Vi ser at urettferdighet skjer rundt oss nesten hver dag.
Vi ser at andre rundt oss behandles dårlig og urettferdig på jobben og i nærmiljøet, og vi tenker ofte at slik kan ikke folk gjøre mot andre.
Det vekker følelser hos oss og opprører oss, men vi gjør ikke noe med det; fordi det ikke direkte rammer oss selv.
Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!
Arnulf Øverland.
Diktet: Du må ikke sove.
Dette fenomenet er en kompleks problemstilling med mange mulige årsaker, og her er hva jeg tror er noen grunner til at vi ofte kan føle oss maktesløse eller passive i møte med urettferdighet, selv om det berører oss på et følelsesmessig nivå.
Når urettferdigheten ikke rammer oss direkte så er det lettere å distansere seg fra den.
Vi tenker at det er et problem som gjelder andre mennesker eller grupper, og at vi ikke har noen personlig tilknytning til det; eller at det er noe vi som enkeltpersoner kan gjøre med det.
Det føles kanskje overveldende og uoverkommelig å gjøre noe med det. Det er vanskelig å vite hvor man skal begynne, og vi føler at ens egen innsats uansett ikke vil utgjøre noen forskjell.
Å ta et standpunkt mot urettferdighet kan føre til negative konsekvenser, som for eksempel trakassering, utestenging eller tap av sosiale relasjoner.
Dette vil gjøre oss tilbakeholdne med å handle.
Urettferdighet er ofte et resultat av større systemiske problemer, som det vil være vanskelige å endre på, på individnivå.
Det vil føles som om man kjemper mot vindmøller; som Don Quijote.
Det kan være vanskelig å innse at vi lever i en verden full av urettferdighet, samtidig som vi ønsker å opprettholde en positiv tro på menneskeheten og samfunnet.
Dette igjen fører til at vi benekter eller bagatelliserer problemet.
De fleste mennesker har en indre moral som forteller oss at urettferdighet er galt.
Ved å handle så vil vi lindre vår egen samvittighet og føle oss bedre med oss selv, men vi gjør det likevel ikke; ikke ut over å vise at vi ser det, og si til den som blir urettferdig behandlet: jeg ser at du sliter, og det er urettferdig.
Dette er et grunnleggende prinsipp i norsk rett som sier at alle skal behandles likt, uavhengig av kjønn, etnisitet, religion, politiske oppfatninger eller andre personlige forhold; likhetsprinsippet.
Vi har Diskrimineringsloven som forbyr diskriminering på grunnlag av blant annet kjønn, etnisitet, religion og nedsatt funksjonsevne; og vi har Arbeidsmiljøloven som skal sikrer trygge og rettferdige arbeidsforhold for alle arbeidstakere.
Vi har til og med en Forvaltningslov som skal regulerer hvordan offentlige myndigheter skal behandle saker og sikre at den enkelte blir hørt.
Jeg er blitt en eldre mann nå, og jeg er blitt bestefar.
Med all den erfaring livet har gitt meg så ser jeg på mitt barnebarns omgangs og vennekrets med litt andre, og mer årvåkne, øyne i dag enn jeg gjorde for over førti år siden da jeg var forelder til min egen datter.
Jeg tenker og føler mer nyansert og erfarent i dag enn før, og det er ikke alltid jeg liker det jeg ser blant hennes omgangs og vennekrets; og det enkelte forteller meg fordi de anser meg som en de stoler på fordi mitt barnebarn stoler på meg.
Det er viktig å understreke at det er den voksnes ansvar å tro på barnet.
Barn skal føle seg trygge på at de blir tatt på alvor når de forteller om noe som har skjedd.
En av våre viktigste lover er Barnevernloven.
Denne loven er selve grunnlaget for barnevernets arbeid i Norge.
Den gir retningslinjer for hvordan barn skal ivaretas og beskyttes, og gir barnevernet myndighet til å gripe inn i situasjoner der et barns omsorgssituasjon er uforsvarlig.
Det er et reellt sykdomstegn i vårt kanskje så kjære fedreland at denne loven nå ser ut til å måtte omdøpes til Foreldrevernloven.
Det er for enkelt for et samfunn å si at de som kritiserer myndighetenes, Barnevernets, praktisering av dette lovverket på en slik måte at det er foreldrenes rett til å styre i eget hjem som de selv ønsker er samfunnsfiendtlige og konspirasjonsteoretikere.
Det er virkelig nødvendig å være kritisk til hvordan Barnevernloven blir praktisert her i landet, og hvordan de setter barnets beste til side for foreldrenes behov for å bevare ansikt i miljøet.
Barn er i utgangspunktet løgnaktige, og en må være forsiktig med å tro på deres ville fantasier.
