Raringer

I Peter Skredders veg 34 på Ottestad ligger Sanderud. Den gangen jeg var med Skalla- Harry for å besøke en venn der ble slike sykehus med en samlinger med raringer ikke kalt for mentalsykehus, men dårekiste, dollhus eller galehus. De mer korrekte kalte det sinnsykehus eller bare asyl.

Etter som jeg kom fra Nord Odal så hadde jeg jo møtt mange raringer fra før, men ingen så rare som de som tuslet rundt i hagen på Sanderud, bortsett fra krigsseileren som vi besøkte. Han var veldig normal både å se på og i oppførsel,men virket veldig trist og bitter.

En av pasientene kom bort til oss mens vi satt rundt et lite bord i hagen og fortalte at han var blitt gal i hodet etter at Gamle Erik selv hadde vist seg for ham som guttunge; i den brennende peisen hjemme hos hans strengt, religiøse foreldre. Mannen var liten og hadde en fot med sko som lignet på dem som Mikke Mus hadde på føttene.

Han lo og snakket høyt med seg selv da han forlot oss og haltet videre gjennom hagen mens han bannet så det lyste.

Jeg var vant til at folk bannet når de var redde eller sine, men han bannet når han var glad.

Krigsseileren som Harry besøkte hadde slitt med nervene siden krigens slutt, og frykten for å oppleve en tredje torpedring hadde han beholdt selv om han etter egen påstand ikke hadde vært om bord i så mye som en robåt siden han mønstret av i 1944, for 27 år siden. Om jeg husker riktig så hadde han vært om bord i norsk-registrerte MS Moldanger da dette skipet ble torpedert utenfor USAs østkyst i 1942. Som en av ni overlevende drev han rundt på havet i den ene av skipets livbåter i 42 døgn før de skipbrudne ble berget.

Ett år tidligere hadde han vært om bord som tømmermann i skipet DS Hai Tung da denne ble senket av en ubåt ubåt.

Det var spennende å sitte som guttunge å høre ham fortelle fra sin tid som barn og som krigsseiler, men det var mer sjelsettende da han fortalte at han i en døs av fyll og nerver hadde slott i hjel sin sønn og kone med et økseskaft for bare noe år tilbake i tid.

Jeg vet at mine foreldre fikk kritikk av andre fordi de tillot meg å treffe og omgås folk som ikke var helt som alle andre; som de handikappede gubbene fra Sofies Minde som hadde sine kroppslige utfordringer og var i overkant glad i store helge-drammer under besøkene i Trøseid-koia ; sånne som Skalla-Harry, sjakkspilleren Isaksen med krykkene og Hasjisj-Harry. Å ta med en guttunge på sinnsykehuset på Sanderud var en av de tingene de ble sterkt kritisert.

Der i mot mener jeg fortsatt at det å omgås mennesker med ulik bakgrunn, kultur, religion, utseende eller funksjons-variasjoner hjelper barn å utvikle toleranse og respekt for andre.

De lærer at det er greit å være forskjellig, og at man ikke skal diskriminere eller trakassere andre på grunn av ulikheter.

Å møte mennesker fra forskjellige miljøer gir barn mulighet til å se verden fra forskjellige perspektiver.

De vil lære nye ting om andre kulturer, religioner og måter å leve på, noe som bidrar til å gjøre barna mer åpne og nysgjerrige på verden rundt dem; og ikke minst bidrar det å omgås mennesker med ulik bakgrunn som bidrag til å forbedre barnas sosiale ferdigheter.

De lærer å kommunisere og samarbeide med mennesker fra forskjellige miljøer, og de utvikler evnen til å håndtere konflikter og uenigheter på en konstruktiv måte.


Det å møte mennesker som har hatt forskjellige opplevelser i livet, selv mordere, kan hjelpe barn til å utvikle empati. De lærer å sette seg inn i andres situasjon og forstå deres følelser, noe som jeg tror at vil gjøre dem mer medfølende og hjelpsomme.

I en globalisert verden som det vi har i dag er det viktig for barn å være komfortable med å omgås mennesker med forskjellige utfordringer, ulike forskjellige kulturer og veldig forskjellige bakgrunner.

Å møte mennesker som er annerledes i barneårene kan forberede dem på en verden der mangfold er normen.

Jeg vet i hvert fall at jeg var forberedt at folk er ulike, for det er lite hos folk som virkelig overrasket meg i den senere oppveksten.

