Det første vi ser

Den siste gang jeg noen sinne besøkte en frisørsesong, var rett etter at jeg flyttet til Oslo i 1974; da besøkte jeg en frisørsalong på Karlsrud.

På spørsmål fra frisøren om hva jeg forventet etter besøket så svarte jeg at jeg ønsket å bli mer respektabel og attraktiv.

Da gikk han ut på bakrommet og hentet en finlandshette som han trakk ned over hodet mitt.

Jeg sluttet ikke å gå til frisør på grunn av  denne balaklava-spøken til frisøren, men fordi jeg innså at det å betale for å bli kjekkere og penere var bortkastede penger, og jeg sløser ikke bort penger på tull.

Jeg innså tidlig i livet at det ikke hjalp om jeg kledde meg i dress heller; for som tante Olga sa det så klart: en ape i silkekjole er fortsatt bare en ape.

Min mors trøstende ord om at ekte skjønnhet kommer innenfra hjalp ikke; for det gjelder bare for piker som er skjønne inni og vakre utenpå.

For oss robust utskårne og humoristisk sammensatte mannfolk er det bare å innse at man kan ikke lage silkepung av et grise-øre.

Det er mange opp gjennom årene som har vært ærlige når de har gitt meg tilbakemelding på utseende mitt. Ord som avskrekkende, robust, fryktinngytende og brutal har vært hyppig gjentakende adjektiver i den sammenheng; eller som hun ærlige med Downs syndrom sa det på T-banen: du er jaggu stygg!

I min situasjon har det vært viktig for meg se riktigheten i noen få studier rundt dette med utseende og tiltrekningskraft på det andre kjønn; og da mener jeg kvinner, og ikke alle de nye kjønnene det skravles om.

Noen studier har vist at kvinner vil finne menn med et fryktkinngivende utseende mer attraktive, i hvert fall i kortvarige relasjoner.

Dette kan være fordi et slikt utseende assosieres med maskulinitet, styrke og beskyttelse; og så må det jo være perfekt for jenter som sliter med intens sjalusi.

Dessuten så tror jeg at mitt robuste utseende noen ganger har gitt meg den nødvendige aura av autoritet og makt som har vært nyttig i profesjonelle settinger; eller i situasjoner der det er viktig å ta kontrollen vekk fra andre.

Selvfølgelig har jeg innsett at det å være mindre pen også har sine negative sider.

Et stygt og  fryktkinngivende utseende har ført til at folk misforstår meg som person og trodd at jeg er aggressiv og uvennlig; til og med farlig.

Mitt tilsynelatende fryktkinngivende utseende har ført til en viss form for diskriminering, både i arbeidslivet og juridiske settinger.

Jeg har blitt sett på som en trussel og en sikkerhetsrisiko, selv når jeg ikke har gjort noe galt.

I en periode bodde en jente jeg hadde fast følge med nedenfor Tveita senter i Oslo; og da ble min tilstedeværelse der til stadighet forbundet med tilhørighet til den kriminelle Tveita-gjengen, med påfølgende bortvisning fra området av politiet. 

I en periode var dette så ikke at jeg måtte gå av på Hellerud T-bane og gå derfra de gangene jeg skulle besøke henne.

I barnefordelingssaken jeg måtte gjennom  etter skilsmissen ble det satt ut rykter om at jeg brukte for mye penger og tid på å røyke cannabis; noe dommeren trodde helhjertet på bare ved bare ved å dømme etter hvordan jeg så ut.

Det var først da legen fra marinen, hvor jeg jobbet, la frem bevis gjennom gjennomførte tester av hår og fra urinprøver ved de jevnlige testene, som vi froskemenn måtte gjennom, at denne beskyldningen ble lagt død og fjernet fra saken.

Ikke la deg lure av et menneskes stygge ytre. Deres indre kan være langt verre.
Carl Hammarén

Utseende spiller en betydelig rolle i hvordan vi danner førsteinntrykk av andre.

Helt fra evolusjonens røtter har vi tilegnet oss en har en evne og tendens til å raskt vurdere andre for å avgjøre om de utgjør en trussel eller en mulighet.

Utseende vil gi oss ledetråder om en persons alder, kjønn, helse, styrke; og til og med sosial status.

I vår tidlige eksistens var denne raske vurderingen avhengig av overlevelse. for oss som art.

