Det er ikke lett å være mannfolk

Jeg hater å vise svakhet over for andre; sånn som å røpe smerte eller å vise at jeg ikke lenger klarer det jeg klarte tidligere. Spesielt er dette vanskelig over for min datter som har vokst opp med at jeg er den robuste, rolige og sterke faren hennes som aldri klager eller vises svakhet.

Like vel er det nok slik at den jeg har mest problem med å innrømme svakheter og forfall over for er meg selv; å akseptere at ting har endret seg og at jeg ikke er usårlig.

Å innrømme med lyd og ord at jeg har svakheter over for en lege er et alvorlig problem, har jeg forstått nå.

Tradisjonelt sett har menn blitt sosialt oppdratt til å være sterke, stoiske og utholdende. Vi har blitt fortalt at vi ikke skal gråte, vise frykt eller innrømme at vi har det vondt.

Selv når smertene i et ben gjør at vi må halte så avfeier vi at det er vondt, og personlig så benytter jeg meg jevnlig av mine kodeord: det går greit.

Vi som er ekte menn har en frykt for å vise svakhet fordi vi frykter at vi vil bli sett på som mindreverdige eller svake; og ikke lenger i stand til å kunne beskytte og forsvare dem rundt meg.

Jeg er rett og slett bekymret for at jeg vil miste respekten fra andre, eller at jeg ikke vil bli sett på som ekte, robust mann lenger.

Å kaste inn håndkledet har aldri vært et reellt alternativ for meg.

Å bli ansett som en robust person har alltid vært viktig for meg, helt tilbake så langt jeg kan huske. Det å være i stand til å håndtere stress og motgang på en positiv måte og har en god porsjon optimisme og tro på meg selv har vært en definisjon av min personlighet; og ikke minst være en som ikke gir opp lett.

Jeg er lært opp til å ha et sterkt moralsk kompass og det å alltid handle på en rettferdig og ærlig måte; ikke minst å være en person som tar ansvar for mine egne handlinger; og det å stå opp for det jeg tror på.

Det har vært viktig gjennom livet mitt å prøve å være positivt forbilde for andre, samt å viser respekt for alle mennesker, uavhengig av kjønn, rase, religion eller seksuell legning.

Nå har det så smått gått opp for meg at det kanskje ikke er nødvendig å oppfylle alle disse kriteriene lenger for å like vel være en robust mann. Det ser ut til at jeg må akseptere at både fremtiden, og jeg som personlighet, er i behov for en fremtvunget forandring.

Du kan ikke kontrollere vinden, men du kan justere seilene dine. Ernest Henley.

Jeg kan ikke endre verden, og i veldig liten grad styre hvordan folk ser på meg. Det er ingen ting jeg kan gjøre for at folk skal se den jeg en gang var, for de ser og tolker det de har foran seg der og da; ut fra det ytre. Ingen vil noen sinne kunne se det innvendige i meg; kanskje bortsett fra en patolog en gang i fremtiden.

Derfor har jeg nå innsett at jeg bare må drite i hva andre ser og tenker, og heller jobbe med min egen aksept over for det som skjer i meg.

Nå må jeg bare fortsette å leve med at det er rett og slett ikke viktig for meg at andre ser hvordan jeg har det; å fortelle dem at det ikke er så fysisk greit stelt lenger. De ser det de ser, og denne sannheten er ikke så viktig for meg lenger; hverken å røpe eller å skjule.

Hvis de ser en svak mann som ikke lenger kan yte det de forventer så får det bare være sånn.

 
Det eneste jeg virkelig må jobbe med er å akseptere for meg selv at jeg ikke lenger er den jeg var.

Vær forandringen du ønsker å se i verden. Mahatma Gandhi.

Forandring er den eneste konstante i livet. Jeg har taklet all verdens forandringer tidligere, så hvorfor ikke nå?

Livet er jo en serie endringer, så det beste jeg kan gjøre er å omfavne disse endringene og la dem lede meg til et akseptabelt sted.

Det er ikke størrelsen på hunden i kampen, men størrelsen på kampen i hunden. Winston Churchill.

Ukristelig medisin

Hver gang du banner, sette Guds engler et rødt kryss i himmel-boken din.

Det er mye en plaget gamling skal måtte tenke over og finne svar på her i livets stille perioder.

