Erfarings-vipsing

Vel, reklamen til Vipps påstår; du kan lære finsk like enkelt og kjapt som du vipser penger.

I den digitale verden er mye blitt veldig mye enklere enn det var i gamledager da jeg levde mitt unge liv, men selv i dag er det er ikke alltid det finnes elektroniske snarveier til ting. Noe må fortsatt gjøres på gammelmåten gjennom direkte kommunikasjon mellom to personer, ansikt til ansikt; erfaren til uerfaren.

En ting som overrasker meg veldig er hvor mange som tror at et årsskifte automatisk betyr total endring hvor alt er nytt og lysegrønt. For oss andre er dette bare en merkedag midt inne i en kontinuerlig strøm av dager og timer.

På mange måter er det en ny start ved at et årsskifte betyr at enkelte ting nullstiller seg slik at en kan begynne å fylle opp kvotene igjen; som overtidskvotene og årslønnsoversikten. Å starte igjen på null er ofte en god ting, men null er ikke alltid helt null.

Det som dessverre ikke skjer er at alle problemene en hadde med seg inn i slutten av det foregående året forsvinner som et slag med en tryllestav i det nyttårsrakettene fyker til vers, dessverre. Ut av disen etter fyrverkeriet dukker alle uløste problemer opp igjen som ventende spøkelser med et bredt glis og den mentalt overførte velkomsthilsen: velkommen til det nye året; og alle de gamle problemene.

Det føles ofte sånn at livet er en lang stafett der nyttåret er et vekslingspunkt der du leverer staven fra ditt gamle deg til ditt litt eldre deg. Ligger du etter i feltet ved veksling så blir du liggende etter i det du tar over stafettpinnen og må spurte av garde for å ta igjen det tapte. Med andre ord er det ingen grunn til å puste lettet ut over året som har gått og ta imot det nye med naiv optimisme.

Det eneste som er positivt for en del mennesker ved et årsskifte er at det er så lett å fortsette å skjule virkeligheten ved at så mange ting er nullstilt at de tilbyr et skjulested de kommende månedene. Men så er det sånn at gamle skjeletter har en tendens til å dukke opp igjen.

De siste årene har jeg blitt mer og mer bevist på at et årsskifte ikke har noen som helst betydning ut over det å endre det siste tallet i årstall med stadig høyere tall. Det er bare et hakk i primstaven som betyr at en begynner tids-tellingen på nytt, noe som er like frustrerende som å bli slått av en motstander i Ludo og rykke tilbake til start. Samtidig så har jeg etter hvert fått den holdningen at en får gjøre det beste ut av ting, uansett hvor gamle og utslitte disse tingene er.

Hvis du ikke blir kvitt skjelettet i skapet, kan du like godt lære det å danse.
George Bernard Shaw

En ting som forvirrer meg veldig er alderen min. Jeg merker godt at jeg ikke blir yngre i kroppen, selv om jeg på ingen måte føler noen aldersendring i hjernen. Noen ganger så føler jeg at jeg i hodet er som en stoff-serviett som erfaring og et levd liv har broderer en bord rundt, men hvor kjernen er uforandret. Jeg prøver å unngå det så langt jeg kan, men noen ganger så ser jeg mitt eget speilbilde og blir påminnet om at alderssporene ikke er usynlige. Samtidig så overraskes jeg sykt mye over at det er enkelte rundt meg som tilsynelatende ikke klarer å observere alderen min. Jeg holder meg slett ikke bra, tvert imot, så det er lite som skjuler at jeg er blitt en godt voksen mann.

Skulle en være i tvil så er det enkelt å slå opp når jeg ble født, og med grunnleggende evne til å legge samme og trekke fra så vil en komme frem til at jeg har levd lenge nok til å ha komme til midten av sekstiårene. Faktum er at jeg hadde min barndom på sekstitallet; og det begynner å bli en god del tid siden.

En trenger ikke å være lege for å få med seg at helsen min heller ikke er på topp lenger. Med et kort blikk og med normal hørsel, eller utstyrt med et middels bra høreapparat, vil en lett kunne stille en av to diagnoser: en pervers telefoninnringer eller en person dårlig lungekapasitet.

I en gammel motor, som en til en viss grad er avhengig av at går, så vil en gjerne ha litt ekstra fokus på slitasjedeler og sørge for å kjøpe inn reserve av disse delene for å ha på lager før den utsatte delen slutter helt å virke. På den andre siden så er det jo kanskje ikke all verdens god økonomi å ha ting på lager

Kanskje er feilen min at jeg ser alt ut fra et beredskapsperspektiv der en må spå litt om fremtiden og ikke tillate seg å bli overrasket over at det forventede faktisk skjer.

Jeg ser ofte på meg selv, av flere grunner, som et gammelt åndedrettsvern som er i daglig bruk. Det mangler ikke på varsler om at dette åndedrettsvernet sprekker opp og går på det siste, men det ser ut til at det ikke blir bestilt et nytt et før det gamle slutter å virke; uten tanke på at det er leveringstid på det nye og at det må justeres inn før det kan tas i bruk. I mine tanker vil det fornuftige være å kjøpe inn dette åndedrettsvernet i god tid og få det godt justert og tilpasset slik at det kan benyttes umiddelbart når det gamle må kasseres.

I min naive hjerne er det sånn jeg har forstått at tanken bak Lean-prosess skal fungere; sømløs prosess uten sløsing av ressurser, tid eller innsats. Med andre ord, levere mer verdi med mindre innsats.

Det jobbes mye med Lean-prosesser på min arbeidsplass, og det er veldig bra. Det som jeg ikke klarer å se, med mitt dårlige syn, er at disse prosessene har noe fokus på at mennesket, kompetanseoverføring og sømløs overtakelse av stillinger gjennomføres konsekvent etter Lean-filosofi.

