Bare kom med det

I dag vet jeg at nágtá, 낙타, ikke bety sekk, men hvem kunne tro noe annet etter gjentatte påminnelse fra min koreanske svoger om å ta med sekken min med vannflaska hver gang vi forlot bilen med akkurat ordet nágtá. Normale folk ville ha sagt at jeg skulle huske sekken min i slike situasjoner; og ikke kalt meg for en kamel. Som tidligere nevnt så oppdaget jeg ikke dette før jeg slengte en ny sekk på disken i en forretning i Seoul, så ekspeditørene i øynene og kalte ham for kamel. Det jeg selvsagt burde ha sagt var haego, 해고, men gjort er gjort og fornærmelsen ble tildelt med stor stolthet over å beherske litt av det koreanske språket.
Veldig bra uttalt med riktig trykk på a-ene, fikk jeg høre etterpå.
En får ikke akkurat venner ved å utale fornærmelser klart og tydelig.

Språk er spennende.  Brukt i de rette settinger så viser det respekt for landet og folket som benytter det. Å prøve å snakke spansk i en spansk butikk eller på et serveringssted gir smil og respekt tilbake. Til og med det å banne på det lokale språket gir anerkjennende nikk og smil, selv utenfor en kirke som respons på å snu seg fort og slå kneet inn i steingelenderet på kirkeplassen. En viser liksom at en ønsker å bli en av dem som overhører ordene.

Under en middag hos en bekjent var det folk som snakket tysk, et språk jeg ikke behersker særlig godt. Jeg var liksom litt utenfor samtalen da jeg fanget opp et ord jeg mente å kjenne igjen; schmeisen. Jeg oppfattet det som våpenet MP40 Schmeiser og kastet meg ivrig inn i samtalen: Schmeiser war eine sehr gute Waffe. De snakket om noe som var kastet og jeg kastet meg inn med skryt av et bra, tyskprodusert våpen. Alle så på meg i taushet og var nok skjønt enig om diagnosen: Norwegischer Idiot.

Ikke ofte, men noen ganger, gjør jeg det bra når jeg prøver meg på fremmedspråk. Jeg er litt sånn at jeg mener at det norske skal prioriteres fremfor engelske ord som har sneket seg inn i språket vårt. Direkte oversettelse blir ofte veldig feil de gangene jeg prøver; som da jeg var jakt etter ekstra virgin olivenolje og spurte om de hadde jomfruolje.
Nei, svarte butikkmedarbeideren på Jacobs, men vi har gammel gris i kjøttdisken.
Der fikk jeg mitt stempel påsatt.

Veldig ofte er det mitt eget språk jeg roter meg bort i, og ofte generert av stavekontrollen i word som ikke håndterer sammensatte ord, men foreslår å dele dem opp uten bindestrek. Støvsuger blir støv suger. Frank furter er et annet forslag fra stavekontrollen. Jeg driter i om frank furter eller ikke de gangene jeg har lyst på en godt krydret Frankfurter. Fersk okse lever. Brukt butikk.

En trenger ikke stavekontroll for å rote seg bort, det kan fint gjøres verbalt også. Å spørre kona om hun har pissa i fryseren når en higer etter en sprøstekt Grandiosa er mer en fornærmelse enn et forslag for lunsj.

Det jeg vil frem til er at språkene med sine regler og grammatikk-krav ofte blir så innviklet og vanskelig at det blir hemmende for kommunikasjon. En blir redd for å snakke til andre, og redd for å skrive noe som skal offentliggjøres. Det medfører at folk ikke tør å benytte språket det fordi de er redde for at de ikke kan bruke det helt riktig. I mediene har de ord ofte blir moteord som brukes i enhver setting, og ofte bruker disse journalistene dette feil i forhold til de gjeldende språkreglene; som ordet -per-. I moderat bokmål og riksmål brukes PER kun i latinske vendinger, som PER CAPITA. Dersom man skal si det samme med norske ord, benytter man forkortelsen pr. Journalistene gjør feil, skkurat som oss andre, og er det da så farlig om du gjør noen småfeil?

