Selv grinebitere ser gleden i barnetanker

Dersom noen på min tidligere arbeidsplass, eller andre kjære og kjente, lurer på hvordan det går med meg så skal de vite at jeg har klart overgangen fra optimistisk arbeidsjern til det å bli en sur, gammel grinebiter har gått veldig bra.

Egentlig er det veldig lite som har forandret seg hos meg på dette halvåret.

Fortsatt så ser jeg ikke ut i halvmørket, og er fortsatt en som du på ingen måte ønsker å møte i stupmørket om du ikke kjenner meg godt.

Jeg er egentlig ikke blitt gammel, jeg er bare godt bevart i eddik.

Jeg er ikke en gang blitt sur, jeg er bare blitt så veldig fokusert på det å ha rett i alt, hele tiden.

Under sommerens besøk i Trondheim var formen litt dårlig, så jeg ble sittende for meg selv på en krakk utenfor Nidarosdomen mens de andre utforsket byggets indre.

En liten femåring med mørke krøller og ny kjole opptok kontakt med meg og ville presentere det nye plagget som hun var så stolt av; og sannsynlig vis hente litt komplemang for bekledningen.

Etter hvert så fikk jeg, helt uoppfordret, del i hennes families mindre familiehemmeligheter; helt til moren fikk nok av informasjonsdeling av privat innhold og hentet henne til seg.

Det siste vesla sa før hun ble lokket vekk fra meg med Solo og is overrasket meg til de grader; han er ikke så bister som farfar egentlig, for han er egentlig veldig snill.

Jeg visste ikke en gang at gamle ord som bister fortsatt lever, og i hvertfall ikke hos en femåring; samtidig som det sa veldig mye om humøret til hennes fars far.

Om det finnes store gleder i livet så finner en dem hos de små menneskene som skal ta over verden etter oss.

De oppfatter og tolker tingene rundt seg på en naiv og ærlig måte uten å overtolke og overtenke alt mulig, slik vi voksne gjør det.

Det er bare så synd at vi vokser av oss denne spontane ærligheten og evnen til å se ting for hva de virkelig er.

Ett eksempel på hvordan barnehoder bruker ren logikk og grunnleggende språkforståelse på ting som vi voksne gjør så vanskelige at vi ikke finner et godt svar på, skjedde i en nærbutikk på Årnes hvor mitt barnebarn Lilli var med på handletur.

Hun hadde vært en flink og omtenksom sykepleier for sin influensasyke pappa noen dager, en pleie som blant annet omfattet kalde kluter og lån av yndlingskjeledyret hennes når han sov. Som belønning skulle hun få plukke ut noe hun hadde lyst på til lunsj, og da svarte hun at hun ville ha brødskiveball, bedre kjent som rundstykke, og ristemelk; Milkshake.

Akkurat der og da var en markedsførings-representant fra Q-meiriet i butikken og overhørte dette.

 
Han tok kontakt med svigersønnen og fortalte at Q-meiriet vurdere å lansere sin egen Milkshake, men ikke har funnet noe navn på produktet da de ikke kunne kopiere Tine sitt.

Videre spurte han om han kunne få adoptere dette ordet, ristemelk, av Lilli dersom det slo an hos markedsføringsledelsen i firmaet.

Finnes det en ærligere benevnelse og bedre, norsk uttrykk for det å riste melk enn Ristemelk?

Akkurat dette viser hvordan vi overtenker og vanskeliggjør ting; hvordan vi overser det åpenbare og logiske som barn oppfatter.

Barn har en fantastisk evne til å trekke slutninger basert på begrenset informasjon, og de uttrykker seg ofte på en direkte og ærlig måte, en tilnærming som kan virke både naiv og klok samtidig.

Små barn er nysgjerrige på hvordan ting henger sammen, og når de ser at de får kjeks etter å ha sagt vær så snill, konkluderer de raskt at det er deres ord som utløser handlingen.

Selv om det ikke alltid er riktig at de får en kjeks om de bruket denne koden, så viser dette en imponerende evne til å se sammenhenger.

Barn bruker ofte analogier for å forstå nye ting. Hvis de har sett og tatt på en kanin, kan de kalle alle små, myke dyr for kaniner.

Dette viser at de prøver å kategorisere verden basert på likheter.

Barn har en tendens til å tro at alt har en hensikt.

For eksempel kan de lure på hvorfor det regner, og komme frem til at det er for å gi vann til plantene. Dette viser en søken etter mening og sammenheng.

Som mitt barnebarn sa da hun en dag sto med begge bena i et vaskevannsfat med vann i hagen: jeg drikker med føttene, akkurat som plantene.