De siste månedene erfarte jeg at når ikke lenger Ibux og Paracet fungerer mot smerter, så sitter en igjen med den naturmedisinen som består av eder og sinne; bedre kjent som banning.

Etter som akutt bruk av mindre kristelige ord fungerer så effektivt der og da, så er det naturlig å stille seg spørsmålet hvorfor.

Det er et interessant spørsmål, for de dyktige forskerne har ikke et helt klart svar på hvorfor banning har en smertestillende effekt, men de har i det minste noen teorier.

Når vi banner, mener de vi blir ofte emosjonelt opphisset.
Dette trigger en mild stressrespons i kroppen, og hjerterytmen øker.
Adrenalinet som frigjøres under denne prosessen vil bidra til å heve smerteterskelen vår.

Det jeg personlig har erfaring med i den sammenheng er at banning fungerer som en distraksjon fra smerten.

Når jeg fokuserer på å finne det perfekte banneordet og hvordan jeg skal uttale det med riktig intensitet, så tar det oppmerksomheten min bort fra det som gjør vondt; og så blir det å kikke seg raskt rundt for å se om noen fikk med seg hva du gjorde.

Hele den samlede tiden døyves smertene.

Banning vil være en måte å uttrykke frustrasjon eller sinne på, noe som kan føre til en følelse av lettelse; mener forskerne.

Denne følelsesmessige utløsing kan bidra til å redusere opplevelsen av smerte.

Å banne vil ergo endre måten vi tenker om en smertefull opplevelse på. Ved å gi smerten et mer negativt eller aggressivt uttrykk, vil vi føle at vi har mer kontroll over situasjonen.

Smertestillende effekten av banning er vanligvis kortvarig, men korte gleder er også gleder, eller som ordtaket kunne ha sagt: mange gleder små kan bli til en hel strøm av lykke.

For å konkludere med forskningen, så et det noen som opplever en sterkere smertelindring ved å banne enn andre. Heldige meg så fungerte dette, for det er markedets billigste medisin; og helt reseptfitt.

I Norge er det etablert sosiale normer som sier at banning er upassende, spesielt i visse situasjoner eller sammenhenger. Å bryte disse normene vil føre til foraktlige blikk og negative reaksjoner fra andre. Ofte føles det som det er mer foraktelig å banne i full offentlighet enn det er å rave ruset rundt midt på dagen.

Derfor har jeg trent på å bruke de spanske bannerdene joder, coño de Dios og hijo de puta. Teorien min bak dette har vært at da plagedes ikke tyvlytterne rundt meg like lett av mine utbrudd.

Ikke det at jeg vet om jeg er sønn av en hore, men det å bytte språkdrakt på ordene har gitt meg trippel effekt.

Låneord fungerer like godt som de barndomslærte norske og gjennom bruk av spanske eder så fant jeg nemmelig ut at det var mange flere spansktalende i Hønefoss en det jeg noen sinne har kunnet gjette meg til; og at de spansktalende uten unntak stanser opp og spør medfølende om det er noe de kan hjelpe meg med, når de hører en som freser ut noen banneord.

Det er blitt litt av en øyeåpner for meg dette at vi nordmenn reagerer med forrakt på en som banner av smerte, mens de spansktalende reagerer spontant med ønske om å hjelpe; kanskje forde de tror jeg er en landsmann i nød, eller bare fordi de bryr seg mer om fremmede enn det vi kalde normenn gjør.

Så når smerteatakkene nærmest blitt til noe spennende og positivt, så kan læring av bannord på flere språk bli en studier av folks reaksjoner på ukristelig uordbruk.

Tenker det å starte med polsk og rumensk kan være greia, da bygden her er full av dem: Kurwa + Chuj = Je*ać eller Naiba pu’a.

Pent og anstendig er det ikke med all denne banningen, men nøden lærer naken kvinne å spinne.

Skattefrie uttak fra minnebanken

Tankene tilbake til de fantastiske opplevelsene jeg har fra Mallorca, Marinen, og de årene jeg har hatt med min siste kone og hennes land Sør-Korea, har økt behovet mitt til å fortsette å skape nye minner fra disse opplevelse-objektene; og teoretisk så har jeg muligheten til å gjøre akkurat det.

For en som er kommet seg inn i alderens mosegrodde tilværelse uten arbeidspress og karrière-forventninger så er det bare litt fremtid og mye fortid som opptar ens tanker.

