Konkurranseinstink

Konkurranseinstinkt er et medfødt driv hos mennesker og dyr til å vinne over andre.

I denne iveren etter å være bedre enn andre så henter vedkommende ut motivasjon, vilje til utvikling og samhold, påstår de lærde på dette temaet.

Jeg sliter litt med å se hvordan samholdet bygges hos en gruppe som konkurrerer med hverandre om å bli den beste da de velkjente, negative sidene ved konkurranseinstinkt er definert til å være aggresjon, sjalusi og misunnelse, stress og angst; og i en del tilfeller  leder det til uærlighet og juks.

Det ser ut for meg til at det i dag er blitt særlig populært å fremheve at en har et veldig sterkt konkurranseinstinkt; noe som  det selvfølgelig blir en forventning å si når dette hele tiden kommer opp som et spørsmål til deg i om trent alle sammenhenger.

Dette blir sett på som en udelt fordelaktig egenskap hos en person i alle sammenhenger.

Skal jeg være helt ærlig så ville jeg i et jobbintervju heller velge ut de av kandidatene som fremheve sin evne til å samarbeide og ta hensyn til andre fremfor en som slår seg på brystet og forherliger sitt konkurranseinstinkt.

I individuell idrett og konkurranse er det helt sikkert viktig å ha et sterkt konkurranseinstinkt da målet der hele tiden er å måle seg opp mot andre og slå dem, men jeg er ingen idrettsmann; jeg er en lagspiller av natur.

Jeg er bare en enkel mann med et sterkt behov for å bli den best mulige utgaven av meg selv på det lille personlige og faglige nivået jeg lever på.

Der er jeg egoist og bryr meg bare om hva jeg selv kan strekke meg til og oppnå

Hvis man ser egoisme som en sunn selvtillit og fokus på egne behov og mål, kan det argumenteres for at det kan være en positiv drivkraft for personlig utvikling.

Å tro på seg selv og ha et sterkt ønske om å lykkes kan motivere til hardt arbeid, læring og forbedring.
Det kan også føre til at man setter sunne grenser for sin egen etikk.

Imidlertid, hvis man ser egoisme som en overdreven selvopptatthet og manglende hensyn til andre, er det vanskelig å se på det som en positiv innstilling.

En slik holdning kan føre til at man tråkker på andre, ignorerer fellesskapets behov og tar uetiske valg; noe jeg selv mener at jeg aldri har gjort; kanskje fordi jeg har så lite av det som i dag menes med konkurranseinstinkt.

Personlig så har jeg som nevnt null konkurranseinstinkt; og det har alltid vært sånn over for det å seire over andre.

Det har aldri vært et mål i  min oppdragelse og natur  å slå og vinne over andre. Kanskje skyldes det at jeg aldri har følt at noen fremstår som konkurrenter til meg.

Alle jeg har møtt har jeg sett på som gode midler til å hjelpe meg for å lykkes i mitt fag; kolleger og samarbeidspartnere.

Kanskje skyldes det igjen at jeg beveger meg innen fag og interesser som ingen ser det verdt å konkurrere mot meg i. Hva vet jeg.

Det er viktig for meg å fokusere på at et sunt konkurranseinstinkt skal handle om å forbedre seg selv, ikke om å være bedre enn andre.

Min oppdragelse og opplæring gjennom barndom, ungdom og voksenliv har gått i retning av å fokusere på egen utvikling og feire mine egne prestasjoner i innvendig glede over å hele tiden slå meg selv; å gjøre det bedre i dag enn det jeg gjorde i går.

I stedet for å fokusere på å vinne over andre er jeg opplært til å fokuser på min egen utvikling og forbedring.

Dette gjør at jeg kan tillate meg å være respektfull over for mine konkurrenter, lære av mine nederlag og benytte dem til å forbedre meg til neste gang; og ikke minst kunne feire meg selv i stillhet de gangene jeg over en periode har vunnet over meg selv i en serie med interne kamper.

