Vetus mater Noreia: Gamle mor Norge

 

Begrepet Gamle mor Norge er en vakker og kjærlig måte å omtale vårt land på, og det har en lang og rik historie.

Det er en personifisering av Norge som en omsorgsfull morfigur, og har vært brukt i både litteratur, kunst og folkemunne i flere hundre år; faltisk hele 2000 år +

Norske historikere mener at den nøyaktige opprinnelsen til uttrykket er litt uklar, men at det dukket opp på 1700-tallet, og ble særlig populært på 1800-tallet. 

Om en derimot leser game, romerske tekster fra utviklingen av jern i Norge fra ca 400 år før Kristus så ble vetus mater Noreia navnet på modegudinnen Noreia, Gamle mor Norge, tatt i bruk i vårt land fra det første året før vår tidsregning.

Vetus mater Noreia var visst nok grunnlaget for de norrøne gudinnene Frøya, og for tittelen Jordmor, som representerer fruktbarhet og jord, og de er nok  inspirert ut fra bildet av Norge som en nærende mor; gamle mor Norge.

Gamle mor Norge får tankene tilbake til min egen mor; en omsorgsfull og beskyttende figur som styrte i huset på Aasen i Austvatn.

Hun representerte trygghet, hjem og tilhørighet.

Min mor ble kjent for sin vakre natur, i likhet med Gamle mor Norge som har sin form for flott natur.

Tankene tilbake på min mor vekker en følelse av samhold og fellesskap.

Dette blir som en hyllest til min mor; og til alle gode mødre.

Hennes vesen på en måte understreker det at vi alle nordmenn, uansett bakgrunn, er en del av noe større.

Min mor, og Gamle mor Norge, forankrer oss til historien, og til tradisjonene.

Hun representerer alt det som er norsk, fra jernalderen, vikingtiden og frem til i dag.

For norske soldater er Gamle mor Norge et symbol på fedrelandet som de sverger å beskytte, som takk for alt hun har gjort for oss.

Hun representerer det de kjemper for og er villige til å ofre seg for.

I stridssituasjoner vil tanken på å beskytte den Gamle mor Norge, og det hun står for, være en sterk motivasjonsfaktor; selv når en kjemper mot krefter og holdninger i fremmede land som en ikke vi ha hjem til gamla.

Gamle mor Norge er et allsidig symbol som appellerer til både følelser og fornuft.

Hun representerer både det konkrete som natur og landskap, og det abstrakte som identitet og verdier.

For både vanlige folk, og for norske soldater, er hun et mektig symbol på tilhørighet, stolthet og vilje.

Gamle mor Norge har tradisjonelt vært framstilt som en kvinnefigur, noe som understreker hennes omsorgsfulle og nærende rolle.

Symbolet har sterke røtter i nasjonalromantikken, en kulturell bevegelse som idealiserte naturen og det norske folket.

Sammenligning med andre land er naturlig i denne sammenhengen, for

mange andre land har tilsvarende nasjonale symboler, som for eksempel John Bull i England og Marianne i Frankrike, men i mitt hode er den gamle, noske mor det ærligste og reneste og mest beskrivende symbolet av dem alle

Engelskmenne valgte John Bull, en figur som ble skapt for å representere en typisk engelskmann – en litt rund og godmodig mann, ofte avbildet med rødt ansikt og en tendens til å være litt konservativ og sta.

Mens Gamle mor Norge er en kvinnefigur som symboliserer omsorg og næring, er John Bull en mannlig figur som ofte forbindes med drikkfeldighet, styrke og besluttsomhet; og i mine øyne arroganse, overklassedyrkelse og kameraderi.

Franskmennene har sin Marianne.

Hun er et ikonisk symbol for Frankrike og har vært det siden den franske revolusjon.

Hun representerer republikkens frihet, likhet og brorskap – de grunnleggende verdiene som den franske revolusjon kjempet for.

Hun er ofte avbildet som en ung bondejente eller en kvinne fra folket, noe som understreket ideen om at republikken var for alle.

