Å ikke se seg tilbake lenger er fremtiden

Litt over et halvår etter at jeg gikk av med pensjon så har det endelig gått opp for meg at all fortiden jeg hadde ikke lenger spiller noen rolle mer.

Det som var, det er borte for alltid og har i dag ingen relevans for det livet jeg nå lever; sånn som utdannelse og yrkeserfaring, tidligere kollegaer og jaget etter en meninger i yrkeslivet.

Nå har jeg ryddet bort det gamle og forgangne for godt.

 
Linkedin, Facebok, og det jeg hadde av sosiale medier, er slettet, og gamle bilder på mobilen er lagret eksternt og slettet fra mobilen min for å renake plass til det nye. Jeg har til og med takket nei til invitasjonen til bedriftens markeringen av jubilanter og årets pensjonister på Bristol i november.

Det som var det var, og det forblir kun ferdig historie for min del.

Alt som gjorde at jeg var noe; eller trodde at jeg var noe, tilhører min forrige identitet, ikke min nye; pensjonisten.

Nå handler alt bare om fremtiden.

 
Hva jeg tenker på, filosoferer rund eller hva jeg mener har begrenset verdi for andre enn meg selv nå, og det har vel aldri hatt noen egentlig verdi for andre heller når det kommer til stykke.

Å brenne gamle broer er et uttrykk som betyr å kutte alle bånd og muligheter for å vende tilbake til en tidligere situasjon.

For et halvår siden pensjonerte jeg meg under helsemessig og følelsesmessig tvang.

 
Nå velger jeg frivillig å trekke meg tilbake fra alt som var, brenne gamle broer, og kun konsentrere meg om familien og de aller nærmeste den lange, eller korte, tiden jeg har igjen.

Fortid er fortid og spiller ingen rolle som helst lenger.

 
Heller ikke spiller det noen rolle for meg hva jeg har gjort tidligere eller hvordan mitt ettermæle hos de jeg omgikk den gangen er og blir.

 
Hva andre tror og mener om meg i forhold til det som var, det er blitt totalt irrelevant for det jeg har foran meg nå.

 
Omtale spiller ingen rolle lenger, og det er befriende å blant annet ikke bry seg om nett-troll.

Det sies at et menneske lever så lenge det snakkes om dem og de minnes: så lenge bautaen over det vedkommende gjorde som deltaker i samfunnet fortsatt står.

 
Min drøm om et evig liv har aldri vært til stede hos meg.

Jeg kom, jeg gjorde, og jeg prøvde å etterlate meg et godt stykke arbeid.

 
Om noen ønsker å sverte hva jeg gjorde og hvem jeg var i ettertid så er de frie til å gjøre det, for det spiller ingen rolle for meg.

Mitt håp var til nå at det jeg hadde å gi og dele har vært til noe nytte gjennom mine yrkesaktive år, men selv det spiller ikke noen rolle for meg som person lenger.

Den 1. mars 2024 var den biten av livet over, og så kom månedene med jobben for å akseptere det faktum at jeg ikke lenger er det jeg var.

 
Tiden da jeg prøvde å dele fra mine erfaringer er bare forgangen historie.

 
Nå er også den tiden forbi, og jeg aksepterer den nye, verdiløse meg-personen fult ut.

At jeg nå bare er en belastning for samfunnet og Staten er greit for meg, for jeg har fortjent alt som jeg nå får; på godt og vondt.

Enkelte påstår, og sier til meg, at det sjelden er en god idé å brenne alle broer, selv ikke når man går over til pensjonering.

 
Det kan virke kontraintuitivt, går imot det man venter, at en pensjonert fagekspert ville ønske å gjøre dette, da vi ofte sitter på verdifull kunnskap og erfaring.

Det var en gang jeg trodde at jeg satt inne med erfaringer og kunnskap som var viktige for andre, men også jeg har innsett at det ligger millioner av uvurderlige mennesker begravet rundt om i verden uten at verden har stoppet opp eller gått i feil retning av den grunn.

