Fakta er fakta, og alt annet er antakelser

Et stadig tilbakevendende tema som jeg tenker mye over er hvordan folk med bakgrunn i psykologi har en tendens til å presentere sine diagnoser og fag-vurderinger som en som faktabasert sannhet.

Du møter dette over alt; i mediene, i rettssaker og i hverdagen; disse såkalte psykologi-ekspertene som mener at de sitter på den eneste sannheten, og som uten tanke rundt hvilke skade de gjør på andre mennesker ved å presentere sin u-eksakte vitenskap som et bastant fakta.

Desverre så kjenner jeg flere personer som allerede tidlig i sin barn og ungdom ble satt i bås med statestikk-baserte diagnoser som har stukket kjepper i hjulene for dem gjennom hele livet.

Det å bli kvitt en sånn diagnose har vist seg for mange av disse å være totalt umulig, selv om det livet de har levt etter diagnosen tydelig viser at noen må ha tatt feil

Igjen!
Psykologi regnes ikke som en eksakt vitenskap på samme måte som for eksempel fysikk eller kjemi.

Mennesker er komplekse vesener med individuelle forskjeller, noe som gjør det vanskelig å etablere universelle lover og teorier.

Mange av de fenomenene psykologien studerer, som følelser og tanker, er subjektive og vanskelige å måle objektivt.

Det er etiske utfordringer knyttet til forskning på mennesker, som vil begrense hvilke eksperimenter som kan gjennomføres, forsvarer psykologene seg med.

Vi godtar snart ethvert avvik, innenfor de anerkjente sosiale og psykologiske skjemaer. Men vi godtar ikke personlighet; det vil si, det som er virkelig unikt.
Stein Mehren

Psykologi er imidlertid en empirisk vitenskap. Dette betyr at seriøse psykologer bruker vitenskapelige metoder for å samle inn data og teste hypoteser, og i stedet for å søke etter absolutte sannheter, forsøker de å forstå og forklare menneskelig atferd og mentale prosesser.

Det ligger kanskje noe i det gamle uttrykket: Den som søker terapi er syk. Den som gir terapi er enda sykere.

Slik jeg ser det er den største utfordringen med å være terapeut er å ikke analysere sine egne problemer mens man lytter til andres.

Dette er en vesensforskjell som det er viktig å forstå, fordi det å være innefostått med at psykologi ikke er en eksakt vitenskap vil hjelpe oss til å få en mer realistiske forventning til hva psykologisk forskning kan fortelle oss.

Kort sagt, psykologi er en viktig og spennende disiplin, men den har sine store begrensninger, og de som utøver den MÅ IKKE presentere sin vurderinger som eksakt vitenskap; men de må være ydmyke og gjøre det tydelig at det de presenterer er deres personlige antakelser.

For enhver som har lest Mammas svik eller tilsvarende biografier ser raskt hvor ekstremt farlig og skadelig det er for enkeltpersoner, og for grupper av ofre, å presentere antakelser som bastante fakta.

Dette er noe som opptar meg sterkt fordi jeg er vokst opp i et miljø der forskere på folke-sinnet sto bak myndighetene og det lov-styrende Norge når det gjaldt å kriminalisere og forfølge taterne som undermennesker, noe som langt inn på 1970-tallet forsvarte tvangssterilisering av tater-jenter.

Det er ingen forskjell på nazi-tysklands untermensch-tanker før og under andre verdenskrig, det disse psykologene fortsatte med langt inn på åtti og nittitallet over for tatere og samer; og de holdningene som fortsatt gjenspeiles i enkelte av disse fagmiljøene i dag.

Forbrytere går fri og ofre for psykologer får livene sine ødelagt på grunn av dette.det er flere grunner til at bastante diagnoser noen ganger presenteres innen psykologi, selv om faget ikke er en eksakt vitenskap:
Barnevernet er mye mer ett foreldre-vern en et system for å ivareta sårbare barn på grunn av disse psykolog-ekspertene.

Det er ekstremt viktig å være klar over at det finnes flere, store utfordringer knyttet til psykisk diagnostisering som det ofte ser ut til at blir oversett totalt.

Komorbiditet er en ting. Mange mennesker opplever flere ulike symptomer samtidig, noe som kan gjøre det vanskelig å sette en entydig diagnose.

Desstuen vil  uttrykk for psykiske lidelser variere mellom ulike kulturer, noe som vil gjøre det utfordrende å stille en korrekt diagnose. 