Det er flere årsaker til at det finnes en utbredt oppfatning om at små barn har livlig fantasi og vil være tilbøyelige til å lyve; og til å gjenta sine løgner uten at det derved er noe sannhetsbehalt i det de sier.
Små barn har en utviklende forståelse av verden rundt seg. De vil blande sammen virkelighet og fantasi, og deres beretninger vil være preget av deres egne ønsker, frykter og forestillinger.
Barn er i en fase hvor de lærer å uttrykke seg gjennom språk. Dette vil føre til at de bruker ord og uttrykk på en måte som ikke helt stemmer overens med den faktiske hendelsesforløpet, og barna kan ha vanskeligheter med å forstå at deres handlinger vil ha konsekvenser for andre.
De kan derfor si ting uten å være klar over at de lyver.
Barn lærer seg å kommunisere og samhandle med andre gjennom observasjon og imitasjon.
Hvis de ser at voksne overdriver eller forteller historier som ikke er helt sanne, kan de være tilbøyelige til å gjøre det samme.
Foreldre og omsorgspersoner har selvsagt ikke, i følge barnevern og spesielister på sinn, denne tendensen til å lyve i viktige saker.Men sannheten de fleste av oss kjenner til er at selv om barn kan ha en utviklende virkelighetsoppfatning så er det viktig å huske at de også kan være vitner til, eller være utsatt for, alvorlige hendelser, som for eksempel overgrep eller mishandling.
Å avfeie deres beretninger bare med bakgrunn i omsorgspersonenens sosiale status og troverdighet vil føre til at viktige signaler blir oversett.
Når barn føler seg trodd, og ikke avfeid som fanatsiprodusenter, så styrker det deres tillit til voksne og oppmuntrer dem til å snakke om det som opptar dem.
Barn utvikler sin egen sannhetsforståelse.
Ved å lytte tålmodig til barns beretninger og stille åpne spørsmål, vil vi hjelpe dem å utvikle sin egen forståelse av hva som er sant og usant; men det nytter jo ikke når de med makt og myndighet har dømt dem som lystløgnere på forhånd.
Veldig mange av oss mangler kunnskap om hvordan barn opplever og beskriver overgrep. Dette vil gjøre det vanskelig for oss å gjenkjenne tegn på at et barn blir misbrukt.
Jeg har bare ett eneste råd til meg selv, og til dere, om at det er viktig å understreke at det er den voksnes ansvar å tro på barnet.
Barn skal føle seg trygge på at de blir tatt på alvor når de forteller om noe som har skjedd! Det å gå tilbake til deres foreldre å fortelle hva barnet har sagt for så å få dette bortforklart av dem kan da umulig være en god måte å håndtere barnets sannhet på.
Krisen er at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre, for jeg er like misstroisk til myndighetene som det de er til barn som forteller hva de opplever i hjemmet.
De få gangene jeg har prøvd å varsle om det jeg hører så er svaret alltid: Takk for bekymringsmelding. Vi tar dette alvorlig, så vi skal ta opp dette med foreldrene.
Ingen har svart: vi skal snakke med barnet!
Kanskje den lille gutten har overdreven fantasi og lyver så det renner, men hvem har rett til å avfeie en mulig sannhet så enkelt?
Man kan lede en hest til vann, men man kan ikke tvinge den til å drikke.
Ved å handle så vil vi lindre vår egen samvittighet og føle oss bedre med oss selv!
Jeg føler meg på ingen måte bedre med meg selv, eller har lindret min samvittighet, i dette tilfellet; jeg er bare enda mer håpløs og fortvilet.
Det virker på meg som det beste ville være å ikke hente mitt barnebarn på skolen, og slik sett risikere å treffe på den medeleven dette gjelder; en liten seksårig gutt som håpefullt forventer at det skal komme noe ut av det å fortelle sin historie til den tilsynelatende trygge bestefar-typen som han opplever som en trygg person som forguder sitt barnebarn.
Om jeg rømmer fra problemet og glemmer den lille, sårbare gutten, så vil jeg selv få det så veldig mye bedre selv, og så kan konsentrere meg om min lille hjerteknuser Lilli som vokser opp i en god, harmonisk, omsorgsfull og beskyttende familie som irettesetter med ord og ikke neve.
Trøsten er at i hvert fall så har hun det bra.
Barn, som den lille gutten fra en annen kultur, har jo uansett best av det å vokse opp sammen med sine foreldre og deres kultur; uansett?
Hvorfor prøve når det ikke nytter?
Ha en god og rettferdig helg.
Det er ingen vits i å kjempe mot vinden sa de gamle når de følte at de prøvde å endre noe som var utenfor deres kontroll.