Marianne representerer enhet og samhold blant det franske folk, men det er lenge siden samhold var noe jeg forbant Frankrike med.

Marianne har nok mye sykdom å slite med for tiden, stakkars jente.

Men her, oppe i kalde og fuktige nord, er det en gammel håndfast og kjærlig mor vi har hatt som symbolet for oss nordmenn i over 2000 år.

Jeg er stolt av det, og hvor robust hun står i mot de politiske kreftene som truer med å velge bort både henne og vårt kongesymbol; godt hjulpet av familienes "mørke" får.
I eventyrene er gode ting er tre, som i det nye eventyret om den klarsynte prinsessen, konge-sjamanen og den onde stesønnen. Og snipp, snapp, snute så var den kongesagaen ute.

Hadde politikerne fått velge så hadde de vel satt Grådig-Per som symbol for landet vårt, for det som er sikker er at et land som har en Jonas og en Trygve på broen for å styrer roret, står i fare for å bli slukt av en hval.

Det er bare for meg å innrømme at jeg setter stor pris på min kjære, gamle mor og det hun står for i sin folkelige sjel; og kanskje jeg er hennes største patriot.

Bare en mor vet hva det vil si å elske og være lykkelig
Adalbert von Chamisso

Ha en god og nasjonalromantisk helg.

Jeg er så masjonalromantisk at jeg tror på alle folkeeventyrene; og jeg synes troll er søte skapninger.

Barn blir ikke nynasister av å leke vikingleker.

Som bestefar så føler jeg et stort ansvar for å ta del i det å gi mitt barnebarn en fordomsfri og ærlig oppdragelse, og ikke minst prøve å dele den sanne hsitorien rundt hennes nasjonale arv gjennom å spille på hennes egen, indre flamme av nysgjerrighet og et ønske om å lære,

Bushido, krigerens vei, var en streng moral- og etiske kode som gjaldt for de japanske samuraiene, en krigerklasse som eksisterte i Japan i flere hundre år.

Ære var av største betydning for en samurai. Å miste æren var det verste som kunne skje, og lojalitet mot sin herre var en fundamental del av Bushido.

En samurai skulle være villig til å ofre livet for sin herre, og han måtte være modig og uredd i møte med fare.

Selv om samuraiene var krigere, ble beskjedenhet verdsatt, og god oppførsel og høflighet var viktig, både overfor andre samuraier og vanlige folk.

En samurai måtte kunne vise sterk selvkontroll og kunne beherske sine følelser.

Selv om samuraiene ikke lenger eksisterer, lever mange av verdiene i Bushido videre i den japanske kulturen selv i dag. Begrepet brukes ofte i forbindelse med kampsport, forretningsliv og andre områder der det legges vekt på disiplin, respekt og personlig utvikling.

The Knights of Buchido var under andre verdenskrig en stor avdeling med krigsforbrytere, ikke ulikt tyskernes eliteavdeling SS, Schutzstaffel.

Jeg husker selvsagt at vi som barn dyrket fiksjonære forbilder som Tarzan og historiske helteskikkelser under lek; som de modige vikingene.

Med tresverd, hjemmesnekrede skjold og fedrenes skinnluer gikk vi på herjingstokt på den lokale søppelfyllingen  og returnerte med kostlige skatter som andre hadde kastet.

Spennigen og motet til oss vikingkrigere lå i at det var på det strengeste forbudt å oppholde seg på, og fjerne ting fra, fyllingen.

Hva lokker vel et barn mer enn det forbudte.
Et strengt NEI tolket vi som at det betydde: dette må du jaggu prøve.

Etter slagene om søppelfyllingen vendte vi hjem og feiret blot, i norrøn tid en svært viktig religiøs handling.

Det var en offerfest til ære for de norrøne gudene, der man søkte å styrke båndet mellom mennesker; i vår versjon å hive innpå med ripssaft og Mor Sæther-snipper, en god, gammel oppskrift fra Knapper i Nord Odal som ble ofte brukt som mellommåltid i Nord Odal.