En psykiatrisk diagnose kan føre til stigmatisering og diskriminering, og overdiagnostisering for dramatikken og nyhetsverdiens skyld føre til unødvendig mistanke på folks problemer.

Jeg ber ikke om at det skal sluttes å forske på menneskesinnet, for det er et viktig felt å kartlegge, men det må bli slutt på det å presentere dette som det hele, det fulle og det eneste svaret.

Det burde ikke være lov å presentere antakelser som noe annet enn antakelser:Det er fullstendig akseptabelt å anta og å gjette, men slike dommer må alltid presenteres med for-stavelsene: jeg tror at.

Det å tro sterkt på noe er noe de fleste av oss befatter oss med, religiøs tro, politisk overbevisning, troen på spøkelser og UFO og mye, mye mer, og da er det ekstremt viktig å være innforstått med at sterk tro kan være en kilde til både styrke og utfordringer.

Det er viktig for de fleste av oss å nærme seg dette temaet med respekt og nyanse.
Jeg er opptatt av å utforske noen potensielle grunner til at sterk tro må oppfattes som farlig hos enkelte mennesker.

Ekstremisme og intoleranse er en side av dette. Når troen blir så sterk at den overskygger andre perspektiver og verdier, kan det føre til intoleranse mot andre trosoppfatninger og livssyn.

I verste fall kan dette utvikles til ekstremisme og voldelig atferd.

Manipulasjon og kontroll er også en side av dette med tro. Noen grupper eller individer kan utnytte andres sterke tro til å manipulere og kontrollere dem; eller for å vinne stor respekt for sitt fagfelt.

Dette ser en blant annet veldig godt hos psykologene i Thomas Quick-saken som gjennom faglig manipulasjon fikk både andre psykologer, etterforskere og mediene til å tro på fantasifulle beskrivelser gitt av Quick; sannheter som ble motbevist igjen og igjen, men som like vel ble oppfattet som sannheter.

Sterk tro kan gjøre det vanskelig å akseptere nye ideer eller informasjon som utfordrer ens eksisterende trosoppfatninger. Dette kan hindre personlig vekst og tilpasning til nye situasjoner.

Avslag på vitenskap og fakta er en stadig voksende problemstilling i samfunnet vårt med falske nyheter og konspirasjonsteorier. Noen ganger kan sterk tro føre til at man avviser vitenskapelige funn og fakta som ikke stemmer overens med ens tro.

Dette kan ha negative konsekvenser for både individet og samfunnet, og for enkeltindivider føre til sosial isolasjon.

En sterk tro kan føre til at man isolerer seg fra personer med andre trosoppfatninger eller livssyn, og det kan føre til at individer som står for sin tro blir utestengt og isolert.

De fleste mennesker med sterke religiøse eller åndelige overbevisninger lever gode og produktive liv. Problemene oppstår ofte når troen blir brukt til å rettferdiggjøre negative handlinger eller når den blir brukt til å kontrollere andre; og når en fagperson har så stor tro på sine fagkunnskaper at denne på en overbevisende presenterer sine antakelser som en eksakt diagnostikk.

Faktorer som  bidrar til at sterk tro på en fag-diagnose blir problematisk er autoritære fagspesialister som manipulerer gjenno å presentere halvsannheter og misbruker empiriske funn og statistikker på en slik måte at de skal fremstå som en udiskuterbar sannhet.

En feilaktig, psykologisk diagnose vil ha alvorlige konsekvenser for et ungt menneske.

Det vil påvirke deres selvbilde, relasjoner, utdanning og fremtidsutsikter på mange nivåer.

En feilaktig diagnose vil alt for ofte føre til at personen blir stemplet og sett på som annerledes, noe som kan føre til mobbing, utestenging sosialt og i arbeidslivet, samt medføre sosial isolasjon.

En feilaktig diagnose vil skape et negativt selvbilde og føre til at personen tror at de er ødelagt eller syke, og de vil etterhvert akseptere at det er noe galt med dem og at de ikke passer inn i samfunnet.

En feilaktig diagnose kan hindre personen i å utvikle seg på en sunn måte.
For eksempel kan en diagnose som ikke er riktig, føre til at personen unngår utfordringer eller ikke får den støtten de trenger; eller motsatt så blir diagnosen deres en unnskyldning for handlinger som fritar dem for offentlig straff og deres egen evne til å akseptere at det de gjør er galt.