Minner blir stadig viktigere å hente frem i tankene for å minne meg selv om at jeg har hatt et opplevelsesrikt liv bak meg på tross av at jeg egentlig ikke klarte å gjøre noe stort ut av det.

Som ung mann som skulle prøve å finne en karrière som samtidig ivaretok andre aspekter i livet som jeg var opptatt av, som det å reise og oppleve, ble det mye fundering rundt hva meningen med liver var.

For eldre mennesker som meg, som ofte ser tilbake på et langt liv fullt av opplevelser, blir minner særdeles viktig for å definere seg selv og gi mening til livet de har levd.

Minner er byggesteinene i vår identitet. De former hvem vi er, og hvordan vi ser på oss selv.

Minner skaper en bro mellom fortid og nåtid og gir en følelse av tilknytning til familie,
venner og tidligere generasjoner.

Å dele minner med andre vil styrke bånd og skape en følelse av fellesskap, noe som er spesielt viktig for eldre mennesker som kan føle seg isolert i forhold til når de omga seg med arbeidskolleger.

Det å reflektere over negative og positive minner gir meg en følelse av mestring og tilfredsstillelse. Det minner meg om de tingene jeg har oppnådd; og de tingene jeg ikke klarte å oppnå trass iherdige forsøk.

Minnene tar meg tilbake til de utfordringene jeg har overvunnet, og den gleden jeg har opplevd i livet på grunn av dette.

Jeg har en gammel kollega som tok kontakt med meg et par dager etter at jeg gikk av med pensjon, med ønske om at vi skulle oppta kontakten igjen. Med seg hadde han en liste over felles bekjente som hadde avgått med døden i løpet av de siste årene.

Det er bare sånn at eldre mennesker ofte står overfor tap av kjære, venner; og fysisk evne.

Minner kan være en kilde til trøst og kjærlighet i møte med sorg.

Å gå tilbake til glade minner vil gi en følelse av nærhet til de de har mistet og hjelpe dem med å bearbeide tapet.

Like vel så ble det sånn at jeg avslo å gjenoppta kontakten med en som bare fokuserte på de døde, for akkurat det har liten verdi for meg.

Hvis jeg ikke har skjenket disse avdøde så mye som en tanke de siste årene, så ser jeg ingen grunn til å sitte å mimre over dem nå.

Det er jo en grunn til at en mister, eller slutter å ha, kontakten med enkelte fra fortiden.

Personlig så er jeg ikke så veldig sosial av meg, så det å fortelle og dele minner med andre for å være en kilde til underholdning og glede både for eldre selv og for de rundt meg, blir det lite av; men når historier fra fortiden dukker opp i hodet mitt så vil de bringe smil og latter hos meg selv.

Da sitter jeg på benken foran huset og humrer og ler for meg selv til naboene får bekreftelse på deres mistanke om at jeg er blitt tullete i hodet.

Jeg er ingen holden pensjonist, men jeg er veldig rik på minner.

Livet er en sum av minner, og vi er rikere for hvert minne vi har.
Og Mandino

Minner er rett og slett som Sør-Afrikanske Krugerrand gullmynter, verdifulle og verdt å ta vare på.

Tankene mine er en påminnelse om at alderdommen ikke trenger å bety tap av vitalitet eller glede, for minnene og lidenskapene våre kan holde oss unge i hjertet.

William Butler Yeats minnet meg tidlig om at livet er ikke for å leve, men for å oppleve, og det har jeg prøvd å leve etter; uansett hvor feil jeg innser at jeg har prioritert enkelte ting i livet.

Blant annet så burde jeg ha valgt meg en arbeidsplass som hadde sett og verdsatt de verdier jeg hadde med meg inn til dem som tidligere kommandør i Den Norske Marine.

Gjort er gjort, og mindre gode valg er en del av totalsummen av et levd liv.

Sitatet fra William Butler Yeats handler jo egentlig om å få mest mulig ut av livet.

Minnene våre er vitnesbyrd om de opplevelsene vi har hatt og den rikdommen vi har samlet i løpet av livet.

Nå i alderdommen har jeg tid til å oppsøke disse minnene, men jeg skulle ønske jeg hadde tatt meg mer tid til å hente dem frem og benytte dem underveis i livet.