Et annet, faktisk skremmende utfordrende, og foraktelige, fakta er at samfunnet har etablerte normer for hva som anses som attraktivt eller tiltalende.

Vi blir ubevisst påvirket av disse standardene når vi danner førsteinntrykk.

For eksempel vil vi være mer tilbøyelige til å stole på noen som ser velkledd og ryddig ut, eller som har et pent og vennlig ansikt.

Et fakta er at når  vi møter et nytt menneske så har vi begrenset tid og informasjon til å ta en beslutning om hvem de er.

Vi bruker ofte heuristikk/lagret erfaring, og snarveier for å forenkle prosessen.

Utseende vil være en rask og enkel måte å kategorisere en person på, selv om det ikke alltid er et nøyaktig mål på hvem de er.

Vi vil ubevisst knytte visse utseende-trekk til positive eller negative egenskaper.

For eksempel kan vi oppfatte noen med et smilende ansikt som vennlig og tilnærmede, mens noen med et strengt ansikt kan virke mer distansert; eller til og med sint.

Bare mygg og veps bør bedømmes etter førsteinntrykket.
Ivar Wallensteen

Gjennom livets møte med ulike personer, og flere ekteskap, så har jeg endelig lært at  førsteinntrykk ved utseende ikke alltid er så veldig nøyaktige og korrekte.

En persons utseende kan være villedende, og det er mange andre faktorer som bidrar til hvem de er som person. Det vil selvsagt derfor alltid være bedre å ta seg tid til å bli bedre kjent med noen før du dømmer dem basert på utseendet deres.

Det er et komplekst spørsmål dette rundt hvorfor uttrykket høy og mørk har blitt assosiert med suksess og vellykkethet.

Gjennom historien har høye menn ofte blitt sett på som mer autoritære og mer som leder-emner.

Dette stammer nok fra tider med krigføring, der fysisk styrke og størrelse var fordelaktige.

I mange kulturer, som den sør-koreanske, har lys hudfarge og store øyne blitt assosiert med høyere sosial status og velstand.

Dette kan være knyttet til at de som hadde råd til å unngå hardt, manuelt arbeid holdt seg lyse i huden, mens de som arbeidet ute på jordene ofte utviklet en mørkere, solbrun hudfarge.

Når vi ser på en person som passer til stereotypen høy og mørk, vil vi ubevisst ha høyere forventninger til dem når det gjelder intelligens, kompetanse og evne til å lykkes.

Vi som ikke oppnår disse normene i samfunnet får bare akseptere dett og gjøre så godt vi kan for å markere oss på andre måter  for å bli respektert; for eksempel i et jobbintervju.

Det finnes ingen skjønnhet uten slør.
Anatole France

Han en vakker og sommervarm helg

Selv den styggeste er det noe med; i det minste lysten til å være vakker.
Anna Gavalda

Gjetningsfakta.

Hva du tror du ser er ikke nødvendig vis sannheten

En gjetning er en god start, men ikke en god slutt, sier ordtaket.

2018 ble det funnet et lik av et barn av homo naledi som ble begravet i en hule i Sør Afrika for 250 000 år siden.

I den lukkede hånden til barnet lå den en stein-redskap.

Derved trakk forskerne den konklusjonen at homo naledi'ene trodde på et etter-liv og begravde sine døde med redskaper for å klare seg i livet etter døden.

Av 15 graver på funnstedet var det bare det lille barnet som hadde med seg en gjenstand i graven.

Er det ikke like naturlig å tenke seg at dette stein-verktøyet var glad å leke med, og at det var derfor foreldrene begravet det med ungen sin?

Kanskje barnet rett og slett arvet en utslitt steinkniv og elsket å etterape foreldrene sine når de jobbet med sine verktøy.

Hvorfor setter folk i dag for eksempel en teddybjørn sammen med lys og blomster foran gravsteinen til et barn?

Er det fordi barnet skal ha noe å leke med i himmelen, eller er det bare rett og slett bare et tegn på at barnet hadde sterke følelser for akkurat den bamsen mens det levde; og at en av de pårørende fant den igjen ved rydding av etterlatenskaper fra den døde.

Alle symbolske handlinger har ikke med religion og tro å gjøre.

De er rett og slett en symbolsk handling til minne og ære om den døde.