I mitt gamle grinebiterhode så er jeg veldig for at det fokuseres på skolert kompetanse ved nyansettelser, men jeg skjønner ærlig talt ikke at dette med hjelp til rask og effektiv oppbygning av erfaring og kunnskap om de ulike arbeidsplassenes særheter ikke har et større fokus.

Det er i slike stunder som jeg tenker tilbake på mine første arbeidsdager i stillingen jeg har nå. Første arbeidsdag dukket jeg opp med hodet fult av kompetanse og erfaring, men jeg måtte på egenhånd finne ut av det som var særskilte forhold ved den driften jeg var satt til å planlegge rundt; samt det på egenhånd å begynne å bygge meg et internt nettverk av folk som kunne gi meg den spesialkunnskapen som jeg trengte for å bygge opp et beredskapssystem fra scratch.

Jeg erfarte raskt at jeg var omgitt av gode og delingsvillige kollegaer som veiledet meg og åpnet veien til de ulike fagekspertene; men det tok tid! Å få lov til starte på A og skulle ende opp ved Å på egenhånd var krevende, utfordrende, spennende og veldig givende. Det motiverte meg enormt på den lange veien jeg hadde foran meg, men for bedriftens beredskaps-evne var dette en sent-gående prosess. Ting tar tid, også kontinuiteten om den brytes. Kontinuitetsplaner vil vi jo helst ha innen drift og beredskap.

Det som demotiverer meg noe i dag er å se at forholdene for nyansatte ikke har endret seg noe i det heletatt på disse tjue årene. Disse stakkars, kompetente, og ofte unge menneskene med lite erfaring, har som oftest sin første arbeidsdag en god del tid etter at den de tar over etter har avsluttet sitt arbeidsforhold.

Oftest er systemet med kompetanseoverføring begrenset til veiledning fra en leder som har lederkompetanse og ikke den fagkompetansen som den gitte stillingen skal dekke; samt det å lese seg opp ved å bla gjennom dokumenter og beskrivelser som den tidligere arbeideren har etterlatt seg. Hvor lett forståelig denne dokumentasjonen er varierer mye, for er det noe som er vanskelig så er det å fortelle tin slik at det gjengir alle tankene en hadde bak det.

Systematisk kompetanseoverføring ved overlapp mellom avtroppende og påtroppende mannskapet mener jeg at jeg ser lite av, og det som skjer da er at en produserer store gap i kontinuiteten.

Jeg hadde ingen avtroppende å forholde meg til den gangen jeg begynte, for jeg var så heldig at jeg skulle bryte ny jord; men hvordan en som skal arve oppgaver kan forstå bakgrunnen for hvorfor tidligere valg og beslutninger er gjort bare ut fra å lese for eksempel et planverk står for meg som en gåte.

Det jeg ser er at de nye i beste tro forkaster det gamle og starter på nytt fra A, for etter hvert å få forståelse for at det var tungtveiende grunner til at tidlige løsninger var de enste som fungerer helt ut fordi en ikke har tolket, eller fått forklart, de spesielle forutsetningene godt nok. Å kaste bort tid koster også penger.

Du kan sitte på all verdens kunnskap og erfaring rundt håndtering av brann i en støpt fjell-bunker, men det er ikke direkte overførbart til det å håndtere brann i en tunell med rå-fjell og høyspent strømanlegg. Det jeg erfarte var at jeg bare satt på grunnkunnskaper som måtte tilpasses helt nye og rammesettende forhold. 

Jeg kom til bedriften med stor erfaring med å evakuere store grupper trente, motiverte og ordrebevisste soldater under stress, men i min nye verden sto jeg plutselig over for krav til å etablere system for det å evakuere opp til 1200 sivile uten grunntrening eller krav til helse og bevegelighet. Det var noe nytt og utfordrende som dukket opp på den nye arbeidsplassen.

Med andre ord; vi er på vei inne i et nytt år, men med de samme utfordringene som vi hadde i året som er avsluttet. Et nytt år er i sin start. Håpet om å få mindre å gjøre i det nye året har jeg for lengst innsett at bare er en utopia. Kravene til å levere blir bare større og større og behovet for å følge utviklingen blir stadig mer omfattende.

Aldri tidligere i livet har jeg gått så sliten ut av det gamle året som jeg gjorde ut av 2022, aldri tidligere med en sterkere følelse av å være så sliten i starten av et år som i 2023; og det å være så enormt sliten over så lang tid. Med andre ord var det å bytte årstall fra 2022 til 2023 helt uten noen  verdi for min personlige del.

Noen ganger er det smart og godt å begynne på nytt, men i andre tilfeller burde det ikke en gang være et valg. Det er nå sånn at når en har full fart mot et stup så er det alltid den beste løsningen å bryte av i tide og sette en ny kurs. 

Når alt blir ved det gamle så kan det vel på ingen måte kalles en utvikling.

Dersom du er en av dem som tror at når du har nådd bunnen så finnes det bare en vei, OPP; ja da her har jeg en skremmende erfaring å dele med deg, for du verden hvor lenge det er mulig å bevege seg rundt nede på bunn-nivået.

Jeg tror på kontinuitet i arbeidet heller enn at det detter inspirasjon ned fra et sted.
Kjell Nupen

Ha en herlig helg og alle ønsker om et stressfritt år i vente.

Stress er en basill som overføres fra usikre ledere til deres medarbeidere.
Oliver Hassencamp

Til våre ørevenner, digital lydversjon: Ord for fredag 03.02.2023

Førord for fredag 03.februar 2023

Før

Tanker om kommende "Ord for fredag".

