Extranummer: Når troen skaper helbredelse

Det er temmelig urettferdig når en står over for en sjef som behandler deg urettferdig og dårlig, og det er i virkelighetes verden ikke noe effektivt du kan gjøre med det.
I denne artikelen kommer jeg med et sannsynlig, mentalt effektivt råd til dere som føler dere tråkket på av sjefen.

Når sjefen din oppfører seg dårlig og urettferdig så skal du skrive navnet hans på en lapp og legge den i skoen din; da tråkker du på ham hele dagen.

Jeg fikk dette rådet at en bekjent, prøvde det; og fant ut at det ga en suveren, psykisk effekt; kanskje da spesielt når jeg var i samme rom som vedkommende.
Jeg gikk med det samme navnet i skoen i ni år, og hver gang lappen ble utslitt så byttet jeg den ut med en ny; og tørket meg bak med den gamle.

Placeboeffekten er et fascinerende fenomen innen medisin og psykologi.
Det beskriver hvordan en behandling, som i realiteten ikke har noen aktiv medisinsk virkning, likevel kan føre til positive helseutfall.
Dette skjer fordi personen som mottar behandlingen tror at den vil fungere.

Når vi forventer at noe skal ha en bestemt effekt, påvirker det både vår oppmerksomhet og hvordan hjernen vår tolker signaler fra kroppen.
Troen på at man på en måte blir behandlet vil redusere stress; noe som i seg selv vil ha en positiv innvirkning på den følte, psykiske helsen fordi hjernen vil frigjøre endorfiner og dopamin, kroppens egne naturlige smertestillende stoffer og lykkehormon, som respons på positive forventninger.

En kan vel hevde at det bare er naive og lettlurte mennesker som reagerer positivt på noe som de på forhånd vet at bare er et placebofenomen; men da vil jeg parrere med at da lever jeg godt med det å være naiv.
Det er selvsagt bedre å være skeptisk enn å bli skuffet, men hvor er gleden i det?

Verden er full av naive mennesker som ikke tør å innrømme for seg selv eller andre at de er det.
Beviset for det er at det hvert andre år er valg i Norge, kommunevalg og stortingsvalg; og hver gang så ser vi at det er hundretusener av naive folk som leverer inn stemmesedlene sine i den tro at politikere holder sine løfter. I den sammenheng så er det bare ett ordtak som er dekkende: naivitet er den beste gaven du kan gi til verden, men den verste du kan gi deg selv.

Å være godtroende er som å seile uten kart – det er spennende, men litt risikabelt. Samtidig så er det sånn med dette navn-i sko-trikset, at det ikke koster noe å prøve; og i verste fall så fungerer det bare ikke for din del.
Ingen skade skjedd!

Troen flytter fjell, og sukkerpiller kurerer alt.
Personlig så tror jeg ikke på en Gud som fikser alt for deg, men jeg har erfaringsmessig tro på at dette navnlapp-trikset ikke bare vil fungerer på meg.

Hvorfor har jeg ikke skrevet om dette tidligere, kan en jo spørre seg.
På det er svaret lett å gi.
Plage-sjefen forsvant fra min verden etter hvert og mistet sin makt over meg.
Etter hvert ble han bare en kollega som jeg kunne avvise alle hans forsøk på å gi meg videre ordre.
Før det måtte jeg bite ting i meg, men etter det så kunne jeg bare le ham opp i ansiktet og be ham klare seg selv.

At trikset dukket opp igjen i hodet mitt har min kone skyld i.
Trass hennes enorme skosamling så fikk hun det for seg at mine gamle sko tok for mye plass.
Ergo så måtte jeg kaste mine velbrukte, godt inngåtte feltstøvler; og der inne, under innleggssålen, fant jeg lappen som førte meg tilbake i tid; og til mitt spede forsøk på woodo-triks mot en plageånd.

Dette er hele den historien, og den vil jeg avslutte med et spansk ordtak: suksessen til enhver behandling ligger 50% i pillen og 50% i håpet

Noen ganger vil folk oppleve positive eller negative endringer etter en voodoo-seremoni. Dette skyldes placeboeffekten, der en persons tro på at noe vil fungere, faktisk kan føre til at det gjør det.

Noen ganger er det mest stressreduserende middelet du kan gi en annen en god historie og en dose latter.

Tro på det gode i mennesket, men lås døren

Kareishu

Det er mye en skal bekymre seg for mens en venter på at alderes skal sette seg.

Min fasinasjon av sørøst Asia har vært der så lenge jeg kan huske.

 
Det er derfor med litt blandet følelse jeg nå proklamerer at det ikke lenger kan unngås at jeg snart er gammel nok til å begynner med sporten kareishu; det å tusle rundt å stinke av alder.

Kareishu er et japansk begrep som direkte oversatt betyr alderslukt.