Jeg er overbevist om at dersom jeg hadde fokusert på hvor godt sidemannen min gjorde det og fokusere at på å vinne over dem så hadde jeg aldri klart å motivere meg selv gjennom opptaket til marinejeger eller til legionær av første klasse i den spanske fremmedlegion.

Da ville fokus hele tiden vært på hvordan sidemannen gjør det, hvilke teknikker som fungerer for den personen, og det å presse meg frem på den personens kriterier.

I en sånn setting så ville jeg ha glemt meg selv og min personlige utvikling i streben etter å bli som, og litt bedre enn, min sidemann; og fokusere på konkurrenten i stedet for å fokusere på hvordan jeg selv kan bli bedre.

At dette medførte at jeg i noen sammenhenger ble klart best, så ble bare litt sukker på jordbæret; og litt tildeling av ære fra andre enn bare meg selv for en stakket stund.

Det var utvilsomt denne trassen for å slå meg selv å gjøre det bedre enn gårsdagen som mine befal fanget opp hos meg; og som gjorde at jeg fikk en lang, militær karrière; hvis du kan kalle det å krige for en karrière. Selv der ble aldri målet å bli verdens farligste soldat, men på å bli så god at jeg overlevde.

Min personlige kamp mot meg selv har i alle år startet i dusjen om morgenen.

Der har jeg tatt opp evalueringen av min egen innsats etter endt dag og bruker våkne-tiden til å søke svar på hvordan jeg kan gjøre det bedre i dag enn i går.

Så langt i livet har jeg aldri utført noe som jeg kan kalle perfekt, noe som ikke kan forbedres og videreutvikles.

Kanskje tenker jeg helt feil, for disse livs-holdningene har gjort at det aldri har vært et alternativ å hvile på mine laurbær; uttrykket  som i mitt hode beskriver en person som hviler på fortidens prestasjoner og ikke gjør noe for å forbedre seg eller oppnå nye ting.

Det kan selvfølgelig være fristende noen ganger å hvile på mine laurbær når jeg har oppnådd noe som jeg opplever som noe stort, men i en verden  som stadig forandrer seg må man uten opphold fortsette å jobbe hardt for å forbli fremme i det feltet en lever og ånder for.

Å hvile på sine laurbær vil føre til stagnasjon; og til slutt til uønsket nederlag.

Den som hviler på sine laurbær blir fort forbikjørt av de som har det travelt, eller som min far sa det: laurbær er en fin dekorasjon på graven til dine prestasjoner.

I stedet for å hvile på sine laurbær, er det viktig å fortsette å utfordre seg selv og strekke seg etter nye mål. Man må aldri slutte å lære og vokse, og man må alltid være villig til å ta risikoer.

Når folk ser på meg og det jeg har oppnådd i livet så ser de ingen suksesshistorie som utfolder seg for dem.

Jeg har ingen gullmedaljer, kun prestasjons-medaljer som viser at jeg har oppnådd noe innenfor de normene som er satt for å regnes som selvstendig spesialist i ulike ferdighetsgrener.

I min lille garasje står det ikke en dyr Tesla SUV, modell X P100D, og i nabolaget kan jeg ikke konkurrere på yrkestittel.

Jeg har ikke en gang en kone som beundrer det jeg har oppnådd i livet; men jeg har den tilfredsheten at jeg har gjort så godt jeg over hode kunne i livet og min personlige stolthet over det.

For meg er det nok, for fortsatt så våkner jeg i dusjen med hodet fult av ideer om hvordan den kommende dagen fortsatt skal gi meg personlig vekst. 

Personlig suksess er ikke en tilfeldighet; det er resultat av hardt arbeid og dedikasjon.

Er mine ord denne fredagen bare svada og tull?

Nei, ikke i mitt hode; der kalles bare for personlighet og personlige holdninger som holder meg gående inne i den boblen jeg lever i.

Ha en god og selvutviklende helg.

Fortiden er død, fremtiden er ennå ikke født. Vi har bare nåtiden, la oss bruke den godt.
Mahatma Gandhi

Jeg er min egen seierherre som har vunnet over min utilstrekkelighet