Barn tar ofte ordene bokstavelig. Hvis du sier at du hopper av glede, så vil de fortelle deg at du står stille og ikke hopper som du sier.

Småtassene er ikke redde for å spørre om det de lurer på.

 
De kan spørre om alt fra hvorfor himmelen er blå til hvorfor folk dør; og hvorfor naboen er full når han bare kan gå på do og tisse for å tømme seg.

Barn uttrykker følelser åpent og ærlig. De blir glade, sinte eller triste uten å skamme seg.

Å bevare barnets nysgjerrighet, og oppsøke dets naivitet, kan gjøre oss mer åpne for nye ideer og perspektiver; og gi oss de enkle svarene på vanskelige oppgaver som vi overtenker og gjør unødvendig vanskelige; som å finne et nytt navn på Milkshake; Ristemelk.

Ved å gå rett på sak og uttrykke oss litt enklere, barnslig klarere og mer direkte,ja så vil vi i mange tilfeller unngå misforståelser og bygge bedre relasjoner.

Det å kopiere barna og være mer ærlig mot oss selv og andre vil utvilsomt føre til større tillit og dypere forbindelser.

Jeg tenkte på dette den gangen for over ført år siden da jeg ble far, men jeg er så smart og klok at jeg selvsagt la dette i fra meg med tiden.

Nå, da jeg er blitt morfar Mose, så åpenbarer det seg igjen at barn er små filosofer som utfordrer oss til å tenke nytt, og til å se verden på en annen måte.

Ærlig talt, med en gamlings begrensede tenke-effekt, så mener jeg igjen at vi ved å studere deres tenkemåte og språkbruk, ja så kan vi lære mye om oss selv; og om verden rundt oss.

Barnet har barnesinn, sier psykologene; som om dette er noe som er negativt.

I dag er jeg hundre prosent overbevist om at dersom jeg hadde beholdt noe av barnas enkle, ukompliserte måte å tenke på så ville jeg gjort det mye bedre i mitt livslange beredskapsarbeid og i beredskapsanalysene. Jeg påstår dette fordi det er en utbredt misforståelse at barns perspektiv er mindre verdifullt enn voksnes, for faktisk har erfaringer vist at barn har mye å lære oss voksne.

Barn har ufiltrert nysgjerrighet og stiller spørsmål uten filter, noe som vil føre til nye måter å se på verden i en enklere og ærligere måte.

Småbarn er kreative og har en ubegrenset fantasi som viser at de ikke er så redde for å tenke utenfor boksen som vi voksne er; og mange av de viktigste svarene ligger utenfor boksene vi samler all vår fornuft i.

Barna er som oftest svært empatiske, og denne barnslige empatien vil hjelpe oss å se verden fra andres perspektiv og ikke bare fra vår egen erfaringsbegrensende situasjonsforståelse.

Barn har en tendens til å se ting i sin enkelhet, noe som garantert vil hjelpe oss å forenkle komplekse problemer som vi bare gjør enda mer komplekse ved vår såkalte, intellektuelle måte å tilnærme oss problemer på.

Jeg påstår at jeg har helt rett når jeg sier at vi voksne ofte overser den enorme verdien som ligger i barns enkle tankesett.

 
Vi blir så opptatt av våre egne komplekse løsninger og erfaringer at vi glemmer å inkludere de yngre generasjoners perspektiv.

Ved å inkludere barns perspektiver i våre diskusjoner og beslutningsprosesser, kan vi få tilgang til en rikere og mer kreativ kilde til ideer. Barns enkle tankesett kan utfordre våre antakelser og hjelpe oss å finne nye og bedre løsninger på komplekse problemer; så nå har jeg begynt å spørre min lille seksåring om beredskapstanker og fått flere overraskende nytenkinger enn det jeg noen sinne har funnet i fagbøker.

For sent, men på en annen side er ingen ting alt for sent i livet.

Alt skal en prøve, og så velge det beste.
Henrik Ibsen

Ha en god og barnslig naiv helg alle sammen.

Man lærer så lenge man lever. Ellers lever man ikke lenge.
Robert A Heinlein

Strekke strikken

Jeg har innsett at jeg alltid har vært den som strekker strikken for langt.

Noen ganger i barndommen endte dette med at sambygdingene kikket skadefro på meg og minnet meg om ordtaket: den som graver en grop for andre, risikerer å falle nedi selv; et hint om at slemme handlinger ofte kommer tilbake og biter en selv i baken.