En av de vik kjempet mot gjennom å overliste ham var en vaktmann på søppelfyllingen; en som da han oppdaget oss knyttet neven og hylte ut: slutt å lek nazizter fordømte pakk!

Vi hadde ikke sympatier mot krigens nazister som han tolket det som, vi var nørrøne vikinger på tokt. Det nermeste vi kom nazistene var når vi lekte motstandskvinner og menn.

Barnas tolkninger av historie og heltedyrkelse er uskyldig og ren, men historien viser at når voksne menn misbruker historiske heltedyrkelser så blir det skittent og farlig; som i tilfellene med SS dyrking av vikingenes krigskultur og japanske soldater sin ville tolkning av hva Bushido går ut på.

Ved å sammenligne seg selv med historiske krigere så vil man rettferdiggjøre voldelige handlinger ved å hevde at man følger i fotspor av helter som også brukte vold for å oppnå sine mål.

Historiske fiender kan bli fremstilt som underlegne og onde, noe som gjør det lettere å rettferdiggjøre vold mot dem.

Ved å bruke historiske helter i propaganda vil en lettere påvirke opinionen og skape støtte for en krig eller en konflikt, og historiske helter brukes nådrsløst og manipulerende til å rekruttere nye medlemmer til militære og militante avdelinger og grupper.

Hvor ofte ser en ikke at unge, venstreradikale dyrker siluetten av Che Guevara og Ogli Ángel Padilla Romero, og bruker de ikoniske bildene til å verve tilhengere.

Det er egentlig  skremmende hvor lite kritiske folk er til historieforfalskninger.

Selv i dag ser en at nazitysklands forvrenge historie om den overlegne, ariske rase lever videre hos alt for mange verden over; implesitt dyrking av ariske, staute vikinghelter og deres historie.

Vikingene var en heterogen gruppe mennesker med stor genetisk variasjon.

De hadde kontakt med mange andre kulturer og folkeslag, og deres genetiske arv er et resultat av tusenvis av års migrasjon og blanding.

Nazistene forenklet og forvrengte historien for å passe inn i deres ideologiske rammeverk; blant annet som at viktingene hadde horn på hjelmene sine fordi alle i Wagner-operaene hadde horn og fjær på sine rekvisitter.

De selektivt valgte ut enkelte aspekter av vikingkulturen som de kunne bruke for å støtte sine egne synspunkter.

Og vaktmannen på søppelfyllingen viste tydelig at han tolket nazistiske vikinghistorie på en sånn måte at han så nazizympatører og vikinglekende barn som det samme ondet.

Det var da og ikke nå.

Falske nyheter og konspirasjoner har ingen rotfeste hos folk i dag. Til det er vi alt for intelligente og kildekritiske; eller?

Et antatt viktig grep for å hindre at negativ historie gjentar seg er ved å rasismestemple lek som indianer og cowboy, eller å nekte barn å leke vikingslag og samurai.

Nå vil jeg si, en gang for alle. det er ikke skadelig for barn å leke vikinger, indianere, cowboy eller samuraier!

Tvert imot vil slik lek være svært utviklende for barns historieforståelsr, fantasi, kreativitet og sosiale ferdigheter.

Ved å leke ulike roller og utforske ulike kulturer, stimulerer barn fantasien og lærer å tenke kreativt.

Lek med andre barn gir mulighet til å utvikle sosiale ferdigheter som samarbeid, kommunikasjon og rolletaking.

Slik lek vil vekke nysgjerrighet for andre kulturer og historiske perioder, og mange av disse lekene involverer fysisk aktivitet som vil bidra til barns motoriske utvikling.

Det er viktig å være bevisst på at det kan knyttes negative stereotyper til ulike kulturer til slik lek, men det er ikke barna som skaper disse negative stereotype-holdningene; det er  foreldrene som står bak dette.