Når en psykolog-ekspert uttaler seg om et annet menneskes MÅ denne være klar over at det denne gjør er å legge ut et farlig minefelt som skaper stor risiko for den enkelte, og ikke minst for de rundt vedkommende; både de nærmeste og de som kan bli vedkommendes neste offer.

Ett av mange eksempler er psykologenes gjentatte friske-meldinger av den notorisk pedofile Stein Sundby som med fag-spesialistenes velsignelse gjentatte ganger ble satt fri for å fortsette overgrep mot små gutter.

Disse psykolog-spesialistene ga ham i tillegg attest som forsvarte at han ville ha godt av å være støttekontakt for psykisk utviklingshemmede småbarn; noe som igjen medførte at han fikk herje fritt over for de mest sårbare av de sårbare på Ragna Rindals Dagsenters sommer-hjem i Austvatn.

Dette er de samme fag-spesialistene som de på Gjerderum, som responderte på varsler om mishandling og overgrep mot Eline og hennes søsken, svarte med å gi Eline diagnosen notorisk lystløgner med Asperges syndrom; noe som igjen ledet frem til at Elines mor fikk misbruke og mishandle sine barn i Alvdal i nesten tjue år.

En av mine søstre ble stemplet suecidal etter at hun som syvåring uttalte til en psykolog at hun ønsket å dø på grunn av smertene hun hadde i hodet.

Dette har hengt ved henne hele livet og begrenset hennes muligheter til karriere innen politiet, selv om hun ble diagnostisert med klase-hodepine.

Psykolog-spesialist forsvarte sin diagnose til sin død i 1998 ved at klase-hodepine også kalles selvmords-hodepine.

Dette er mitt forsvarskriv til det faktum at jeg stadig vender tilbake til at leger, psykologer og andre fageksperter, beredskaps-spesialister inkludert, aldri må presentere sine antakelser og gjetninger som udiskutable sannhet.

Til det er konsekvensene for store for alt for mange.

Det er like skremmende som når frisøren jobber med bakhodet ditt og pluttselig utbryter: OOPS!

Ha en god, åndsfrisk dag

Psykologi er det vitenskapelige studiet av alt som er for åpenbart til å være verdt å studere.
Gilbert Keith Chesterton

Hans ord er kanskje ment som et satirisk stikk mot det åpenbare i mye psykologisk forskning.

Når grådigheten overtar

Jeg skjønner at en ønsker å tjene så mye som mulig, og jeg har resignert og tatt inn over meg at det er penger en lever av.

Samtidig så har jeg fått avsmak av den grådigheten som dekkes av ordtaket: mye vil ha mer, og fanden vil ha fler.

Dette er ikke en ny, menneskelig egenskap, for som den romerske filosofen og statsmannen Seneca den yngre skrev rundt 50 år før vår tidsregning: den grådige mannen har aldri nok.

Den moderne kapitalismen er et system som er basert på profittmaksimering. Bedrifter er forpliktet til sine aksjonærer til å generere mest mulig fortjeneste, og dette har blitt den primære drivkraften bak økonomisk aktivitet.

Samfunnet er i stor grad bygd opp etter ideen om at suksess måles i materielle goder og rikdom. Fortjeneste blir ofte sett på som et bevis på intelligens, hardt arbeid og dyktighet.

Men så er det den virkelige baksiden av medaljen; mange bedrifter fokuserer på kortsiktige gevinster fremfor langsiktig bærekraft. Dette vil føre til at de tar beslutninger som tilbyr produkter av lav kvalitet, alt i navnet på å øke profittmarginene.

Etter at jeg sluttet å jobbe så har jeg fått tid til å se på TV på kveldene; noe som har blitt en av årsakene til mitt høye blodtrykk.

Det er en del gode program som tilbys på TV i det som i min barndom het Programbladet, og noe jeg gledet meg ekstremt til var Oldtidsmenneskenes hemmeligheter på National Geographich, Salvage Hunters: The restprers på Discovery og den kommende serien The hidden holocaust.

Gode varer som ødelegges av profittmaksimeringens uhyre; reklame.

Jeg skjønner at reklame er en veldig viktig inntektskilde for TV-kanalene, men når de hyppige reklameavbruddene blir lengre enn hver del av det oppstykkede programmet så tok det meg ikke lang tid å innse at TV som system er på vei ut her hjemme hos oss.

 
TV-stasjonenes grådighet, som for NRK2, TV2, ZEBRA, TV Norge, MAX, TV3; TV2 Nyheter og hele hurven som hentes ut via Get-boksen til Telia, har rasert alt som heter gode program.

