Spanjoler

¡Viva España y los españoles!

En av pensjonistenes virkelig store fordeler er at vi er frigjort fra klokker og datoer som hindrer oss i fra å ha tid og anledning til å reise og hente opplevelser når det passer oss og ikke arbeidsgivere og samfunn med fellesferier, barnehagestengninger og skolefri.

Vi bestemmer selv hvor lenge vi vil, og har råd til, å oppholde oss på et sted med varme og akseptable priser.

Den grå turismen kalles dette folkevandringen sørpå; målet for våre vinteropphold.
Det er flott å kunne besøke andre land og kulturer, men det krever også noe tilbake til dem vi besøker.

I en stor del av mitt liv har jeg hatt med spanjoler å gjøre, og er det en ting jeg kan si om dem så er det at når de går inn for ting så gjør de det med hele sitt hjerte; og om vi nordmenn blir sett på som særinger så gjelder det også for spanjolene og deres tankesett.

Vi nordmenn og spanjolene er veldig forskjellige i gemytt, det er sikkert og visst.
De har heller ikke den arrogansen vi ser hos enkelte nordmenn.

Innvandrere i Norge må lære seg norsk. Det samme bør spanjoler i Spania gjøre, hvis de vil jobbe med nordmenn. Carl I Hagen.

I dag er det ikke lett å være hverken innvandrer eller turist i Spania hvor en møtes med demonstranter våpnet med vannpistoler og plakater med teksten Turistas vayan!

I slike situasjoner er det bare amøber som Karl I Hagen som ikke lar seg berøre som gjest og invandrer til Spania; for det står jo ikke norsk tekst på plakatene til protestantene.

Spanjolenes reaksjoner på leilighetsutleie til turister, oppkjøp av eiendom av rike utlendinger og turistnæringens evne til å gjøre de rike rikere og de fattige fattigere er veldig forståelig.

Det minste som kan forventes av turister er at de viser respekt for landet og folket vi besøker.

Turister er mennesker som bare blar i et fremmed land. Guido Bsumsnn.

Når det sies at det ligger i spanjolene å bli mer katolske enn paven når de brenner for noe, så er det en fargerik måte å uttrykke en spesiell egenskap ved den spanske kulturen.

Mer katolsk enn paven er en overdrivelse som skal understreke en intens iver eller entusiasme.

Paven er jo selve symbolet på katolikken, så å være mer katolsk enn ham er å ta det et steg lenger.

Det betyr rett og slett at man er ekstremt engasjert og lidenskapelig opptatt av noe.
Det igjen betyr at spanjoler, når de først har bestemt seg for noe, så går de virkelig all in.
De er kjent for sin lidenskap, entusiasme og iver.
De blir lett så oppslukt av det de gjør at de overgår selv de mest dedikerte.

Hvorfor sier man dette om spanjolene, kan en spørre seg, og dette har en historisk sammenheng og en nasjonal karakter.

Spanjoler er ofte blitt beskrevet som et lidenskapelig folk, med sterke følelser og en tendens til å uttrykke seg i overkant tydelig.

Dette bringer meg til neste punkt i min redegjørelse for den spanske folkesjelen; deres særheter.

Spanjoler kysser hverandre på kinnene, ALLTID.

Det er alltid to kyss og skjer når man treffer/hilser på hverandre og det gjelder også mennesker du møter for første gang.

Kysser du bare én gang vil du oppleve spanjolen kysse ut i løse luften for det andre kysset: Stekker du ut hånden for å håndhilse må du regne med å bli dratt mot og inntil den andre for et dobbeltkyss.

Mellomellom to menn er verden annerledes, der er det et klapp på hverandres rygg eller skulder som gjelder.

All annen form for hilsing blir møtt med usikkerhet av mannlige spanjolene.

Det er strenge og uskrevne regler for hvordan man skal kle seg i Spania.

Vintergarderoben skal IKKE pakkes bort før sommertiden innføres, uansett om været er varmt eller ikke.

Kortbukser eller shorts er ikke regnet som passende, bortsett fra i den varmeste tiden på sommeren; eller på stranden.

Å dukke opp på en bar, kafe eller restaurant i bikine, med bar overkropp eller iført fotballskjorte og shorts er direkte fornærmende for spanjolene.

Å prøve å innta aftenmåltidet på noe tidspunkt før kl 21.00 er rett og slett merkelig og rart synes spanjolene.

Det samme er det rundt det å spise lunsj før kl. 14.00.

Du må Ikke engang tenk på å spise fort og kaste i deg maten, for måltider er sosiale anledninger for glede og prat for spanjolene. For dem er det ikke bare en måte å bli mett på.

Personlig så har jeg opplevd at en kelner nektet å ta i mot tips fordi jeg spiste for fort; og derved viste at jeg ikke likte maten de serverte.