Det refererer til en karakteristisk lukt som assosieres med eldre mennesker.

 
Denne lukten er et resultat av endringer i kroppens kjemiske sammensetning som skjer med alderen.

Nonenal er et stoff som øker i produksjon med alderen og er en hovedårsak til den karakteristiske lukten.

I japansk kultur er det stor fokus på personlig hygiene og å lukte godt. Derfor har de utviklet et eget ord for å beskrive denne spesifikke lukten.

 
Det er visst nok ikke ment å være negativt eller diskriminerende, men heller en observasjon av en naturlig prosess som har gitt marked for at det finnes en rekke produkter på markedet i Japan som er spesielt utviklet for å snøytralisere nonenal-produksjon og motvirke kareishu.

Jeg har fått tilsendt noen slike produkter fra famile i Sør Korea, muligens som et hint, men vi naturfolk av gamle mor Norge nøyer oss med bruk av gamle kjerringråd for å begrense gammelmannslukt; som daglig dusj og bruk av såpe og vann:
Men dyrt blir det med strømprisen til varmtvannsberederen, såper og gudene vet hva.

Det blir også jævelig mye klessvask på grunn av kareishu.

 
Forebygging mot kareishu ved å måtte skifte fra innerst til ytterst på daglig basis gjør at vi hjemme hos oss har en fast rutine der kona setter på klessvask, og jeg henger opp og bretter.

Denne rutinen holder vi strengt på av ytterste nødvendighet, for de gangene jeg har satt på vask så må deler av den nyvaskede garderoben kasseres og erstattes; og stort sett går det ut over konas klær.

Billig er det slett ikke.

Kokvask av alt i vaskerommet samtidig er vistnok sjelden det rette svaret i klessvaskbransjen; bare sterkt anbefalt av de lokale klesvareforretningene.

I den forebyggingsfasen mot kareishu som jeg er inne i nå så leter jeg fortsatt etter utsalget hvor noen gamle folk tilsynelatende får kjøpt eau de cologne og billig parfyme i tiliters kanner med kvantumsrabatt; væsken som de bruker å bade i.

De gangene jeg går nede på Kuben så kan jeg kjenne at penjonerte rørlegger Grepperud med sin Old Spice-beskyttelse har vært innom noen timer før meg; og bra er det for da slipper jeg å møte ham.

Går en inn på Kanel kafe en dag pensjonistene har samling der, hver dag mellom 09:30 og 12:00, så er det som å gå inn i et bllig parfymeri på Grønland torg.

 
Lukten av kaffe over-domineres til de grader av andre odører at jeg like godt kan kjøpe en kopp parfymert te.

Det er i og for seg ikke noe galt i denne maskeringen av egen gammel- person- lukt; det er rett og slett bare et produkt av de fortvilte sitt håpløse forsvar mot Nonenal og kareishu.

Det er desverre bare sånn at når noen gamle mennesker med ødelagt luktesans parfymerer seg så mye at de kjenner godlukten selv, ja så bryter de alle anti forpestningsvedtekter som finnes i vden vide verden.

• Jeg lukter som en blomsterforretning i dag.
• Nei! Det er bare deg vi kan lukte i blomsterforrtningen når du er der.

Kunne ikke heller de store parfymeselskapene produsere parfymer som stinker av kareishu, og gjøre dem ettertraktet som luksus-lukt for kjendiser?

 
Det burde gå, for Gwyneth Paltrow selger vistnok enorme mengder av lys med duften av vagina på sitt nettsted.

Kalvin Claine's Abuelo sudoroso og Manseieur Mugler's Los últimos días de la abuela kunne sikkert bli store suksesser med den rette promoteringen.

Fint hadde det vært, for da ville vi med gammelmannslukt fort bli den nye moten, og problemet være borte for oss som ufrivillig produserer vår egen Nonena.

Jeg kaller det ikke for gammelmannslukt, jeg kaller det historisk aroma.
Det er som å dele en lang tidslinje med de rundt meg via lukter.

Kanskje det er nede i dalene, mellom rynkene, at bestemor-lukten sitter, sa min lille datter en gang til min mor.

Vi smaks og lukt-bevisste sier jo at ost lukter deilig av vellagring, så hvorfor blir det da så beviselig galt når du seir til din gamle sidemann at hun lukter vellagret?

Det sies jo at: gamle folk lukter ikke bare som besteforeldre, de utstråler også visdom og livserfaring – og kanskje litt gammel ost.

Verden er ikke alltid like logisk i mitt hode, men det som alltid har og vil leve i mitt hode er forslag til forberedt beredskap.

Så med dette så vil jeg bare minne om at det på vei inn i områder med risiko blir hengt opp hjemer og vernevester av type synlighetstøy.