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Førord for fredag 03.02.2023

Lenke til det som er skrevet: Ord for fredag 03.02.2023

Diagnose

I mange år har jeg lusket rundt mellom ulike fastlege-kontorer, private legesentere og lungespesialister for å finne ut hva jeg lider av. Jeg har lagt igjen penger her og der som betaling for faglige vurderinger ut fra all verdens tester, men det har blitt som å kjøpe inn mange dusin kinesiske lykkekaker for å finne ut at alle inneholder nøyaktig samme tekst; vi vet ikke hva det er, men du skal ikke dø av det.

Disse legene har gjettet på all verdens årsaker og lidelser, og flere av dem har de klart å avfeie helt gjennom MRI, CT og andre hjelpemidler.

Etter som jeg forklarer hver gang at det kjennes ut som om det sitter fast en gjærkork med et lite hull i midten i halsen, så har jeg i det minste kunnet fatte den konklusjonen at leger har dårlig hørsel, for halsen har de aldri villet ta bilde av eller undersøke.

Noe nytt lærer en hver dag.

En spesialist påsto at jeg hadde Lungeabcess empyem, en alvorlig diagnose hvor sykehusinnleggelse var påkrevet. Tre dager senere møtte jeg pliktfølgende opp til innleggelse på sykehuset, bare for å bli kastet ut av sykehusetsoverlege med ordene: du har slett ikke Lungeabcess empyem, det er nok bare et virus.

Faktis var den mest interresante diagnosen jeg har fått disse årene: Kamelhoste; resultatet av å drikke for mye kaldt vann; i følge en Koreaner med eneste legekompetanse fra å sitte i parken ved Diakonsykehuset og kikke på sykesøstrene.

Det eneste jeg er hundre prosent sikker på er at jeg stadig blir bedre til å hoste klart og tydelig.

Så sitter jeg en kveld på brakkerigg-kontorene på Majorstuen og koster på meg en opptiningstime borte fra campingvognas kulde og leser en bok om vikingene på Grønland. Der kommer jeg over en fortelling om en evig hostende og harkende gamling av en viking som i følge skalden var blitt klemt av gjenferdet til en død person; touched by a spirit of the dead. 

Hostesyken denne gamle gubben plaget omgivelsene sine med hadde navnet Gastkraming. På norrøn var gast ordet for spøkelse og kraming var ordet for klem. I dag er det vel bare svenskene som driver og kramar, men greit nok det.

Der og da bestemte jeg meg for at jeg lider av norrøn Gastkraming; en diagnose vel så god som noen jeg har fått av noen lege.  Diagnosen har hverken noen forklarende logikk, vitenskapelig bevis eller håp om noen kur; men slik sett så er ikke det noe som avviker fra det jeg har fått fra de kostbare medisinmennene i helsevesenet.

Dessuten slapp jeg å betale for den siste diagnosen, for den fulgte liksom med som et gratis-vedleg til det innholdet som jeg kjøpte boken for å få en del av.

Det er viktig å ha et navn på det en lider av; har jeg hørt. En diagnose til å bruke som bortforklaring av latskap, og til å bruke som noe som avslutter andres spørsmål om hvorfor; og ikke minst en diagnose som er spesiell nok til å hugge inn på gravstøtten når den tid kommer: her hviler i ytterste stillhet en sliten gubbe som led av Gastkraming. Ikke et sekund for tidlig å slippe å høre noe fra ham.

Som dere sikkert har forstått fra tidligere så er jeg veldig for at en gravstøtte skal fortelle noe om personen som ligger i bakken ved den. Jeg prøvde å få gjennom min vilje rundt dette da min onkel Håkon døde i en arbeidsulykke: Her og der hviler sprengningsbas Haakon Sletten Aasen. Han gikk brått bort. Jeg fikk ikke viljen min da heller.

En  minnestein skal vel for pokker være mer personlig enn en arbeidsattest?: begynte hos oss den 01.mai 1978. Sluttet 31.desember 2004.Vi har mye å lære av vikingenes runesteiner hvor det blant annet på Dynnasteinen står: hun var den hendigste mø på Hadeland. 

På min støtte skal det pina dø ikke stå en standard inskripsjon som Elsket og savnet. Det var aldri noe standard med meg når jeg levde, og det skal ikke være noe standard ved meg på kirkegården heller.

Nok om dette rundt en normal og uunngåelig konsekvens av livet; tanker som for mange blir oppfattet som noe dystert. Mørk humor er bevis på intelligens; eller på ren og skjær psykopati.

Uansett, heretter kommer jeg aldri mer å oppsøke en lege, men heller bruke pengene i byens mange antikvariater; der en alltid får valutta for pengene.

Siden denne søndagen i januar i år, da det gikk opp for meg at jeg lider av Gastkraming, har livet mitt vært så mye bedre. Jeg puster akkurat like dårlig og har fortsatt ingen mulighet til å snike meg lydløst inn på folk, men jeg har akseptert det, da jeg nå vet hva jeg lider av; og med viten om at jeg ikke blir kvitt det uten å først å dø. Det er helt greit det, for legene hadde nok i det minste rett i at det ikke er dødelig; i og med at jeg lever enda. En annen ting er at det har gått opp for meg at denne diagnosen bekrefter at jeg er fulstendig frisk; det er bare vikingen i meg det er noe galt med.

Hva annet kan en forvente seg av livet, og være lykkelig for, enn at en i fremtiden skal få dø av noe en ikke har fra før, men av noe ukjent og overraskende? Jeg vet med meg selv at jeg vil bli overrasket om jeg våkner dag og finner ut at jeg er død. Overraskelser er som oftest en bra ting.