Spanjoler ser rart på en som spiser mat i farten, nedover en gate på buss; eller ved skrivepulten på jobben.

Du vil aldri se en spanjol gå rundt barfot, derfor bør du heller ikke gjøre det; ikke på stranden, ikke på gresset i en park, ikke engang i sitt eget hjem.

Til og med barn og babyer, har alltid på seg sko i spania, så flip floppene får du først slenge av deg i det du går ut i vannet på stranda.

Spanjoler tipser på serveringssteder de også men ikke alltid; og aldri for mye.
Den nordeuropeiske standarden med 10% på regningen gjelder ikke der.
Legg gjerne igjen noen mynter, men bare hvis du har vært veldig fornøyd med servicen.
Å tipse rikelig anser vi nordmenn som en god gest, men de ser på det som behov for å vifte med rikdom og lar seg fornærme av det, de ser bare at du viser at du er bedre stilt enn dem.

Selv om spania er godt dekket av barer og serveringssteder, og det å drikke alkohol er en del av kulturen, så er den nordiske flatfylla er slett ikke populær eller vanlig blant spanjoler.

Å bestille en halvliter istedenfor den vanlige lille, øllen caña får kelneren på lokale barer til å heve øyenbrynet og være problemer med forfyllede turister.

Skal du glede spanjolene rundt deg så bestiller du en Carajillo con Soberano, eller med anis; en espresso kaffedokter med billig Brandy eller anislikør som drikkes etter et måltid.

Da viser du respekt for deres tradisjoner.

Det er viktig å være høffelig og vise respekt i Spania, men like så er det med å vise moderasjon når det gjelder å unnskylde seg, og med det å takke for alt mulig.

Å bruke høflighetsfraser er greit, men man trenger ikke å unskylde seg i det vide og brede for alt, enten du dytter bort i noen på gaten eller kommer fem minutter for sent til en avtale.

Og for guds skyld, ikke si takk hver gang de sender deg saltet ved bodet.

I Norge er det regnet som meget uhøflig å la noen vente, men spanjoler blir underlige og rare hvis noen unskylder seg for noe mindre enn å komme 20 minutter for sent; og de vil ikke ha noen forståelse for deg hvis du er irritert over at han/hun møter opp 20 minutter for sent.

Sånn sett så lever de opp til uttrykket Mañana-folket; skjer det ikke i dag, så skjer det kanskje i morgen.

I Spania er det bursdagsbarnet som betaler for gjestenes drinker, noe annet vil bli sett på som en stor fornærmelse.

Det å spørre noen, selv om de er i 30 – 40 årene om hvorfor de fortsatt bor hjemme hos mamma er en sikker måte å lage dårlig stemning på.

Nære familiebånd, annen kultur, mammas hjemmelagde mat, tradisjon om å gå på det lokale universitetet istedenfor i en annen del av landet gjør at spanjolene blir lengre i det varme redet enn vi er vant til i nordeuropa.

Legger du til økonomisk krise og høy arbeidsledighet så har du svaret – så for guds skyld ikke spør!

En annen felle er det å ta opp spørsmålet om nødvendigheten av siestaen, om det skyldes latskap eller hvorfor siestaen holdes hellig. Det blir slett ikke tatt godt i mot.

Sannheten er at spanjolene faktisk tilbringer mer tid på jobben pr. år enn både oss i Norge og de arbeidssomme tyskerne.

Et viktig, siste råd er å ikke nevn Gibraltar, og for all del ikke sammenlikne britiske Gibraltar med de spanske enklavene Melilla eller Ceuta i nordafrika; på andre siden av Gibraltarstredet.

De fleste spanjoler gir egentlig blaffen i hele Gibraltar, men det kan, hvis påminnet, føre til intens stemning og høye, sinte og patriotiske utrop med Gibraltar Español.

En annen ting du ikke bør diskutere med spanjoler er tyrefekting.

Selv om det er kontroversielt så er dette en viktig del av den spanske kulturen; og toreadorer/matadorer er som store poppartister å regne.

De sees opp til og er nærmest hellige personer bland folk flest, selv hos de som ikke liker tyrefekting som sport, eller som bevis på mot.Familie og venner har en svært sentral plass i det spanske samfunnet.
De er kjent for å være gjestfrie og sette stor pris på sosiale sammenkomster.
Spanjolere har et erfart riktig rykte på seg for å være utadvendte, livlige og glade.
De liker rett og slett å feire livet og nyte de små øyeblikkene.
Spanjolere er ofte oppfattet som direkte og ærlige i sin kommunikasjon.
De er ikke redde for å si sin mening, selv om det kan oppfattes som konfronterende av noen.

