Por fin; endelig

 

Endelig har jeg tid uten avbrudd til å dyrke min interesse for vikingtiden, og hvor passer vel dette bedre enn her på Romerike.

Vikingene på Romerike var en del av det større vikingfellesskapet. De deltok i handelsreiser og tokter, og hadde skip ved Oslofjorden.

 
Romerikingene møtte motstand mot kristningen og kjempet mot Olav Haraldsson ved Nitelva.
Vikingtiden på Romerike var preget av både fredfulle og voldelige hendelser, og bidro til å forme regionens historie.

Halvdan Svarte var en mektig norsk småkonge fra disse områdene som levde på 800-tallet og sies å ha gått gjennom isen på Tyrifjorden og druknet.

Han regjerte over store deler av Østlandet og var en viktig skikkelse i den tidlige norske historie.
Tilnavnet Svarte fikk han sannsynligvis på grunn av sitt mørke hår.

Halvdan Svarte var far til Sigurd Orm i Øye, som igjen var far til Harald Hårfagre, mannen som samlet Norge til ett rike.

Å gå av med pensjon åpner dørene til en helt ny fase i livet.
Med mindre tidspress og flere muligheter til å forme hverdagen selv, får man en unik sjanse til å utforske interesser som kanskje har ligget på vent i mange år.

I dag er vikingtiden noe som de fleste av oss har hørt om, men som ikke lenger vekker noen stort engasjement og interesse hos de yngre.

 
Den gangen jeg var barn var det i min bygd mye mer vanlig å knytte lek opp mot vikingene enn det var å leke Cowboy og Indianere.

Vi barn delte oss i to lag i hver vår båt på Storsjøen og simulerte skipsslag mellom vikinger ved å bruke spyd, tresverd og treøkser som våpen; til våre foreldres fortvilelse hver gang noen ble kastet over bord i de kreative hjelmene og brynjene vi bar under leken.

Vi laget spyd og konkurrerte om hvem som kunne kaste spydet lengst eller treffe et mål, og vi laget enkle buer og piler av einer for og øve på å treffe et mål.

Harald var den eneste jeg husker som ble skadet under slik lek da en pil traff ham i øyeeplet. Etter det tok han selv viking-navnet Greske-Harald Zyklop

Vi visste selvsagt at vikinger var dyktige sjøfolk, så det i sitte sammen å  knyte knuter var en viktig tidssyssel og ferdighet som vi ungene brukte mye tid på; godt instruert i kunsten å håndtere tauverk av bygdens gamle sjøulker.

En lek var å binde hverandre fast med kreative knuter for å se om vi klarte å komme oss fri fra tauene, og i ett tilfelle så stakk de andre ungene hjem til middag uten å huske at jeg var bastet og bundet fast til et tre.

Det ble ikke bedre da min lillesøster kom tilbake etter middagen og sa i fra at jeg hadde gått glipp av stekt lever og flesk med kålstuing.

Vår vikingtid kunne også være brutal, skjønte jeg da.
Vi konkurrerte ofte oss i mellom i ulike styrkeprøver, som å løfte steiner, trekke i tau eller klatre i trær; og ble irritert over at min søster Tove slo oss gutta i det meste innen styrkeprøver.

Det er mange interessante teorier om hvorfor lek i barndommen kan ha en så stor innvirkning på våre interesser senere i livet.

Den ene er at når vi leker så åpner vi døren til en verden full av fantasier og muligheter. Hvis vikingtiden fanger interessen min som barn så kan det være fordi djeg blie fascinert av deres eventyr, styrke og mystikk. Denne første gnisten har brent i meg gjennom hele livet.

Lek er en fantastisk måte å lære på. Når en som vi lekte med vikingtema, lærte vi om historie, kultur, språk og ferdigheter.

Denne kunnskapen la grunnlaget for en livslang interesse for emnet.
Jeg har forstått at lek også kan være en viktig del av identitetsdannelsen. Når vi lekte bredt med vikingtema så prøve vi ut ulike roller og identiteter som antagelig vis bidro til å forme min egen identitet.

