Noe jeg ofte fikk høre på jobben var at jeg hadde stålkontroll på det jeg drev med, og nå er jeg da sannsynlig vis blitt en stål-pensjonist; men noe rustfritt stål er jeg ikke.
Jeg skjønte vel heller ikke helheten i det de sa når de både roset meg og advarte meg om at jeg var en med stålkontroll. Det beklager jeg.
Når man sier at en person har stålkontroll så betyr det at de har fullstendig kontroll over en situasjon eller et faglig område.
Folk med stålkontroll er i stand til å håndtere utfordringer og ta raske og effektive beslutninger under press.
Personer med stålkontroll er ofte forbundet med ro og beherskelse, og det har jeg; men bare fordi jeg er for lat til å jage meg opp.
Folk med stålkontroll beholder roen i stressende situasjoner og unngår å bli overveldet.
De har tro på sine evner og er ikke redd for å ta ansvar.
Slike snålinger kan analysere situasjoner raskt og komme opp med gode løsninger som de tar raske og effektive beslutninger rundt, selv når informasjonen er begrenset.
Vi påstås å være dyktige til å identifisere og løse problemer, og vi påstås å kunne inspirere og motivere andre til å følge planene for å løse dem.
Folk med stålkontroll kan kommunisere effektivt med andre, både muntlig og skriftlig, og de vet når de skal delegere oppgaver til andre. Kanskje ligger noe av dette i evnen til å holde fokus på målet og unngå å bli distrahert.
Men så er det sånn at alle medaljer har en bakside, og at at stålkontroll slett ikke alltid er en positiv ting.
Personer med stålkontroll kan noen ganger være arrogante, dominerende og lite fleksible.
De kan også ha en tendens til å ta for mye ansvar og ikke stole på andre.
Nå, da jeg ikke lenger har noe ansvar, så har jeg fått tid til å tenke litt tilbake på disse negative sidene ved beskrivelsen av meg som yrkesfaglig person. Det er vel noe vel sent å fokusere på det nå, men slik er det med oss pensjonister som har tid til å gjennomføre de grundige analysene av et levd liv.
Som yrkesaktiv så trodde jeg at det var nok å ha en dyp forståelse av mitt fagområde og det å være oppdatert på den siste forskningen og utviklingen innen mitt felt. Jeg trodde det var nok å være dyktige til å bruke mine faglige ferdigheter til å løse problemer og ta beslutninger, tenke kreativt og komme opp med nye ideer.
Jeg fokuserte på å være en effektiv kommunikator med vekt på å kunne formidle komplekse ideer på en klar og forståelig måte, opptre etisk og nyte gleden over min forpliktelse til kontinuerlig læring og utvikling.
Det jeg glemte å sette fokus på var hvordan jeg fremsto over for de gode kollegene jeg jobbet med.
Nå, i selvgranskningens tid, ser jeg tilbake på minnene fra de gode dagene mine på jobben og ser at jeg nok at jeg ble i overkant dominerende i for eksempel planleggingsmøtene for øvelser; og garantert når det gjaldt beredskapsplanleggingen.
Der dominerte jeg nok ledelsen på en lite samhandlende måte Jeg hadde definitivt en tendens til å ta for mye ansvar og ikke stole på andre; i det minste ikke involvere de som burde involveres i stor nok grad.
Når det gjelder arroganse så er jeg litt i tvil om jeg var det, for min erfaring med arrogante folk er at de benytter denne steile bedreviter-holdningen for å dekke over at de er faglig dårlige; men det er kanskje bare den engelske arrogansen jeg tolker akkurat når jeg sier det sånn.
Det er mulig at jeg tolker arroganse feil når jeg mener at det er en overdreven tro på seg selv og sine evner, som veldig ofte er ledsaget av en nedlatende holdning til andre. Jeg kan ikke tro at jeg opptrådte nedlatende over for andre.
Det er viktig å ha et stort ego, men uten å bli selvopptatt.
Bertine Zerlitz
Det kan selvsagt være at jeg oppførte meg som Douglas Adams ord: hvis det er noe viktigere enn mitt ego i nærheten, vil jeg at det skal stanses og skytes med det samme.
Dette kan jeg bare beklage, selv om det ikke egentlig har noen verdi nå i ettertid.
Jeg visste jo hele tiden at det å fokusere på hvordan jeg ble oppfattet av de rundt meg er en viktig investering i både egen og andres trivsel og arbeidsmiljø.Jeg vet jo at en ved å bygge tillit, respekt og engasjement kan skape et mer produktivt, innovativ og tilfredsstillende arbeidsmiljø for alle; og ikke minst av alt for det fagområdet hvor jeg ble påstått å ha stålkontroll.
Ha en herlig og samhandlende dag.
Det jeg mente med min oppførsel var å vise at jeg ikke bare brydde meg om mitt fag, men også folkene jeg brydde meg så mye om og jobbet sammen med; sånn litt etter Per Fugeli sin formaning: ikke vær et ettall på jorda. Bry deg om flokken din.