Tilsvarende burde det ved ved hovedinngangen til aldershjem henge neseklyper; for da slipper vi gamlingene å bekymre oss så mye for vår kareishu om det en sjelden gang skulle komme besøk til oss.

Gammelmannslukt er bare et annet ord for velbrukt og godt elsket, akkurat som med lukten av en slitt skinnsofa eller din favoritt tur og bål-genser; men selvsagt ikke lukten av dine gamle feltstøvler.

Ikke noe vekker minner bedre enn lukt.
Viktor Hugo

Han en god og velduftende helg; og la bekymringene overtas av oss gamlingene som ikke har noe annet å gjøre.

Våkn opp med et smil og jag etter livet. Lev det, nyt det, smak det, lukt det, føl det.
Joe Knapp

Takt og tone unngår tå-trokk

Det er ikke ofte jeg har vært i kontakt med folk med kjendisstatus, men Åse Kleveland er et unntak. Vi hadde en felles bekjent.

Jeg tror ikke jeg klarte å imponere henne under det korte samværet da jeg erlig innrømte at jeg aldri ble noe fan av sangene hennes Intet Er Nytt Under Solen og Dovre-Slow.

Jeg var tross alt bare åtte, ni år da hun var en såkalt stor artist.
- Men Sverre på Vangen var veldig begeistret for deg; til han skjøt seg med hagle ved kjøkkenordet.

Det er mulig jeg mangler det mor kalte takt og tone; det å være høflig, hensynsfull og vise passende oppførsel i ulike sosiale sammenhenger.

Jeg kjente jo til kravene for sosiale settinger, hvor en over for nye bekjente skal vise interesse, være åpen, nysgjerrig og unngå å stille for personlige spørsmål.

Jeg spurte henne ikke noen for personlig spørsmål, jeg bare svarte ærlig på spørsmålet hennes om jeg likte sangene hennes; og la til en personlig historie som viste at hun i det minste hadde en fan i Austvatn; om dog ikke så lenge. 

I det minste så broderte jeg ikke ut historien med at Sverre sannsynlig vis hørte på hennes sang Hvor skal vi dra? da han spiste hagleløpet. Det ville vært taktløst.

Det ville uansett være usant, for den sangen kom mange år etter at vi gravde ned Sverre; og meg kjent så gjorde han det slutt til tidssignalet på NRK.

Jeg var jo ikke en gang så frimodig og ærlig at jeg røpet for henne at jeg bare så opp til henne forde øynene hennes var så høyt fra bakken når hun sto; 5 cm høyere opp enn mine.

En skal vel svare ærlig når folk spør?

Det er ikke det at jeg ikke kjenner til ord som sosiale ferdigheter, etikette, manerer og dannelse; jeg vet også hva de omfatter.

Det er bare det at det føles så naturlig for meg å være ekte og rett frem; og kanskje ofte litt plump, som mor ville sagt det. Derav begrepet å plumpe ut med noe.

En plump person vil være direkte og ærlig på en sårbar måte ved å si ting uten å tenke på hvordan det kan oppfattes av andre. Ofte er du Plump Plumpelsen Tor, sa min mor. Hun smilte ikke da hun sa det.

Jeg er ikke så god på sosiale settinger, men jeg er veldig var på når andre mangler takt og tone.

Nå reiser jeg hjem. Nå reiser jeg hjem. Ja, nå reiser jeg hjem, synges det i en gammel vise.

Jeg hater gjester som trekker ut lovnaden om å avslutte besøket i langdrag; folk som vekker og slukker håp fortløpende.

I slike situasjoner hender det at jeg går for å legge meg til å sove etter tredje, fjerde lovnad om å trekke seg ut.

Jeg får selvsagt ikke sove da, for når gjesten endelig går er kona sint på meg for at jeg overlot problemet til henne, men det handler vel egentlig bare om det å kunne ta et hint.

Ingen kan ein gjæra alle tel lag.

Diplomati er viktig, for det handler om å kunne kommunisere på en måte som unngår konflikter.
Stort sett så behersker jeg den kunsten, men så er det jo disse individene som kan erte på seg gråstein.

Det er vanskelig å være diplomatisk, eller å jatte med, når Stakkars-meg snakker:
Det er så synn på ham at han bare finner feil med alt og alle; og han føter seg tvunget til å ha en pessimistisk holdning og å nekte å se det positive i hverken folk eller fe.

Jeg skjønner ikke at han har takket nei gjentatte ganger når jeg tilbyr ham som har det så ille, å få noen meter tau av meg, vederlagsfritt, for å avslutte sine lidelser.

Det er kanskje ikke så diplomatisk å foreslå å henge seg, men det er en praktisk og god løsning for alle parter.