Det påstås av geologer og andre at når de finner en hule eller et sted hvor mange lik fra forhistorisk tid er samlet så er det med en gang snakk om religion og tro på et liv etter døden.

Hvordan er det da med faktum at mange elefant-skjeletter er blitt oppdaget på samme sted, et grunnlag for mange ulike teorier om myten om elefantkirkegårdens hensikt. Antas det da at elefantene tror på et liv etter døden og samles i likhauger av de andre elefantene, eller har dette bakgrunn i dyrenes atferd og deres behov for å trekke seg vekk fra flokken når de føler at det går mot slutten?

En teori har fokus på elefantenes oppførsel i perioder da det finnes lite mat, og at sultne elefanter samles på samme sted hvor det finnes mye mat, og at mange elefanter senere dør på disse stedene.

Gjelder ikke instinktene og hverdags-logikk også for oss mennesker, som jo også er en dyre-rase?
Kanskje urtidens folk rett og slett gjemte og gravde ned de døde for at rovdyrene ikke skulle rive dem i småbiter; en nokså traumatisk tanke for de pårørende.

Jeg blir litt provosert og frustrert når slike konklusjoner trekkes som sikre bevis på at vi til all tid har fantasert om et liv etter døden; og andre gjetning-baserte ting som presenteres som fakta.

Det er ikke bedre når forskerne mener at de to myr- likene som ble funnet omslaget i Nederland, Weerdinger Couple, først var et ektepar som ble ofret.

Etter nesten 100 år viser det seg at det er to menn som lå i graven sammen; og da ble det med en gang konkludert med at det er snakk om to homofile som ble ofret for sin legning.

Hvorfor skal konklusjonene alltid dreie seg om religion, tro og sex når svaret mest sannsynlig er å finne i folks naturlige tanker handlemåter?

Jeg skjønner jo at slike påstander selger bedre enn hvordan folk normalt handler og tenker, men da skal det presenteres som hypoteser og ikke bastante sannheter.

Jeg skal ikke komme inn på mine erfaringer med gjetninger som fakta innen lege-verden, og konsekvensene ved dette; men de konsekvensene lever jeg med i dag på tampen av livet.

Det er flere grunner til at forskere og fag-spesialister kan ha en tendens til å presentere sine antakelser som bastante sannheter:
Vitenskapelig metode er basert på å lage hypoteser, teste dem gjennom eksperimenter og observasjoner, og deretter trekke slutninger basert på resultatene.

Når forskere presenterer sine funn, er det viktig for dem å kommunisere resultatene på en klar og konsistent måte, for å unngå misforståelser og forvirring.

Dette kan føre til at de presenterer sine antakelser som mer bastante enn de egentlig er.
Ikke alle forskere er dyktige til å kommunisere sine funn på en klar og konsistent måte til et bredt publikum.

Dette kan føre til at de bruker språk som er for sterkt eller for bombastisk, noe som kan gi inntrykk av at de presenterer sine antakelser som bastante sannheter.

Det er viktig å huske at vitenskapen er en kontinuerlig prosess, og at ingen forsker har alle svarene.

Forskere presenterer alltid sine beste antakelser basert på den informasjonen de har tilgjengelig, men det er alltid mulig at ny informasjon vil dukke opp som kan endre disse antakelsene.

Det er derfor viktig å være kritisk til all vitenskapelig informasjon, og å være åpen for nye ideer og perspektiver; først og fremst for at disse bastante konklusjonene misbrukes som bevis på at noen har rett, og du her feil.

Slike fakta benyttes rett og slett i den hensikt å manipulere deg til å tro og gjøre som andre vil fordi du tror på de bevisene som legges frem.

For eksempel benyttes nå Weerdinger Coupel i de skeives saksfremstilling som bevis på at homofile har blitt forfulgt og drept for sine handlinger helt siden steinalderen.

Gjetning er den største fienden til kunnskap.
Francis Bacon

Sannheten er betydelig viktigere enn gjetninger av så utallig mange grunner.
Sannheten gir oss pålitelig informasjon om verden rundt oss.

Ved å basere oss på sannheten kan vi ta informerte beslutninger, løse problemer effektivt og unngå å bli feilinformert eller villedet.

Gjetninger, derimot, er ofte basert på ufullstendig eller feilinformasjon, noe som kan føre til feilaktige beslutninger, misforståelser og negative konsekvenser.