 
Disse TV-programmene er som røde, saftige epler som ikke lenger er spiselige på grunn av mange og lange reklame-mark.

Grådighet er som kreft: den vokser og sprer seg til den dreper alt i sin vei.
Nelson Mandela

Kvalitetsvarer som lider under grådighetens knusende håndgrep møter en over alt i vårt langstrakte land.

 
Reklame som sier VI ER DEN BILLIGSTE PÅ MARKEDET har blitt en rød klut for meg; den hissige stuten som lar seg irritere av viftende tøybiter ute på markeds-arenaen.

Det er selvfølgelig gledelig å se at en til 17. mai-frokostens eggerøre kan få en pakke med ørret, røkt på fliser av bøk, til samme pris som fjoråret; men at en selvsagt nå bare får 100 gram pr. pakke; mot tidligere 300 gram.

Det er ikke prisene som frustrerer meg mest, men det at en hver gang en går inn i en butikk hele tiden må være på vakt mot å bli lurt og snytt.

 
Tidligere så møtte jeg opp i matbutikken med en handleliste, plukket varene jeg trengte, betalte i selvbetalings-kassen og dro hjem.

 
I dag er det å handle matvarer noe som må planlegges godt i tidskalenderen, for nå må en bruke all verdens tid på å granske hver vare opp mot reell kilopris, dato-stemplinger; og gudene vet hva en må passe seg for.

For noen uker siden var jeg på Harry-tur til Sverige for å oppleve det allsidige utvalget de har matvarer. Vareutvalget i vårt rike land i dag tilsvarer det en så i en polsk Biedronka under Sovjetunionen, så skal en finne kvalitetsvarer må en over grensa.

På veien kjøpte vi med oss en LED tak-armatur til tørrkjøkkenet. Med den så fulgte det både lysstoffrør og tennere.

 
Så fant vi ut at vi trengte en til for å bli fornøyde, så vi dro til Obs bygg hvor de førte samme armatur; og som i tillegg var merket med et blått, veldig synlig merke med LAVPRISLØFTE, Garantert lave priser.

Ved kassa holdt de fortsatt dette lavprisløfte, for prisforskjellen mellom Sverige og Norge var bare 154 kr; kronekursen tatt med i beregningen.

Hjemme var verden annerledes. Da pakken ble åpnet så manglet alt, så det ble en ny tur innom butikken for å kjøpe lysstoffrør og tennere til 75 kroner over prisen på lampen vi hadde kjøpt.

Min kone kjøpte seg en ny Samsung mobiltelefon under oppholdet i Seoul i februar i år. Jeg kjøpte meg en ny Samsung i Norge samtidig.

Hun kjøpte sin mobiltelefon i utsalget i Gangnam. I hennes boks fulgte det med synkroniseringskabel, minnekort, headsett og bæreveske; samt ekstra batteri.
jeg kjøpte min i en butikk på Oslo City og fikk bare med lader. Alt annet måtte det betales ekstra for.

Men det som gjør meg forbannet i denne sammenhengen er det som selgeren i Samsung Gangnam fortalte min kone da han fant ut at hun bodde i Norge: vi sender spesialpakkede mobiltelefoner til Norge; det eneste landet i verden vi sender til hvor bestillingen er at det ikke skal følge noe ekstrautstyr med i pakningene. Det skal sendes separat i egne esker til landet ditt.

Det jeg ser i dag er at Petter Dass sine ord på slutten av 1600-tallet er dit vi vanlige, betalende arbeidsfolk snart har som eneste, fattige trøst: det er bedre å være fattig og ærlig enn rik og grådig.

For de som ikke ser at grådigheten og fortjenestekåtheten deres ødelegger produktene de selger over tid så er det kanskje et håp om at de en gang innser at grådighet gjør blind, og den grådige graver sin egen grav.

Jeg kan selvsagt betale for å få nett-kanaler for å se de TV-programmene jeg presses bort fra gjennom overdreven reklame, men jeg er prinsipp-gjerrig, så jeg begrenser hva jeg betaler for.

 
Jeg trenger ikke disse TV-kanalene, for når jeg ikke vil betale for å se Oldtidsmenneskenes hemmeligheter på National Geographich så bruker jeg heller pengene mine på bokhandelen og får dekket vitebegjæret mitt gjennom boken Døden i myra av Lisbeth Skogstrand.

Den som setter prisen for høyt, mister salget sa Benjamin Franklin en gang i siste halvdel av 1700-tallet, samtidig som den skotske filosofen og økonomen Adam Smith påsto at en god pris er den som er rettferdig for både selger og kjøper.