Hvordan skal en kunne være diplomatisk og kunne kommunisere på en måte som unngår konflikter når du er i sosialt lag med folk som ikke lar andre få komme til orde;  og som viser liten eller interesse for hva de har å si.

For å være helt ærlig så er jeg glad for at jeg aldri har vært i lag med Jon Almås, for å si det sånn.

Jeg er ikke for steining, men disse personene steiner jo seg selv; så om jeg kaster bare én kampestein på vedkommende så kan det jo ikke være så galt.

Jeg har lest tegneserien Astrix utgave Brann i rosenes leir.
Det er kanskje ikke regnet som høy-intellektuelt lesestoff, men det er lærerikt i de rette settingene.

I dette nummeret så sender Cæsar  inn en agent, den slue og manipulerende Psychopatus, som skal spre rykter og skape uenighet blant innbyggerne.

Han prøver å få gallerne til å mistenke hverandre for forræderi, og håper dermed å svekke deres motstandskraft.

Det er vel dette som vi kaller å så splid og mistillit i et rosebed.

De vårdagene min kone driver ute i hagen og sår frø for senere innhøsting, så kommer alltid en nabokone med sin frøpose av splid og mistillit for å så dette i min kone gjennom å snakke negativt om alle andre i nabolaget bak deres rygg.

Oppdager jeg denne slangen i gresset i vår hage så sier jeg aldri noe som helst, for jeg har jo et lite snev av takt og tone i meg.

I stedet går jeg ut til dem i hagen med et hørselsvern som jeg demonstrativt trer på min kone, planter øynene i nabokona og begynner å slipe ljå-bladet; mens jeg snakker fritt rundt observasjonen om at mannen med ljåen er kommet tidlig til skråningen i Helgeshagen denne våren.

Stort sett så tar hun hintet; og er sikkert taknemmelig for at hun har fått en ny nabo å spre dritt om.

Møkkaspredning hører vel egentlig våren til, men vi, for vår del er enkle sjeler og nøyer oss med å holde oss for oss selv og sprer hønsemøkk på plantene våre.

Jeg unnskylder meg ofte med at en taktfull person vet hvordan de skal uttrykke seg og handle, men jeg mangler liksom litt av slutten på definisjonen på taktfullhet; på en måte som ikke sårer eller krenker andre.

Krenkes den som krenkes vil er mitt sosiale motto i settinger hvor jeg kanske blir litt for plump; og når jeg tillater meg selv å være akkurat det: meg selv.

Det uttrykker en frustrasjon over at folk synes å bli krenket av stadig mindre ting for tiden, og at det er vanskelig å ytre seg uten å tråkke noen på tærne.

Hvor har det blitt av folk med tykk hud?

Det er vel alment kjent at personer, som gjennom sin væremåte bruker litt svart humor, skårer høyere på intelligenstester.

Dette kan skyldes at svart humor ofte krever en viss grad av abstrakt tenkning og evne til å se flere sider av en sak.

Svart humor er ofte basert på overraskende eller uventede sammenligninger, noe som tyder på en viss grad av kreativitet hos den som bruker den, men mitt store problem er at jeg aldri planlegger å bruke dette; det kommer av seg selv, inneblandt ordene, mens jeg snakker.

Med andre ord beviser jeg i ord sannheten i begrepet om at også blind høne kan finne korn.

Jeg lever fortsatt uten å helt ha tatt til meg tante Olga sitt gode, målrettede takt og tone-råd til meg som person: takt er evnen til å lukke munnen før andre gjør det for deg.

Jeg har satt Mark Twain sine ord på papiret flere ganger: det er bedre å tie og bli ansett som dum enn å åpne munnen og fjerne all tvil.
Like vel går jeg i den fellen gang på gang.

Ha en god og lærerik helg

Til de få vennene jeg har: En sann venn er den som vet alt om deg og fortsatt liker deg.
Elbert Hubbard

Jeg er ikke -an as-: bare et asen

Når en tank er født så ser det ut til at den lever evig i hodet mitt, intil jeg kaster den ut med tvang; kanskje derfor det er noe som kalles tvangstanker.

For å bryte en tanke før de tar over så tyr jeg til bøker.

Å brette eseløre er et uttrykk som brukes om å lage et brett i hjørnet på en side i en bok.

 
Denne bretten fungerer som et enkelt bokmerke, og hjelper deg å finne igjen hvor du sluttet å lese.

Det er litt uklart hvorfor dette kalles nettopp for et eseløre, men det kan være en folkelig sammenligning med et esels store ører; eller kanskje fordi det er en enkel og litt dum måte å markere en side på.

Jeg er dum og utfører daglig eselørebretting i bøkene mine.

 
Etter jevlig kritikk fra lærere i skolegangen på akkurat dette så har jeg fortsatt ikke oppfattet det de sa som konstruktiv kritikk med nytte for meg.