Det var sjelden at det lå ondsinnede tanker bak de tingene jeg gjorde, men jeg hadde nok en tendens til å strekke praktiske forsøk noe vel langt for å finne svar på ting.

Den gangen jeg fant et stort butikkspeil på søppelfyllingen og plasserte det bak en krapp sving på stien langs Austvassåa så var tanken å snakke med de som ble skremt av å møte seg selv rundt neste sving og høre hvordan de opplevde det.

Skole-oppgaven i hodet mitt var å finne svar på gåten: hva er det som skremmer oss, og hvordan reagerer vi på det?

Det var bare det at han som kom rundt svingen ikke gikk sakte, men syklet fort; og svingte brått av stien med det som resultat at han havnet i elva nedenfor skråningen.

Der og da anså jeg det ikke som riktig å forstyrre ham med spørsmål om hvordan han følt det; så jeg stakk.

Fordi det sjelden var vanskelig å gjette seg frem til synderen bak hendelser i den delen av Austvatn så fikk jeg nokså raskt etterpå føle på huden et annet ordtak rundt det å strekke strikken for langt: den som spiller med ild, får brannsår.

Jeg tok sjelden store risikoer, det var bare det å småting ofte ga så store konsekvenser.

Den som stikker ut nakken, risikerer å få den bitt av, sier et annet ordtak; råd som advarsel mot det å være for frempå.

Det er i sannhet en fin balanse mellom å være selvsikker og det å være arrogant, og være for frempå kan lett oppfattes som arrogant.

Jeg mener selv at jeg ikke var arrogant, men jeg klarte bare ikke å se vitsen med å snakke frem og tilbake rundt grøten i stedet for det å gå rett inn i problemet for å teste det ut på praktisk vis.

En gang vi var en gutteflokk som diskuterte rundt dette om hva vi ville få som sluttprodukt om vi destlirte maling i fars hjemmebrentapparat.

Vi fylte sats-kolben med all den malingen vi hadde funnet på søppelfyllingen og fyrte opp primusen for å få det til å koke.

Jeg rakk akkurat å si høyt og lattermild til de som sto på avstand til eksperimentet at dette var en dum handling da gassene i den varme malingen eksploderte og dekket meg i en varm spray av farget gass.

Jeg hadde varmet maling på primus tidligere med dårlig resultat, men da var lokket igjen på boksen; og den gangen var det min lillesøster jeg farget oransj. Denne gangen var det jeg som fikk en nærmest heldekkende farge som ville fått meg anklaget for black-face i dag.

I dagesvis måtte jeg male om veggene og taket i brygger-kjelleren hjemme; noe som egentlig passet meg vel da jeg ikke kunne vise meg ute blant folk de nærmeste dagene uansett. Min eneste trøst i sådan stund var ordtaket: den som ler sist, ler best, men den som ler først, har forstått poenget. Dette er et nyansert ordtak som sier at det ikke alltid er bra å være den siste som forstår; ikke det at det hjalp meg stort da jeg skjønte at det gikk i retning helvete igjen.

Overmot fører ofte til fall. Den som tror han er smartest, er ofte den største dusten.

Barn som erfarer konsekvensene av det å gjentatte ganger tøyer strikken for langt vil lære moderasjon; skulle en tro. Det gjelder ikke for meg, for jeg fortsatte å overhøre advarsler for å finne ut av ting på den harde måten; inklusive det nymotens helserådet om ikke å tøye helsestrikken for langt.

Du kan overdrive alt til det blir skadelig, også det å spise gulrøtter, brukte min far å si.

Dette helse-uttrykket betyr å gjøre noe som er risikabelt for helsen vår, om det er å spise usunt og røyke, til å drikke for mye alkohol;  eller som for min del å utsette kroppen for stor fysisk påkjenning ved kulde, lange arbeidsfdager og lite prioritering av ferie og hvile med det som mål å holde seg like robust som det jeg en gang var.

Hadde min skarptungede tante Olga sett meg i dag som antar jeg at hun ville gitt meg en lekse om det å gjenta samme feil gjentatte ganger; kanskje noe i retning av ord som: erfaring er en kostbar skole, men dårer går dit om og om igjen.

Nå har jeg hatt god tid til å tenke over det jeg gjorde tidligere i livet og til å vurdere konsekvensene av dette.

Det jeg har lært av dette, og som jeg skal ta med meg videre er rådet om at alderen har sine privilegier, men også sine plikter – som for eksempel å slutte å gjøre de samme dumme tingene.