Det kan være greit å kjenne til et spansk ordtak når det gjelder deres direkte kommunikasjon og deres ærlige væremåte: den som elsker deg høyt, skal få deg til å gråte.

Spanjolene er lett å komme i kontakt med og behagelig å være sammen med.
De er vennlige, inkluderende; og brutalt ærlige.

Kan du ikke forholde deg til dem så er det best å holde deg til turiststrøkene og turistlokasjonene i landet, for de andre er mennesker som gir deg respekt, men som også forlanger at du respekterer deres kultur.

Vil du vinne en venn, så lukk det ene øyet. Vil du beholde ham, så lukk begge.
Spansk ordtak

Ha en nydelig, varm og hyggelig dag.

Rust deg med ømhet og forståelse for alle mennesker omkring deg, og la aldri mer noen bli stående i kulden! Phil Bosmans.

Taperens motivasjonstale

Always Make Your Bed & Don’t Ever Ring the Bell

If you want to change the world, don’t ever, ever ring the bell and, if by chance you have a miserable day, you will come home to a bed that is made — that you made — and a made bed gives you encouragement that tomorrow will be better.

Admiral William H. McRaven, Navy SEAL 

I sin tale delte admiral McRaven livsleksjoner han lærte i Navy SEAL-trening, og han brukte handlingen med å lage sengen din som en metafor for å utføre små oppgaver som kan føre til større suksesser.
Tanken er at ved å starte dagen med en enkel og disiplinert handling som å re opp sengen, setter du en positiv tone og får en følelse av å ha oppnådd, noe som deretter kan føre til å takle større utfordringer.
Don't Ever Ring the Bell-delen refererer til en bjelle som aspirantene kan ringe for frivillig å droppe ut av SEAL-trening.

Budskapet her handler om utholdenhet og ikke å gi opp i møte med vanskeligheter.
Bjellen representerer muligheten til å slutte, rådet er å unngå å ta den enkle veien ut og i stedet presse gjennom utfordringer med besluttsomhet.
Oppsummert oppfordrer uttrykket til disiplin, oppmerksomhet på detaljer og utholdenhet i møte med motgang.
Leksjonene gjelder ikke bare i militær trening, men også i ulike aspekter av livet.

Etter et 66 år langt liv måtte jeg for første gang ta enkleste vei ut av et problem ved å ringe med bjella og gi opp uten å komme i mål. 
For første gang ble problemet større en psyken og viljen min.
Jeg måtte bare innrømme at det ikke vil komme noen løsning på det jeg har brent for, og da er det beste valget å rive plaster raskt av i stedet for å drøye pinslene.

For første gang i mitt liv valgte jeg å vippe Tercio de Extranjeros motto vekk fra høyre skulder: no hay vergũenza en tropezar, pero si en darse por vencido; det er ingen skam i det å snuble, men det er skam å gi opp

Det å innrømme at man må gi opp noe kan være vondt av flere grunner.
Å gi opp noe innebærer ofte å akseptere at en drøm, et mål eller en forventning ikke vil bli oppnådd. Dette kan være særlig vanskelig hvis man har investert mye tid, energi og følelser i det man gir opp.
Å gi opp kan oppfattes som et nederlag, og det kan utfordre ens stolthet og selvbilde.
Mange opplever et press, enten fra seg selv eller samfunnet, om å lykkes og ikke gi opp.
Å erkjenne at man ikke klarer å oppnå noe kan føre til følelser av skam eller utilstrekkelighet.

Samfunnet kan noen ganger være kritisk til dem som gir opp, og dette kan skape frykt for andres dom og vurderinger.
Å bekjenne at man må gi opp noe kan føre til bekymringer om hvordan andre vil reagere eller bedømme ens beslutning.
Å gi opp noe betyr ofte å bevege seg inn i det ukjente.
Usikkerheten knyttet til hva som vil skje etterpå, og frykten for forandring, kan gjøre prosessen smertefull.
Sunk cost fallacy er et begrep som er veldig reelt rundt det å måtte gi opp noe som betyr mye for en person.

Noen ganger kan folk kvie seg for å gi opp fordi de allerede har investert mye tid, penger eller ressurser i noe.
Dette fenomenet kalles sunk cost fallacy, der man holder fast ved noe bare på grunn av tidligere investeringer, selv om det ikke er fornuftig å fortsette.
Det er viktig å forstå at å gi opp ikke nødvendigvis betyr fiasko.
Noen ganger kan det være et klokt valg å avslutte noe som ikke tjener ens beste interesser eller som hindrer personlig vekst.

Å akseptere realiteten og lære av erfaringene kan være en del av en sunn og modig tilnærming til livet.
Når du aksepterer virkeligheten, gir du slipp på motstanden mot det som er.
Dette reduserer indre konflikt og stress, og gir en følelse av lettelse.