Sannheten er avgjørende for å bygge tillit mellom mennesker og i samfunnet som helhet.

Når vi er ærlige og åpne med hverandre, skaper vi et grunnlag for gjensidig respekt og samarbeid.

Gjetninger og spekulasjoner, derimot, kan erodere tillit og føre til konflikt og mistillit.

Vitenskap og kunnskap er basert på en søken etter sannheten.

Ved å søke sannheten gjennom forskning, observasjoner og kritisk tenkning kan vi lære og vokse som individer og som et samfunn.

Gjetninger og antagelser hindrer ofte fremgang og kan føre til stagnasjon og feilinformasjon.

Sannheten gjør oss ansvarlige for våre handlinger og beslutninger.

Når vi er ærlige og åpne om våre handlinger, kan vi selvsagt bli holdt ansvarlige for dem; vi må stå for det vi sier.

Gjetninger og unnskyldninger, derimot, vil unngå ansvar og hindre læring og forbedring.

La oss være enige om George Eliot sin konklusjon: gjetninger er som sand i øynene; de forhindrer oss i å se sannheten.

Gjett om jeg ønsker dere en god og ærlig helg?

Det er bedre å forbli i uvitenhet enn å lure seg selv med gjetninger.
Sokrates

Konkurranseinstink

Konkurranseinstinkt er et medfødt driv hos mennesker og dyr til å vinne over andre.

I denne iveren etter å være bedre enn andre så henter vedkommende ut motivasjon, vilje til utvikling og samhold, påstår de lærde på dette temaet.

Jeg sliter litt med å se hvordan samholdet bygges hos en gruppe som konkurrerer med hverandre om å bli den beste da de velkjente, negative sidene ved konkurranseinstinkt er definert til å være aggresjon, sjalusi og misunnelse, stress og angst; og i en del tilfeller  leder det til uærlighet og juks.

Det ser ut for meg til at det i dag er blitt særlig populært å fremheve at en har et veldig sterkt konkurranseinstinkt; noe som  det selvfølgelig blir en forventning å si når dette hele tiden kommer opp som et spørsmål til deg i om trent alle sammenhenger.

Dette blir sett på som en udelt fordelaktig egenskap hos en person i alle sammenhenger.

Skal jeg være helt ærlig så ville jeg i et jobbintervju heller velge ut de av kandidatene som fremheve sin evne til å samarbeide og ta hensyn til andre fremfor en som slår seg på brystet og forherliger sitt konkurranseinstinkt.

I individuell idrett og konkurranse er det helt sikkert viktig å ha et sterkt konkurranseinstinkt da målet der hele tiden er å måle seg opp mot andre og slå dem, men jeg er ingen idrettsmann; jeg er en lagspiller av natur.

Jeg er bare en enkel mann med et sterkt behov for å bli den best mulige utgaven av meg selv på det lille personlige og faglige nivået jeg lever på.

Der er jeg egoist og bryr meg bare om hva jeg selv kan strekke meg til og oppnå

Hvis man ser egoisme som en sunn selvtillit og fokus på egne behov og mål, kan det argumenteres for at det kan være en positiv drivkraft for personlig utvikling.

Å tro på seg selv og ha et sterkt ønske om å lykkes kan motivere til hardt arbeid, læring og forbedring.
Det kan også føre til at man setter sunne grenser for sin egen etikk.

Imidlertid, hvis man ser egoisme som en overdreven selvopptatthet og manglende hensyn til andre, er det vanskelig å se på det som en positiv innstilling.

En slik holdning kan føre til at man tråkker på andre, ignorerer fellesskapets behov og tar uetiske valg; noe jeg selv mener at jeg aldri har gjort; kanskje fordi jeg har så lite av det som i dag menes med konkurranseinstinkt.

Personlig så har jeg som nevnt null konkurranseinstinkt; og det har alltid vært sånn over for det å seire over andre.

Det har aldri vært et mål i  min oppdragelse og natur  å slå og vinne over andre. Kanskje skyldes det at jeg aldri har følt at noen fremstår som konkurrenter til meg.

Alle jeg har møtt har jeg sett på som gode midler til å hjelpe meg for å lykkes i mitt fag; kolleger og samarbeidspartnere.

Kanskje skyldes det igjen at jeg beveger meg innen fag og interesser som ingen ser det verdt å konkurrere mot meg i. Hva vet jeg.