Jeg får begynne å leve etter det i morgen, for i dag har jeg allerede klart å drite på draget ved å gjøre en feil som jeg har gjort mange ganger tidligere; å stole nok på værmeldingen til å sove ute på terrassen.

Jeg våknet ferdig dusjet, og så kald at det føltes som en vinternatt i campingvogna på Majorstuen.

Det var jo så godt og varmt da jeg la meg på feltsengen.

Mange blir klokere med årene, men noen klarer å holde seg like dumme hele livet.

Ha en opptimistisk og smilende helg.

Rynker er bare smilelinjer som har gått litt for langt – men noen klarer å få rynker av å surmule.

Du ser i hverfall bra ut

Den positive læringen ved å rote seg ut i kvikksand:

Vel, nå vet jeg i hvert fall hvordan det føles å være et jordbær i en milkshake.

For den som har en litt mørk sans for humor.

Jeg gikk bort til speilet, men så ikke ut; så jeg gikk bort til vinduet i stedet.

Jeg har aldri vært spesielt fokusert på hvordan jeg ser ut; bortsett fra å se sterk, frisk og opplagt ut.

Det er sikkert ingen enkel fasit på hvorfor noen prioriterer å se brun, frisk og opplagt ut fremfor å være opptatt av klær, velstelt hår og ansikts-utseende.

En brun hudfarge assosieres ofte med sol, ferie og et aktivt liv, og kan derfor oppfattes som et tegn på velvære og aktivitet. For noen kan en brun og frisk hudfarge være en måte å øke selvtilliten på; og på en måte skjule utslitthet og sykdom.

Det kan selvsagt handle litt om å leve opp til sosiale forventninger eller personlige mål.

Å ha en sunn og aktiv livsstil er viktig for mange, og en brun hudfarge kan være et synlig tegn på at man tar vare på seg selv. Det kan også være et uttrykk for et ønske om å føle seg bra.

Når sant skal sies så har jeg ikke klart å jobbe ute i solen denne sommeren, men bare sittet og lest.

Derfor ser jeg ut som et fargekart der fremsiden er veldig brunm baksiden beige; og alt under beltestedet er hvitt som snøen i Oslo. Jeg hater å gå i shortsm men med T-skjprte på så ser jeg frisk og opplagt ut.

Jeg har mange ganger stilt meg spørsmålet om hvorfor det er så viktig for meg å trasse utslitthet, og i stedet rette meg opp i ryggen og yte litt mer enn det jeg føler for akkurat der og da; og svaret jeg har kommet frem til er at det er flere årsaker til at folk kan føle et press til å skjule tretthet og fremstå som mer energiske enn de faktisk er.

I manges oppdragelse og livsfilosofi er det en sterk forventning til seg selv om å være produktiv, effektiv og alltid være på.

Å vise tegn på svakhet, som tretthet eller utmattelse, kan oppfattes som et tegn på at man ikke strekker til eller ikke er dedikert nok.

På arbeidsplassen, hjemme, og i sosiale sammenhenger, vil det i et forstyrret hode som mitt være en følelse av å måtte konkurrere med andre og være den som alltid er til å stole på at kan ta i et tak når det trengs.

Å fremstå som energisk og entusiastisk vil gi et konkurransefortrinn og gjøre det lettere å få oppmerksomhet og anerkjennelse.

Helt siden min tid i Forsvaret har jeg fryktet at hvis jeg innrømmer for meg selv og til andre at jeg er sliten så vil andre oppfatte meg som mindre kompetente eller mindre pålitelige.

Selvfølgelig har jeg innsett at noen personlighetstrekk, som perfeksjonisme eller behov for anerkjennelse, kan gjøre det vanskeligere å innrømme at jeg ikke alltid har det bra. For å passe inn i en bestemt gruppe eller kultur vil man føle et press til å yte maksimalt hele tiden, på trass av at en er sliten og nærmest utmattet. Det ligger i selvfølelsen.

Derfor må jeg være verdens dårligste pasient, for det gjennomgående svaret mitt når noen spør hvordan jeg har det er: Det går greit. Ikke noe jeg ikke kan holde ut.

Ubi onus, ibi sonus: Hvor der er smerte, er der sang.

Det er ikke noe galt med folk som skjuler at de er slitne eller har fysiske smerter!

Det er mange grunner til at noen velger å gjøre dette, og det kan være en kompleks situasjon langt ut over det at mange føler et press til å være sterke og uavhengige, og at det er et tegn på svakhet å innrømme at man trenger hjelp.

Noen, som meg, er redde for å belaste andre med sine problemer eller bekymringer, og en av grunnene ligger vel også i at jeg har vokst opp i, og jobbet i mange år, i en kultur hvor en legger vekt på å tåle smerte og vanskeligheter uten å klage.

