Kjøkkenet er hjertet i hjemmet

Av en eller annen uforklarlig grunn, så ga min kone noen hint fra kjøkkenet, om at hun ønsker å beholde meg i live; eller hun bare ønsker å omsorgsfullt forandre meg bort fra den jeg var.

Jeg var aldri god til å lese skjulte agendaer.

Uansett formål så disket hun opp med sunne matretter som førte smaksløkene mine gjennom rekker av kjente og ukjente grønnsaker tilsatt østasiatisk smak.

Hun lever litt etter min fars matregel; kjøtt er bare krydder til potetene; for smakens skyld. Det er mange som har tanker rundt grønnsaker, har jeg forstått.

Det dekker alt fra Øystein Sundes; han var flink med drink og raus med saus; og meget forsiktig med grønt til innrømmelser fra folk som sliter med helseråd: jeg spiser mine grønnsaker, men bare de som har en slags dressing eller saus.

Uttalelser som jeg har prøvd å like brokkoli, men vi har bare ikke den kjemien, og Avokado, den dyreste grønnsaken, men som gjør seg best på Instagram.

Mange har en teori om at grønnsaker er som ekskjærester; du vet at du burde like dem, men det er så mye mer fristende å velge noe søtere og mindre sunt for deg.

Jeg var godt vant med å tråkke i salaten med begge beina og fikk sviende vinagrette i øynene, dette førte like vel ikke til mer feil enn at jeg røpet hvordan mitt hode prosesserer en runde ved grønnsakdisken på Kiwi; til min kones store frustrasjon de gangene jeg snakker høyt med meg selv under utvelgelse av grønt.

Jeg klarer nemlig ikke å forholde meg til ting uten menneskelige egenskaper.

Jeg plukket opp en bunt gulrøtter og sa: gulrot; ambisiøs, alltid opp for en utfordring, men litt naiv og kanskje litt for opptatt av utseende.

Så til agurkene og så smått foraktelig ned på der de lå og langer seg ut; avkjølende og rolig, men temmelig kjedelig i lengden.

Tomatene der i mot er lidenskapelig og full av energi, men var litt for intens noen ganger; og de prissatte seg alt for høyt.

Løk identifiserte jeg meg med i større grad. Løken er sterk og selvsikker, men kan være litt hard å bli kjent med. Dessuten lukter den vondt.

Så løftet jeg opp en brokolli og vurderte den nøye før jeg la den ned og beskyldte den høylydt for å være for kjedelig, dominant og forutsigbar.

Avokadoene er hipster og opptatt av det nyeste, men veldig kostbare, overfladiske; og de lover mye, men inneholder lite.

Paprika er energisk, fargerik og full av liv, men ikke så ildfull som sin lille, spanske fetter pimientos padrón.

Spinaten er sterk og utholdende, men bitter, mens hodekålen er gammel og vis; full av historier og erfaring.

Ertene er søt og uskyldig, men barnslig grønne; eller feigt gule.

Det er viktig for meg å få frem at jeg snakket til, og ikke med, grønnsakene i butikken; ellers ville jeg jo vært gal.

Det er ikke det at jeg ikke hører noe tilbake, når jeg ga tilbakemelding til en Gai lan og bekyldte den for å være en asiatisk brokkoli; for bak meg gikk kona og ga fra seg høylytte sukk og huff.

Trass i hva jeg personlig ga tydelig uttrykk for å mene om de forskjellige grønnsakene, så endte alltid handlekorgen opp med et bredt utvalg av dem.

Pak choi må vi ha sa kona; de er fulle av magnesium, kalsium, mangan, jern og kalium.

Med andre ord så var kjøkkenet hjemme mer som et kjemilabratorium med min kone som ledende forsker; og meg som prøvekanin.

Eksperimenter på dyr er mer utbredt enn en ønsker å tenke på.

På vei ut av Kiwi måtte jeg alltid friste kona med en pinne med Creme Lakris fra Henning-Olsen som vi spiste på krakken utenfor butikken.

På krakken følte vi oss unge og virile igjen, og nøyt barndommens lykke.

Min egoistiske baktanke ved denne ispinnen gikk på det å drøye tiden før en kommer hjem og får servert en matrett med tidkrevende tilbehør; en utredning om hvordan asiatiske grønnsaker er så fordømt rike på bioaktive forbindelser kalt glukosinolater som omdannes til isotiocyanater, som igjen har anti-kreftfremkallende stoffer og senker risikoen for hjerte og karsykdommer.

Men godt smakte det hver gang.

Det politisk styrte folkehelseinstituttet stolte jeg ikke på, for de er alt for unøyaktige i sine uttalelser når de anbefaler et daglig inntak av frukt og grønt er fem om dagen; for de sier ikke om de da mener fem druer eller fem meloner.

Og når det gjelder gulrøtter så er det vel ikke like sundt med én babygulrot som med en overvokst en; eller har de lagt opp til det min far sa; all overdrivelse er usundt; også det å spise gulrot.

Nei du, politikk er nesten like gammelt som sladder, og like lite til å stole på, som Mark Twain sa det; spesielt i valgtider.

Mitt forhold til grønnsaker og sunn mat var som det var; et variert kosthold med kjøtt og passende grønnsaker som komplementerer hverandre på en slik måte at det ikke føles galt om det er mer grønt enn brunt på tallerken.

Mat er tross alt ikke bare næring, men også en opplevelse. Livet er alt for kort til å spise dårlig mat.

Helsen er en ting, men den kommer i bakgrunnen av det å føle at en kan nyte sitt daglige brød og være litt mett og veldig fornøyd når en går fra bordet til oppvaskbenken.

Det verste jeg viste var å bli sulten igjen mens jeg vasket opp.

De fleste mennesker er så dypt engasjert i å leve at de glemmer å eksistere.
Søren Kierkegaard

God helg, og la helgens solskinn gi dine grønnsaker en gyllen glød.

Livet er ment å nytes, bit for bit; også ved matbordet.