Å erkjenne og akseptere virkeligheten bidrar til å redusere indre konflikt og kampen mot det uunngåelige. Dette gir en indre ro.
Å unngå å bekjempe virkeligheten bidrar til bedre mental og emosjonell helse.
Det gir rom for å fokusere på positive handlinger og løsninger.
Aksept av virkeligheten legger grunnlaget for personlig vekst. Det åpner muligheten for å lære av erfaringer og ta konstruktive skritt fremover.
Å akseptere realiteten reduserer stress knyttet til å prøve å endre det som ikke kan endres. Dette frigjør mental og emosjonell energi som kan brukes mer konstruktivt.

Ved å akseptere virkeligheten tar du ansvar for ditt eget liv og velvære. Dette kan gi en følelse av styrke og forbedring; i dag bedre kjent som empowerment.
Å akseptere realiteten betyr ikke nødvendigvis å gi opp eller resignere, men heller å se virkeligheten klart og handle konstruktivt basert på den.
Virkeligheten har hele tiden vært at jeg skal stå alene; jeg brukte bare så veldig lang tid på å innse det.
Realisme er en viktig del av det å utvikle mental styrke og trivsel.

Jeg har ringt med bjella og så smått begynt å innfinne meg med at det var det riktige å gjøre ut fra den situasjonen jeg sto i. 
Som i Miguel de Cervantes roman Don Quijote, som beskriver utfordringene knyttet til persepsjonen av virkelighet og illusjon, har jeg innsett behovet for å finne balansen mellom idealisme og realisme; og det realistiske er at min tid er over som beredskaps-idealist.

Det er bedre å brenne ut enn å ruste opp

Jeg er lettet over å ha tatt valget og ringt med bjella, men jeg klarer ikke å slå fra meg følelsen av å ha tapt

Tapet leter etter åpne sår.
Beate Grimsrud

Ha en god helg med stort håp for fremtiden.

Smerten man føler ved et tap er målestokken for håpet man har hatt.
Vigdis Hjorth

Kun en ufaglært grøftegraver

I de 24 årene jeg jobbet sivilt, etter mine 23 år i forsvaret, hadde den militære graden min ingen plass i min hverdag og mine tanker.

Nå da jeg er blitt pensjonist i et nabolag med pensjonerte og aktive offiserer er den blitt litt annerledes, for her presenterer de rundt meg med tittelen pensjonert kaptein, oberstløytnant og oberst; og blir gjenkjent for sin grad hos de sivile.

Da de får høre at jeg er tidligere kommandør i Marinen så får de fleste et ansiktsuttrykk som viser at denne graden ikke forteller dem noe som helst.

Kapteiner og oberster er velkjente begrep fra filmer og bøker; og fra nyhetene. Min grad er ikke det.

Akkurat nå betyr ikke denne gjenkjenningen og æren noe som helst, men når jeg ser tilbake i tid, og hva konsekvensene for min pensjonsutbetaling i dag, så må jeg innrømme at dette er tanker som vekker litt sinne og skuffelse. Det burde ikke vært sånn, men min virkelighet er at det ble sånn for min del; og det må jeg leve med i dag.

I Norge er graden kommandør i bruk i Sjøforsvaret, som graden over kommandørkaptein og under flaggkommandør. Den tilsvarer graden oberst i hæren.

En med kommandør har det overordnede ansvaret for å sikre at fartøyets/avdelingens oppgaver blir utført på en effektiv og sikker måte.

Dette innebærer å motivere, inspirere og veilede mannskapet, og å ta beslutninger under press.

En med kommandør har ansvar for beredskapen, og for sikkerheten til mannskapet. Dette innebærer å utarbeide og implementere beredskapsplaner, sikkerhetsprosedyrer, og å forberede seg på nødsituasjoner.Kommandør planlegger og gjennomfører operasjoner i henhold til ordre fra sine overordnede, noe som inkludere alt fra patruljering og søk og redning til kamphandlinger.

En med kommandør overvåker fartøyets/avdelingens tilstand og sørger for at alt fungerer som det skal. Dette inkluderer tekniske systemer, navigasjonsutstyr og våpen, og er ansvarlig for utdanning og trening av mannskapet under sin kommando.; noe som inkludere alt fra grunnleggende sjømanns-ferdigheter til avansert militær trening.

I og med at militær utdanning og kompetanse ikke ble sett på som reell utdannelse i det sivile firmaet jeg jobbet for mine siste år yrkesaktive år så fikk jeg ikke noen seniorrådgiver-tittel, men i den virkelige verden så må en med kommandør stilling minst ha en bachelorgrad fra Sjøkrigsskolen eller en tilsvarende utdanning, minst 10 års aktiv tjeneste i Sjøforsvaret, inkludert tjeneste i kommandostillinger.