I dag er jeg 100% overbevist om at det er Gastkraming jeg lider av; og det kan jeg fint leve med. Jeg fikk en klem av et spøkelse en eller annen gang for mange år siden. Jeg merket det ikke, og selv for meg som ikke liker det med klemming og sånt så er det helt greit; for jeg tror ikke på spøkelser.

Det som er så veldig lettende i dette er at jeg ikke lenger trenger å fundere og søke anger i hva jeg gjorde galt gjennom livet som ødela lungene mine. Selvbebreidelsene for ikke å ha benyttet pustevern, eller delta ved ulike krigsavsnitt hvor jeg pustet inn dritt som skadet lungene mine, eller anger for en gang å ha vært røyker, ble blåst vekk denne søndagen som dugg for solen. Om jeg i fremtiden skal bruke min sykehistorie for å veilede andre til å bruke pustefilter ved opphold i tuneller og ikke leke med pyrosaker uten anbefalt beskyttelse så vil jeg bare si: pass på å ikke bli klemt av spøkelser.

Jeg gjorde rett og slett aldri noe dumt som ga meg skade. Jeg er helt uskyldig, for ingen kan beskytte seg mot spøkelser; spesielt etter som de ikke eksisterer i det hele tatt. Hvordan kan en beskytte seg mot noe som ikke finnes? Finnes det beredskapsplaner for sånne scenarier; og burde en i det heletatt brukes tid på å etablere og trene et slikt planverk?

Nå skal jeg nyte hver eneste dag gjennom resten av fremtiden min. Hver morgen skal jeg strekke meg mot været, trekke pusten dypt inn med et bredt flir; og hoste lungene ut av kroppen.

Jeg skal ikke nyte min Gastkraming, men jeg skal prise meg lykkelig over at det er det jeg har og ikke noe alvorlig eller noe som er hemmende. En får ta det lille en får her i livet.

Det er som kona sa da vi kjøpte ny bil: kan jeg ikke få en blå Audi så får jeg vel nøye meg med en svart en da. Livet er ikke alltid så lett, men stort sett er det greit nok. Det er ikke alt i livet en skal la seg tynge ned av.

Det er bedre å sitte inne med unyttig viten enn ikke å vite noen ting, konkluderte den romerske filosofen Lucius Annæus Seneca.

Ha en oppløftende og avslappende helg.

Wayne Dyer: Den ypperste form for uvitenhet er når du avviser det du ikke vet noe om.

Til våre ørevenner, digital lydversjon: Ord for fredag 27.01.2023

Førord for fredag 27.januar 2023

    Før

Tanker om kommende "Ord for fredag".

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Førord for fredag 27.01.2023

Lenke til det som er skrevet: Ord for fredag 27.01.2023.

Løpegutter

Det er ikke til å unngå at jeg i mange tilfeller analyserer meg selv i forhold til om det jeg innehar er medfødte og skolert lederevne eller om jeg lider av ren og skjær narsissisme. Jeg mener å vite at jeg i mitt fagområde har høy respekt og tillit som profesjonell beredskapsmann; og jeg har etter hvert forstått at jeg ikke er så all verdens vanskelig å jobbe sammen med eller å omgås.

Like vel har jeg aldri helt klart å enes med meg selv om i hvilken grad disse selvfølelsene gjør meg arrogant i oppførsel under enkelte settinger. Fortsatt sitter en tilbakemelding fra psykologivurderingen fra mitt første, sivile jobbintervju  i meg: du kan i perioder oppfattes som arrogant.

Trass i min motstand mot at psykologiske og psykiatriske konklusjoner av psykologieksperter presenteres som ubestridte fakta hugget inn i stein, så har jeg en viss respekt for denne moderne jobb-psykologien som vurderer en jobbsøkende person opp mot en gitt stillingsbeskrivelse. Jeg har til og med vært så vågal at jeg har lest Carina Carl og Rebekka Egeland sin bok rundt kunnskap, trygghet og mot til å lede deg selv og andre.

Jeg innehar på ingen måte en lederstilling i det sivile, men er bare en skarve fagrådgiver med forståelse av at det å gi råd i beredskapssituasjoner er å føre folk mot enten en farlig eller en fornuftig beslutning. Jeg er ikke en gang seniorrådgiver etter et langt liv i faget. I mitt hode er det jeg bedriver daglig en reell form for taktisk og operasjonell ledelse; noe som gjør at jeg tar mitt ansvar veldig alvorlig.

Å etablere et  aksjonskort som forteller hvordan et scenario skal løses er ikke noe mer eller mindre enn å gi en ordre som det forventes at både taktiske og operasjonelle ressurser på et skadested og i et innsatsområde skal etterleve til prikke; og som strategiske ledere skal forholde seg til. 

Med et aksjons eller tiltakskort i et beredskapsplanverk så dekker jeg meg bak fagkunnskap og legger opp et løp mot suksess eller fiasko for utførerne. Det er det som vi i forsvaret definerte som usynlig absoluttledelse; og derfor er jeg genuint opptatt av ledelse på alle nivåer.

Dette er også bakgrunnen for den stadige selvevalueringen av meg selv i forhold til leder eller narsissist.

Både gode leder og sykelige narsissister er fulle av ideer, tar kjappe avgjørelser og er ofte veldig effektive.

Forskjellen mellom en leder og en narsissist ligger i hvilken grad det bare fokuseres på selve arbeidsoppgaven eller om det brukes til på å ta hensyn til mellommenneskelige prosesser som kommunikasjon og samhandling.

I asiatisk filosofi har apeskikkelsen tatt en stor plass. Du har talking monkeys som slår seg ned på skulderen og fyller hjernen din med forstyrrende babbel, og du har begrepet flying monkeys som uten selvstendige tanker løper narsissistens ærend. En narsissist som fører en svertekampanje over for kollegaer har enormt god nytte av slike flying monkeys som bidrar til å spre budskapet videre.

