntrykk enn ham over mye lengre tid; men ikke har fått noen form for etterreaksjoner. Skyldtes det at han var mindre robust enn meg? 

Akkurat det spørsmålet hadde jeg vanskelig å svare et klart ja på ut fra hvordan jeg hadde kjent ham gjennom mange år. Vi var jo nærmest som eneggede tvillinger å regne når det gjaldt psyke og motivasjon .I en samtale med ham satte han skapet på rett plass for min del: du gikk med skarpladet våpen hele tiden og med rett til å bruke det for å forsvare deg selv og andre. Det hadde ikke jeg. Det var ingen måte jeg kunne ta kontroll over situasjonen.

Det jeg har lært gjennom et langt liv er det at det er mye jeg bare må lære meg å akseptere uten alltid å forstå hvorfor det er sånn; og at vi i dyregruppen menneske består av åtte milliarder enkeltindivider som ser og tolker alt på vår personlige måte. Jeg vokste opp med en barnesang med tekst av Jo Tennfjord. Sangen hadde tittelen Noen barn er brune og var å finne på platen til Per Aspelin, platen Hei alle barn. Den gangen på 60-tallet så trodde jeg helt og fast på påstanden i tekstlinjen: Meget er forskjellig- men det er utenpå. Meget er forskjellig, men inni er vi like.

I dag, seksti levde år senere, vet jeg selvsagt at dette bare er tull. Anatomisk er vi nok tilnærmet like på innsiden, men der stopper det. Vi er like ulike inni som det vi er utenpå; og godt er det. Hadde vi vært kliss like inni så hadde livet bli uhorvelig kjedelig, og psykologistudiene bare et enkelt mattestykke. At vi er så totalt ulike gjør det ikke lettere å leve, men det gjør det veldig mye mer spennende.

Livet er lettere enn du tror. Alt som kreves, er at du aksepterer det umulige, klarer deg uten det uunnværlige og utholder det uholdbare. Kathleen Norris

Ha en god og illusjonsrik helg

Den mest beundringsverdige ved å leve, er ikke aldri å falle, men å reise oss hver gang vi går på tryne sa Nelson Mandela

Førord for fredag 24.februar 2023

 Før

Tanker om kommende "Ord for fredag".

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Førord for fredag 24.02.2023

Lenke til det som er skrevet: Ord for fredag 24.02.2023

Hvis du ikke kan uttale det så smak på det like vel

Under jobbingen med helheten rundt de ordene for fredag som jeg plager dere med så er vi to originaler som trives så godt sammen i  nærvær og samtaler at vi ofte glemmer å spise middag etter en lang arbeidsdag. Slik kan en jo påstå at samvær med en god venn fjerner sultfølelse: også.

Mat er en viktig del av livet. Vi inntar mat for å kvitte oss med sultfølelse, eller fordi vi vet at kroppen må ha det for ikke å gå tom på drivstoff. Da er det ikke så nøye for min del hva det smaker, bare det er mengde nok til å dekke behovet.

De gangene jeg har fri og har både tid og lyst til å nyte så er jeg veldig opptatt av smak fremfor mengde. Det eneste som er felles for måltidene for min del er at jeg ikke setter pris på å bli stappmett. 

Er maten jeg spiser god i smak så spiser jeg mye, sikkert mer enn jeg burde, men da over tid. Ofte spiser jeg bare ett måltid om dagen, men det måltidet gjentar jeg flere ganger den ettermiddagen.  Litt og litt er også usunt mye.

Det sies at den som forsyner seg med små porsjoner viser at han ikke er grådig; men det kommer jo helt an på hvor mange ganger han forsyner seg. For meg er mat like mye et system som et måltid.

Jeg er ikke direkte kresen, men det er noen ting jeg har lært å helst unngå av smaker. Dessverre, og heldig vis, er jeg lært opp til å gape opp og smake på ting.

Kona forteller meg aldri hva det er hun vil at jeg skal smake på. Hun forventer at jeg åpner munnen og kjører en skje eller gaffel med noe på inn i gapet mitt. Noen ganger angrer jeg på det, men stort sett er opplevelsen både ny og positiv. Noen ganger er jeg glad for at hun ikke forteller meg på forhånd, for etter at det er vurdert som godt så spiller det ingen rolle hva det er; som hundekjøttet i Pyeong Chang.