Det er mange veldig dyktige folk etter meg som har tatt over det å drifte fremtiden, også den begrensede delen av fremtiden som jeg ledet; så hvorfor skulle jeg ikke falle til ro og akseptere at min tid som fagspesialist er over.

 
Ingen er avhengige av meg og mine tanker lenger, og det arbeidet og det systemet jeg bygget opp er på ingen måte et verneverdig hus som må vedlikeholdes og restaureres for ettertiden.

Min historie er over, og helt ny under oppbygning.

Å kutte bånd til fortiden føles for min del som en renvasking, og en mulighet til å starte på nytt; og det er for meg tiltrekkende etter en periode med store endringer og utfordringer.

Å endelig kutte bånd til fortiden gir meg en følelse av frihet og uavhengighet; jeg er ikke lenger bundet av forpliktelser eller forventninger fra andre.

Dessuten er det å ta en så tilsynelatende drastisk beslutning som å brenne alle gamle broer et tegn på at jeg fortsatt innehar stor besluttsomhet og viljestyrke.

 
Det gir en følelse av kontroll over eget liv.

Noen ganger må du brenne broer for å bygge nye.
For å gå videre, må du noen ganger slippe tak i fortiden

Kanskje er det noe i det gamle rådet om å slippe tak i det som holder deg tilbake.

Ha en god og meningsfull fremtid alle sammen.

De siste gjester
vi fulgte til grinden;
farvellets rester
tok nattevinden.
Henrik Ibsen



PS: Den mest følelsesmessige broen jeg har brent, er den som hadde dere som gode kollegaer på den andre siden.

Takk for tiden jeg fikk sammen med dere, og takk for de minnene og erfaringene dere fylte hodet mitt og følelsene mine med.

Symptomer har en årsak

Man tenker med det livet man har levd.

Beate Grimrud

Jeg har ingen anelse om hvordan for eksempel leger tenker, for jeg er ensporet og tenker bare ut fra mitt fagområde gjennom livet; beredskap.

I min verden er det viktigste ikke å prøve å skjule eller dekke over symptomer på at noe er galt, men å finne årsaken til at symptomene dukker opp.

Å forstå hvorfor noe skjer er fundamentet for effektiv beredskap.

 
Ved å identifisere årsakene til hendelser kan vi iverksette tiltak for å forhindre at de skjer igjen.
Dette er langt mer effektivt enn å bare reagere på konsekvensene.

 
Ved å forstå hvorfor et system svikter, kan vi identifisere svakheter og forbedre systemet for å gjøre det mer robust.

Når vi vet hvorfor noe skjer, kan vi målrette våre ressurser mot de faktorene som bidrar til problemet. Dette gjør at vi kan bruke ressursene våre mer effektivt.

Min lange erfaring i faget er at vi ved å bare fokusere på symptomene, risikerer vi å bruke ressurser på tiltak som ikke løser det underliggende problemet.

 
Å undersøke årsaker bidrar til en stadig økende kunnskapsbase om risikoer og sårbarheter, og en dypere forståelse av årsaker gjør det mulig å ta bedre informerte beslutninger om fremtidige beredskapstiltak.

Innen sikringsarbeid er det slik at vi ved å avdekke årsaker kan man identifisere aktører som har ansvar for å iverksette forbedringstiltak for å hindre at slike ting skal skje igjen.

Å bare redusere symptomene på et problem er som å ta en smertestiller for hodepine uten å finne ut hva som forårsaker hodepinen.

 
Det kan gi midlertidig lindring, men det løser ikke det underliggende problemet.

 
Ved å grave dypere og identifisere årsakene kan vi ikke bare løse det aktuelle problemet, men også forhindre at det skjer igjen i fremtiden.

I stedet for bare å slukke brannen, må man undersøke hva som startet den.

 
Var det en kortslutning, feil bruk av elektriske apparater, eller menneskelig svikt?

Etter en oversvømmelse må vi analysere hvorfor det skjedde, og ikke bare avfeie dette med at det er sånn som skjer ved ekstrem nedbør.

Årsaksbasert arbeid er en integrert del av en effektiv beredskap.