Det er et enkelt grep som vil avsløre om en person er narsissist eller ikke, og det er bruken av ordet nei. Føler du at en person viser deg stor interesse og kanskje prøver å manipulere deg til å bli en flyve-ape så si og vis et tydelig NEI. Da vil narsissisten reagere ved å miste all interesse for deg umiddelbart med bakgrunn i forståelsen av at du ikke kan brukes for å oppnå det denne vil.

Jeg har selvsagt prøvd NEI-taktikken  på meg selv i selvanalyseringene mine, men det å si et klart nei til seg selv har jeg innsett at ikke er min sterke side. Jeg har med andre ord ikke klart å avsløre meg selv.

De fleste av oss ønsker å få en viss grad av oppmerksomhet og føle beundring; noe som er narsissistens drivstoff. De fleste av oss som har jobber som vi trives i ønsker å bli oppfattet som betydningsfulle og ikke minst å føle at vi er det. Det som er vanskelig for min del er å være sikker på at andre den faglige beundringen jeg mener å ha er ekte eller bare en oppfatning jeg har inne i hodet; om den er overdreven eller ikke.

Som beredskapsmann med tilgang til og ansvar for veiledning av operasjonelle og taktiske mannskaper så er det ikke til å unngå at det er snakk om å utnytte disse folkene til å gjøre det som jeg mener er den riktige måten å håndtere en beredskapssituasjon på. Det jeg ikke helt klarer å svare på i denne selvpsykologievalueringen er om jeg utnytter dem for egen tilfredsstillelse eller veileder dem med mål om å oppnå egen og andres sikkerhet; god beredskap.

Jeg er ikke dummere enn at jeg skjønner at jeg også innehar en viss grad av kynisme og at jeg på ingen måte er sikker på kvaliteten og ektheten av min empati for andre. Jeg mener for eksempel at den task du frivillig har sagt deg frivillig til å ta samtidig krever at du må gå langt for å utføre den i gitte, kritiske situasjoner. Det er vel ingen hemmelighet at jeg mener at en uniform har valgt å iføre deg også omfatter et visst ansvar som det kan være vondt å kaste seg ut i når situasjoner tilsier at din egen HMS må vike for å ta det ansvaret du har i form av uniformen du har valgt å iføre deg.

Ooops, nå ble det for farlig til å handle gitt! Best å sikre seg selv og håpe på at det går bra for de andre.

Beredskap bygges tross alt av selvstendige og modne mennesker som u-egoistisk tar det ansvar de er forventet å ta. Den viktigste forskjellen på en leder og en narsissist er at lederen tillater andre å ha et personlig ansvar, noe som er alle autoritære systemers største fiende.

Det eneste disse uendelige selvanalysene har gitt meg de siste årene er at jeg har konkludert med at jeg i det minste ikke er narsissist-leder i ytterste konsekvens, for de har lederfilosofien: en leder med suksess er den som kan delegere alt ansvaret, plassere all kritikk hos andre og innkassere all æren selv.

Jeg kunne selvsagt valgt å oppsøke faglig spesialist i stedet for disse selv-evalueringene, men dersom jeg da får en diagnose som jeg ikke kan akseptere så vil jeg jo bare miste den siste respekten jeg har for deres fag; og jeg vil jo ikke oppfattes som respektløs.

Det er litt som det min far sa da han fikk diagnostisert med uhelbredelig kreft og avslo alle former for behandling etter filosofien: det er bedre å leve kort tid i det uvisse enn å bli ledet sakte og nedverdigende mot det som uansett er uunngåelige. Han tok ansvar for sitt eget liv, slik vi alle må.

Den som ikke får informasjon, kan ikke ta ansvar. Den som får informasjon, kan ikke unngå å ta ansvar.
Jan Carlzon

Uansett hva jeg er så gjør det til den jeg er, så er det vel ikke min jobb å avsløre meg selv, men mine ledere som må ta ansvar for det.  Det eneste jeg kan gjøre er å fortsette å ta det ansvaret innen faget mitt, og den stillingen jeg betales for å dekke.

Så får det bli opp til beredskapsmannskapene å oppfatte meg som beredskapsleder eller narsissist; og å evaluere seg selv i forhold til om de er fagpersoner eller flying monkeys.

 He en god og veiledende helg

Det er ikke minnet om fortiden som gjør oss vise, men ansvaret for fremtiden.
George Bernard Shaw

Førord for fredag 20.januar 2023

   Før

Tanker om kommende "Ord for fredag".

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Førord for fredag 20.01.2023

Lenke til det som er skrevet: Ord for fredag 20.01.2023.

Fattig i sinnet blir den som er lat i sitt arbeid

Hæste-fl’itte var en kar som bodde rett i utkanten av Austvatn i Nord-Odal. Han innehadde tittelen bygdens lateste mann.

Hæste-fl’itte var en suveren jeger og skytter, og det ble sagt at grunnen til at han vant en kongetitler på Landsskytterstevnet var at han var alt for lat til å skjelve på hånda.

Det setningen han brukte oftest var årsaken til kallenavnet hans: det hæste fl'itte så fært?, eller oversatt til bokmål: det haster vel ikke så veldig?

I et bygdesamfunn hvor det å stå på og jobbe hardt var en selvfølge-kultur var denne mannen på ingen måte en verdsatt mann; tvert imot. Enkelte trodde at latskap var smittsomt, så vi som barn ble advart mot å ha kontakt med Hæste-fl’itte.