Lekene våre er ofte knyttet til sterke følelser og minner, så vi blir voksne så vil disse minnene vekke positive følelser og en trang til å utforske disse temaene på nytt.

Det var noe spesielt med vikingtiden som fascinerte meg den gangen.

Vikingene var, og er, omgitt av myter og sagn, noe som gjør dem til spennende figurer å utforske. Historiene om vikingenes lange sjøreiser, kamper og oppdagelser er fulle av spenning og eventyr.

Vikingene blir ofte sett på som sterke og modige krigere, noe som var veldig inspirerende for neg som barn; og det at vikingene levde tett på naturen appellerte til oss ungene som kun hadde utendørsaktiviteter som valg i tillegg til å lese bøker og lytte til radio.

Den eneste aktiviteten som ikke var en utendørsaktivitet for oss ungene i Nord-Odal var en kristen ungdomsklubb en gang i måneden.

For å komme dit måtte jeg gå syv kilometer en vei og ble underlagt tvangsbønn og salmesang før vi endelig kunne få spille kurong en halvtimes tid før det var å legge på vei hjem.

Jeg falt aldri helt for kristendommen. For å holde seg til det historiske så var kvinner i Norge likeverdig menn under vikingtiden, men dette snudde helt da Norge ble kristnet; da mistet kvinnene sin verdi i forhold tim mannen og skulle tie i forsamlingen.

Da var det bedre å ro på vikingtokt til Ramsholmen og steke fisk på bål; uten fiskekort selvsagt, for vi var jo berserker.

På mange måter så synes jeg synd på de som vokser opp i  byene i dag med en digital oppvekst og begrenset mulighet til å herje fritt i ute-miljøer uten narkotika og gjengkriminalitet, som vi som vokste opp for flere tiår siden hadde all verdens mulghet til. Det var, i mitt hode, en bedre oppvekst uten TV, nettbrett og mobiltelefon; og uten foreldrenes frykt for å havne i feil miljøer utenfor husets fire vegger. 

Utendørsaktiviteter for barn har tradisjonelt vært en viktig del av oppveksten for oss som nå er blitt gamle, og det er flere grunner til at de kan være sunnere enn skjermbasert aktivitet som dataspill.

Utendørslek involverer ofte løping, hopping, klatring og andre fysiske aktiviteter som bidrar til å bygge sterke muskler og bein, forbedre kondisjonen og fremme en sunn vekt. Dataspill, på den andre siden, er ofte stillesittende.

Utendørslek oppmuntrer til sosial interaksjon og samarbeid med andre barn; og selvsagt en del krig mellom ungene fra ulike bydeler og grender .

Begge deler er viktig for utviklingen av sosiale ferdigheter, empati og evnen til å løse konflikter.
Dataspill kan selvsagt også være sosiale, men den digitale interaksjonen er forskjellig fra ansikt-til-ansikt-samhandling som vi opplevde.

Utendørslek ga oss ungene muligheten til å bruke fantasien og utforske omgivelsene våre; som  å utforske huler, leke rolleleker og oppdage nye ting.

Dataspill har ofte mer fastlagte regler og begrensede muligheter for kreativ utfoldelse enn det vi hadde.

Det er ingen tvil om at utendørslek hjalp oss barna å utvikle en dypere forståelse for naturen og dens betydning på en annen måte enn bare å lese seg til klimakriser og gå inn i protestaksjoner for å gjøre verden bedre.

Det er lett å idealisere sin egen barndom, og det er viktig å huske at hver generasjon har sine utfordringer og sine gleder.

Om vi gamle sin oppvekst var bedre enn de skjermbaserte aktiviteter ungene i dag bedriver kan sikkert diskuteres, så det eneste jeg kan si sikkert om den saken er at jeg er glad jeg var barn på den tiden jeg var når de største farene utenfor husets trygge vegger var noen skrubbsår; og møtet meg hjemmebrent.

Det er mye man kan tilegne seg her i verden. Men ryggmargen har man med seg fra barndommen.
Laila Stien