Gammel vane er vond å vende.

Jeg har fått, og prøvd Ark bokhandel sine bokmerker, men de har en tendens til å falle ut av boken og slik sett gitt påfører meg leseforstyrrelser; et asen som jeg er.

Et asen er et ord som i dag hovedsakelig brukes som et skjellsord for å beskrive en dum, vrang eller klossete person.

 
Det er altså en nedsettende betegnelse på noen.

Men hvorfor kalles det et asen; eller én asen med stor -A-, en Aasen, i mitt tilfelle?

Opprinnelsen til ordet er ikke Bibelen som bibelrytterne vil ha det til, men ordet asen kan spores tilbake til norrønt asni, som betyr esel.

 
Eselet har gjennom historien ofte blitt assosiert med dumhet, treghet og stahet.

 
Disse egenskapene ble overført til ordet -asen- når det ble brukt som et skjellsord for mennesker.

I Bibelen, der i mot, blir ordet asen brukt om et esel, som for eksempel da Jesus red inn i Jerusalem på et asen og her symboliserer eslet ydmykhet og tjeneste. så hvorfor har ordet nå fått en negativ konnotasjon?

Som nevnt tidligere har eslet historisk sett blitt assosiert med negative egenskaper.

Når man sammenligner en person med et dyr for å understreke negative egenskaper, er det ofte en måte å uttrykke forakt eller irritasjon på; og det å være et esel i menneskelig sammenheng har derfor blitt asosiert opp i mot det å være sta, egenrådig og trassig; samt ha vanskelig får det å tenke sev.

 
Et med-diltende, viljeløst dyr som ikke vet sitt eget beste; eller som Bibelen sier; en ydmykhet og tjenestevillig dust som bare gjør det andre vil.

Jeg fortsetter å brette eselører av sidene i papirbøkene mine; men i liten grad på e-bøker.

 
Jeg gjør dette forde det er praktisk; og fordi jeg identifiserer meg med det lille eselets egenskaper.

Eselet har en sterk vilje og kan bli veldig sta når det blir presset.

Hester har, i mitt hode, blitt idealisert og sett på som intelligente og noble dyr, et symbol for de opplyste innen vår menneskeart; lesehestene og arbeidshestene, slitegamper og helge-hingster.

I kontrast til hesten har eslet blitt fremstilt som mindre intelligent og mer grovt; sakkurat slik som jeg ser meg selv både i hodet og i speilet.

Eselet har blitt brukt til tunge og kjedelige oppgaver i jordbruket, og som transportmiddel i krig i de farlige, bratte fjellene i Italia og Sveits/Østerike.

Dette kan ha ført til at de har blitt sett på som dumt tjenestevillige; og litt tregere enn andre dyr.

I mange fabler, eventyr og tegnefilmer blir eslet fremstilt som en tålmodig og utholdende skikkelse, men også som en som kan være litt naiv.

Med barnebarnet har jeg sett flere tegnefilmer i Shrek-serien hvor eselet er en lojal og humoristisk venn til Shrek, og som viser seg å være både tålmodig og utholdende.

I klasikeren til Walt Disney, tegnefilem om han med juge-nesa, er eselet et hardtarbeidende dyr som hjelper Pinocchio og Gepetto så godt det evner.

Æsops fabler portretterer eselet som dotten som blir utnyttet på grunn av sin arbeidsmoral og tjenestevillige naivitet.

I Ole Brum er Tussi den trofaste, litt melankolske og litt naiv og godtroende vennen som lett lar seg overtale til å bli med på Ole Brumms eventyr.

Selv om Tussi ofte er litt trist, har han også en god sans for humor og bidrar til mange morsomme kommentarer.

Man lærer mye av å være sammen med barnebarn, og ved å gå inn i deres verden.

Er Aasen et asen? Ja.

Jeg kan være sta som et esel om jeg mener jeg har rett, og jeg har alltid vært et arbeidsesel; litt mindre anseelsesrik enn en arbeidshest.

Dessuten har jeg lang erfaring rundt det å få høre å at jeg er så dum som et esel.

- Hvordan føler du deg når du sier at jeg er dum? har jeg ofte spurt vedkommende som kommer med påstanden da, det har i de fleste tilfeller vært velgig dumt av meg.

Bevis blir fremlagt og registrert for dommerpanelet i de tilfellene.

Jeg er stolt av på egenhånd å ha innsett at jeg er et esel.

En dag falt en bondes esel ned i en brønn.

Dyret hylte miserabelt i timevis mens bonden prøvde å finne ut hva som måtte gjøres.

 

Til slutt bestemte han seg for at dyret var gammelt, og brønnen likevel trengtes å fylles igjen. Det var ingen nytte i det å ta kostnaden med å ta opp eselet.

Han inviterte alle naboene sine til å hjelpe seg etter dugnadsåndens skikk.