Hver person har sin egen unike bakgrunn, erfaringer, verdier og tro. Dette kan føre til et bredt spekter av tanker, følelser og adferd. Det er viktig å huske at det ikke finnes én riktig måte å være menneske på, og at vi alle har rett til å uttrykke oss på vår egen måte. Når vi har faste forventninger til hvordan andre skal være og oppføre seg, setter vi oss opp for skuffelse.

Folk vil alltid skuffe oss på et eller annet tidspunkt, og det er viktig å akseptere dette.

Å la våre forventninger styre våre reaksjoner vil lett føre til konflikt, sinne og bitterhet.

Vi kan ikke lære noe hvis vi alltid tror at vi har rett. Albert Einstein

Stereotyper er forenklede generaliseringer om grupper av mennesker som ofte er basert på fordommer og feilinformasjon.

Å dømme enkeltpersoner basert på stereotyper er urettferdig og unøyaktig.

Det er viktig å huske at alle individer er forskjellige, og at vi bør behandle hverandre med respekt, uansett bakgrunn eller gruppetilhørighet.

Å være åpen for nye ideer, perspektiver og måter å være på kan berike våre liv og gjøre oss til mer tolerante og forståelsesfulle individer.

Det å akseptere at mennesker er forskjellige og at de har rett til å være seg selv, er avgjørende for å skape et mer inkluderende og fredelig samfunn.

Selvfølgelig er det noen ganger når folks adferd er uakseptabel eller skadelig.

I disse tilfellene er det viktig å ta grep for å beskytte oss selv og andre, men det er viktig å huske at de fleste mennesker er gode og at de fleste handlinger har en god hensikt.

Ved å nærme oss andre med et åpent sinn kan vi unngå overraskelser og bygge sterkere relasjoner med folk vi aldri trodde vi ville omgi oss med.

Ha en omgangsrik og hyggelig dag.

Jeg omgås folk av ulike bakgrunner, og trives med det fordi jeg alltid har hatt Elanor Roosevelt sine ord i bakhodet: Livet begynner først når du slutter å bry deg om hva andre tenker.

Gi aldri opp

Å gi opp noe når det er vanskelig er som å starte med narkotika; det blir fort til at den ene gangen blir til den neste, og før du innse det så et du blitt en Quitter; en som gir opp ting for lett

Dette klarer jeg aldri er de verste bannordene som finnes. Ingen ting er mer spottende mot skaperverket og deg selv. Hvorfor prøve å overtale deg selv til at du ikke klarer noe når du ikke har prøvd hardt nok?

Det eneste du garantert ikke klarer i livet er å oppnå urealistiske mål som å hoppe over månen.
Alt annet som ligger foran deg er oppnåelig bare du prøver hardt nok.

Jeg hadde en fetter, skakke Ola, sønnen til tante Olga, som ble alvorlig rammet av poliomyelitt som barn med uttalte lammelser. Han satt lenge i rullestol men kom etter hvert opp på krykker og til slutt gikk han selvstendig uten støtte; men hadde en veldig skjevhet i ryggen.

Han levde etter et motto: jeg kan alt; helt til jeg har prøvd det hardt nok og det motsatte er bevist.

Det er mange grunner til at det er så viktig å ikke gi seg før en har prøvd.

Å gi opp for tidlig hindrer oss fra å lære av våre feil og forbedre oss.

Ved å fortsette å prøve, selv når det er vanskelig, kan vi utvikle nye ferdigheter, overvinne utfordringer og bli mer motstandsdyktige.

De fleste mål i livet er verdt å nå, men de krever hardt arbeid og utholdenhet.

Å gi opp for tidlig betyr at vi aldri vil oppnå våre drømmer og ambisjoner.

Ved å fortsette å prøve, selv når vi møter motgang, øker vi sjansene våre for å lykkes.

Hver gang vi overvinner en utfordring, bygger vi selvtillit og tro på våre evner. Dette vil motivere oss til å ta på oss nye utfordringer og sikte høyere i livet.

Å gi opp for tidlig vil derimot svekke vår selvtillit og få oss til å tvile på våre evner.

Når vi fortsetter å prøve, selv når det er vanskelig, inspirerer vi andre til å gjøre det samme.

Vi viser dem at det er mulig å overvinne hindringer og oppnå sine mål.

Å gi opp for tidlig kan derimot ha motsatt effekt og demotivere andre.

Å gi opp for tidlig kan derimot føre til stagnasjon og mangel på fremgang.

Det er selvfølgelig viktig å huske at det er en forskjell mellom å være sta og å være utholdende.

Å være sta innebærer å fortsette å gjøre det samme om og om igjen, selv når det ikke fungerer.