Språket er så mye, mye mer enn bare bokstaver og lyder, regler og aksent; det er kroppsbevegelser og innlevelse, øyenkontakt og ikke minst setting. Jeg er gift med en kvinne som ikke behersker norsk i nærheten av perfeksjonisme. For å forstå henne er det ett krav som må innfris; at jeg hører etter hva hun sier; samt at jeg følger godt med på kroppsspråket hennes.  Om ikke alle ordene i en setning du hører eller leser er helt riktig uttalt eller skrevet, eller ett av ordene er helt fei, så vil den som ser og hører like vel forstå meningen i setningen. Om en der imot henger seg opp i feilene så mister en resten av kommunikasjonen.

Det verste en kan stå over for når en prøver seg på for eksempel et fremmed språk er når mottakeren gir deg feil signal som du tolker til at vedkommende forstår når hen ikke gjør det. En gang på slutten av syttitallet var jeg en tur innom Frankrike med en parlør i baklomma; en enkel lærebok i et fremmedspråk med særlig vekt på dagligdagse ord og uttrykk. Via den bestilte jeg mat for fire personer mens kelneren nikket, smilte og noterte på blokken sin med fornøyd mine. Til slutt tok han fra meg parløren, slenge blokken sin med en blank side foran meg på bordet og viste med fingeren at jeg burde peke på det jeg ville ha i menyen. Det fungerte bedre, selv om jeg måtte spise snegler for første gang.
Hver gang kelneren kom med noe som han satte på bordet takket jeg som best jeg kunne uten bruk av ordene i den medbrakte parløren, jeg bruke det jeg mente jeg hadde lagret bak i hodet: Bonne journée, god dag. Mulig at han trodde jeg mente servicen var for treg, men han tok det profesjonelt. Han fulgte oss til døren etter maten og sa høffelig: n'est pas revenu; og da lo de lokale gjestene nærmest døren høyt. Ikke kom igjen!

Dessverre er det sånn at en går glipp av god kommunikasjon med folk fordi de er redde for å dumme seg ut med dårlig uttale, feil grammatikk eller manglende kunnskap om språkregler. Om du husker regelen den gang da og hver gang når har liten betydning, for den lille mannen i gata bryr seg lite om akkurat det i de aller fleste settinger. Om du sier at da du gikk på vei til skolen i stedet for å bruke -når- så er det svært få som da trekker den slutningen at du bare gikk på vei til skolen en eneste gang. De som henger seg opp i dette er de som sitter meg problemet, ikke du som sier det feil.

Ikke la språket være årsaken til at du ikke tør å snakke eller å skrive. Kom ut med det du vil si uten angst for å drite deg ut.
Min erfaring på flere språk er at det å prøve med noen feil gir deg smil tilbake, men det er uhyre sjelden jeg føler at jeg blir til skadefro latter. Oftest så kommer smilet frem hos mottakeren før de bøyer seg mot deg og gir deg veiledning gjennom litt rettelse og kanskje litt konstruktiv kritikk; eller rett og slett bare for å forsikre seg om at de har forstått deg riktig.

I en lokal slakterbutikk i Porto Colom, hvor det var bestilling over disk, bestilte jeg en gang polla når jeg burde ha bestilt pollo. Da smilte den eldre damen til meg, lente seg helt opp i ansiktet mitt og hvisket: du har kuk fra før, det du trenger er kylling.

Det er ikke bare flaut å drite seg ut, det er alltid kontaktskapende.

Den engstelige blir flau før feilen kommer, den feige mens det står på, og den modige først når det er over.

Ha en flott helg med frislipp av ord

Det er etter de gode ord det vokser og gror, ikke etter småskårenhet og pirkeri. Det har ennå ikke flyttet verden et lusefjed fremover.

Johan Falkberget

Det var, men det er ikke

 

I selvgranskningens lys går jeg gjerne inn i et tankestudie der jeg ser på hva jeg er, og hva jeg en gang var. Jeg tror dette er en del av den normale evalueringen av et levd liv som vi opp i årene oftere og oftere falle inn i.