De fleste kan lage mat, og noen er bedre enn andre. Mor kunne gjøre enhver råvare til noe godt. Fars tante hadde akkurat den motsatte evnen. Jeg svelget ned mangt ett måltid hos henne gjennom oppveksten og skjønte aldri hvordan mannen hennes kunne smatte fornøyd mens han spiste; og be frivillig om en porsjon til.

Hos henne ba vi bordbønn etter maten; med fokus på det å be vår herre instendig om å få overleve det vi hadde fått i oss.

Mens jeg tenkte på mat, og pølsen fra bensinstasjonen på Lambertseter som blåste ut av hånden min og bilvinduet  i det en fyllekjører braste inn siden på den parkerte bilen min, kom jeg på en reklamefilm som gitaristen Marius Muller og den horisontalt og vertikalt utfordrede sirkus Arnardo-dvergen Kiki spilte inn i nabolaget der oppe.  De kom kjørende på en Harley og var iført røffe skinnjakker. Så glodde de inn i kamera med strenge blikk og brummet ut at: her blir det oppvask! Så vippet Kiki frem en flaske Zalo.

Oppvask og mat henger sammen som siamesiske tvillinger, men det som fikk tankene mine til å gå i retning Zalo var den oppvasken det ble hjemme da mor fant ut at jeg hadde vært på stabburet og orget fire av hennes sagnomsuste spekepølser for å bytte til meg to stykker svinelever som jeg skulle grille over bål ute i skogen.

Min mor kunne være litt fysisk noen ganger under avstraffelse. Hun beslagla leveren og brukte bjørkeriset så grundig at skinkene mine så ut som to leverbiter.

Jeg husker ikke hva som gjorde mest vondt; risen eller tapet av grillet lever. 

Senere den vinteren ble det stekt lever i fløtesaus, så handlingen jeg fikk velfortjent straff for ble ikke så ille når det kom til stykke; og en skal se de små tingene i et stort helhetsbilde.

Anders Molven ville nok vært en som mor ville likt fordi han med ordene: bedre å buken sprenge enn mat slenge, snakket etter mors strenge regler mot å kaste mat.

En gang kastet jeg matpakka mi på vei til skolen fordi jeg var møkka lei brødskiver med leverpostei. Det hjalp ikke i lengden at mor sendte med sylteagurk i et lite glass.

Jeg skulle kaste matpakken så langt bort fra skoleveien at mor aldri skulle kunne oppdage mitt helligbrøde, så jeg kylte den av garde med full kraft; og traff den hissige bondekona på Stormoen gård i bakhodet i det hun var på vei bort fra fjøsstellet. 

Det er dumt å være eneste synder på skoleveien og kaste en metall mat-boks med navn på i bakhodet til folk. Dermed var jungeltelegrafen i gang og mor informert før skoledagen var slutt. Straffen ble at jeg fikk matpakker med det beste pålegget jeg visste; pultost. Resten av skoleåret ble jeg tvunget av medelevene å spise matpakka mi i trappen opp til skoleloftet, for mors pultost var kraftig pult.

Luktesansen vår er den sterkeste sansen vi har og den er nært knyttet opp til den delen av hjernen hvor vi lagrer minner.

Ikke noe vekker minner bedre enn lukt. Victor Hugo

Mat og lukt hører desidert sammen ved at de komplimenterer hverandre. Ingen luktesans, dårlig smaksans ut over smaken av bitter og smaken av salt.

Jeg husker godt de morgenene jeg som barn våknet og kjente lukten av fårikålen som mor forberedte nede på kjøkkenet i første etasje. Da visste jeg at det ville bli en ræva hyggelig dag. Den dagen ville bli helt ræva fordi jeg selv den dag i dag hater fårikål, men uansett måtte spise en porsjon fordi jeg ikke ville såre mors følelser. Samtidig ville det bli en særdeles hyggelig dag fordi jeg nøt den stemningen som bredte seg rundt kjøkkenbordet når de andre spiste seg mer enn mette på middagen, og selv med sprengt buk begynte å snakke om hvordan de gledet seg til neste dags middag da fårikålen var enda mer innkokt i smaker og bedre enn det de akkurat hadde fortært.

Selv i timen etter middag var fårikål-stemningen og fornøydheten i huset veldig høy. Mette, fornøyde voksne og barn klynget seg sammen i lille-stua i lat nytelse.