Det er viktig for meg å fokusere på at et sunt konkurranseinstinkt skal handle om å forbedre seg selv, ikke om å være bedre enn andre.

Min oppdragelse og opplæring gjennom barndom, ungdom og voksenliv har gått i retning av å fokusere på egen utvikling og feire mine egne prestasjoner i innvendig glede over å hele tiden slå meg selv; å gjøre det bedre i dag enn det jeg gjorde i går.

I stedet for å fokusere på å vinne over andre er jeg opplært til å fokuser på min egen utvikling og forbedring.

Dette gjør at jeg kan tillate meg å være respektfull over for mine konkurrenter, lære av mine nederlag og benytte dem til å forbedre meg til neste gang; og ikke minst kunne feire meg selv i stillhet de gangene jeg over en periode har vunnet over meg selv i en serie med interne kamper.

Jeg er overbevist om at dersom jeg hadde fokusert på hvor godt sidemannen min gjorde det og fokusere at på å vinne over dem så hadde jeg aldri klart å motivere meg selv gjennom opptaket til marinejeger eller til legionær av første klasse i den spanske fremmedlegion.

Da ville fokus hele tiden vært på hvordan sidemannen gjør det, hvilke teknikker som fungerer for den personen, og det å presse meg frem på den personens kriterier.

I en sånn setting så ville jeg ha glemt meg selv og min personlige utvikling i streben etter å bli som, og litt bedre enn, min sidemann; og fokusere på konkurrenten i stedet for å fokusere på hvordan jeg selv kan bli bedre.

At dette medførte at jeg i noen sammenhenger ble klart best, så ble bare litt sukker på jordbæret; og litt tildeling av ære fra andre enn bare meg selv for en stakket stund.

Det var utvilsomt denne trassen for å slå meg selv å gjøre det bedre enn gårsdagen som mine befal fanget opp hos meg; og som gjorde at jeg fikk en lang, militær karrière; hvis du kan kalle det å krige for en karrière. Selv der ble aldri målet å bli verdens farligste soldat, men på å bli så god at jeg overlevde.

Min personlige kamp mot meg selv har i alle år startet i dusjen om morgenen.

Der har jeg tatt opp evalueringen av min egen innsats etter endt dag og bruker våkne-tiden til å søke svar på hvordan jeg kan gjøre det bedre i dag enn i går.

Så langt i livet har jeg aldri utført noe som jeg kan kalle perfekt, noe som ikke kan forbedres og videreutvikles.

Kanskje tenker jeg helt feil, for disse livs-holdningene har gjort at det aldri har vært et alternativ å hvile på mine laurbær; uttrykket  som i mitt hode beskriver en person som hviler på fortidens prestasjoner og ikke gjør noe for å forbedre seg eller oppnå nye ting.

Det kan selvfølgelig være fristende noen ganger å hvile på mine laurbær når jeg har oppnådd noe som jeg opplever som noe stort, men i en verden  som stadig forandrer seg må man uten opphold fortsette å jobbe hardt for å forbli fremme i det feltet en lever og ånder for.

Å hvile på sine laurbær vil føre til stagnasjon; og til slutt til uønsket nederlag.

Den som hviler på sine laurbær blir fort forbikjørt av de som har det travelt, eller som min far sa det: laurbær er en fin dekorasjon på graven til dine prestasjoner.

I stedet for å hvile på sine laurbær, er det viktig å fortsette å utfordre seg selv og strekke seg etter nye mål. Man må aldri slutte å lære og vokse, og man må alltid være villig til å ta risikoer.

Når folk ser på meg og det jeg har oppnådd i livet så ser de ingen suksesshistorie som utfolder seg for dem.

Jeg har ingen gullmedaljer, kun prestasjons-medaljer som viser at jeg har oppnådd noe innenfor de normene som er satt for å regnes som selvstendig spesialist i ulike ferdighetsgrener.

I min lille garasje står det ikke en dyr Tesla SUV, modell X P100D, og i nabolaget kan jeg ikke konkurrere på yrkestittel.

Jeg har ikke en gang en kone som beundrer det jeg har oppnådd i livet; men jeg har den tilfredsheten at jeg har gjort så godt jeg over hode kunne i livet og min personlige stolthet over det.