Det vi kaller oppdragelse, består for en stor del av å lære å undertrykke og skjule følelser.
Randi B Noyes

Jeg tror at det er flere mulige forklaringer på hvorfor barnehjemsbarn så ofte søker seg til miljøer som krever høy toleranse for ubehag og disiplin, som for eksempel forsvarets spesialavdelinger.

Det er viktig å understreke at dette selvsagt ikke gjelder for alle barnehjemsbarn, og at individuelle opplevelser og personligheter spiller en stor rolle.

Likevel kan noen generelle faktorer bidra til å forklare denne tendensen.

Mange barn som vokser opp på barnehjem opplever uforutsigbarhet og manglende følelse av tilhørighet.

Militære miljøer tilbyr ofte en sterk følelse av samhold, klare regler og rutiner, noe som kan være tiltrekkende for personer som søker etter stabilitet og en følelse av å høre til.

Barn som har opplevd avvisning, ved å innse at de kjødelige foreldrene ikke ønsket å ha dem, kan føle et sterkt behov for å bevise sin verdi.

Militære miljøer kan tilby en arena der man kan utfordre seg selv fysisk og psykisk, og oppnå en følelse av mestring.

Barn som har vokst opp i vanskelige forhold kan ha utviklet en høyere toleranse for fysisk og psykisk ubehag.

 
Denne evnen kan være en fordel i krevende miljøer som militæret.

Etter hvert så blir det rett bare en sedvane som ikke slipper taket i en. Det blir en slags norm som en lever etter og hvor det å ikke bry andre med egne følelser og små problemer blir en livsstil som en trives med.

At sånne holdninger også påvirker hvordan en kommuniserer i koder var min far et godt eksempel på.

 
De gangene mor kom med forslag om ting han helst ville slippe forde han var utslitt så svarte han alltid: Vi kan vel det da.

Hadde han store smerter og mor presset ham på det så svarte han: Ja, det svir jo litt da.

Dette er ikke ønsket om å fremstå som macho som ligger bak dette, det er bare en livsstil for folk som ikke ønsker å bry andre.

Noen ser på oss skjulerne som sjenerte og innesluttede, men min erfaring med folk av forskjellige typer er at dette er folk som er omsorgsfulle nok til at de tenker på andres velvære og ikke ønsker å legge en ekstra byrde på dem.

De er selvstendige og prøver å håndtere sine problemer på egen hånd, og de føler kanskje at de ikke trenger andres hjelp; og de har selvsagt lang lære å takle ting på egen hånd bak seg.

Og kanskje, men bare kanskje, er vi litt enkle og dumme i tillegg.

Som regel kommer alderens klokskap for sent. Livets dumheter er begått.
Nikolaus Cybinski

Ha en solrik og god helg etter ferien

Dumheten kjenner ingen grenser, og sist av alt sine egne.
Tore Renberg

Norske ord er ikke som de en gang var

Det finnes ingen soloppgang det ikke er verdt å hylle

Norsk språk er blitt ett mye mer avansert språk de siste årene; ordene betyr rett og slett ikke det de sier lenger.

I dag fikk jeg akutt behov for legevakt, og som den naive dusten jeg er så fulgte jeg skiltene som betyr huset der det er leger på vakt; noe det selvsagt ikke betyr.

 
Det er ikke leger på vakt på legevakten på dagtid fikk jeg beskjed om av en hjelpsom sykepleier.

Som hun forklarte: en legevakt er et tilbud om medisinsk hjelp utenfor vanlig åpningstid for fastlegen. Det vil si at du kan oppsøke legevakten når du blir syk eller skader deg på kvelder, netter, helger og høytider.

Det er jo logisk at leger ikke har vakt på legevakten på dagtid, for da kan jo akutt syke bare vente på at fastlegen er ferdig med ferien og har tid til å ta i mot deg; om en ukes tid eller noe sånt.

Legevakta er bare et sted hvor vi som står på venteliste for fastlege på dagtid får et telefonnumer til Helsekontoret for Migrasjon; et kontor med åpningstid på seks timer, inkludert to og en halv timers lunsj.

Etter som jeg var midt i deres lunsj mellom kl 10:30-13:00 så var det bare å vente.

 
Etter 48 minutter i telefonkø svarte en hyggelig kvinne at jeg ringte for sent på dagen i og med at de stengte kontorene kl 14:00 på sommeren.