Isomorfi er et begrep innenfor matematikk som betegner likheten av to objekter. Dersom den jeg var og den jeg er utgjør to ulike objekter, nåtid og fortid, så ser jeg at likheten mellom dem ikke er gjenkjennbar, men noe som like vel betyr at jeg er en del av ismorforisk teamutvikling der jeg trass alderen bidrar med fagkunnskasp der den trengs, hvor produktiviteten fortsatt er høy og hvor jeg birdar sammen med andre. Jeg er ikke lenger den jeg var, men jeg hører fortsatt til

Når jeg tenker tilbake på hvem jeg var så er det tre ord som summerer opp de 23 mest aktive årene av livet mitt: analytisk, uredd og veldig dødlig. I dag føles dette fjernt og nesten uvirkelig; bortsett fra at jeg minnses om det hver gang jeg puster gjennom mine to lunger med hvert sitt grodde kulehull. Det jeg vil frem til er ikke å prøve å minnes mine år som aktiv kriger, men å fokusere på at alt en gjør en dag vil slå ut i en eller annen konsekvens; og noen ganger litt etterpåklokskap når konsekvensene en merker er negative

Jeg ville ikke endre på noe av det jeg har gjort om jeg kunne, bortsett fra at jeg ville brukt mere av det tilgjengelige verneutstyret for åndedrett i årene etter min militære karriere for å minimere eskaleringen av de skadene jeg tok med meg inn i det sivile livet. Dette er noe som i dag irriterer meg hver gang jeg beveger meg og kjenner konsekvensen av nonsjelansen jeg levde med. Jeg mener fortsatt at jeg nå, som da, er udødelig; noe jeg har bevist så langt i livet. Det jeg ikke tok med i mine regnestykker er at det ikke er nok å overleve, men at en burde sikre seg et friskt liv. Jeg var og er ikke uknuselig.

De siste årene har jeg tatt dusinvis av røntgenbilder av min torso, men i april i år er første gangen en lege virkelig har sett på dem og lest uttalelsen fra røntgenlegen.
-Jøsses, du har to inkapslede kuler i lungene dine; en på hver side. Visste du det?
Selvfølgelig visste jeg det, jeg var jo der da jeg fikk dem. En liten suvernir fra Guinea Bissau. De to eneste kulene som traff meg i løpet av årene og som jeg fikk beholde; en øverst i høyre lunge og en i venstre lunge ved hjertet. Selv sikkerhetskontrollen på Gardermoen visste at de var der, men ikke legene jeg gjennom årene har dekket golftimer for.

Nok om det, jeg er vant med at folk er på jakt etter lett tjente penger på min bekostning uten å levere det jeg forventer. Kanskje har alltid mine forventninger vært for høye. Så lenge jeg betaler og skjuler min misnøye så har jeg bare meg selv å beskylde. Du er for snill, sier kona mi ofte.

Snille folk er dumme, og dumme folk er til for å utnyttes, brukte min far å si.

Slik har jeg alltid vært; gitt litt for mye faen og gått videre. Skuldertrekninger har blitt mitt varemerke. Derfor er jeg der jeg er nå; rett før pensjon med en ødelagt helse som jeg selv har skyld for forde jeg aldri så lenger frem en tiden det ville ta å løse de oppgavene jeg hadde rett foran meg; såkalt TASK-fokus.

Skal jeg være ærlig så ble jeg lurt av troen på at jeg ikke hadde noen forventninger om å oppnå den alderen jeg har nå; så hvorfor skulle jeg ta hensyn til noe jeg aldri trodde ville komme?
Jeg har levd et rikt liv litt utenom det vanlige, og jeg har opplevd mye som jeg antok at en dag ville knekke meg, men som barde gjorde meg sterkere. De plagene jeg har nå gjør ting tyngre, men de ødelegger ikke troen på morgendagen; til det er jeg for god til å tilpasse meg. De bevegelsene jeg tidligere gjorde på null og niks krever bare litt mere tid i dag. Jeg kommer meg fortsatt dit jeg vil, men litt senere og med litt ekstra pusting og pesing.

I ungdommen så jeg ned på folk som ikke trente til de lå langflate. Slike folk var late og viljesløse. Kulmage var tegn på det samme. I dag er jeg alt det jeg så ned på, og bra er det; for i dag er jeg blitt klokere enn jeg var den gangen.
I dag vet jeg at ting ikke er svart eller hvitt.
Jeg var for dum til å innse at jeg ikke hadde kontroll på alt og kunne styre fremtiden min dit jeg ville.
I dag vet jeg at alt har konsekvenser og at jeg ikke har makt over alt som skjer. Ting skjer med kroppen om en vil eller ikke. Ting jeg trodde jeg var ferdig med for godt dukker opp igjen i dag i en eller form.
Fremtiden din er rett og slett summen av fortiden du har levd.