Fordommer er noe vi lærer oss gjennom oppveksten, og foreldre spiller en svært viktig rolle i denne læringsprosessen.

Det hersker ingen tvil om at barn henter det meste av sine holdninger gjennom å observere de voksne rundt seg. 

Barn som er født med fordommermå ha lest avisen i magen.

Det er et sitat av italienske legen Maria Montessori, grunnleggeren av Montesorri skole, beskriver så godt at det er oss voksne sitt ansvar og ikke fylle barn med fordommer og falsk historie: barn er ikke krukker som skal fylles, men fakler som skal tennes.

Å se et barn som en krukke som skal fylles med kunnskap, er å betrakte barnet som et passivt mottaker av informasjon.

Dette er en mer tradisjonell oppfatning av læring, der barnet er en tom beholder som skal fylles opp med fakta og ferdigheter.

Å se et barn som en fakkel som skal tennes, er å betrakte barnet som en aktiv og nysgjerrig utforsker.

Barnet har en egen indre flamme av nysgjerrighet og et ønske om å lære, og oppgaven til voksne er å skape et miljø der denne flammen kan blusse opp.

Ha en god og sannferdig helg.

Det viktigste vi kan gi våre barn er røtter og vinger.
Margaret Mead

Barn er barn, inntil de gjør noe voksne ikke liker.

Midt i sjette klasse hoppet jeg ut av skoleklassen min og møtte frem til timene i syvende klasse i stedet.
Det var ikke forde jeg var så klok og flink på skolen, men forde jeg var en forelsket tulling av en tenåring som likte en jente som gikk i syvende klasse.

Det verste var at det fungerte i to og en halv dag før rektoren hentet meg ut av klasserommet og lurte på hva i h......! jeg drev med; og så sendte meg tilbake til sjetteklassingene jeg hørte sammen med.

Totalt bortkastet var det også, for jenta i syvende ble rasky kjæreste med en kjekkas i niende klasse.

Duster har lett for å bli klassens helt, og det ble jeg også den gangen.
Jentene i klassen syntes det jeg gjorde ved å rykke opp en skoleklasse var romantisk, og guttene syntes det var rå-tøft.
Teenåringers tankegang er ikke som hos andre mennesker.

Det skjedde ting på ungdomskolen som opprettholdt mitt merkelige omdømme.
Det å klatre opp glatte jernrør var ikke noe problem for meg, i og med at jeg aldri har hatt svette håndflater.
Å klatre opp på overbygget over hovedinngangen ble en gjentagende overtredelse av skolens regler for min del.
I store fri var dette taket et yndet sted for introverte meg, et sted hvor jeg fikk være i fred med matpakken, solen og krigsbøkene mine.
Når klokka ringte inn så var det bare å svinge seg ned fra taket og gjøre seg klar til ny skolering; helt til den dagen jeg svingte meg elegant ned og plantet føttene rett i rektorens grinete ansikt.

Liten djevel på rektors kontor, og stor helt i klasserommet; igjen.

Hver gang jeg jeg dreit på draget så fikk med brev hjem fra skolen; og hver gang så kunne jeg se at mor ble litt mer grå i håret for hver gjennomlesning av skrivene.
Jeg lovet henne å forbedre meg, men det var ikke så lett da jeg engentlig aldri planla å gjøre noe galt.
Det bare ble sånn.
Jeg skjønte liksom ikke helt at det var galt før det gikk skikkelig ille.

Rektorens sprukne leppe og blåmerker hadde ikke rukket å leges helt før en av snekkerne som pusset opp et kontor i 2.etasje på skolen mistet aluminiums-vateret sitt ut av vinduet.
I og med at jeg var på rett sted til rett tid, på den ulovelige baksiden av skolen, fikk jeg med meg snekkerens uflaks.