 
Dagen etter var det fredag, og da hadde legene helgefri frem til mandag kl 13:00-14:00. Med andre ord betyr det gamle ordet helg at det ikke lenger omfatter lørdag og søndag, men også fredag og mandag formiddag.

Første ledige time for akutte hendelser var torsdag klokken 11:00, så da var jeg naiv nok til å holde ut til etter klokken 19:00 og oppsøke kveldslegevakten, men den er ikke for annet enn hastepasienter; og jeg blødde jo ikke utvendig og jeg hadde ett bankende hjerte, så da var ikke dette stedet for meg.

Min gamle tolkning av av ordene akutt syk gjelder nok ikke lenger: en akutt sykdom er en sykdom som kommer brått på og utvikler seg raskt. Symptomene på en akutt sykdom blir ofte merkbare ganske umiddelbart, og tilstanden krever ofte rask behandling.

Det jeg fikk som råd av legen som endelig dukket opp på legevakten var rett å slett å avvente hjemme og ringe ambulanse om jeg ble mye verre; akuttere syk heter det kanskje i dag.
Hva ambulanse betyr i dag orker jeg ikke å utforske enda. Det får vente til jeg blir bedre og får energi igjen.

Det som ble tragikomisk i det hele var folderen jeg fikk på vei ut av legevakten hvor det sto: ved akutte sykdommer er det viktig å søke medisinsk hjelp raskt for å få riktig behandling og unngå komplikasjoner.

Det jeg fikk ut av dette var forståelsen av at jeg ikke lenger forstår norsk.

Når folk som er yngre enn meg snakker til meg så føler jeg meg som en gammel radio som prøver å motta en FM-stasjon. Støyen er konstant, og jeg aner ikke hva de snakker om.

Denne sommeren har jeg vært gjennom en sammenhengende hyllest av min kone og hennes tvillingsøster sin 70-års-feiring, og det har betydd en rekke flybilletter, hotellbestillinger og billetter til severdigheter.

Hvor mange timer jeg har brukt på å laste ned applikasjoner for å holde orden på den digitale koordineringen av alt aner jeg ikke, men nå er mobilen min som et gammelt leksikon hvor en må bla og bla for å finne den appen som gjelder.

Med alle disse symbolene som gjemmer billetter og reservasjoner så veier telefonen min minst en kilo mer enn før denne feiringsrusen.

Till og med for å bestille drosje må en nå ha en egen applikasjon, og selv om det er enkelt å bare trykke på bestill til den GPS-adressen du oppholder deg så må en stadig jakte på steder å lade mobilen på, for all denne driten trekker strøm som et smelteverk.

Og midt i al denne app-verden så valgte teleselskapet jeg brnytter å sperre SIM-kortet mitt fordi den uvanlige aktiviteten min kunne tyde på at jeg var blitt hacket.

 
Sikkerhet er viktig.

Jævelig fint når hele livet er låst inne i den forbannede mobiltelefonen.

Talk More har kanskje kunder over hele landet, men det er pokker ikke mulig å stikke ned til nærmeste Narvesen eller SevenEleven for å hente et nytt SIM-kort, for den slags finnes ikke i Hønefoss. Andre alternativer enn å sende med post hadde ikke Talk More, og post er ikke noe som fordeles hver dag i den avisidesliggende bygda her oppe.

Nærmeste Narvesen og Seven Eleven er Nannestad og Sandvika.

Men, som operatøren hos TM sa, vi kan sende deg et digitalt SIM-kort til mobilen din; du må bare ha et SIM-kort i telefonen for å få åpnet den digitale som vi sender deg.

 
Hva faen?

Nok om det, jeg fikk reddet reisen min sent på kvelden før avreise til Stockholm; på håret som vi sa i gamle dager.

Jeg prøver å holde tritt med teknologien, men det føles som å prøve å lære en hund å spille sjakk; der hunden er meg.

Jeg pleide å føle meg kul, men nå er jeg bare en godt voksen som sier ting som ungdommen i dag og alt var bedre før; og som faktisk mener det.

Jeg savner den tiden hvor jeg dro ned til Tjaereborg og Winge reisebyrå i Karl Johans gate og kom ut igjen med en konvolutt der alle reisepapirene var samlet, og jeg savner den tiden da jeg ikke trengte å passe på klokka før jeg gjorte ting som jeg visste at meg stor grad av sannsynlighet ville sende meg til legevakten.

Alt har blitt veldig mye enklere i dag med den digitale verden, men når en summerer opp så tar ting samlet sett mye lenger tid i dag enn den gangen.