Jeg er hverken økonom eller spesielt økonomisk, men jeg er ikke dummere enn at jeg føler sannheten i Richard Branson sine ord: overprising er et tegn på mangel på respekt for kundene dine.

Ha en snytefri og avslappende helg.

Kunder er konger!

Vrangforestillinger eller bare selvtillit?

 

Er det egentlig noen klar grense mellom selvtillit og vrangforestillinger?

Jeg har spurt meg selv om det mange ganger; eller for å si det på en annen måte; har du noen reel grunn til å være så sikker på deg selv og dine evner? Er du ikke litt vel høy på deg selv nå?

Det er et godt spørsmål dette om grensen mellom egen selvtillit og vrangforestillinger, og svaret er ikke helt enkelt å finne.

Det er aldri helt enkelt å drive objektiv og upartisk selvgranskning med mindre en er Schizofren og kan la de ulike personlighetene dine evaluere hverandre.

For oss mentalt friske som bare har to sider er det ikke så lett; den gode og den onde side.

Selvtillit refererer vanligvis til en positiv vurdering av egne evner og egenskaper. 

Det gir oss troen på at vi kan mestre utfordringer og nå våre mål. 

Selvtillit er generelt sett adaptivt, tilpasningsdyktig, og bidrar til økt livskvalitet.

Vrangforestillinger på den andre siden, er faste, falske trosoppfatninger som ikke stemmer overens med virkeligheten.

Folk med vrangforestillinger er ofte uimottakelige for motbevis.

Personer med høy selvtillit er åpne for tilbakemeldinger og kan justere sine oppfatninger av seg selv. 

Det tror jeg at jeg er; ihvertfall overbeviser jeg meg om det.

Personer med vrangforestillinger holder fast ved sine overbevisninger, selv om de er motbevist.

Jeg har mine ting jeg er overbevist om at stemmer, selv om mange andre tviler; men med min lange erfaring så vet jeg mye; og mest.

Selvtillit påvirkes av samspill med andre mennesker og sosiale tilbakemeldinger. Vrangforestillinger er ofte svært resistente mot sosial påvirkning. 

Hvor sosial, og hvor mye sosialt påvirket, er jeg.

Vel, veldig sosial skal jeg vel ikke pårope meg å være over for de som kjenner meg godt; og som mange ganger har ventet forgjeves på at jeg skal dukke opp i sosiale sammenhenger. 

Var jeg til stede da pensjonistene i 2024 ble feiert? Ja, jeg var til stede, men ikke der, og på det arrangementet. 

Jeg var tilstede hjemme og håpet at jeg ikke hadde fortalt kona at vi var invitert på Bristol.

Min kone har veldig god hukommelse for datoer, som bryllupsdag, valentinsdag og bursdagen sin.

Jeg vet at disse tingene skjer årlig.

Jeg er ikke noe stor fan av Grandiosa pizza, men jeg kan nok selv bli litt grandios i den form at jeg har en tendens til overdreven tro på egne evner og betydning; noe som ikke samsvarer med objektive fakta.

Hvor objektivt kan jeg for eksempel drive frem disse selvevalueringene mine; som jeg forøvrig kommer godt ut av, og jeg kan si det selv.

Jeg vil i den sammenheng sitere konklusjonen min fra sist utførte granskning: jeg har gjort en grundig selvransakelse, og konklusjonen er klar: jeg er en fantastisk person med noen få mikroskopiske ulemper som jeg jobber med å forbedre.

I undersøkelsen har jeg vektlagt analysering av mine feil og mangler, og jeg må si at jeg er imponert over hvor raskt jeg lærer av mine feil.

Jeg har gjennomgått min fortid og innsett at alle mine dårlige valg faktisk var geniale strategier som bare ikke fungerte helt ut slik jeg hadde planlagt.

Jeg har videre konkludert med at jeg er en kompleks og fascinerende person, og at de fleste andre rett og slett ikke forstår meg.

Sitat slutt.

Er det ikke slik at vi alle ønsker å opprettholde et positivt selvbilde, og vil derfor ofte vil unngå å se oss selv i et negativt lys?

Vi har et ønske om å fremstå som perfekte, og vil derfor ofte rettferdiggjøre våre feil og mangler på all verdens kreative måter.

Kanskje disse selvransakelsene som jeg har drevet med og vært så stolt av rett og slett bare har pekt på mine egne tendenser til selvbedrag.