I dag går vel denne oppfordringen fra sambygdingene under begrepet utfrysning; det å stenge noen ute og ikke la dem delta i ulike sosiale tilstelninger. Folk snudde seg bort når han kom ruslende for å slippe å ha noe kontakt med mannen om det kunne unngås.

Det virker rart i dag at latskap kan være årsak til at en blir frosset ut i et samfunn, men jeg vokste opp den gangen og forstår hvorfor det ble sånn. Jeg både så og opplevde hvor viktig det var å bli sett på som et arbeidsjern. Det å stå på dagen lang ga status og respekt i hjembygda mi. 

Late folk var en belastning og en bremsekloss i et samfunn og en tid der akkordarbeid var grunnlaget for lønn. Den gangen var det utbredt at selv om en hadde fast arbeid så fikk en utbetalt en sum for hver arbeidsoppgave en hadde foran seg; og da var det opp til arbeidslaget hvor lang tid de brukte på oppgaven. Når oppgaven var utført gikk en videre til neste akkord-oppgave.

Det å ha en treg medarbeider gikk dermed ut over helheten og hvor mye en kunne tjene på en arbeidsdag. Hæste-fl’itte var en tenkende mann og argumenterte hardt mot kritikken han fikk for sin latskap: dere sprenger akkorden! Dere jobber som idioter og tjener noen kroner ekstra med dette hardkjøret. Men når sjefene ser hvor god timelønn dere får, justerer de ned akkorden, og da må vi andre jobbe hardere seinere for å opprettholde den lønna vi har i dag. 

Hæste-fl’itte hadde ord på seg for å være så lat at han ikke orket å bla i en bok, så det han fikk tatt til seg av kunnskap hentet han til seg ved å sitte på krakken på kjøkkenet og lytte til radioen som sto på toppen av kjøleskapet.

Hæste-fl’itte hadde det som en den gangen diagnostiserte som en sosial funksjonshemming; muligens fremtvunget av det å bli isolert og fryst ut av sambygdingene.

Lillebroren hans, Harry, hadde et fysisk handicap som resultat av kraftig infeksjon av poliovirus som barn; poliomyelitt.

Det å ha et fysisk handicap var akseptert i hjembygda.

Harry hadde jobb i Oslo, bodde på Sofies Minde på Carl Berner og var en av de få privatpersonene uten lege-tittel eller stor bondegård som hadde bil, en hvit og lyseblå 1964 DKW Junior de Luxe.

I motsetning til sin late bror var Harry en sosialt akseptert og godt likt kar uten et eneste hårstrå på hodet og strålende humør. 

Hver helg besøkte han hjembygda sammen med to andre av beboerne på Sofies Minde; Isachsen med tre-krykkene og Sure-Sigurd. 

De holdt hus i en tømmerkoie i skogen rett bak barndomshjemmet mitt og leide meg inn som hjelpegutt med oppgaven å skaffe dem ved og tyri til å tenne opp i peisen med. Betalingen for helgejobben var å spise sammen med de tre karene, spille kort med dem og å få høre på de utallige røverhistoriene deres.

Jeg var godt vant i matveien fra huset på Aasen, for mor Torlaug var en ypperlig kokke. Kostpengene var ikke rare greiene den gangen, så det ble matauke i form av lungemos, sild og hvalkjøtt hos oss om hos de fleste i bygden, men mor kunne få enhver råvare til å smake godt.

På koia var nok kokkeegenskapene noe ringere, men deres sammensetning av middag var uansett en spennende opplevelse for en guttunge; som em middag med nypoteter, pultost og smeltet smør.

Jeg husker spesielt en gang jeg spurte Harry om hva han synes om at broren hans, Hæste-fl’itte, var så uglesett i bygda. Jeg mente å kunne se smertene i øynene til Harry da jeg spurte, men svaret jeg fikk da, som alltid med Harry, var fylt av visdom og humor.

Jeg har det fra brutter’n. Uttrykket uglesettt heter opprinnelig å bli ulvesett. I gamle-dager trodde folk at en måtte passe seg for blikket til ulven, fordi man trodde at dersom ulven fikk øyekontakt med en i skogen så ble en lammet og kunne en ikke røre seg.  Å bli uglesett betyr i dag å bli sett ned på; og det blir brutter’n til de grader. Han er kanskje ikke noe arbeidsjern, men han er en klok og god mann som også burde ha livets rett; selv på landsbygda.

Landsbygda er ikke for sveklinger

De to brødrene, Hæste-fl’itte og Harry hadde en far, Gamle-Brede. Brede hadde jobbet fysisk hele livet og var blitt tynget av alderen. Han jobbet ikke lenger like fort som før, men Brede hadde god arbeidsmoral. Han var en av disse som hadde en arbeidstid som startet før de andre og holde på til dagens oppgaver var ferdig. Slik kompenserte Gamle-Brede for alderssvakhetens påvirkning på akkorden.

Gamle-Brede var en aktet mann i Austvatn.

I dag ristes det på hodet og flires av slik arbeidsmoral. Den er avlegs og forkastelig.  Nå er det er klokken som bestemmer hvor langt en kommer i jobben sin på en arbeidsøkt. 

Jeg ser og merker at jeg har blitt en godt voksen mann, men det er hovedsakelig gjennom min oppdragelse i arbeidsmoral at jeg virkelig føler og merker at jeg er blitt en sær gamling. Jeg klarer ikke å endre meg og frigjøre meg fra oppvekstens moral. Nå som før setter jeg dagsplaner hvor jeg beslutter hva en arbeidsdag skal bestå a; vel vitende om at jeg ikke vet noe som helst om hva som kommer dagen etter i dag.. 

Hvorfor utsette til i morgen det som du kan gjøre i dag.