Det var kun fårikål-middagene som hadde denne dynamikken i huset på Aasen. Stemningen var å nyte, samtidig som jeg både var misunnelig på dem og hadde litt dårlig samvittighet over for mor; fordi jeg elsker kål, men hater smaken av sau; og sau setter smak på kål. Litt frustrerende var det også å høre dem stønne over hvor mette de var når jeg var sulten, men gjennom livet  lærer en seg å fokusere på det gode og fortrenge det mindre gode. Selv i dag så drar jeg på besøk til min datter når hun omfavner fårikåldagen; bare for å få synke ned i de luktfremkallende minnene fra barndommen.

Minner er dagboken vi alle bærer med oss. Oscar Wilde

Fotnote: Etter min jakt på sitater rundt ordet mat så opplevde jeg at jeg  på grunn av en definisjon jeg leste fikk vekket en angst for noe som aldri har opptatt meg tidligere; det å havne i helvete. 

Helvete er et sted hvor engelskmenn lager mat, italienere dirigerer trafikken og tyskere lager underholdningsprogrammene. Robert Lembke

Det jeg ønsker å si med dette mat-pratet er rett og slett at maten er noe langt mer enn bare smak og metthet; den er også en viktig del av det å skape barndomsminner. Så en kan si at en lever på maten der og da, men også lever på de samme måltidene hele livet gjennom selv om oppskriften på måltidet for lengst er glemt. Kraftige saker denne maten. Jeg blir liksom aldri helt mett på minnene den har gitt meg.

Ha en nytelsesfull og smaksrik helg

Vår alderdom begynner den dag da vi ikke lenger har full rådighet over våre evner, da vi blir fanger av våre minner og vår fortid.

Victor Cherbulies

Førord for Fredag 17.februar 2023

  Før

Tanker om kommende "Ord for fredag".

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Førord for fredag 17.02.2023

Lenke til det som er skrevet: Ord for fredag 17.02.2023

Maskerade

Det er kanskje rart at jeg som har en så stor del av min tid, og hele mitt hjerte, i uniform hater sivil uniformering.

På vei til fest så bruker kvinner mye tid på bekledning og får dårlige følelser om det er en annen på tilstelningen som har kledd seg likt med henne. Ut over det så kommenterer de hverandre grundig for kjole, sminke og hårfrisyre som etter faste start-ritualer når de møtes.

Vi kjedelige mannfolkene trekker på oss en dress og diskuterer slipsfarger. Det eneste ritualet mannfolk følger i slike situasjoner er å sjikanere hverandre med faste fraser som: jeg ser du fortsatt bruker konfirmasjonsdressen din; eller det er lenge siden du kunne kneppe jakka ser jeg, men grå-fargen i dresset står godt til håret ditt.

Greit nok dette med dress på tilstelninger for de fleste av oss mannfolkene er enkle av natur i forhold til å sløse med tid på mote-valg. Men herfra går det en gradvis overgang til det å leke gjemsel. I enkelte kulturer og miljø er det dressleverandøren som blir masken som mannfolk ifører seg for i mange tilfeller å skjule hvem de egentlig er; noe som i mitt hode fremstår som foraktelige holdninger hos en taper.

På en tilstelning som jeg på alle måter prøvde å holde meg borte fra, men måtte delta i for husfredens skyld, dukket det opp en kar som jeg kjenner godt. Han er helt vanlig arbeider med en gjennomsnittlig stilling med tilsvarende lønn, men som arvet en god slump verdier som han solgte og omgjorde til en Vicuina-dress fra luksusmerket Julius Caesar. Iført denne dressen, og med lange avhandlinger om Vicunia-kamelen , holdt han  liv i samtalen på sin måte.

Han kunne til og med fremvise et sertifikat fra ett eller annet italiensk kontrollorgan som beviste autentisering av dress-stoffet ; eller noe slikt.

Å komme på fest iført en dress som jeg oppfattet i en sekssifret prisklasse imponerte mange, også meg; jeg var imponert over hvor totalt idiotisk han fremsto i mine øyne når jeg vet at han sitter med stor gjeld og like vel bruker arv på et klesplagg som har det eneste formålet å fremstå som noe mye bedre enn det han er. Det er til å gaule av!

Åh, for et snitt, sier folk når de ser en Armani-dress, men jeg er så enkel i syn og vurderingsevne at jeg på mitt beste klarer å se forskjellen på den og en dress fra Dressmann uten å kikke på lappen i nakken på jakka. Jeg er ikke fargeblind, men utvilsomt så er jeg totalt kles-blind. Det er et handicap jeg kan leve med den tiden jeg har igjen.