 
Ved å forstå hvorfor ting skjer kan vi bygge mer robuste samfunn og være bedre rustet til å håndtere fremtidige utfordringer.

Et symptom er bare en subjektiv opplevelse av at noe er unormalt.

 
Hvert symptom er en brikke som gir deg et hint om hva som kan være galt

Jeg er ikke en stor fan av å stikke hodet i sanden, selv om det er en utmerket måte å unngå problemer på; inntil sanden når øynene dine.

Jeg påstår at det er alt for mange som prøver å leve etter filosofien: Jeg har funnet en ny måte å løse problemer på! Jeg later som om de ikke eksisterer.

Dersom jeg hadde jobbet som de mange legene jeg etter hvert har fått erfaring med, å medisinere bort symptomene, så hadde jeg mistet jobben for mange år siden.

De gamle hadde et uttrykk for dette: ut av syne, ut av sinn.
Andre kalte det for far steller hjemme-syndromet; å feie ting under teppet.

Jeg husker et tilfelle fra min barndom der mor ga streng ordre om å rydde på rommet mitt før jeg fikk dra til skogs å fiske med en kompis. Selv jeg ble imponert over hvor mye det gikk an å få stappet inn i gamle skapet på rommet mitt; selv om jeg måtte holde døren igjen med en kjetting og en hengelås.

Rommet så bra ut det, og mor nikket sånn delvis fornøyd før hun ga meg fisketur-fri for kvelden.

 
Det var bare det at mor hadde en sleiphet som overgikk all min kreativitet, så hun byttet like gjerne lås på kjettingen og gjemte nøkkelen.

Mor hadde en egen evne til ikke å gi etter når hun først hadde utstedt en dom over slett arbeid, så der i gården måtte en vise god oppførsel over lang tid for å få lettere soning.

Det gikk mange måneder før jeg igjen fikk gjensyn med tingene jeg hadde stappet inn i skapet; derav kassett-spilleren min, joggeskoene og treningstøyet mitt.

Den sommeren måtte jeg løpe jeg seksti-meteren på skolens idrettsdag med slagstøvler; for penskoene mine var et dårlige valg, og beksømstøvlene mine lå også i skapet med hengelås.

Etter et langt liv med å gjøre meg nytte av symptomer som veiledning til det å finne årsak så er jeg blitt glad i det å sette sammen puslespill fordi det er en så stor glede som brer seg i meg når jeg endelig får se hele bildet på bordet foran meg.

 
Det er bare et spørsmål om å fokusere på det å ta en brikke av gangen.
Svaret har aldri ligget i det å kaste de brikkene som ikke passer inn der og da.

Det er mange måter å tinærme seg et problem på:
Jeg har nå offisielt bevist at puslespill er en konspirasjon for å drive oss til vanvidd.
Jeg har en sterk mistanke om at denne puslespillprodusenten har en personlig vendetta mot meg. Hver brikke er jo en ny utfordring.
Pessimisten.

En av de mest motiverende tingene jeg opplever i livet er jo mer kompleks et mysterium er, desto større følelse av mestring får jeg når løser det.

Hver gang jeg finner løsningen så får jeg et dopamin-kick.

Så mitt råd er: Ikke fortvil over puslespill.

 
De moderne puslespillene har eksistert til glede, og litt frustrasjon, siden 1700-tallet.

 
Dette en aktivitet som har gledet mennesker i alle aldre og kulturer i svært lang tid; inklusiv det å løse hverdagens små og store mysterier.

 
Enkelte får til og med betalt for å gjøre jobber som dette, å tyde symptomer for å finne en årsak, og da forventes det at de i det minste prøver å sette sammen brikkene. Jobben deres er definert ikke å gjemmer de brikkene som ikke passer der og da.

La oss spørre oss frem i stedet for å svare oss bort.
Arnljot Eggen

God helg.
Været er bare et lite symptom på om helgen din blir bra eller ikke, hva du gjør med den er opp til deg.

Jeg ville ikke engang vite sannheten, fordi jeg allerede hadde gjettet den.
Litt vel fritt etter Leo Tolstoj