Siden middelalderen har den syvende dødssynden vært latskap, og den syvende, himmelske dyd har vært flittighet; tristitia contra diligentia.

Jeg er verken opptatt av himmelen eller helvete som begrep eller motivasjon, men jeg har lest og tatt til meg for mye av tekstene til den 1800-talls, franske forfatteren Jules Renard til å gi slipp på arbeidsmoralen min nå på slutten av min yrkeskarriere:

Laziness is nothing more than the habit of resting before you get tired.

I en samtale med en god venn over en porsjon flesk og duppe på Valka i starten av dette året gikk det plutselig opp for meg at det er denne gammelmodige arbeidsmoralen som er grunn til at jeg ikke har noen tanker eller planer for pensjonslivet; jeg er blitt fritids-lat! 

Konsekvensen av at en er sliten er at en trenger hvile, og når en trenger all fritid til å hvile ut, så går en inn i noe som burde vært den åttende dødssynd; å glemme å leve!

Livet har ikke gått forbi meg; jeg har vinket det forbi og utsatt det fordi jeg ikke er smart nok til å skjønne og forutse alle konsekvensene ved det jeg driver med.

Den colombianske skribenten Gabriel García Márquez har advart mot det å ha for lite tid til å hvile helt ut. Når en bare får hvilt akkurat det en må for å makte å gå videre så blir en ikke så uthvilt at en kan planlegge veien en skal gå; en bare rusler videre mot et usikkert mål.

Når balansen mellom jobb og hvile bare går opp i balanse så blir veien fremover bare en samling løsninger av ad hoc; when necessary or needed.

Hennes advarsel er: jeg får tid nok til å hvile når jeg dør, men det er en eventualitet som ennå ikke inngår i mine planer.
Gabriel García Márquez.

Mitt nyttårs-forsett for året 2023 er ikke å bli latere, men å prøve å finne så effektiv hvile når jeg kan at jeg også får overskudd til å planlegge fremtiden.

Da etterslepet av det jeg ikke fikk gjort i tiden jeg hvilte på slutten av året 2022 er hentet inn og håndtert skal jeg.?????!

I morgon, i morgon, men ikkje i dag.

Det er flott med nyttårsforsetter! Det er da veldig bra at folk én gang i året forstår at de har makt over sitt eget liv.
Elsa Almås.

Alle ønsker om en god helg og behagelig vei gjennom det ferke året. Forhåpentlig vis kan året bare bli bedre enn det som har passert.

Det er mulig å leve uten såpe og tannpasta, men man kan ikke leve uten håp.
Cecilia Samartin.

Førord for fredag 13.januar 2023

  Før

Tanker om kommende "Ord for fredag".

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Førord for fredag 13.01.2023

Lenke til det som er skrevet: Ord for fredag 13.01.2023.

Yrkesvalgets store kvaler.

Alle guttunger har drømt om å bli brannmann, politimann eller astronaut. Noen vil bli som sin far; eller som andre folk de ser opp til og dyrker som helter. 

Jeg hadde også mine yrkesdrømmer, men hadde dessverre evnen til å analysere for og imot mulige valg av yrker med bakgrunn i noe sviktende grunnlag som ofte gikk på enkeltpersoner som for meg representerte hele yrket.

En av de mest markante politibetjentene i Nord Odal var en person som påropte seg å ha ren samvittighet, og selvsagt var samvittigheten hans ikke blitt skitnet til; for han brukte den aldri.

Ham ville jeg ikke bli som, så politi strøk jeg fra karrierelisten.

Dessuten hadde lensmannsetaten i Nord-Odal en tendens til å kjøre rakkerunger som meg ut langs øde skogsveier, beslaglegge skoene våre og la oss rusle hjem i sokkelestene som straff. Ikke en drømmekarriere i det for min del. Bort med det karrierevalget.

I Nord-Odal hadde vi et frivillig brannvesen som stort sett først dukket opp på en branntomt etter at bygget var fullstendig brent ned; eller brent opp. Det var ikke noe heroisk i det å rote i aske eller redde katter fra trær. Jeg hater katter. Eneste grunnen til at katten har lang hale er så du skal få stor fart på den når du slår den i fjøsveggen.

Bort med kattereddende brannmenn som mulig fremtidsjobb, og så syndig som jeg ble påstått å være så var jeg ikke en gang inne på tanken om å bli prest heller.

Folk synes det er godt å ha en kirke, akkurat som det er godt med en brannstasjon. Men aller best er det når man slipper å ha bruk for kirken, akkurat som en brannstasjon.

Kirurg skjønte jeg tidelig at jeg aldri ville kunne bli. Jeg hadde alt for mange feilskjær allerede som ung til at det virket forsvarlig. Dessuten var jeg mot det å bli avhengig av en omskjæring for å komme i mål.

Mange av tenårings-guttene i bygda ønsket å bli lege for å kunne treffe søte sykepleiere og sammen med dem kunne praktisere praktisk gynekologi i utstyrsskapene på sykehuset.

Hadde du sett sykesøstrene i Odalen på sekstitallet så ville du fort skjønte at du ikke ville finne noen skatt der å ta med seg hjem. De var stort sett gamle, værslitte og robuste damer som skremte sykdommer ut av deg etter eksorsisme-prinsippet fremfor barmhjertighetsprinsipp. De damene der hadde makt og vilje til å håndtere enhver vanskelig pasient. Skremmende var de. Bort vekk meg legeyrket og alt rundt det. Der ville jeg gjort mer skade enn nytte.

Hvis jeg var lege, ville jeg foreskrive ferie for alle som innbiller seg at arbeidet deres er viktig.
Bertrand Russell

Mor mente at jeg burde vurdere å bli politiker, men da slo far neven i bordet og sa hardt: oppfordrer du ham til å bli lystløgner! Det er stikk i strid med hva vi har lært ham opp til! Han bør velge et ærlig yrke.