Jeg hørte vateret lande og skjønte fort hvor det kom fra, og hjelpsom som jeg var så kylte jeg det opp og inn gjennom det åpne vinduet; uten å varsle snekkeren om at det var på vei tilbake; selvfølgelig.
Det jeg slett ikke visste var at snekkeren var på vei ned for å hente vateret sitt, og at frøken Øyseth, rektorens kone, satt på kne under innsiden av vinduet og så på prøver av ny linoleum.
Jeg har aldri vært særlig treffsikker; bortsett fra de gangene andre hadde uflaks på grunn av mine treff.

Den stakkars familien Øyseth fikk virkelig blø for mine innfall, for på vei tilbake fra baker Akre litt senere, etter ulovelig innkjøp av skolebrød i skoletiden, løp jeg ned sønnen deres i korridoren på skolen.
Med blodet dryppende fra nesa, og med begge mine etterlengtede, ferskt kjøpte skolebrød i hendene, gikk han rett til pappa og sladret på meg; trass de hærlige bestikkelsene og beklagelsene jeg ga ham.
Han burde rett og slett ikke gått på toalett midt i skoletimen; da hadde vi begge unngåt den hendelsen.

Nye brev, flere grå hår, og dyp fortvilelse i hjemmet over trussel om å bli sendt på særskole for vanskelige barn, ble fulgt opp av nye lovnader om at dette var siste gang jeg rotet meg bort i noe som skadet andre. 

På en måte ble det delvis sant, for før en uke var gått så kom jeg hjem med forstuet arm og fire sting i bakhodet etter et fall fra taket på skolens overbygg.

Denne gangen var det virkelig ikke min feil; da heller.
For det første så ble jeg bedt av gymlæren om å klatre opp på taket for å hente en ball som hadde havnet der etter et solid sleivspark nede på fotballbanen. 
Læreren visst godt at jeg hadde evner til en rask opptur.
Jeg tenkte det var stiligst, og mest passende i situasjonen, om jeg sparket ballen ned fra taket i stedet for å kaste den, men i farten så glemte jeg hvor dårlig jeg var i fotball.
Jeg bommet på ballen som jeg hadde lagt på kanten av taket, så det eneste som kom deisende ned derfra var min egen kropp.

Jeg var ett av disse barna som antagelig vis hadde vanskeligheter med å forstå sosiale koder og regler, og derfor handlet på måter som ble oppfattet som problematiske; og som selvsagt var problemetiske også.
I dag hadde jeg nok pådratt meg en av disse populære diagnosene som tildeles i samme iver som en pedofil deler ut sukkertøy til små barn på en lekeplass.
På seksti og sytti-tallet var det mye vanskligere å pådra seg en slik faglig diagnose enn det er i dag.
Vi fikk bare stempler, sånn som problembarn, trollunge; eller som med min diagnose; overaktiv unge med eitemaur i blodet.

Det var liksom mer akseptrt oppfatning i befolkningen den gangen at den delen av hjernen som styrer impulskontroll og langsiktig tenkning hos gryende tenåringer fortsatt var under utvikling; og at det var en helt naturlig del av utviklingen.
Alle visste, og forsto, at tenåringer handlet mer impulsivt og tenkte mindre på fremtidige konsekvenser enn voksne folk.
Det var det som skilte på unger og voksne den gangen.
Det var liksom en del av hverdagen det å hanskes med viltre ungdommer uten å kalle inn all verdens psykologer og terapauter den gangen, og jeg tror at det skyldtes den evnen folk hadde med å se seg rundt og fange opp hva som skjedde i familiene rundt seg; observere hva som var naturlig og normalt.

Det fantes unge mennesker som oppførte seg eksemplarisk, i forhold til psykologiens lærebøkene om den perfekte ungdom, i Austvatn og Nord Odal også.
De satt hjemme og leste fagbøker, de gikk i ten-sing; og de gjorde bare de riktige tingene og tok de fornuftige valgene.
De tenkte lenge før de handlet, og som regel så tenkte de så lenge at det aldri ble til noe handling i det hele tatt
Ergo slapp de å drite seg ut.