Da slo jeg opp nummeret til Taxi i telefonkatalogen, la en mynt i telefonboksen og ringte inn bestillingen. Kanskje tok det to minutter.

I dag må jeg hente frem og laste ned en drosje-app, etablere en bruker med e-post og passord, kvittere på at det er meg via e-post og så bestille drosje; noe som for en gammel kløne tar minst ti minutter; dersom det er dekning og det er strøm nok igjen på mobilen.

Jeg er blitt pensjonist, men jeg har pokker ikke tid til alt dette.
Det er til å bli stresset av.

Jeg savner tiden hvor alt var litt mer vanskelig og tok mye mindre tid.

Den digitale verden lover frihet, men binder oss fast. Jeg trenger rett og slett en ferie fra min egen innboks.

Jeg har så mange apper på telefonen at jeg trenger en app for å finne ut hvilken app jeg skal bruke når og til hva; og jeg trenger en egen translate-app som oversetter de gamle definisjonene av logiske, norske ordene jeg har levd med til dagens definisjon av det samme.

Hadde den appen vært til stede i dag så hadde jeg sluppet tiden, smertene og stresset med å oppsøke det jeg trodde var en legevakt hvor en fikk hjelp ved akutt sykdom, og i stedet kunnet sitte hjemme og surfet på nettet for å stille min egen diagnose og finne kur mot det jeg har.

Men hvem kan klage så lenge jeg har funnet igjen noen gamle morfintabletter fra min tid i forsvaret, og bruker det å tømme ut mine tanker gjennom å skrive dem ned i ord for fredag.

Hvem trenger språket og leger så lenge en kan kurere sine egne smerter selv med litt kreativitet og tankeflukt.

Jeg er ikke lenger så opptatt av hvilke diagnose jeg sliter med, for jeg legger min lit til at definisjonen på rettspatolog fortsatt er den samme nå som før: en rettspatolog er en lege som bruker sin medisinske kunnskap for å undersøke lik for å avklare dødsårsak.

Det eneste som interesserer meg nå er at de pårørende en gang får vite hva som en gang i fremtiden tar kverken på meg; alt annet er totalt uvensentlig, for været og helsen får en håndtere fra dag til dag som best en kan.

Jeg har en form for helse, og jeg har pensjonistens fullkomne frihet, og ut fra det så finner jeg den lykken jeg kan.

Jeg er en ekspert på å gjøre feil, men jeg har blitt en mester i å finne unnskyldninger for dem. Livet er som en labyrint, og jeg er den musen som stadig finner nye veier å gå seg vill på; men det er langs de ville veiene jeg finner de opplevelsene jeg trenger for å leve godt med det jeg har.

Det går alltid bra til slutt, og hvis det ikke går bra så er det like vel ikke slutt enda. For jeg er som en katt som alltid lander på føttene, men ofte med en stor kul på hodet.

Det er uansett ikke over før det er over; og så lenge en holder seg unna legenes gjetninger og dårlige helseråd så er håp for gud og hvermansen.

Som de gamle sa det; de som ble gamle lenge før meg; håp er frokosten til sjelen, men det er viktig å huske å spise middag også; et lite stikk til de som kun lever på håp uten å gjøre noe aktivt for å gjøre det beste ut av ting.

Ha en nydelig sensommer-helg i håp om pent vær

Håp er som en brystvorte på en mann: Kjekt å ha når man er liten, men ikke særlig nyttig når man blir stor.

En dritt-tale i hygienens tegn

For meg er det ikke helt uvanlig at en akutt dags-situasjon trigger innholdet i mine ord for fredag.

Denne gangen skyldes det at vi har besøk av min kones tvillingsøster pluss hennes mann og at vi kun har ett toalett.

Det er ikke alltid så lett når vi har samme morgen-rytme, så akkurat nå så er det dette ene toalettet som er i fokus her hjemme en tidlig morgen.

Ettersom jeg en gang for lenge siden ble ansatt i Forsvarets etterretningstjenesten innen felt-etterretning er de tydelig at de som rekrutterte meg hadde lest deler av SUN Tzu sine tekster i The art og war, hvor det står følgende anbefaling: som levende spion må vi rekruttere menn som er intelligente, men som ser dumme ut; de trodde jeg var intelligent, og så at jeg så dum ut.

Hovedstaden i Afghanistan minnes jeg som et sted hvor det luktet menneskelig avføring over alt.

Der løftet de bare opp kjortlene og burkaene og gjorde fra seg i smug og portrom

Urenslighet er ikke bare fysisk, men også moralsk og åndelig.
Konfucius

Disse minnene fra Kabul, sammen med observasjoner rundt i Europa, herunder også Tyskland, har fått meg inn i funderinger rundt stå-toalett kontra sitte-toalett; og andre filosofiske toalett-spørsmål.