For meg er det nok, for fortsatt så våkner jeg i dusjen med hodet fult av ideer om hvordan den kommende dagen fortsatt skal gi meg personlig vekst. 

Personlig suksess er ikke en tilfeldighet; det er resultat av hardt arbeid og dedikasjon.

Er mine ord denne fredagen bare svada og tull?

Nei, ikke i mitt hode; der kalles bare for personlighet og personlige holdninger som holder meg gående inne i den boblen jeg lever i.

Ha en god og selvutviklende helg.

Fortiden er død, fremtiden er ennå ikke født. Vi har bare nåtiden, la oss bruke den godt.
Mahatma Gandhi

Jeg er min egen seierherre som har vunnet over min utilstrekkelighet

Svigermødre

 

Etter som jeg bare er en svigerfar, og sånn sett er trygt fri for kritikk, så har jeg i det siste tatt opp igjen tankene mine rundt svigermødre og deres negative omtaler gjennom generasjoner.

Det må jo være noe i det som det sies i ordtaket: ingen røyk uten ild.

Først må jeg tillate meg å definere hva en svigermor er.

En svigermor er en mor med noen ekstra funksjoner, som det å kritisere og gi uønskede råd i tide og utide.

Det er flere mulige grunner til at svigermødre ofte er opphavet til negative vitser og uttalelser:

• Familiedynamikk kan være komplekse, og forholdet mellom svigermor og svigerdatter eller svigersønn kan være spesielt utfordrende.
• Dette kan være på grunn av en rekke faktorer. Svigermødre og svigerdøtre/sønner kan konkurrere om kjærligheten og oppmerksomheten til den samme personen, nemlig partneren.
• Svigermødre og svigerdøtre/sønner kan ha forskjellige ideer om hvordan barn skal oppdras eller hvordan et hjem skal drives; fordi svigermor mener at hun lyktes ekstremt med sin versjon av dette
• Der er selvsagt vondt for svigermødre å føle seg erstattet av svigerdøtre som en viktig person i sønnens liv.Det ligger sikkert noe i det at svigermødre og svigerdøtre kan komme fra forskjellige generasjoner eller kulturer, noe som kan føre til uenigheter om verdier og skikker.

Stereotypien av en  svigermor et at svigermødre blir fremstilt som kritiske til alt svigerdøtre gjør, og de har høye krav til hvordan de skal leve livene sine; og svigermødre blir ofte fremstilt som sjalu på svigerdøtre sitt forhold til sønnen sin, og de ønsker å kontrollere alt de gjør.

Min personlige erfaring med en av mine svigermødre, bygget på de erfaringene jeg gjennom år i ulike operasjonelle, taktiske og strategiske beredskaps-stillinger er at forskjellen mellom en svigermor og en terrorist er at du kan forhandle med en terrorist

Det er også viktig å merke seg at humor kan være en måte å håndtere vanskelige følelser og relasjoner på. Vitser om svigermødre kan være en måte å uttrykke frustrasjon, sinne eller frykt på en humoristisk måte. Men det er egentlig ikke denne humoren sårende eller nedsettende?

Gjennom mine ekteskap så har jeg delt dagene mine med en ille gal svigermor, en hjertelig god en; og en perfekt svigermor; kremert.

En svigermor er en venn for livet, hvis du klarer å overleve de første årene.
Else Kåre Vik

I mitt andre ekteskap så hadde det seg sånn at jeg kjente min kommende svigerforeldre i lang tid før jeg en gang visste at min kommende kone var deres datter. 

Selv om hennes mor var ihuga pinsevenn og noe dement så bygde det seg opp et godt vennskapsforhold mellom oss. Hun var  en ærlig, snill og frittalende kvinne som levde med en noe krevende mann.

Under veis fra vennskapet med henne og frem til skilsmissen så opplevde jeg sannheten i  advarselen om at hvis du vil beholde en  en god venn så ikke gift deg med datteren hennes.

Sannheten er vel egentlig at svigermødre som folk flest er mennesker med både gode og mindre gode sider, eller som Kari Bremnes synger: en svigermor er som en kaffekopp: varm, sterk og kan gi deg søvnløse netter.