Det gikk bra i livet for de fleste av disse gode ungdommene; men det gjorde det også for de aller fleste av de mer urolige og viltre ungene.
Spilloppmakeren med lopper i blodet, Oddvar, ble visst nok alkoholiker på anlegg i Oslo, og den prektige Inge kastet seg inn i eksperimenter med LSD på universitetet, men de fleste av de som vokste opp i bygden ble nyttige, respektable samfunnsborgere.
Så mye som en kan respektere en som er oppvokst i bygde-Norge.

Ingen vet hvor haren hopper, sier uttrykket; og det ordtaket kan på mange måter relateres til både diagnostisering av barn og deres fremtidsutsikter.
Akkurat som en hare kan endre retning helt uventet, kan også barn utvikle seg på overraskende måter.
En diagnose kan i beste fall gi en pekepinn på nåværende utfordringer, men den kan ikke forutsi hvordan et barn vil klare seg i fremtiden; og sannsynlig vis klarer barn på pillerus seg mindre selvstendig i det lange løp enn de rusfrie.
Bivirkninger fra medisinering påvirker kroppen som tar pillene, men bivirkningen av rotløs ungdomsopprør belaster bare nabolaget en kort stund.

Uten noen som helst annen kompetanse innen psykologi, ut over god hukommelse, lang livserfaring, og evnen til å observere hva som skjer rundt meg, så har jeg innsett at det verste en kan gjøre er å snevre inn hva som skal regnes som normalt eller ikke.
Normal er bare en statistisk verdi som ikke sier noe om det virkelige og nyanserte riktige.
Det er like normalt, i mitt hode, å være et snillt barn som det er å være et viltert barn.

Derfor så vil jeg være overbevist til min døende dag om at det som barn og ungdom trenger er det som jeg fikk; omsorg, veiledning og tydelige rammer; samt å få lov til å være seg selv.
Det siste de aller fleste som ikke klarer å presse seg innenfor dagens rammer for normalitet trenger, det er unødvendige diagnoser og tabletter.

Diagnostiske kriterier for ADHD har endret seg over tid, noe som har ført til at flere oppfyller kravene for en diagnose i dag enn tidligere; akkurat som når det gjelder endringen i kriteriene for å komme inn på lærerskolene.
Alle skal få!.

Noen trenger visselig hjelp, og det har de på alle måter fortjent å få.
Problemet ligger i de nye, veldig smittsomme pestene som raser over landet; smittsom diagnostikk-kåthet og normalitets-fornektelsen.
Dette finnes det ingen effektive medisiner i mot ser det ut til.

Før var vi bekymret for at barna våre ikke lærte nok. Nå er vi bekymret for at de ikke har en diagnose. 
Dette sitatet understreker den økte tendensen til å medisinere normale barns utviklingstrekk.
Vi har gått fra å feire forskjeller til å kategorisere dem som sykdommer.

Nå skal ikke jeg sitte her foran min PC å diagnostisere meg selv som en person som er normal i hodet.
Selv legmann vill nok svare ulikt på akkurat om jeg er helt frisk i hodet eller ikke; og det er i deres fulle rett.
Akkurat det å gi meg en diagnose får bli opp til psykologiekspertene, men så lenge jeg holder meg langt unna dem så kan jeg i det minste en gang i fremtiden dø med den tro at jeg levde et gjennomsnittelig og godt liv; det har vært en reise, fylt med både gode og dårlige opplevelser; også i oppveksten. 
Jeg levde det livet jeg levde i friheten fra begrensende diagnoser; og takk alle gudene for det.

Livet er ikke et problem som skal løses, men en virkelighet som skal oppleves. 
Søren Kierkegaard

Ha en normalt god helg; hvor det normale defineres av deg selv og dine ønsker.

Det viktigste er ikke hvor du er i livet, men hvilken retning du beveger deg i. 
Oliver Holmes

 Barn er barn, inntil de gjør noe voksne ikke liker.

Barn er barn, inntil de begynner å ha meninger.