Jeg verken vil eller kan klage på dette. Slik er det bare. Fortiden var spennende, brutal, eventyrlig og lærerik. Minnebanken min er full av gode og mindre bra minner som jeg ikke ville unnvært for noen pris; heller ikke den prisen jeg betaler i dag.

Jeg kan knapt nok gå uten at det byr på problemer, men jeg går like vel de strekningene jeg finner for godt om jeg er motivert nok. For å si det enkelt så driter jeg i kroppen min så lenge hodet mitt fungerer som det gjør; og så lenge jeg  får benytte det fult ut. Å løse og komme over utfordringer er tross alt hele poenget med å leve.
Du får ikke noe gratis i livet selv om det noen ganger kan føles sånn for en kort periode. En kan leve lenge på bare å betale renter, men en dag kommer avdragene.

Mitt valg var å leve sterkt og tyne kropp og sinn bare for å bevise at jeg klarte det; og det gjorde jeg både fysisk og psykisk. Det kostet meg min fysiske helse til slutt, så jeg må bare innfinne meg med at jeg må stå i ro om jeg vil forsvare meg i fremtiden.
Jeg er sikker på at jeg vil håndtere de fysiske utfordringene også i fremtiden.
Det eneste jeg er usikker på for fremtiden er hvor lenge jeg vil tåle det psykiske ved ikke lenger å kunne tilby å levere det som andre forventer av meg.
Det er mer enn en måte å møte veggen på; og den jeg frykter mest av disse måtene er å møte veggen forde jeg ikke lenger har motivasjon.

Jeg merket at kreften utviklet seg i meg for et par tiår siden, og kom enkelt gjennom det. Det samme gjalt da hjertet sviktet; eller enda tidligere da kulene traff. Det gikk uproblematisk greit forde jeg var høyt motivert og ikke lot meg bryte ned.
Men hva gjør om motivasjonen forsvinner?

En kreativt menneske er motivert av ønsket om å oppnå, ikke av ønsket om å slå andre.
Ayn Rand

Mange ganger har jeg kjent at blodet flommer ut av kroppen, men aldri før har jeg kjent at motivasjonen lekker.
Det er også noe nytt som jeg må lære meg å leve med; sånn som det også er når det gjelder å være åpen over for meg selv om hvordan ting faktisk er.

Ha en høyt motiverende og god helg.

Åpenheten kan bli truende når den mangler grenser. Noen ganger er åpenhet et feil navn på det som er sinnets lekkasje.
Finn Skårderud

 

Pinlig berørt

 

Folk rundt meg bryr seg sjelden med hva jeg driver med, og det er en bra ting.
Derimot opplever jeg at de bryr de seg om meg. Det er godt, men samtidig litt slitsomt; til og med litt stressende og litt pinlig.
Mitt største problem i den sammenheng er at jeg ikke vet hvordan jeg skal respondere i sånne situasjoner.

For meg er medfølelse og omtanke litt det samme som å få verbal ros slengt i ansiktet; det er hyggelig, men ingen har lært meg hvordan en skal reagere eller svare i slike situasjoner.
Hadde jeg vært Graham Bell så hadde jeg aldri i livet funnet opp telefonen, men nøyd meg med å finne opp SMS og e-post. Brev var jo funnet opp lenge før han begynte å fikle med kobberlinjer; og telegraf med morsemeldinger var i aktiv bruk. Ros på jobben bør bare tildeles i form av gule lapper på skrivebordet.

Hvor skal man se når en får ros; eller når folk viser at de bryr seg om en stakkar?
Hvor plasserer en blikket da, og hva i all verden sier man i slike situasjoner?
Situasjonene blir liksom så beklemte; om dog hyggelige.

I de aller fleste situasjoner med ansikt til ansikt-kontakt er jeg komfortabel med å holde øyekontakt. Da viker jeg bare blikket når jeg trenger å tenke dypt og konsentrere meg om svaret.
Folks øyne og blikk er jeg god på og komfortabel med; i den grad at det ofte bare er øynene jeg kan beskrive hos et menneske jeg har møtt; øyne og nærliggende ansiktsdeler som munnen. Trekant-blikk kalles det visst nok når vi for eksempel flytter blikket mellom øyne og munn og tilbake til øyne. Alle benytter trekantblikk ubevisst, og vi fokuserer på ulike deler av kroppen til den vi kommuniserer med, avhengig av kjønn osv. Dette er grunn-lære innen pedagogikk i undervisnings og foredragssituasjoner  fikk jeg høre av lærerne på HIAK