De fikk en spade hver, og begynte å spa jord og møkk ned i brønnen.

Eselet skjønte med en gang hva som skjedde og hylte av all sin kraft.

 

Så ble det, til alles forbauselse, helt stille.

Noen få spadetak senere så bonden endelig ned i brønnen. Han var overrasket over det han så.

For hvert spadetak med jord som landet på ryggen til eselet, gjorde det noe fantastisk.

Det ristet av seg jorda og tok et steg opp.

Mens bondens naboer fortsatte å spa jord ned i brønnen, gjorde eselet akkurat det samme. Ristet det av seg og tok et steg opp.

Ganske snart overrasket eselet alle med å gå ut av brønnen og trave lykkelig av sted.

Moralen i dette er at livet kommer til å spa møkk på deg. All slags møkk.

Trikset for å komme ut av brønnen er å riste det av deg, og ta et steg opp.

Ha en god helg etter beste definisjon på et godt hundeliv.

Himmelen er der hvor eselet endelig fanger gulroten sier ordtaket.
Til det vil jeg bare si at; eselet kjenner man på ørene, dåren på praten.

Forbilde eller speilbilde?

Det er hyggelig å bli minnet om barndommens tegneseriefigurer.

For det andre er det hyggelig at store kjendiser som krimforfatter og tidligere etterforsker Jørn Lier Horst ser så mye opp til heltene fra Walt Disney at han har tilegnet seg Petter Smart sin noe uortodokse og velkjente sveis.

Jeg skjønner at han vil ligne den smarte oppfinneren, for Lier Holst virker som en smart kar selv, han.

 

Vi har vel alle noen idoler vi ser opp til; noen vi ønsker å sette på en pidestal: å gi det eller dem en nesten perfekt status.

Vi tillegger da objektet eller personen perfekte egenskaper, men akkurat det er kanskje ikke er helt realistiske eller nøyaktige.

Vi har alle behov for å høre til, og noen gjør det da ved å ideolisere grupper eller bevegelser for å føle seg som en del av noe større.

Ideologier kan gi oss en følelse av mening og formål i livet. Kanskje er det sånn at vi ønsket å bruke mindre tid på egne tanker, så ved å ideolisere noe så forenkler vi komplekse problemstillinger og gjør det lettere å forstå verden rundt oss gjennom andre tanker og overbevisninger.

Noen ganger ideoliserer vi for å beskytte oss selv mot skuffelser.

Ved å sette noe på en piedestal så unngår vi å konfrontere dets feil og mangler.

Vi kan ideolisere kjendiser, historiske figurer eller familiemedlemmer; politiske ideologier, religioner og filosofier.

Noen ideoliserer materielle eiendeler som bil, kostbare klokker eller hus; alt det som kan bli sett på som symboler på suksess og lykke.

Noen av oss idealiserer andre kulturer og ser dem som mer eksotiske eller perfekte enn vår egen.

Ideolisering kan også bli til nedturer når vi oppdager at det vi har idealisert ikke er så perfekt som det vi forestilte oss, og det ligger farer i ideolisering ved at det kan føre til forutinntatte holdninger og gjøre det vanskelig å være objektiv.

En kan vel bare ta et skjevt blikk bort på de konfliktene som foregår i østblokklandene, i midtøsten og ved valget i USA hvor ideologiske forskjeller fører til konflikter både mellom enkeltpersoner og mellom grupper.

Ideolisering er en naturlig menneskelig tendens, men det er nok viktig å være bevisst på når vi gjør det og være kritiske og åpne for andre perspektiver enn det som presenteres, og prøve å se også de skjulte agendaene.

Vi må liksom alltid huske at alle mennesker er feilbare, at alle ideologier har sine mangler; og at det å tro at vi viser makt og suksess oppfattes av andre som bare den falske fasaden det ofte er.

Å bli gjennomskuet er aldri en god følelse for noen.

Ideologier kan være, og er, et farlige dyr, for det er ikke gull alt som glimrer; for å bruke en utslitt frase.

Jeg svelger tungt da jeg minnes at jeg i min pure ungdom hadde ERnesto Guevara fra Rosario i Argentina som idol, komandanten fra Cuba-Castros 26. juli-bevegelse. Jeg var nok veldig bergtatt av populæriteten hans bland eldre ungdom på den tiden; og ikke mist fasinert av hvordan han ble billedlig fremstilt: Jeg tjente en god del femkroninger på å tegne akkurat dette bilde for gud og hvermansen fra ungdomskolen.

I dag er dette bare et ikoniske bilde av en person jeg ikke lenger ser opp til, for heldig vis så hadde jeg lært meg å høre etter når andre snakket til meg, som min far; så jeg ble aldri slukt av de Marxissitiske ideologier, eller ga Cubas politikk en sjanse; eller det CIA-støttede kuppet i Guatemala for den saks skyld.