En med kommandør må ha sterke lederegenskaper og være i stand til å motivere og inspirere mannskapet under sin kommando; og denne må ha god teknisk kompetanse og være i stand til å forstå og håndtere komplekse systemer.

En med kommandør må være i god fysisk og psykisk form for å være i stand til å tåle lange arbeidsdager og stressende situasjoner.

En med kommandør spiller en viktig rolle i den Norske Sjøforsvaret. De har et stort ansvar for å sikre at fartøyene/avdelingene under deres kommando er operative, taktisk rustet, effektive og sikre.

Det er flere teorier som brukes for å forklare hvorfor sivile bedrifter ofte ikke verdsetter høy militær utdanning og lang erfaring like høyt som sivil kompetanse.

Mangel på relevant kunnskap og ferdigheter er den ene. De sivile topplederne har satt for seg at militær utdanning og erfaring fokuserer på et annet sett av ferdigheter enn det som kreves i sivile bedrifter.

Soldater er trent til å følge ordre, ta raske beslutninger og operere i komplekse og stressende omgivelser. Disse ferdighetene kan være verdifulle i noen sivile roller, men de er ikke alltid direkte overførbare til alle jobber hvor det foretrekker at de ansatte er mer ydmyke og kun følger gitte ordre fremfor å ta egen-beslutninger.

Forskjeller i kultur og verdier er den andre argumentasjonen deres.

Militærkultur og sivil kultur kan være ganske forskjellige. I militæret er det ofte fokus på hierarki, disiplin og autoritet. I sivile bedrifter er det ofte mer fokus på samarbeid, innovasjon og individualitet.

Disse forskjellene i kultur og verdier kan gjøre det vanskelig for militært personell å tilpasse seg det sivile arbeidslivet, mener de; på trass av at den militære kulturen går akkurat på dette med å bygge opp soldatenes robusthet til å takle akkurat slike tilpasninger.

Sannheten ligger nok mer i stereotypier og fordommer mot militært personell i sivile bedrifter.

Mange mennesker mener at at soldater er aggressive, ukritiske, og mangler evnen til å tenke kreativt.

Disse stereotypiene er sterkt feil og urettferdige; og de hindrer militært personell i å få jobb i sivile sektorer.

Sivile bedrifter er som oftest ikke klar over de verdifulle ferdighetene og kvalifikasjonene som militært personell har.

Militære offiserer er godt trent i problemløsning, ledelse, kommunikasjon og teamwork; og de har disiplin, integritet og en sterk arbeidsmoral.

Det er imidlertid viktig å ta med at jeg i det aller siste har merket meg at disse trendene er i endring.
Flere og flere sivile bedrifter begynner å anerkjenne verdien av militær utdanning og erfaring.

De ser at soldater ofte har ferdigheter og kvalifikasjoner som er svært ettertraktede i det sivile arbeidslivet, men for min del ble dette alt for sent.

I dag lever jeg som pensjonist med de merkbare konsekvensene av at min utdannelse, kompetanse og erfaring ikke ble verdsatt; uansett hvor ofte jeg mener at jeg beviste mine styrker for min ledelse.

På min CV i bedriftens kompetanseoppfølgingssystem sto det fortsatt merknaden u-dokumentert både på bachelorgrad og på mastergrad da jeg gikk av etter jobben som beredskapsrådgiver etter 21 år i deres tjeneste. Jeg ble lønnet som ufaglært og jeg fikk derved ingen mulighet til å avansere innen mitt fagområde.

Etter 23 år i befals og offiserstilling i forsvaret kvalifiserte jeg i deres øyne ikke en gang til å bli beredskapsleder; men alle beredskaps-direktørens, beredskapssjefens, beredskapslederens og beredskaps-rådgiverens oppgaver ble jeg betrodd til å utføre alene; i både konsern og for to driftsselskaper.

Sånn er det bare for en gammel kommandør å komme seg over i det sivile, så hvorfor skal jeg da forvente at andre sivilister en ledelsen i den store bedriften jeg pensjonerte meg fra skal kunne forstå hva jeg står for?

Det er et sitat av Baltasar Gracian som forsvarer det bedriften gjorde over for meg; det handler om at det er bedre å undervurdere en persons evner enn å overvurdere dem for overvurdering vil føre til skuffelse, mens undervurdering kan føre til positive overraskelser.

Det er bedre å undervurdere en mann enn å overvurdere ham.

Jeg heller heller mot Stephen Covey sine ord: vi ser verden ikke slik den er, men slik vi er.