Evnen til å huske og beskrive en persons kropp gjør meg til et dårlig vitne, og navnene deres er bare som rikosjetter som bare er kort innom hjernen min.
Fordi jeg er avhengig av å huske enkelte navn må jeg virkelig jobbe med å pugge dem.
Ansikter er som en film som avspilles foran meg, mens kroppen bare er et uviktig stativ som rommer personligheten som uansett avspeiles i folks øyne.
Jeg husker jo om folk er høye eller lave, for det kjenner jeg jo i nakken når jeg snakker med dem.
Hun med de dype, gnistrende, livlige og nøttebrune øynene, han med de grå, døde øynene er folk jeg liker godt og bryr meg om. Jeg har husket øynene deres lengre enn navnene; og forteller du meg at en av dem har gått opp i vekt så tror jeg deg på det. Ut over det så er det ikke viktig for meg.
De endringene som skjer hos dem som er viktige for meg ser jeg i øynene deres.

Ved ros og medfølelse mister jeg øyekontakten med folk fordi jeg ikke håndterer situasjonen og klarer å holde blikket deres; og da har jeg ikke kontroll.

En annen ting er det når det tildeles ros fra en person og du vet at det er et tosidig sverd hvor ros tildeles deg for å motivere deg til å stå på, men uten at din innsats belønnes med annet en tomme ord. Da har jeg ikke noe problem med øyekontakten for øynene deres røper den sanne meningen med de overfladiske ordene deres.

I min oppvekst var konstruktiv kritikk en del av barneoppdragelsen. Ros var lite brukt da det ikke ble ansett å ha noen oppdragende virkning, men snarere var å anse som å sy falske puter under barnas armer. Det var andre ting du skulle motiveres av enn ros.

Jeg husker mor, jordmor Torlaug, en gang snakket om hvor viktig det var med gode karakterer på skolen og en bra utdannelse. Jeg gjorde det godt på skolen, men hennes lovnad om premie på 5 kr for hver S i karakterboken motiverte meg ytterligere.
Våren kom med fem -S- på karakterkortet, men noen utbetaling ble det ikke da det de hadde av ekstra penger gikk til sparebollen til et fjernsyn til huset på Aasen; til hele familien.
Jeg skjønte dette, for 5 kr var mye penger i 1968 da en kilo bananer koster 1 kr og nitti øre. For 25 kr kunne en den gangen kjøpe en og en halv kilo entrecote på Norrmalms i Sverige; en kongelig søndagsmiddag for hele familien og gjester.

Det var god læring i dette; forståelsen av at forventninger er farlig, for da begynner du å se det du vil se.

Jeg er ikke oppdratt til å håndtere ros ut over ord som: godt jobbet, og jeg er oppdratt til å klare meg selv og ikke be om hjelp. Det betyr ikke at jeg ikke setter stor pris på ros eller at noen viser at de bryr seg om meg; men det er kleint om det skjer ansikt til ansikt.
Hvis jeg ser følelser i andres øyne, ting som jeg er årsaken til, så vekker det følelser hos meg som jeg helst vi holde for meg selv og følelser jeg ikke ønsker å vise.

Får jeg forvarsel om at noe sånt med følelser er på gang så er det en av de to, eneste situasjonene som får meg til å stikke av. Det andre er lyden av tannlegens skritt mot døren til venterommet når det er min tur til å havne i stolen.

Øyne forteller deg alt du trenger å vite; de forteller alt. Det siste året har jeg i større grad enn tidligere opplevd at gledes-tårer, stemningspregede tårer og sørge-tårer i andres øyne setter meg i følelsesmodus som jeg ikke har kontroll over. Jeg liker rett og slett ikke det å havne i situasjoner jeg ikke har beredskap for; er beredt på. Følelser overrasker meg noen ganger.

Følelser er ikke alltid like omtenksomme; de melder ikke fra om at de er på vei.
Tor Renberg

Følelser er liksom ikke helt min greie, spesielt ikke når jeg ikke greier å skjule mine for dem som deler disse blikkene med meg. Jeg liker å føle at jeg er et følelsesmenneske, men ikke å vise at jeg er det. Følelser var ikke en del av min oppdragelse.