Å være utholdende innebærer å være villig til å tilpasse seg og prøve nye ting når det er nødvendig.

Hvis du har en klar visjon om hva du ønsker å oppnå, og du er villig til å legge ned hardt arbeid og utholdenhet, er det ingen grunn til at du ikke kan lykkes. Ikke gi opp for tidlig!

I tillegg til det ovennevnte, er det også viktig å huske at reisen er ofte like viktig som målet.

Å fortsette å prøve, selv når det er vanskelig, vil lære oss mye om oss selv, og om verden rundt oss.Det er ingen skam i å feile, for faktisk er feil ofte en viktig del av læringsprosessen.

Du er ikke alene. Det er mange mennesker som har møtt krevende og vanskelige utfordringer før deg, og som har kommet seg gjennom dem.

Vi har alle ressursene vi trenger for å lykkes, det er bare opp til oss å bruke dem klokt.

Jeg håper dette inspirerer deg til å aldri gi opp drømmene dine, for selv om jeg er blitt en gammel og redusert gubbe så har jeg fortsatt en og annen drøm som jeg strekker meg etter og ønsker å realisere.

Heller ikke nå er jeg klar for å ringe med bjella og si at nok er nok!

Fortsett å prøve. Ikke gi opp. Det er ofte den siste nøkkelen som åpner døren, sa Albert Einstein; så fortsatte han: Jeg kan ikke gi deg en formel for suksess, men jeg kan gi deg en formel for fiasko: Gi opp.

Ha en herlig dag fylt av pågangsmot og seire.

Suksess er ikke endelig, fiasko er ikke fatal: Det som teller er motet til å fortsette.
Winston Churchill

Skjeggbasen

 

Rolf, Skjeggbasen, var en kjempe av en mann fra Austvatn i Nord Odal;
 en bygdeoriginal nesten fra fødselen av.
Han var sønn av en kjempe som både var storbonde og
 politimann i byen på Kongsvinger.

Under en krangel med sin far da Rolf var i barneskolealder tok den unormalt sterke guttungen tak i salongbordet i stuen og kylte det i hode på sin far.

Som straff ble han låst inne i den mørke kjelleren til huset, men Rolf var lommekjent i sitt barndomshjem og trengte ikke lys for å finne noe å fordrive straffetiden med; å drikke rikelig av farens vin-samling.

Jeg er temmelig overbevist om at Rolf var den første, og forhåpentlig eneste, som møtte fyllesyk på grendeskolen i Austvatn.

Rolf fikk med tiden tilnavnet Skjeggbasen; da han begynte på asfalten som vi kalte det den gangen, vegvesenet i Oslo sin avdeling for legging av asfalt.

Kjempen benyttet en kornskuffe til å måke asfalt fra lasteplanet og jobbet sånn sett godt over dobbelt så fort som de andre på laget. Forøvrig så gikk han fortere enn alle de andre soldatene da han avtjente sin verneplikt i Garden. Jeg fikk den blandede fornøyelsen å se ham marsjere opp Carl Johan med sine enormt lange skritt. Som en elg passerte han hele formasjonen sin og kom frem til slottet lenge før de andre; og til sitt tropps-befal sin store frustrasjon.

Den eneste som ikke så noe problem etter den marsj-demonstrasjonen var Rolf.

Rolf var ikke kjent for å tenke for mye, men sannheten var vel heller at han egentlig ikke brydde seg så nøye med ting.

Ha en god helg med store steg.

Overformyderiets ånd

Overformynderiet ligger dypt i den norske folkesjelen.


Overformynderiene har en lang historie i Norge. Allerede i Christian V’s Norske Lov fra 1687 var det bestemmelser om umyndighet og forvaltning av umyndiges midler.


Overformynderi refererer til en praksis der myndighetene eller en autoritet tar over ansvaret for å treffe beslutninger på vegne av enkeltpersoner, vanligvis på grunnlag av antatt manglende evne til å ta vare på egne interesser.


Dette kan omfatte økonomiske, helsemessige eller andre personlige forhold.


Privatpersoner benytter seg av overformynderigenet de har i seg for å ta vare på oss som er litt annerledes enn gjennomsnittet og som tar valg i livet som de selv ikke forstår; også definert av dem som en persons antatte umyndighet og manglende evne til å forstå hva som er best for seg selv.


I 24 år har jeg som pendler bodd i en slitt campingvogn på en plass som jeg betaler markedsleie for, ekstra for strøm og bruk av anleggets toalett og dusj; såkalt fellesutgifter.