Det sitatet handler om at vår egen persepsjon kan forvrenge vår forståelse av andre mennesker.
Vi kan være blinde for deres sanne kvaliteter og kompetanse hvis vi ikke er åpne for å se dem slik de virkelig er.

Er jeg blitt bitter på bedriften nå da jeg sitter med mye dårligere pensjon enn det jeg burde hatt, og kanskje bitter på meg selv for at jeg ikke sa klart nok i fra til de jeg hadde over meg på tjenesteveien?

Nei, jeg er bare veldig skuffet fordi jeg både sa i fra og med resultater klart viste hvilke kvaliteter; og særdeles skuffet over et system hvor klapp på skulderen og ord som stålkontroll ikke er pensjonsgivende.

De hørte ikke og de så ikke; ene og alene fordi de mente å vite!

Det er ingen større feil enn å anta at du vet det du ikke vet.
Napoléon Bonaparte

Vi kan aldri vite alt, og vi bør alltid være villige til å revidere vår forståelse av verden.
Med et åpent sinn ville en kanskje både gjenkjenne og sette pris på de ulike kvalitetene til en ufaglært grøfte-graver og en erfaren kommandør.

Por fin; endelig

 

Endelig har jeg tid uten avbrudd til å dyrke min interesse for vikingtiden, og hvor passer vel dette bedre enn her på Romerike.

Vikingene på Romerike var en del av det større vikingfellesskapet. De deltok i handelsreiser og tokter, og hadde skip ved Oslofjorden.

 
Romerikingene møtte motstand mot kristningen og kjempet mot Olav Haraldsson ved Nitelva.
Vikingtiden på Romerike var preget av både fredfulle og voldelige hendelser, og bidro til å forme regionens historie.

Halvdan Svarte var en mektig norsk småkonge fra disse områdene som levde på 800-tallet og sies å ha gått gjennom isen på Tyrifjorden og druknet.

Han regjerte over store deler av Østlandet og var en viktig skikkelse i den tidlige norske historie.
Tilnavnet Svarte fikk han sannsynligvis på grunn av sitt mørke hår.

Halvdan Svarte var far til Sigurd Orm i Øye, som igjen var far til Harald Hårfagre, mannen som samlet Norge til ett rike.

Å gå av med pensjon åpner dørene til en helt ny fase i livet.
Med mindre tidspress og flere muligheter til å forme hverdagen selv, får man en unik sjanse til å utforske interesser som kanskje har ligget på vent i mange år.

I dag er vikingtiden noe som de fleste av oss har hørt om, men som ikke lenger vekker noen stort engasjement og interesse hos de yngre.

 
Den gangen jeg var barn var det i min bygd mye mer vanlig å knytte lek opp mot vikingene enn det var å leke Cowboy og Indianere.

Vi barn delte oss i to lag i hver vår båt på Storsjøen og simulerte skipsslag mellom vikinger ved å bruke spyd, tresverd og treøkser som våpen; til våre foreldres fortvilelse hver gang noen ble kastet over bord i de kreative hjelmene og brynjene vi bar under leken.

Vi laget spyd og konkurrerte om hvem som kunne kaste spydet lengst eller treffe et mål, og vi laget enkle buer og piler av einer for og øve på å treffe et mål.

Harald var den eneste jeg husker som ble skadet under slik lek da en pil traff ham i øyeeplet. Etter det tok han selv viking-navnet Greske-Harald Zyklop

Vi visste selvsagt at vikinger var dyktige sjøfolk, så det i sitte sammen å  knyte knuter var en viktig tidssyssel og ferdighet som vi ungene brukte mye tid på; godt instruert i kunsten å håndtere tauverk av bygdens gamle sjøulker.

En lek var å binde hverandre fast med kreative knuter for å se om vi klarte å komme oss fri fra tauene, og i ett tilfelle så stakk de andre ungene hjem til middag uten å huske at jeg var bastet og bundet fast til et tre.

Det ble ikke bedre da min lillesøster kom tilbake etter middagen og sa i fra at jeg hadde gått glipp av stekt lever og flesk med kålstuing.

Vår vikingtid kunne også være brutal, skjønte jeg da.
Vi konkurrerte ofte oss i mellom i ulike styrkeprøver, som å løfte steiner, trekke i tau eller klatre i trær; og ble irritert over at min søster Tove slo oss gutta i det meste innen styrkeprøver.

Det er mange interessante teorier om hvorfor lek i barndommen kan ha en så stor innvirkning på våre interesser senere i livet.

Den ene er at når vi leker så åpner vi døren til en verden full av fantasier og muligheter. Hvis vikingtiden fanger interessen min som barn så kan det være fordi djeg blie fascinert av deres eventyr, styrke og mystikk. Denne første gnisten har brent i meg gjennom hele livet.