Det vi kaller oppdragelse består for en stor del av det å lære å undertrykke og skjule følelser.
Randi B Noyes

Fortsett gjerne med å vis at dere bryr dere om meg, men forvent ikke at jeg klarer å håndtere det god.

Ha en god og følelsesrik helg.

I alle dype og sterke følelser blander medlidenheten seg inn.
Boris Pasternak

Dedikasjon er en dysfunksjon

Min leder-erfaring begrenser seg bare til militær ledelse. Der er en forutsetning for den militære lederen det å være en kompetent soldat, samt ha vilje og evne til samspill med medsoldater i primærgrupper. I militær lederutvikling skal kadettene tilegne seg et ferdighetsgrunnlag som enkeltsoldat og lagsmedlem gjennom undervisning, egentrening og kollegaveiledning.

God ledelse handler om å vise gjennomføringskraft, mestre styring, være tydelig i rollen som leder og legge til rette for mestring og motivasjon hos medarbeidere. I tillegg er det viktig å bygge en kultur for nyskaping og læring, godt arbeidsmiljø og høy etisk bevissthet. Tydelig kommunikasjon er en forutsetning for god ledelse!

Tydelig lederforankring reduserer risikoen for at satsinger og prioriteringer fremstår som fragmenterte for de som skal utføre tjenestene og ordrene. Gud hvor jeg savner den delen av forsvaret!

Først og fremst savner jeg et miljø der deler av ledelsen ikke preges av at kontraordrene kommer som perler i et perlekjede; den ene følger den andre. På mandag får du beskjed om at du kun skal gjøre det du rekker på en åtte timers arbeidsdag. Tirsdag gjelder den ordren fortsatt, men onsdag morgen får du tydelig ordre om at det forventes at du MÅ prioritere å levere etter kontrakten; noe som tilsier et minimum av 10% gratisarbeid. Hvis ledelse først og fremst er å fjerne alle former for kompensasjonen det normalt gis ved merarbeid for å bli kvitt et stadig voksende overarbeid-problem, for så å kreve at du uansett skal levere det samme som tidligere; ja da skjønner jeg rett og slett ikke denne formen for sivil ledelse. Det jeg føler er at enkelte ledere er så usikre på seg selv at de ikke tør å løfte problemer oppover i systemet, men i stedet skyver dem ned igjen til problemeieren. Dessverre ser jeg nå at dette har smittet over på militære ledere også; som når de ikke tør eller vil ta tak i vanskelige problemer og heller drømmer tilbake til tiden før verneplikt for jenter.

På en annen side så er jeg imponert over den kreative måten slike problemer løses på. Problemstillingen er at du i utgangspunktet har fått tildelt kontrakter for leveranse som er langt større en det du kan håndtere på en åtte timers arbeidsdag. I tillegg har du ansvaret for en rekke driftskritiske systemer som ingen andre har kvalifikasjoner til å dekke; systemer som får store konsekvenser for de kontrakt-styrte oppgavene du har dersom de ikke dekkes og løses. Etter lang tids tilsynelatende granskning av helhetsproblemet kommer løsningen: du slutter å ta oppgavene du ikke skal ta, og du må klare alt i kontrakten innen de åtte timene som en arbeidsdag skal vare. Ingen tar over de kritiske oppgavene du ikke lenger skal forholde deg til, og det gjøres ingen reduksjoner i leveransekravene i kontraktene. Problemet løst!

På Hedmarken hadde vi et begrep som dekker denne typen ledelse: å gå rundt grøten; noe som betydde å bruke lang tid for å komme frem til poenget, det å ikke tørre å ta tak i tingene eller tørre å si ting som de er. Innen militær taktikk kalles dette å legge røyk; å tåkelegge ting.
Vi har mange ordtak i Odalen som går på oppfølging, ledelse og etikk.
Det ene er at du ikke skal skjære alle over en kam, noe som betyr at folk er forskjellige og at du ikke skal dømme ei hel gruppe for noe én personen i gruppa har gjort. Like vel er det sånn at de de dårlige lederne i en god ledergruppe uansett vil ødelegge for det som heter helhetlig ledelse. Lenken er ikke sterkere enn det svakeste leddet.