Men denne korte ideoliseringen av ham ga meg et sett med viktig lærdommer; ting er ikke alltid sånn som det ser ut, og stol aldri på politisk ideologi.

Tenk sjøl og bygg deg selv opp til å bli ditt eget idol; men ikke bli narsissist av den grunn
Jeg hører ofte at folk sier de stoler helt og fast på det en annen person står for, og tillit er en bra ting; men det er også viktig å være kritisk.

Mange populære og tillitsvekkende, religiøse ledere har blitt anklaget for seksuelle overgrep mot barn og unge.

Dette gjelder både innen kristendommen, islam og andre religioner.

Listen over politikere som har talt for åpenhet, erlighet, redelighet, likestilling og menneskerettigheter, men som har blitt avslørt for å ha begått seksuelle overgrep eller hatt rasistiske tendenser, eller på annen måte misbrukt sin tillit til personlig vinneing er etterhvert blitt lang; og lengre blir den også her til lands.

Flere filantroper som har donert store summer til veldedige organisasjoner, har blitt avslørt for å ha utnyttet sin makt til å begå overgrep, og intellektuelle og kunstnere som har vært talsmenn for progressive ideer, har blitt avslørt for å ha hatt mørke sider.

Derfor er det så trygt når personer som Jørn Lier Horst tilsynelatende velger seg en helt ufarlig figur som idol, Petter Smart. Kanskje en kan si det slik at dersom du forteller meg hvem eller hva som er ditt idol så kan jeg fortelle deg hvem du er?

Idoler fungerer som rollemodeller som hjelper oss å forme vår egen identitet, så kanskje det ikke er så helt borte det med at det forteller hvem du er; eller hvem du ønsker å være.

Influensere er et forholdsvis nytt begrep, nærmest et yrke i Norge ; påvirkere som har bygd opp store følgerskarer på sosiale medier, som for eksempel på TikTok eller Instagram.

Disse har farlig stor innflytelse på sine følgere når det kommer til mote, livsstil, og ikke minst holdninger.

Influensereer personer som overbeviser deg om at du trenger ting du ikke visste du trengte, og som du definitivt ikke har råd til.

Det er greit å la deg influere, men det er forskjell på det og kjøpe alt som sises for god fisk.
God fisk finnes snaut; spesielt i fiskediskene i midtnorge.

Hos både skuespiller-idoler, idretts-idoler, musikkartister og influensere skapes det ofte et enorm farlig bilde rundt rikdom, narkotika og viktigheten av suksess som det viktigste mål i livet; men er det deres suksess som er det eneste riktige; eller finnes det en viktigere suksess på et personlig nivå i det å utvikle seg som menneske, lære nye ting, og bli en bedre versjon av seg selv.

I den idioliserte atmosfæren forsvinner jeg'et som du heller bør fokusere på å finne og bygge opp.

I en verden der sosiale medier og reklame presser oss til å konforme oss til bestemte idealer, vil det etter hvert føles som om vi mister vår egen unike identitet.

Vi vil føle oss presset til å være som alle andre, og glemme hva som gjør oss spesielle.

Vi bli så opptatt av å tilfredsstille andres forventninger at vi mister kontakten med vårt indre kompass fordi vi blir avhengige av likes og andres bekreftelse. Uten bekreftelse blir vi rett og slett utilstrekkelige.

Ikke sammenlign begynnelsen din med andres midte er det noe som heter; noe som sier mye om hvor viktig det er nå fokusere på din egen vekst og utvikling, og ikke sammenligne deg med andre som kanskje er lenger frem i livet.

Tenk selv, for du er ditt eget land; og som Bertolt Brecht sa om den saken: ulykkelig er det landet som trenger helter.Ha en god og selvdyrkende helg.

Livet er kunsten å trekke tilstrekkelige konklusjoner på utilstrekkelige premisser.
Samuel Butler

Vi blir aldri bedratt; vi bedrar oss selv.

Det er alment kjent at små unger som ler mye og har god sans for humor har høy IQ.
Jeg var et humørfyldt barn, men noe særlig med IQ ble det ikke på meg.

Jeg har aldri fått det jeg har synes jeg har fortjent, kan en si.

Vel det er ikke helt sant, for da jeg brant ned vedskålen hjemme fikk jeg som forjent, og mere til. Det var vrient å sitte rolig i dager etter den store fortjenesten.

For å si det sånn sa har jeg aldri fått mer for mindre.

Alvorlige barn som ikke ler kan ende opp som seriemordere, sa nabokona alltid.

Da lo jeg så jeg ramla av stolen, for alle som var i rom med henne fmer enn ti minutter fikk mord i blikket; om de hadde god humor eller ikke.