Svigermødre er som julegaver: du vet aldri hva du får, men du håper det er noe du kan bruke.
Anne-Cath Vestly

Svigermødre er noe som menn i min generasjon, før alle de forskjellige avartene av skeive forhold som har vokst frem i det siste, at én svigermor måtte en ta som en konsekvens av det å gå inn i et forhold til en kvinne.

Fordelen den gangen var selvsagt at en slapp unna med å bare få en svigermor, men nå kan risikere å få to; eller to tafatte svigerfedre.

Det var noen ganger ille nok at en fikk lange besøk av en tafatt, viljesvak svigerfar og en menings-sterk svigermor etter at en gjorde dem til besteforeldre, men at de på hver sin måte skulle ta kontroll på hvordan jeg skulle oppdra min datter var en belastning.

Både jeg og min kone hadde hver sin svigermor den gangen, noe som er helt naturlig i et ekteskap, og da er det plutselig to svigermødre sine sterke meninger rundt dette som en må forholde seg til; og egentlig så var jeg ikke hundre prosent enig med noen av dem.

Svigermødre er som snøskavler: de kan dukke opp når du minst venter det, og de kan være vanskelig å bli kvitt.
Hege Ulstein

Ikke bare havner du opp med en svigermor når du gifter deg, men i mange tilfeller også en svigerfar; en mann som alltid vet best, selv når han tar feil.

Jeg hadde en perfekt svigerfar i ett av mine ekteskap, en svigerfar som ikke snakket; med andre ord en drøm som hadde gått i oppfyllelse.

Så alt i alt så handler det hele om å ha tålmodighet.

Tålmodighet er nødvendig for å gå gjennom de oppturer og nedturer som er en naturlig del av ethvert forhold.

Det er på ingen måte en positiv egenskap bak dette at jeg har vært gift tre ganger, men det har i det miste gitt meg uhorvelige mengder med erfaring som jeg kan dele med andre rundt det å håndtere svigerforeldre.

Den beste måten å håndtere konflikter med dem på er å snakke om dem på en rolig og respektfull måte; og prøve å finne en tid når du kan ha en åpen og ærlig samtale med svigerforeldrene dine.

Det er viktig å lytte til svigerforeldrenes perspektiv og prøve å forstå deres bekymringer, men samtidig å unngå å bli defensiv.

Det jeg nok har lyktes best med  er å være tydelig på det å sette grenser for hvor mye innblanding svigerforeldrene dine skal ha i livet ditt og gjøre det klart for dem hva du er komfortabel med og hva du ikke er komfortabel med; men på en saklig og rolig måte.

Uansett hvor høyt utdannede og erfarne de var så innså jeg fort at når det gjaldt følelsesmessige forhold så måtte en unngå å si ting på en omstendelig måte. Jeg tjente best på å være tydelig og direkte når jeg kommuniserte med mine svigerforeldre; og mine foreldre.

Min kanskje viktigste erfaring er at det er viktig å ha fokus rettet mot at svigerforeldrene mine ikke alltid prøver å såre meg; de hadde bare ha en annen måte å se og gjøre ting på enn meg.

Den lille gutten spurte faren sin: Hva het svigermoren til Adam?
Faren svarte: Adam hadde ingen svigermor. Han bodde jo for helvete i paradis den karen!

Helt til slutt i mine tankeminner rundt svigerforeldre så er det ett ord som kommer meg i hug i forbindelse med begravelsen til en svigermor med særskilt giftig tunge: dakapo; opprinnelig et italiensk musikkuttrykk som betyr noe rundt det å gjenta fra begynnelsen. Et dakapo initialiseres som oftest gjennom mye applaus.

På kirkegården måtte de heise henne opp og ned tre ganger fra graven før applausen stilnet.

Jeg er selv svigerfar med et veldig godt forhold til min svigersønn, og noe av det skyldes at jeg gjennom et livs erfaringer har skjønt når det er på tide å holde kjeft og ikke blande meg inn; rett og slett det å respektere at det er deres liv og ikke mitt, og at det er min lovlige rett som morfar å skjemme bort deres datter!

Om svigersønnen mener at jeg ikke er noe særlig til svigerfar så skal han i det minste ha respekt for hvor godt han skjuler det for meg.

Ha en nydelig helg med eller uten svigerforeldre

Det finnes ikke svigerfarvitser.
Bernice Sandler

Til henne: det er en god grunn til det, psykolog Sandler. Vi er ikke noe å vitse rundt, perfekte som vi er!