Vi har alle makt til å skape minner som vil vare livet ut, og vi kan gjøre dette ved å ta valg som gir oss rike og meningsfylte opplevelser underveis i livet.

Til dere som fortsatt, forhåpentlig vis, har plenty med tid til å bygge minner: ta valg som gir dere rike og meningsfylte opplevelser. Vi kan aldri få nok av dem, hverken i fortiden, nåtiden eller i morgen; og selvsagt i alderdommen.

Skaff deg gode minner og sett dem i minnebanken; rentene på dette kommer av seg selv; og i alderdommen er renteinntektene fra dette veldig store; og de er skattefri.

Det er et interessant tankeeksperiment å se for seg grådige politikere forestille seg at minner blir skattlagt. Det er nok fristende for dem i og med at minner er uvurderlige, og de spiller en viktig rolle i livene våre.

Uansett så bør de holde seg unna fra å prøve og gjennomføre en slik skattlegging, for noen mennesker har bedre minner enn andre, enten på grunn av genetikk, livserfaringer eller andre faktorer.

Å skattlegge minner ville være en urettferdig straffe de som har færre, eller mindre levende minner.

Ikke det at politikere tar hensyn til urettferdighet så lenge det ikke rammer dem selv og deres overdådige privilegier.

Ha en minneverdig og god helg

De beste og vakreste tingene i livet kan ikke sees eller berøres - de må føles.
Helen Keller

Latter er et lederverktøy

Av enkelte har jeg gjennom mine mange, mange år som militær leder og beredskapsleder i det sivile av enkelte, over-seriøse individer blitt ansett som flåsete på grunn av min taktiske bruk av humor for å fjerne stress hos andre og meg selv, samt som middel for å motivere gjennom å lette stemning i særdeles stressende og vonde situasjoner. Selv i en begravelse vil litt omtenksom humor lette stemningen og redusere smertene ved et tap; mener jeg.

Jeg vet at jeg var en god leder, for folk fulgte meg og gjorde mine planer mulig å sette ut i livet. De hadde tillit til mitt Lederskap og ga meg mulighetene jeg fikk til å gjøre en god jobb.

Humor gir energi, bekrefter offiseren Geir Aker, kjent fra TV som Fenriken i Kompani Lauritzen.
I boken han akkurat har gitt ut trekker han frem humor som et viktig lederverktøy; også ved ledelse under stressende situasjoner.
Han påpeker at dette er ikke standard pensum i lærebøker om ledelse; noe det burde være.
Lykkes man med å bruke humor som leder, kan det utløse masse energi og bidra til et godt arbeidsmiljø, mener Aker.
Geir Aker mener ledere må tørre å spøke mer. Bruk av humor kan lette stemningen og skape en romslig kultur der folk kan senke skuldrene litt, ifølge den erfarne militærlederen.

Det er ikke bra for oss hvis alt er så alvorlig hele tiden, vi blir stresset i kroppen av det, sier han; og påpeker at selv-ironi sjelden vil feile.
Aker medgir likevel at det er noen fallgruver å gå i når ledere skal spøke, og anbefaler han å gå litt forsiktig frem.
Å være morsom på egen bekostning er ganske trygt, man kan starte med det, sier han.
I tillegg anbefaler han heller å vitse med fenomener enn personer.

Etter hvert som man blir bedre kjent med dem man leder, vet man litt mer hva og hvem man kan spøke med, sier han.

Aker minner også om at det er stor forskjell på hva folk i ulike generasjoner synes er morsomt. Selv anklages han stadig vekk for å komme med dårlige pappavitser. Det lever han tilsynelatende godt med.

Tre råd til unge ledere

Geir Aker har tre råd til unge som skal ta på seg sin første lederjobb:

1. Ha en passe dose ydmykhet

Du skal ikke snakke ned deg selv, presiserer han. Men finn en god balanse mellom respekt for andres kompetanse og erfaring og det å stå støtt i den posisjonen du har fått.

2. Bruk humor

Humor er et fantastisk virkemiddel som kan skape masse energi, mener Aker. Start i det små og prøv deg frem, og begynn gjerne med å spøke med deg selv.

3. Husk å lede deg selv

Mange ledere er ivrige etter å ta vare på alle sine ansatte. Husk å gjøre det samme for deg selv, er Akers råd. Sett grenser for jobben og lag deg gode arbeidsvaner så du ikke er på jobb hele døgnet og sliter deg ut.