Noe skal en jo bruke en gammel, analytisk hjerne til i pensjonisttilværelsen mens en venter på tur.

Det er en sannhet at stå-toaletter foretrekkes fremfor ordinære sitte-toaletter i noen vestlige land, selv i de med høy kultur, kunnskap, rikdom, høy teknologisk standard og moderne levesett.

 
Det er antagelig vis flere mulige forklaringer på dette, hvorav hygiene er den ene.

Noen mennesker tror at stå-toaletter er mer hygieniske fordi man unngår kontakt med toalettsetet.
Dette er imidlertid ikke nødvendigvis tilfelle, da bakterier kan spre seg like lett fra gulvet til klærne når man står.

I noen kulturer er det mer vanlig å stå når man bruker toalettet; ergo er det snakk om gammel vane. Dette kan være grunnen til at stå-toaletter er mer populære i disse landene; og at disse menneskene pådrar seg benbrudd når de faller ned fra sittetoalettene under forsøk på å stå på dem.

Noen påstår at plassmangel er årsaken til at stå-toaletter fortsatt holder stand.

 
Stå-toaletter tar ofte mindre plass enn sitte-toaletter, noe som kan være en fordel i små baderom.
Estetiske mennesker synes at stå-toaletter ser mer moderne og stilige ut enn sitte-toaletter, og andre mennesker synes det er mer behagelig å stå når de bruker toalettet, spesielt hvis de har problemer med leddene eller ryggen.

Det er viktig å merke seg at det ikke er noen vitenskapelig bevis som tyder på at stå-toaletter er bedre for helsen enn sitte-toaletter. Til syvende og sist er valget av toalett-type et personlig valg, og av gammel vane.

I Norge er det mer vanlig å bruke sittetoaletter enn stå-toaletter.

 
Dette kan skyldes en rekke faktorer, for eksempel at sitte-toaletter anses som mer komfortable, at de er mer vanlige i norske hjem, eller at det er kulturelle preferanser for sitte-toaletter.

Uansett årsak er det sikkert riktig og viktig å respektere folks valg av toalett-type.

Det er ingen riktig eller feil måte å bruke toalettet på, da det aller viktigste er at man oppsøker dem når trangen presser på.

 
Ikke bare er det mer hygieniske å bruke toalett en å gjøre fra seg på fortauet, men går du inn på et toalett så finner du også et sted i fred og ro til å tenke.

Toalettbesøk er som en mini-ferie fra verden.

Det er bedre å ha et toalett og ikke trenge det, enn å trenge et toalett og ikke ha det. Abraham Lincoln

Og når jeg først driver å bruker hjernen til dritt-tanker så slår det meg at livet er som et toalettbesøk: en gang må man avslutte besøket og trekke i snoren.

Toalettet er et symbol på menneskets grunnleggende behov, som Sigmund Freud skal ha uttalt det; noe alle vi andre ikke er blitt direkte kjendiser av å ha forstått.

Tidligere i livet så kunne jeg gjemme meg på campingvogna mi på Majorstuen for å komme litt fri fra konas mas; og skylde på at jeg hadde mye å gjøre på jobben.

 
Det kan jeg ikke nå lenger, så nå er toalettet det eneste fristende jeg har til tankefull; men det blir det lite tid til nå da en har huset fult av slike behov og må porsjonere ut tiden.

Så skal jeg være personlig så kan jeg ikke forestille meg et liv uten toaletter.

Slik jobbet vi i E- tjenesten, og slik jobber hodet mitt fortsatt; med å hentet og erfarte informasjon, analyserte den og trakk konklusjoner for beslutninger om å iverksette nødvendige tiltak.

 
Ett tiltak som vi burde ha innført i Kabul var å innføre generell pottetrening for befolkningen der.

Et tiltak som må innføres her hjemme er å bygge et ekstra toalett; eller kanskje bygge en gammel, tradisjonell utedo i hagen; for jeg liker jo å tirre naboene mine litt; og dessuten gir sink-bøtta der god gjødsel.

Uansett, jeg må avslutte nå, for nå er det det min tur!

Ha en dritbra sommerhelg på stinkende campingdoer og luksuriøse hotelltoaletter.

Livet er som toalettpapir, du vet aldri når du trenger det mest

PS: En liten påminnelse til Taliban og deres tilhengere fra Louis Pasteur: renslighet er halve slaget vunnet.