Lek er en fantastisk måte å lære på. Når en som vi lekte med vikingtema, lærte vi om historie, kultur, språk og ferdigheter.

Denne kunnskapen la grunnlaget for en livslang interesse for emnet.
Jeg har forstått at lek også kan være en viktig del av identitetsdannelsen. Når vi lekte bredt med vikingtema så prøve vi ut ulike roller og identiteter som antagelig vis bidro til å forme min egen identitet.

Lekene våre er ofte knyttet til sterke følelser og minner, så vi blir voksne så vil disse minnene vekke positive følelser og en trang til å utforske disse temaene på nytt.

Det var noe spesielt med vikingtiden som fascinerte meg den gangen.

Vikingene var, og er, omgitt av myter og sagn, noe som gjør dem til spennende figurer å utforske. Historiene om vikingenes lange sjøreiser, kamper og oppdagelser er fulle av spenning og eventyr.

Vikingene blir ofte sett på som sterke og modige krigere, noe som var veldig inspirerende for neg som barn; og det at vikingene levde tett på naturen appellerte til oss ungene som kun hadde utendørsaktiviteter som valg i tillegg til å lese bøker og lytte til radio.

Den eneste aktiviteten som ikke var en utendørsaktivitet for oss ungene i Nord-Odal var en kristen ungdomsklubb en gang i måneden.

For å komme dit måtte jeg gå syv kilometer en vei og ble underlagt tvangsbønn og salmesang før vi endelig kunne få spille kurong en halvtimes tid før det var å legge på vei hjem.

Jeg falt aldri helt for kristendommen. For å holde seg til det historiske så var kvinner i Norge likeverdig menn under vikingtiden, men dette snudde helt da Norge ble kristnet; da mistet kvinnene sin verdi i forhold tim mannen og skulle tie i forsamlingen.

Da var det bedre å ro på vikingtokt til Ramsholmen og steke fisk på bål; uten fiskekort selvsagt, for vi var jo berserker.

På mange måter så synes jeg synd på de som vokser opp i  byene i dag med en digital oppvekst og begrenset mulighet til å herje fritt i ute-miljøer uten narkotika og gjengkriminalitet, som vi som vokste opp for flere tiår siden hadde all verdens mulghet til. Det var, i mitt hode, en bedre oppvekst uten TV, nettbrett og mobiltelefon; og uten foreldrenes frykt for å havne i feil miljøer utenfor husets fire vegger. 

Utendørsaktiviteter for barn har tradisjonelt vært en viktig del av oppveksten for oss som nå er blitt gamle, og det er flere grunner til at de kan være sunnere enn skjermbasert aktivitet som dataspill.

Utendørslek involverer ofte løping, hopping, klatring og andre fysiske aktiviteter som bidrar til å bygge sterke muskler og bein, forbedre kondisjonen og fremme en sunn vekt. Dataspill, på den andre siden, er ofte stillesittende.

Utendørslek oppmuntrer til sosial interaksjon og samarbeid med andre barn; og selvsagt en del krig mellom ungene fra ulike bydeler og grender .

Begge deler er viktig for utviklingen av sosiale ferdigheter, empati og evnen til å løse konflikter.
Dataspill kan selvsagt også være sosiale, men den digitale interaksjonen er forskjellig fra ansikt-til-ansikt-samhandling som vi opplevde.

Utendørslek ga oss ungene muligheten til å bruke fantasien og utforske omgivelsene våre; som  å utforske huler, leke rolleleker og oppdage nye ting.

Dataspill har ofte mer fastlagte regler og begrensede muligheter for kreativ utfoldelse enn det vi hadde.

Det er ingen tvil om at utendørslek hjalp oss barna å utvikle en dypere forståelse for naturen og dens betydning på en annen måte enn bare å lese seg til klimakriser og gå inn i protestaksjoner for å gjøre verden bedre.

Det er lett å idealisere sin egen barndom, og det er viktig å huske at hver generasjon har sine utfordringer og sine gleder.

Om vi gamle sin oppvekst var bedre enn de skjermbaserte aktiviteter ungene i dag bedriver kan sikkert diskuteres, så det eneste jeg kan si sikkert om den saken er at jeg er glad jeg var barn på den tiden jeg var når de største farene utenfor husets trygge vegger var noen skrubbsår; og møtet meg hjemmebrent.

Det er mye man kan tilegne seg her i verden. Men ryggmargen har man med seg fra barndommen.
Laila Stien

Selvbevisst eller naiv.

Noe jeg ofte fikk høre på jobben var at jeg hadde stålkontroll på det jeg drev med, og nå er jeg da sannsynlig vis blitt en stål-pensjonist; men noe rustfritt stål er jeg ikke.