Plutselig opphører all mulighet til å leie plass for vogna på noen av min arbeidsplass sine område fordi det ikke er sundt for meg å bo sånn i din alder!


At jeg har pasert midten av sekstiårene betyr ikke at jeg har mistet evnen til å tenke og tåle!


De siste 20 årene har jeg betalt leie for plass, strøm og bruk av min arbeidsplass sine ansattes toalett og dusj for å kunne arbeide for dem i 24/7/365-krav om tilgjengelighet i funksjonen av å være deres beredskapsavdeling; dekke rollene som beredskapsdirektør, beredskapsleder og beredskapsrådgiver.


Dette er betalt rett inn til arbeidsgiveren som dekker lønnen min.


At det skal skje ting der vogna mi står om et års tid forstår jeg, men hvorfor den ikke kan tildeles et annet område er overformynderiets ånd.


Men nå kan jeg altså ikke ta vare på meg selv lenger, eller selv forstå mine egne helseutfordringer, i overformynderiets øyne og må leie meg et for dem akseptabelt bosted i Oslo om jeg skal fortsette å jobbe i bedriften; et bostedsom jeg gjerne kan leie av bedriften for markedspris.


Selvfølgelig er ikke dette et alternativ for meg, for jeg er selvsagt ikke villig til å betale halve lønnen min til arbeidsgiveren for å få arbeide for dem.


Under overformynderiets tunge tommel ble det i stedet oppsigelse og pensjonering lenge før jeg hadde planlagt.


Det er flott at folk bryr seg om en, men i det ligger også det at de tror de vet hva som er best for vedkommende; vi annerledes tenkende med små personlige krav for trivsel og opphold.


Historisk sett har annerledes tenkende i Norge ofte blitt møtt med motstand. Eksempler inkluderer forfølgelse av samer, diskriminering av taterne og manglende aksept for ulike livsstiler.


Selv om samfunnet har utviklet seg, viser historien at det fortsatt kan være utfordrende for annerledes tenkende å oppnå full aksept; og at vi blir offer for maktpersoners behov for overformynderi.


Disse overformyndernes unnskyldninger går på at de bare vil personens beste og må ta i bruk de maktmidlene de har til rådighet for å ivareta personens ve og vel.


Min store feil var at jeg for første gang i mine 47 år lange yrkeskarriere gikk sykemeldt i fire måneder og derved blottet en personlig svakhet.


At jeg har både fysisk og mental stålkontroll på min helse og min sterke vilje til å gå tilbake på jobb på trass av at jeg ikke er hundre prosent rehabilitert tror ikke overformynderne på.


Aldersmobbingen brer om seg.

Hva er det som er så galt med å bli eldre og få rynker? Jeg har fortjent hver eneste en av rynkene mine. Lauren Bacall

At jeg bedre enn noen andre kjenner mine egen kropp, og har total kontroll på hva jeg kan tåle, har ingen verdi i denne sammenheng; og at jeg trives både kroppslig og mentalt i pendlerboligen min er i deres øyne bevis på at jeg ikke vet mitt eget beste.


Å gjøre noen umyndig er å frarøve dem ikke bare friheten til å feile, men også muligheten til å lære av sine feil


Jeg har alltid hatt en suverene evner og et langt livs erfaring i å tilpasse meg fysiske og psykiske utfordringer, men det er ikke innenfor de vedtatte normer; så nå er jeg umyndiggjort og presset ut av arbeidslivet av noen som bryr seg om meg; på mine vegne.


Det er ikke den sterkeste av artene som overlever, heller ikke den mest intelligente; men den som er mest responsiv over forandring

Charles Darwin


Jeg får vel takke overformynderne og prøve å omstille meg til å være en person uten identitet og annen fremtid enn å vente på min siste time.

Jeg er ikke lenger, jeg bare eksisterer.


Å bli satt under overformynderi innebærer at en person får begrenset handleevne, og en av konsekvensene inkludere tap av selvbestemmelse.


Dette kan oppleves som inngripende og kan potensielt føre til en følelse av tap av autonomi og verdighet.


Jeg har bare et ord å oppsummere mitt brått ankomne karriere-endelikt med: fornedrende.


Ordet fornedrende refererer til noe som ydmyker, nedverdiger eller krenker noen, og det kan beskrive handlinger, ord eller situasjoner som reduserer en persons verdighet eller selvfølelse.


Det er knyttet til å bli behandlet på en nedlatende eller respektløs måte.


Ha en god helg med selvvalgte aktiviteter


Tvang hører ikke hjemme der det er behov for dyktighet.
Herodot