Men hun var i det minste trygg på at ikke jeg var den som kom til å kverke henne.

Det er en interessant sammenheng mellom IQ og humoristisk sans som har blitt diskutert av forskere i flere tiår.

Personer med høy IQ har ofte en større kognitiv fleksibilitet, noe som betyr at de kan tenke på ulike måter, ser sammenhenger og løse problemer på nye måter. 

Humor krever ofte at man kan tenke utenfor boksen og se ting fra ulike perspektiver, noe som er en styrke hos mange intelligente mennesker.

Humor er ofte basert på språklige nyanser, ironi, sarkasm og ordspill, så personer med høy IQ har ofte en god språkforståelse og kan derfor lettere oppfatte og sette pris på slike humoristiske uttrykk; påstår forskerne.

Intelligens vil også være knyttet til en evne til å se det absurde i situasjoner.

Humor er ofte basert på å bryte med forventninger og se det komiske i det uventede.

Både humor og høy IQ er ofte forbundet med kreativitet.

Kreative mennesker er gode til å tenke nytt og se sammenhenger på nye måter, noe som er viktig både for å lage morsomme vitser og for å løse komplekse problemer.

Men så kommer forskerne med svar på hvorfor jeg både kan være morsom til tider, ha humoristisk sans; og være stokk dum.

Det finnes mange intelligente mennesker som ikke har en utviklet humoristisk sans, og omvendt; altså dumme folk som er morsomme gjennom naivitet og kløneri, viser forskningen.

Dette er kort sagt dumme, naive og klønete folk som en ler av; og kanskje i mindre grad ikke med.

Jeg har jo alltid vært en kløne, i følge min mor.

Du har ikke uflaks, du bare kløner til ting slik at det kan virke som om du er verdens mest uheldige person, la mor tl; ofte.

Men snill, det er du Tor, trøstet hun. Det samme sa hun også da jeg innså høyt at jeg var stygg å se på.

Tilskriv aldri noe som ondskap hvis dumhet er tilstrekkeligt til å forklare det, sier jeg da; men hadde hun levd så hadde hun vel bare parert med: i ditt tilfelle vi jeg bare si at dumhetens mor er alltid gravid.

Jeg har bare hatt flaks en gang, på sersjon da de under IQ-testingen traff akkurat de kognitive tingene som jeg behersket; for som det sies: IQ-tester måler spesifikke kognitive evner, men de gir ikke et fullstendig bilde av en persons intelligens eller personlighet.

Sånn ble med det, men jeg skal ikke klage for jeg har levd godt med den humoren jeg har; uten  noen særlig opphopning av IQ.

Jeg måtte til og med slå opp ordet IQ for å finne ut hva det betyr: Intelligenskvotient.

Dumme meg som trodde at kvotient i den sammenhengen skrives med -q-; Quotient.
Det er til å flire av, om jeg skal være ærlig.

Det er farlig å være ærlig, med mindre man også er dum.

Jeg har ofte lurt på hvorfor dette med IQ er så viktig, for som de som bruker testene inneømmer jo at  IQ-testen måler hvor fort du kan løse problemene de har gitt deg.

Det testes ikke om hvor viktig problemene er.

Med andre ord er en IQ-test mer som en termometer; den forteller deg noe om temperaturen din, men ikke en dritt om hva som forårsaker feberen.

Jeg har klart meg greit med det lille jeg har av vett, for jeg trodde på de som sa om at suksess er 1% talent og 99% hardt arbeid. 

Noen suksess ble det ikke på meg, men mye arbeid ble det.

Og på veien så møtte jeg folk med høy IQ som heller ikke oppnådde ønsket suksess forde de trodde på snarveier; eller som de kloke ville sagt det: intelligens uten ambisjon er en fugl uten vinger.

Nå burde jeg avslutte med noen kloke ord for å vise at min IQ er større enn mitt skonummer, og jeg har små føtter; men det eneste jeg kan komme på er noe som bare er erfaringsbaset: humor er den korte veien mellom to fremmede.

Det er alt jeg kan om kalkulus; beregning av hastighet, avstand og kurver.

Hver gang jeg se meg i speilet så må jeg bruke tid på å trøste meg i forhold til det hjernen analyserer ut fra det jeg ser; med ordene: en god latter gjør deg mer attraktiv, gutten min.

Så smiler jeg fåret og mistroisk til speilet, men det synes ikke på grunn av barten.
Så ikler meg min beste rustning og går ut for å møte livet.

Selvironi er den sterkeste rustningen i livets kamp

Ha en god og gatesmart helg.

Selvironi er den høyeste formen for humor, men husk at den beste måten å gjøre narr av seg selv, er å gjøre det først; før andre gjør narr av deg. For den som kan le av seg selv, kan også le sammen med andre.