Samme det, så lenge jeg stoler på mine egne analyser av meg selv.

Ingen argumenter  og motbevis som jeg kjøper tilsiet at jeg lider av vranangforestillinger?

Jeg er så sikker på meg selv at jeg aldri tviler på mine valg; heller ikke de valgene jeg angrer på i ettertid.

RISIKOVILJE

Spørsmålet om det er bedre å risikere livet enn å leve et liv uten risiko er et komplekst filosofisk tema som har blitt debattert i århundrer. Det er ingen enkel svar, da det avhenger av en rekke faktorer, inkludert individets personlige verdier, tro og omstendigheter.

Det er bedre å risikere livet enn å leve et liv uten risiko

Noen mennesker mener at livet er for dyrebart til å risikere, og at det er viktig å ta alle nødvendige forholdsregler for å holde seg trygg. De kan tro at det er bedre å leve et forsiktig og målt liv enn å leve et liv fullt av fare og fare. Andre mener at livet er ment å bli levd fullt ut, selv om det betyr å ta risiko.

De kan tro at det er bedre å angre på ting man har gjort enn ting man ikke har gjort.

Til syvende og sist er avgjørelsen om hvor mye risiko man skal ta en personlig avgjørelse. Det er ikke noe riktig eller galt svar, og det som er riktig for én person er kanskje ikke riktig for en annen. Det er viktig å veie fordelene og risikoene ved enhver beslutning og ta den avgjørelsen som føles riktig for deg.

Det er viktig å huske at risiko er en del av livet. Det er umulig å eliminere all risiko, men du kan ta skritt for å redusere risikoen du utsetter deg for. Når du tar en avgjørelse om hvor mye risiko du skal ta, er det viktig å veie fordelene og risikoene nøye og ta den avgjørelsen som føles riktig for deg.

Den største risikoen er å ikke ta noen risiko, som Peter Drucker så riktig sa det.

Jeg tror at mine erfaringer fra den delen av livet hvor hverdagene besto av det å risikere livet hjalp meg til lettere å forstå og bygge planer for å redusere og hindre risiko senere i livet. Ikke bare gjorde det meg psykisk og fysisk sterk, men det åpnet hjernen min til lettere å forutse og analysere sannsynlige risiko.

For å komme deg fremover så må du tørre å ta risikoen av det å også måtte tråkke i gjørme, eller som Christopher Colombus uttalte: du kan ikke krysse havet uten å miste synet av land.

Vi kan ikke unngå å møte risiko, men vi kan velge å møte dem med vilje, mot og offervilje, for vis du alltid bare gjør det du alltid har gjort, vil du alltid bare få det du alltid har fått.

Livet begynner der komfortsonen slutter. Komfortsonen er et flott sted å besøke, men ikke å bo 
Neeleen Kaur

Skolesjef Iversen ved marinebasen på Haakonsvern ga oss soldatene et visdoms-råd som står til den militære ånd det er viktig å vurdere risikoen nøye før du tar den, men ikke la frykt hindre deg hindre deg i å handle.

Å ta en risiko handler om å ta en kalkulert beslutning der du vurderer de potensielle fordelene og ulempene før du handler.

Du er klar over at det er en mulighet for å mislykkes, men du tror at den potensielle gevinsten er verdt risikoen.

Å være skjødesløs handler der i mot om å handle uten å tenke på konsekvensene.

Du tar ikke hensyn til potensielle farer eller risikoer, og du bryr deg ikke om de negative resultatene som kan oppstå.

Å sette en ladd revolver til hodet og trykke av med håp om at akkurat det kammeret er tomt er ikke modig, det er handlingen til en idiot.

Skjødesløshet er det samme; som å spille russisk rulett med livet ditt.

Jeg har aldri vært redd for å ta risikoer, men jeg er fortsatt redd for å bli skjødesløs., for skjødesløshet er bare en annen måte å si at jeg har nådd et nivå der jeg ikke bryr meg.

Hvis du er skjødesløs, er du sannsynligvis også dum, og det vil jeg ikke ha på meg; selv om det til en viss grad sikkert er riktig at jeg er det.

En unødvendig risiko er en handling eller beslutning som involverer en viss grad av fare eller usikkerhet, uten at det gir noen tilsvarende fordel eller gevinst.

En mann som er skjødesløs med sine ord vil også være skjødesløs med sine handlinger.
Confucius

Ha en god sommerhelg uten å ta unødvendig risiko.

Forebygging er bedre enn kur.