For guds skyld, bruk pengene dine på akkurat det du mener gir deg glede og lykke; det er ikke min sak om det er på en dress eller en hytte på Rjukan. Men mennesker rundt meg som leker gjemsel for å fremstå som noe de ikke er, ja det opptar meg med stor forundring og forståelsen av at det er mye her i livet som jeg ikke skjønner meg på.

Mye av mine negative reaksjoner på dette ligger selvsagt i at jeg liker å vite hvilke personligheter jeg omgir meg med fordi jeg i mange tilfeller er avhengig av å få tillit til dem. Derfor ringer det varselklokker i hodet mitt når jeg opplever at enkelte har sterke behov for å skjule seg bak ulike former for masker. Vi sære gamlingene har ikke så lett for å slippe taket på gamle vaner og konservative tanker; hvorav det vanskeligste å gi slipp på er de tungt innarbeidede holdningene som har satt seg på veien fra barndom til godt voksen.

Vi gamlingene, som på mange felt lever i fortiden og ikke helt klarer å se alle verdiene i nåtid og fremtid, blir ofte granskende, hoderystende og fordomsfulle. 

En maske forteller mer enn et ansikt, påsto Oscar Wilde, og det er nøyaktig det jeg vil frem til i dette kåseriet. Det jeg gjør når jeg møter mennesker som jeg føler at har et behov for å skjule sitt egentlig jeg er at jeg begynner å analysere den maskevarianten de har valgt å iføre seg og prøve å analysere meg frem til hvorfor de ønsker å fremstå bedre enn de er. Hva er det som de ikke aksepterer med seg selv?

Det å finne ut detaljene i hva de prøver å skjule er ikke så viktig for meg, for det er ikke min sak. Folk har rett til å beskytte sin personlige historie uten å måtte argumentere dette som sak over for meg. Noen ganger finner jeg at enkelte sliter med å kunne føre bevis for hvordan de er blitt så dyktige i sitt fag som de er. Dette er ofte folk med medfødte evner som ikke kan dokumenteres gjennom skolepapirer eller arbeidserfaring; og de får da behov for å pårope seg erfaringer de faktisk har gjennom en konstruert fortid. De tvinges til dette fordi vi har så vanskelig for å akseptere kompetanse og kunnskap som ikke kan bevise med et stemplet diplom.

Andre bruker ulike former for masker for å bli sett og hørt fordi de ikke tror, eller har erfart, at de ikke blir tatt inn i varmen uten å skape seg en liksom-fasade. Med andre ord er det vi rundt dem som fremprovoserer behovet deres for å bli sett og tatt seriøst.

Når en forstår hvorfor, så er min erfaring at min motvilje mot den maskerte forsvinner. I andre situasjoner så blir forakten større når en finner ut hvorfor vedkommende er falsk, men det er gjerne når en finner bevis for at vedkommende er psykisk utfordret i form av narsissisme eller psykopati.

Så konklusjonen min gjennom erfaringer med folk er at de aller, aller fleste av de maskerte kun skjuler et godt menneske.

En annen erfaring jeg har gjort er at Britt Sundal i sitt lille dikt treffer spikeren så midt på hodet at det nærmest er skremmende nøyaktig: 

Han lærte noe da alt gikk i vasken, noe av verdi
at risikoen ved å miste masken er å bli fri

Om det finnes noe veiledende i denne teksten så må det være at en aldri skal slå hånden av noen for sin oppførsel eller bekledning før en forstår hvorfor de gjør som de gjør; å utføre litt årsaksanalyse for å si det sånn. Noen ganger er det bare et flott menneske som er kvalitetsbevisst; andre ganger er det bare et esel iført et silkedekken.

Går du rett fra avdekking av en gjemsels-lek til avvisning så slipper du å bruke tid på falske mennesker og frigir tid til å omgi deg med de som det er godt å være rundt; og som gir deg muligheten til å gjøre deg nytte av deres kompetanse og erfaringer.

En veldig viktig erfaring jeg har gjort meg gjennom livet beskrives best med Michel de Montaigne sine ord: man må fjerne masken av tingene såvel som av mennesker.

Ha en nydelig og oppløftende helg med gode venner

Å legge skjul på sannheten er det første skritt mot løgnen.
Walter Scott.

 

Førord for fredag 10.februar 2023

 Før

Tanker om kommende "Ord for fredag".

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Førord for fredag 10.02.2023

Lenke til det som er skrevet: Ord for fredag 10.02.2023