Alle mødre vil at sønnen deres skal bli president, men ingen vil at han skal være politiker først.
John F. Kennedy

Dermed var valget om å bli den nye Einar Olav Skogholt fra bygda lagt på hyllen.

Det hjelper ikke å kunne si ting, hvis man ikke kan noe annet.

Lærer kunne jeg ikke bli. Jeg hadde hverken vett eller personlighet til det å stå foran en gjeng med folk og prate om ting jeg bare kunne teoretisk. Dessuten var jeg var så unserlig av person i oppveksten at jeg alltid gikk bakerst, selv når jeg gikk alene.

Min tante Olga mente at kloke folk uansett ikke trengte lærere; for som hun sa med Publilius Syrus sine ord: den ene dagen er den andre dagens lærer.

En får lære der en lære kan

Tankene mine var innom yrket til en mann som jeg så opp til i bygden, en advokat. Ikke det at jeg så frem til det å gå i dress og slips blant sambygdinger som gikk i moteriktig vadmel og busserull, men han virket så klok gjennom bruken av flotte ord som de færreste hadde hørt før; og enda færre forsto betydningen av. Men så viste det seg at han var en kjeltring uten substans. Ordene han brukte viste seg å være det eneste ærlige han kunne i livet

Han gjorde hva han kunne for å skjule det faktum at han ikke kunne hva han gjorde.
Gabriel Laub

Valgets kvaler var store og så mange at det var umulig å nå målene for en som ikke var født med gullskje i munnen og hadde pengesterke foreldre i ryggen. Jeg ble en gang tilbudt et stipend for utviklende skolegang; på Toftes gave; Helgøya guttehjem for feiltilpassede gutter.

På ungdomsskolen ble vi sendt inn til en karriererådgiver som analyserte karakterkortene våre og anbefalte yrkeskarriere ut fra det; for min del som kontorist. Ingen ting av det denne veilederen anbefalte ga noen lyster hos meg; tvert om

Jeg hadde en inderlig lengsel inne i hode og brystkasse som jeg ikke en gang torde å drømme åpent om, men som jeg tok mot til meg og la frem på bordet for denne veilederen.

Reaksjonen jeg fikk på mitt eneste, tenkelige karrierevalg vekket både hoderysting og oppgitte stønn, men det vekket en egenskap i meg som jeg ikke er stolt av, men som definerer meg; trassighet.

I slike situasjoner med latterliggjøring av mine forslag føler jeg først sinne inne i meg, og så går det over til uttrykket faen heller; og etter at det er sagt så kommer det en nærmest umenneskelig trass.

Fra karriererådgiverens rom gikk kursen innom rektorens kontor som reaksjon på uttalt bannskap over for en myndighetsperson; og så startet min vei mot mitt fremtidige yrke; drapsmaskin med statens velsignelse, for å sitere den pasifistiske karriererådgiveren.

Jeg har mye å takke den dusten for, for han var den første som ga meg det jeg trengte for å følge drømmen min.

Det mange av oss mest av alt trenger, er noen som får oss til å gjøre det vi kan.
Ralph Waldo Emerson

Alt jeg gjorde etter den skoledagen, og gjennom livet ,hadde kun ett eneste hoved-mål, å herde meg og forberede meg på å tåle hva som helst av fysiske og psykiske utfordringer som måtte dukke opp foran meg.

Den gangen på syttitallet var det norske forsvaret stort, og  det hadde en stor innvirkning på hverdagen for distriktene og nærmiljøet der hvor leirene lå; eller som Øyvind Thoresen sa det: militæret holder liv i halve befolkningen i fredstid. Ellers er det omvendt.

Uansett; jeg ble en militær lederskikkelse som endelig hadde funnet sitt kall i livet.

Det ble en god del år i det miljøet hvor jeg møtte mine likemenn og hvor jeg trivdes som plommen i et egg, men også det tok en dag slutt.

Jeg hang uniformen i skapet, men det jeg hadde fylt opp hodet med var det ikke lett å bli kvitt; og ikke prøvde jeg å bli kvitt det heller. En kan slik sett si at jeg fortsatt lever i fortiden.

Så i dag er min yrkeskarriere det å bruke alt jeg fikk i det grønne til å prøve å sikre mine utallige, gode kollegaer i mitt sivile liv. Og det å bruke livslærdomen min så godt jeg makter i de settingene som dagene som kommer bringer av utfordringer og spenning.

Inne i hodet er jeg fortsatt felt-kommandør Aasen, men drømmen om en gang å få plass i mine gamle uniformer igjen har jeg nå gitt fullstendig opp.

Like vel er jeg fortsatt den jeg den gangen var inne i hodet mitt og har ikke tenkt å gi opp det før ingen lenger har brukt for meg.

Poenget er at en kan lede selv uten prangende uniform fordi folk tror på deg og har tillit til dine erfaringer.

Ledelse er problemløsing. Den dagen soldatene slutter å komme til deg med problemene sine, har du sluttet å lede dem.
Colin Powell

Ha en perfekt, snørik og god helg. Husk at den kommende helgen bare er den første av mange i året vi er på vei inn i.

For en tyngde av autoritet det alltid hviler over en mann som virkelig kan sitt yrke, det være seg så «simpelt» det bare vil.
Skogens dikter Hans Børli

Digital lydversjon: Ord for fredag 06.01.2023.

Førord for fredag 06.januar 2023

 Før

Tanker om kommende "Ord for fredag".

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Førord for fredag 06.01.2023

Lenke til det som er skrevet: Ord for fredag 06.01.2023.