Jeg skjønte vel heller ikke helheten i det de sa når de både roset meg og advarte meg om at jeg var en med stålkontroll. Det beklager jeg.

Når man sier at en person har stålkontroll så betyr det at de har fullstendig kontroll over en situasjon eller et faglig område.

Folk med stålkontroll er i stand til å håndtere utfordringer og ta raske og effektive beslutninger under press.

Personer med stålkontroll er ofte forbundet med ro og beherskelse, og det har jeg; men bare fordi jeg er for lat til å jage meg opp.

Folk med stålkontroll beholder roen i stressende situasjoner og unngår å bli overveldet.
De har tro på sine evner og er ikke redd for å ta ansvar.

Slike snålinger kan analysere situasjoner raskt og komme opp med gode løsninger som de tar raske og effektive beslutninger rundt, selv når informasjonen er begrenset.

Vi påstås å være  dyktige til å identifisere og løse problemer, og vi påstås å kunne inspirere og motivere andre til å følge planene for å løse dem.

Folk med stålkontroll kan kommunisere effektivt med andre, både muntlig og skriftlig, og de vet når de skal delegere oppgaver til andre. Kanskje ligger noe av dette i evnen til å holde fokus på målet og unngå å bli distrahert.

Men så er det sånn at alle medaljer har en bakside, og at at stålkontroll slett ikke alltid er en positiv ting.

Personer med stålkontroll kan noen ganger være arrogante, dominerende og lite fleksible.

De kan også ha en tendens til å ta for mye ansvar og ikke stole på andre.

Nå, da jeg ikke lenger har noe ansvar, så har jeg fått tid til å tenke litt tilbake på disse negative sidene ved beskrivelsen av meg som yrkesfaglig person. Det er vel noe vel sent å fokusere på det nå, men slik er det med oss pensjonister som har tid til å gjennomføre de grundige analysene av et levd liv.

Som yrkesaktiv så trodde jeg at det var nok å ha en dyp forståelse av mitt fagområde og det å være oppdatert på den siste forskningen og utviklingen innen mitt felt. Jeg trodde det var nok å være dyktige til å bruke mine faglige ferdigheter til å løse problemer og ta beslutninger,  tenke kreativt og komme opp med nye ideer.

Jeg fokuserte på å være en effektiv kommunikator med vekt på å kunne formidle komplekse ideer på en klar og forståelig måte, opptre etisk og nyte gleden over min  forpliktelse til kontinuerlig læring og utvikling.

Det jeg glemte å sette fokus på var hvordan jeg fremsto over for de gode kollegene jeg jobbet med.

Nå, i selvgranskningens tid, ser jeg tilbake på minnene fra de gode dagene mine på jobben og ser at jeg nok  at jeg ble i overkant dominerende i for eksempel planleggingsmøtene for øvelser; og garantert når det gjaldt beredskapsplanleggingen.

Der dominerte jeg nok ledelsen på en lite samhandlende måte Jeg hadde definitivt en tendens til å ta for mye ansvar og ikke stole på andre; i det minste ikke involvere de som burde involveres i stor nok grad.

Når det gjelder arroganse så er jeg litt i tvil om jeg var det, for min erfaring med arrogante folk er at de benytter denne steile bedreviter-holdningen for å dekke over at de er faglig dårlige; men det er kanskje bare den engelske arrogansen jeg tolker akkurat når jeg sier det sånn.

Det er mulig at jeg tolker arroganse feil når jeg mener at det er en overdreven tro på seg selv og sine evner, som veldig ofte er ledsaget av en nedlatende holdning til andre. Jeg kan ikke tro at jeg opptrådte nedlatende over for andre.

Det er viktig å ha et stort ego, men uten å bli selvopptatt.
Bertine Zerlitz

Det kan selvsagt være at jeg oppførte meg som Douglas Adams ord: hvis det er noe viktigere enn mitt ego i nærheten, vil jeg at det skal stanses og skytes med det samme.

Dette kan jeg bare beklage, selv om det ikke egentlig har noen verdi nå i ettertid.

Jeg visste jo hele tiden at det å fokusere på hvordan jeg ble oppfattet av de rundt meg er en viktig investering i både egen og andres trivsel og arbeidsmiljø.Jeg vet jo at en ved å bygge tillit, respekt og engasjement kan skape et mer produktivt, innovativ og tilfredsstillende arbeidsmiljø for alle; og ikke minst av alt for det fagområdet hvor jeg ble påstått å ha stålkontroll.

Ha en herlig og samhandlende dag.

Det jeg mente med min oppførsel var å vise at jeg ikke bare brydde meg om mitt fag, men også folkene jeg brydde meg så mye om og jobbet sammen med; sånn litt etter Per Fugeli sin formaning: ikke vær et ettall på jorda. Bry deg om flokken din.