Dårlige ledere nærmest maler fanden på veggen fordi de fører til at de som ledes av dem svartmaler situasjoner der de føler at de mangler støtte. De bekymrer seg unødig, og de beskyldes for overdrive det negative. Ett ordtak som jeg tidlig ble lært opp til å benytte meg av var det å først benytte et speil når jeg leter etter andres feil; eller å feie for egen dør som de gamle sa. Å feie for egen dør betyr å passe sine egne saker og ta seg tid til å tenke på hva en selv gjør galt før en kritisere andre.

Selvgranskningen jeg har vært gjennom de siste månedene  har medført at jeg har fått erfare en variant av begrepet å bite i det sure eplet; å måtte gjøre noe jeg ikke har lyst til. Det å godta svakheter og ta egne grep for å kompensere svak ledelse uten å nå frem for forståelse av et problem er faktisk det samme som å krype til korset; å måtte innrømme at man har tatt feil eller gjort noe feil. Feilen min som rådgiver ligger i det å skjule råtne bord med ny maling når mine argumenter ikke er gode nok til å nå frem til å skape endringer og forbedringer. Det er min, og min feil alene, at jeg ikke har presset begge hælene i bakken tidligere. Det beviser bare at jeg ikke er den skarpeste kniven i skuffen; beviset på at jeg ikke er av de mest oppegående; og at jeg ikke er særlig smart. Det er en vond erfaring å måtte ta til seg.
I stedet for å sette hardt mot hardt for å blottlegge problemene har jeg i mange år valgt å gå over bekken etter vann. Dette er ikke gjort av lojalitet til de svake lederne i miljøet, men av lojalitet til bedriftens hoved-mål; å levere en trygg og profesjonell vare etter de standarder som forventes av meg. Hver gang jeg utsettes for konsekvensene av tåke-ledelse så er det som å bli påført smerte til noe som allerede er vondt; og å få kniven vridd rundt i såret. Noen kaller dette få strødd salt i såret.

Ærlig selvgranskning er som oftest en brutal handling i og med at en fort kan finne ut at alt en beskylder andre for  til syvende og sist er din egen skyld. Den som aner ugler i mosen og ikke gjør noe med det for å skremme opp denne fuglen er selv skyld i at ting får utvikle seg. 

Arbeidsmoral sies å bestå av profesjonalitet, respekt, pålitelighet, dedikasjon, målrettethet, ansvar og ydmykhet.
Det jeg ikke skjønte før det var alt for sent er at jeg hele livet har misforstått to av disse moral-elementene.
Det ene er ansvarsfølelse; et personlig ansvar for handlingene dine og resultatene du leverer. Du holder deg også for god for å komme med unnskyldninger når noe ikke går som planlagt. Du innrømmer dine feil og velger å se på det som erfaringer slik at du ikke gjør samme feilen igjen. Jeg trodde lenge at det var en god ting.
Det andre er dedikasjon; at du ikke gir deg ikke før arbeidet er utført – og godt utført. Godt nok er ikke godt nok for deg. Du sikter heller mot det eksemplariske i alt du foretar deg. Med øye for detaljer og fokus på nøyaktighet legger du gjerne i et par timer ekstra for at sluttproduktet skal bli så bra som mulig. Dedikasjonen du legger i arbeidet gjenspeiles i resultatene du leverer. Tilsynelatende er det bare idioter som leverer mer enn de må.

Ved overdreven ansvarsfølelse og dedikasjon dekker du over problemene du står over for og gjør deg selv og arbeidsgiveren din en bjørnetjeneste; en tjeneste med negative konsekvenser.
Franskmannen Jean de La Fontaine sin fabel forteller om en bjørn som ville jage ei flue fra sin herres nese med en stein, men kom i skade for å knuse herrens hode.

Med disse ordene legger jeg mine angrep på svak ledelse død og går heller inn i en periode der jeg ber om unskyldning for at jeg ikke sa klart nok i fra og i stedet dekket over problemene som bygget seg opp. Selv dårlige ledere tar til seg en unnskyldning; selv den som  ikke er oppriktig. De ser uansett bare sin av en sak med flere sider.

Beklager så mye for min utilstrekkelighet og min dysfunksjonelle dedikasjon til faget mitt.
Beklager for min overdrevne ansvarsfølelse 

Enhver overdrivelse er mot naturen.
Hippokrates

Ha en avslappende og god påskehelg

Når problemet overdrives, blir løsningen problemet.